Det kan virke som dagens filmskapere mener at filmens magi tilhører fortiden – fra The Fabelmans til Empire of Light. Men det er nok av eksempler fra de siste ukene som vitner om at samtidsfilmen kan by på noe magisk, anført av sensasjonen «Aftersun», mener Jon Inge Faldalen.
Film kan også være som sand i sandalene. Og en finslipt, fersk bragd på kino kommer ikke hvert år. Hjerterystende Aftersun er en slik.
Alle må se Charlotte Wells’ debutfilm, som jeg kommer tilbake til. For det fins også enkelte andre fine ting å oppleve, på strømming og på kino.
Først vil jeg tipse om den ord- og bildepoetiske kortfilmen Jackals & Fireflies, tilgjengelig på YouTube (her), Charlie Kaufmans byvandrende videodikt skrevet av Eva H.D., der ord tidvis er i synk med lepper gatelangs.
Mindre tankefull, men vel så fantasirik er kanskje mockumentarserien Cunk on Earth (Netflix), en kostelig spoof om historisk kunnskap og kunnskapsformidling, ledet av skrønikør Cunks spørsmål og svar. An idiot, a broad.
Jon Sindre Fjellvang, Kolbjørn Haugen og Albert Holskjærs Karpe: Ferdig, men ikke kom og tørk (NRK) er også veldig fønni, og sannsynligvis like morsom for den som liker som for den som misliker Karpe og/eller all viraken omkring.
På kino fins for tiden to filmhistoriske fantasier, behersket og heseblesent euforiske biografier om biografen, menneskene bak og foran kamera: Steven Spielbergs The Fabelmans og Damien Chazelles Babylon.
Det kan virke som amerikanske filmskapere mener at filmmagi ligger bak oss, men Chazelle gjør i hvert fall sin sterkeste film hittil – nær så lerretet revner i åpningsakten – mens Spielberg innretter sine innstillinger til sist eplekjekt servilt både etter forbildet John Ford, og i rollen som den klassiske Hollywood-regissøren, den fremste nålevende filmkunstneren, David Lynch, langsomt og lett smattende på oss:
«Now, remember this: When the horizon is at the bottom, it’s interesting. When the horizon is at the top, it’s interesting. When the horizon is in the middle, it’s boring as shit! Now, good luck to you. And get the fuck our of my office!»
Spielberg vet godt at Lynch er ham overlegen.
Biblioteksordningen Filmoteket er for øvrig en gullgruve, og blant nyere dokumentarfilmer kan ses blant annet Lynch/Oz, om koblingene mellom regissørens filmografi og grunnteksten The Wizard of Oz.
Sam Mendes’ svært kinoromantiske Empire of Light, med foto av Oscar-nominerte Roger Deakins (se intervju her). Filmen er melankolsk inntil det sentimentale, der Olivia Colman i støvete ruiner sier: «Used to be four screens».
Kinoens stadig proklamerte død avføder evige reinkarnasjoner, her gjennom Chariots of Fire for full sal og senere Colamn rørt til tårer av mesterverket Being There mutters alene (på YouTube fins scenen også i mashup med «Under Pressure»-dansen fra Aftersun). Sterke følelser er alltid ferskvare.
Så, hva med den norske kinonostalgien? Kinoaktuelle Den siste filmen er et intimt vitnesbyrd om menneske og filmskaping.
Wam og Vennerøds frihetlige bidrag til norsk språk og filmspråk vil aldri bli glemt. Den kinoaktuelle portrettfilmen Den siste filmen – med premiere fredag – er en veldig rørende film, en ektefølt og usentimental skildring av den siste fasen av filmskaper Petter Vennerøds liv, med atypisk parkinsonisme.
Vennerøds overstemme sier innledningsvis at «jeg har nok malt med bred pensel, og sparket i alle retninger», og vi får straks se og høre berømte og beryktede replikker som «Dagsrevyen, Detektimen og potetgull» fra Lasse og Geir. Vennerød forteller at Wam og ham først forsøkte å lage sosialrealistisk film, men deretter med en touch, med humor. Og så kom etter hvert «hauger av filmer», en helt egen camp, inspirert blant annet av Liliana Cavani og 1900, en anarkisme for aksept, proklamert med ropertreplikker (lenge før lignende Lynch-linjer i Twin Peaks), i opposisjon mot et Norge for normen.
I deres politiske pamfletter var lite skrevet mellom linjene, men nær alt tegnet utenfor strekene, rebelske opprør og oppgjør (kalt «bajas» av Herbjørn Sørebø i et NRK-arkivklipp) med gjengs forestillinger og fordommer om klasse, kjønn og seksualitet, og som mål og middel et sjeldent hørt ord i våre dager (sagt av Wam i et klipp): Frihetlig.
Mot slutten av karrieren laget også Vennerød den prisbelønte dokumentarserien Født i feil kropp, og han mottok Amandas ærespris.
Sykdommen sniker seg fram, og fortvilet, men med selvbevisst glimt i øyet sier han «møkkakjerring», skriver «Glemmer» på ei avisforside og forteller sobert bekreftende at «jeg glemmer og faller og roter og rører – og jeg skammer meg».
Ting som leses «feil» blir enda finere og mer lyrisk, som da manus lyder «plutselig så ramler jeg», men han sier «plutselig så ramler jeg ut av meg».
Kjærlighet på grunn av skavankene.
Lett tilgjengelig på strømming er kun Lasse og Geir (også nylig ute på DVD og Blu-ray fra Nasjonalbiblioteket) og Bryllupsfesten. Det skvulper for eksempel godt i vannsenga i lekne Bryllupsfesten, en herlig farse ned- og oppgulpet omkring sultne, skarpe tenner som selvsagt biter over for mye.
Det fins også flere andre fine nordiske og norske filmer på kino.
Til vann skal vi bli. Hlynur Pálmasons (se intervju her) fotografi- og landskapsinspirerte Vanskapte land er kinoaktuell, mens kortfilmen Nest fins hos Mubi (se her).
Midt i vær og vind, mellom lava og vann, skal ei kirke oppføres helst før vinteren, av en prest og fotograf på misjonsbefaring, i Islands øyødemark en gang på 1800-tallet, en type natur og landskap nå nykolonisert av fantasy og science fiction.
Vanneffektfilmer var populære allerede i tidligfilmen på slutten av samme århundre, og blant arresterte og eksponerte portrett av mennesker ved, på og i vann – med lukkertid som krever suksessivt avgjørende øyeblikk av stillstand – oppramses rigning og andre ord for regn. Til og med stranda er søkkvåt, og et smalt lerret blir langsomt som en dryppende teltduk i all dråpetrommingen.
Nådeløse kan bare guder og mennesker være, mens naturen knapt er. Vann gir, og vann tar, i Guds røft brutale brorskap, i språklige knivhugg mellom dansk og islandsk. Men det er også søte møter i det røde fremkallingslyset under det svarte kamerateppet, og dans i kirkeskroget under bærebjelkenes åpne himling.
Som sin hovedperson forsøker Pálmason å finne bilder, i et poetisk bildespråk som lar meitemarken skli over fortsatt fuktige klumper avføring, og med føtter som tester den bløte spensten i myra.
«Jeg vil ikke være same!» Ole Giævers kinoaktuelle La elva leve er en viktig film, et engasjert og engasjerende drama om engasjement, også her om språkets makt, mellom norsk og samiske, og retten til land og vann, grenser i geografi og på tvers av og mellom generasjoner.
Det er godt gjort ikke å lage mer drama enn det allerede er, i situasjoner med ikke-voldelige, sivilt ulydige menneskelenker – sammenknytt og kanskje litt ekstra tunge i baken – båret av gårde av Oslos lange armer.
Det er begrenset utsikt fra båthuset i åpningsinnstillingen, før vi får se vann, en båt, ei elv, og så en ung kvinne (Ella Marie Hætta Isaksen) hjemme hos mamma, pappa og bror. Med Joan Baez på rillene sitter hun ved vinduet, plukker bøtta full av multer og blir joiket av bestemor.
Flere får høre at de ikke har vært hjemme på lenge. Vår hovedperson buktaler først formuleringer om hvem som må fryse når strømmen går, men rystes raskt av skarpe spørsmål: «Eier du ikke selvrespekt?».
Møkkete fotspor står igjen i entreen, og hun makter ikke lenger demme opp for sin skjulte identitet. Hvordan bevare elvelengden? Ord, bekledning og flagg blir politiske handlinger, og generasjoners stress drypper som neseblod. Hætta Isaksen er overbevisende både i rent raseri og i stille sang på sengekanten.
Såkalte fremskritt er ofte bare rør.
I dag er sivil ulydighet også blitt til ting som nær uforståelig tilgrising av malerier av Edvard Munch, aksjoner som vekker lite sympati.
Er Munch der? Henrik M. Dahlsbakkens kinoaktuelle (og strømmet hos Viaplay allerede sent i mars) kubistiske kunstnerportrett Munch skildrer fire ulike skikkelser – som lett sammenpenslete klatter maling – i fire ulike filmformat, i fire ulike tider.
Sterkest og tydeligst personlighet viser Anne Krigsvolls fortolkning under krigen, mens verken Mattis Hermann Nyquist i kontrafaktisk anakronistiske Berlin i nå-/datid, Ola G. Furuseth i klaustrofobisk bilderamme og svarthvit København eller Alfred Ekker Strande i solfylt fjære lar oss virkelig se, føle og tenke, selv om unge «Munch» hevder at «jeg står jo rett her foran dere». Gjør du det?
Munch-jeg-et er spaltet som i Todd Haynes’ Bob Dylan-skildring I’m Not There, men Munchs lynne, temperament, frekvens og friksjon (for å bruke noen av ordene «Munch» selv bruker i filmen) synes av stor betydning langt mer konsistent og konsekvent enn Nobelprisvinnerens kameleonkunsterskap gjennom livsløpet.
«Munch» i Krigsvolls skikkelse sier til og med at «jeg har nok vært ganske lik bestandig», mens Munch synes å si noe annet. Film, hvor er din brodd? Er Munch der? Tja. Peter Watkins’ gamle Edvard Munch (se her) er nok stadig en bedre audiovisuell inngang.
Munch er kanskje den aller fremste kunstneren. Enkelte av hans malerier henger på noen museer i Oslo. Gå heller og spidd deg på dem.
Far kan bety langt unna, i rom og tid.
Til sist, men absolutt best blant alle for tiden tilbudte audiovisuelle verk, er Charlotte Wells sensasjonelt sterke debutfilm Aftersun, en destillert oppvekstskildring der vi først hører lyden av digital videotape og et DV-kameras kantete lukkemekanismer under fortekstene, for så å se Sophies (Frankie Corio), en 11 år gammel datters, videofiltrerte blikk på faren Calum (Paul Mescal) på sensommerferie.
Oscar-nominerte Mescal bærer på tidvis nedsunkne skuldre en kroppsliggjort depresjon i gråsonene mellom «I get knocked down, but I get up again» (fra Chumbawambas «Tubthumping»), og Corio gjør i mine øyne det siste årets aller beste rolletolkning, under Wells’ instruksjon. Hva ser datteren av pappas tungsinn?
Det er svært sjelden en film berører meg så kraftig og gjør så vondt og så godt samtidig. Aftersun er stillferdig rystende, ikke kumulativt, men konsekvent, uten enkle forklaringer om traumer, men tydelig i synlige skader og arr det ikke kan gjøres rede for.
Klipp til dans i nyere tid, lukkede øyne og minner om avskjed og en ferietur med far i fortiden, med «Macarena» og etter hvert «Losing My Religion»-karaoke alene. Wells’ langsomt realistiske og poetiske filmspråk skildrer forsiktig omsorgsfullt forventningen, forflytningen, ventingen og kjedsomheten på reise, til den lilles hvile på bare én seng, og feriefar som røyker hensynsfullt og danser lett ute på balkongen, senere beskrevet av Sophie som «weird slow motion ninja moves».
Kjærligheten, men også kilene mellom dem.
Calum smører henne inn med solkrem, og vi får se hans blikk på henne. De digitale kassettene er tidskapsler, og i den håndholdte hjemmevideoens særegent vekslende resiprositet ligger mye gjemt mellom videolinjene og i glitchene. Opptakene er også samtidsminner, ved å se på dagens klipp på kveldstid, allerede annerledes enn slik det var, og sånn det vil huskes.
Hvordan rekonstruere dokumentasjon? Wells og filmfotograf Gregory Oke viser også hvordan vi til en hver tid også kan gjenfinnes samtidig i skygger og speilinger, i speil for undring eller spytt, reflekterende vinduer, bordflater, basseng eller avslåtte tv-apparater.
Sophie kikker gjennom et nøkkelhullformet utsnitt mot det som kommer, arkadespiller med en gutt på egen alder og får sprenge biljardkulene med noen eldre gutter. Far forsøker lære henne selvforsvar, de tar undervannsbilder og hun trøster dem begge med at de alltid deler himmelen.
Sophie finner ut av følelser og relasjoner, studerer ungdommers små berøringer, solkrem på rygg, hånd på skulder, kyss, klining, latter, vise fingeren. Hun forsøker smøre seg selv, men når ikke vingefestet.
Alene med ungdommene tydeliggjøres sistheten, de bakerste sommerdagene av barndommens aller siste. Barnets unike sammenfiltring av nysgjerrighet og melankoli. Hun kysser en gutt.
En dykkermaske synker til bunns, kinn mot skulder, rykkete blikk på bølgene. Hun ser sin like gamle far på det svarte dansegulvet i nåtid. Lille pappa. Sophie spør om han også noen ganger føler seg sliten og nede – synkende.
Aftersun inneholder også en av de mest originale innstillingene på lenge, en lang statisk bilderamme av et tv-apparats mindre ramme, der kameraets live-tilkobling gjør monitor av hotell-tv-en, ved siden av en liten bunke bøker.
Stillevende bildedannelse på sitt sterkeste. Sophie forsøker intervjue pappa: «Da du var 11, hva trodde du at du ville gjøre nå?» Han orker ikke svare og frakobler, men begge bevares i gjenskinnet i tv-en og speilet på veggen bak.
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
Det kan virke som dagens filmskapere mener at filmens magi tilhører fortiden – fra The Fabelmans til Empire of Light. Men det er nok av eksempler fra de siste ukene som vitner om at samtidsfilmen kan by på noe magisk, anført av sensasjonen «Aftersun», mener Jon Inge Faldalen.
Film kan også være som sand i sandalene. Og en finslipt, fersk bragd på kino kommer ikke hvert år. Hjerterystende Aftersun er en slik.
Alle må se Charlotte Wells’ debutfilm, som jeg kommer tilbake til. For det fins også enkelte andre fine ting å oppleve, på strømming og på kino.
Først vil jeg tipse om den ord- og bildepoetiske kortfilmen Jackals & Fireflies, tilgjengelig på YouTube (her), Charlie Kaufmans byvandrende videodikt skrevet av Eva H.D., der ord tidvis er i synk med lepper gatelangs.
Mindre tankefull, men vel så fantasirik er kanskje mockumentarserien Cunk on Earth (Netflix), en kostelig spoof om historisk kunnskap og kunnskapsformidling, ledet av skrønikør Cunks spørsmål og svar. An idiot, a broad.
Jon Sindre Fjellvang, Kolbjørn Haugen og Albert Holskjærs Karpe: Ferdig, men ikke kom og tørk (NRK) er også veldig fønni, og sannsynligvis like morsom for den som liker som for den som misliker Karpe og/eller all viraken omkring.
På kino fins for tiden to filmhistoriske fantasier, behersket og heseblesent euforiske biografier om biografen, menneskene bak og foran kamera: Steven Spielbergs The Fabelmans og Damien Chazelles Babylon.
Det kan virke som amerikanske filmskapere mener at filmmagi ligger bak oss, men Chazelle gjør i hvert fall sin sterkeste film hittil – nær så lerretet revner i åpningsakten – mens Spielberg innretter sine innstillinger til sist eplekjekt servilt både etter forbildet John Ford, og i rollen som den klassiske Hollywood-regissøren, den fremste nålevende filmkunstneren, David Lynch, langsomt og lett smattende på oss:
«Now, remember this: When the horizon is at the bottom, it’s interesting. When the horizon is at the top, it’s interesting. When the horizon is in the middle, it’s boring as shit! Now, good luck to you. And get the fuck our of my office!»
Spielberg vet godt at Lynch er ham overlegen.
Biblioteksordningen Filmoteket er for øvrig en gullgruve, og blant nyere dokumentarfilmer kan ses blant annet Lynch/Oz, om koblingene mellom regissørens filmografi og grunnteksten The Wizard of Oz.
Sam Mendes’ svært kinoromantiske Empire of Light, med foto av Oscar-nominerte Roger Deakins (se intervju her). Filmen er melankolsk inntil det sentimentale, der Olivia Colman i støvete ruiner sier: «Used to be four screens».
Kinoens stadig proklamerte død avføder evige reinkarnasjoner, her gjennom Chariots of Fire for full sal og senere Colamn rørt til tårer av mesterverket Being There mutters alene (på YouTube fins scenen også i mashup med «Under Pressure»-dansen fra Aftersun). Sterke følelser er alltid ferskvare.
Så, hva med den norske kinonostalgien? Kinoaktuelle Den siste filmen er et intimt vitnesbyrd om menneske og filmskaping.
Wam og Vennerøds frihetlige bidrag til norsk språk og filmspråk vil aldri bli glemt. Den kinoaktuelle portrettfilmen Den siste filmen – med premiere fredag – er en veldig rørende film, en ektefølt og usentimental skildring av den siste fasen av filmskaper Petter Vennerøds liv, med atypisk parkinsonisme.
Vennerøds overstemme sier innledningsvis at «jeg har nok malt med bred pensel, og sparket i alle retninger», og vi får straks se og høre berømte og beryktede replikker som «Dagsrevyen, Detektimen og potetgull» fra Lasse og Geir. Vennerød forteller at Wam og ham først forsøkte å lage sosialrealistisk film, men deretter med en touch, med humor. Og så kom etter hvert «hauger av filmer», en helt egen camp, inspirert blant annet av Liliana Cavani og 1900, en anarkisme for aksept, proklamert med ropertreplikker (lenge før lignende Lynch-linjer i Twin Peaks), i opposisjon mot et Norge for normen.
I deres politiske pamfletter var lite skrevet mellom linjene, men nær alt tegnet utenfor strekene, rebelske opprør og oppgjør (kalt «bajas» av Herbjørn Sørebø i et NRK-arkivklipp) med gjengs forestillinger og fordommer om klasse, kjønn og seksualitet, og som mål og middel et sjeldent hørt ord i våre dager (sagt av Wam i et klipp): Frihetlig.
Mot slutten av karrieren laget også Vennerød den prisbelønte dokumentarserien Født i feil kropp, og han mottok Amandas ærespris.
Sykdommen sniker seg fram, og fortvilet, men med selvbevisst glimt i øyet sier han «møkkakjerring», skriver «Glemmer» på ei avisforside og forteller sobert bekreftende at «jeg glemmer og faller og roter og rører – og jeg skammer meg».
Ting som leses «feil» blir enda finere og mer lyrisk, som da manus lyder «plutselig så ramler jeg», men han sier «plutselig så ramler jeg ut av meg».
Kjærlighet på grunn av skavankene.
Lett tilgjengelig på strømming er kun Lasse og Geir (også nylig ute på DVD og Blu-ray fra Nasjonalbiblioteket) og Bryllupsfesten. Det skvulper for eksempel godt i vannsenga i lekne Bryllupsfesten, en herlig farse ned- og oppgulpet omkring sultne, skarpe tenner som selvsagt biter over for mye.
Det fins også flere andre fine nordiske og norske filmer på kino.
Til vann skal vi bli. Hlynur Pálmasons (se intervju her) fotografi- og landskapsinspirerte Vanskapte land er kinoaktuell, mens kortfilmen Nest fins hos Mubi (se her).
Midt i vær og vind, mellom lava og vann, skal ei kirke oppføres helst før vinteren, av en prest og fotograf på misjonsbefaring, i Islands øyødemark en gang på 1800-tallet, en type natur og landskap nå nykolonisert av fantasy og science fiction.
Vanneffektfilmer var populære allerede i tidligfilmen på slutten av samme århundre, og blant arresterte og eksponerte portrett av mennesker ved, på og i vann – med lukkertid som krever suksessivt avgjørende øyeblikk av stillstand – oppramses rigning og andre ord for regn. Til og med stranda er søkkvåt, og et smalt lerret blir langsomt som en dryppende teltduk i all dråpetrommingen.
Nådeløse kan bare guder og mennesker være, mens naturen knapt er. Vann gir, og vann tar, i Guds røft brutale brorskap, i språklige knivhugg mellom dansk og islandsk. Men det er også søte møter i det røde fremkallingslyset under det svarte kamerateppet, og dans i kirkeskroget under bærebjelkenes åpne himling.
Som sin hovedperson forsøker Pálmason å finne bilder, i et poetisk bildespråk som lar meitemarken skli over fortsatt fuktige klumper avføring, og med føtter som tester den bløte spensten i myra.
«Jeg vil ikke være same!» Ole Giævers kinoaktuelle La elva leve er en viktig film, et engasjert og engasjerende drama om engasjement, også her om språkets makt, mellom norsk og samiske, og retten til land og vann, grenser i geografi og på tvers av og mellom generasjoner.
Det er godt gjort ikke å lage mer drama enn det allerede er, i situasjoner med ikke-voldelige, sivilt ulydige menneskelenker – sammenknytt og kanskje litt ekstra tunge i baken – båret av gårde av Oslos lange armer.
Det er begrenset utsikt fra båthuset i åpningsinnstillingen, før vi får se vann, en båt, ei elv, og så en ung kvinne (Ella Marie Hætta Isaksen) hjemme hos mamma, pappa og bror. Med Joan Baez på rillene sitter hun ved vinduet, plukker bøtta full av multer og blir joiket av bestemor.
Flere får høre at de ikke har vært hjemme på lenge. Vår hovedperson buktaler først formuleringer om hvem som må fryse når strømmen går, men rystes raskt av skarpe spørsmål: «Eier du ikke selvrespekt?».
Møkkete fotspor står igjen i entreen, og hun makter ikke lenger demme opp for sin skjulte identitet. Hvordan bevare elvelengden? Ord, bekledning og flagg blir politiske handlinger, og generasjoners stress drypper som neseblod. Hætta Isaksen er overbevisende både i rent raseri og i stille sang på sengekanten.
Såkalte fremskritt er ofte bare rør.
I dag er sivil ulydighet også blitt til ting som nær uforståelig tilgrising av malerier av Edvard Munch, aksjoner som vekker lite sympati.
Er Munch der? Henrik M. Dahlsbakkens kinoaktuelle (og strømmet hos Viaplay allerede sent i mars) kubistiske kunstnerportrett Munch skildrer fire ulike skikkelser – som lett sammenpenslete klatter maling – i fire ulike filmformat, i fire ulike tider.
Sterkest og tydeligst personlighet viser Anne Krigsvolls fortolkning under krigen, mens verken Mattis Hermann Nyquist i kontrafaktisk anakronistiske Berlin i nå-/datid, Ola G. Furuseth i klaustrofobisk bilderamme og svarthvit København eller Alfred Ekker Strande i solfylt fjære lar oss virkelig se, føle og tenke, selv om unge «Munch» hevder at «jeg står jo rett her foran dere». Gjør du det?
Munch-jeg-et er spaltet som i Todd Haynes’ Bob Dylan-skildring I’m Not There, men Munchs lynne, temperament, frekvens og friksjon (for å bruke noen av ordene «Munch» selv bruker i filmen) synes av stor betydning langt mer konsistent og konsekvent enn Nobelprisvinnerens kameleonkunsterskap gjennom livsløpet.
«Munch» i Krigsvolls skikkelse sier til og med at «jeg har nok vært ganske lik bestandig», mens Munch synes å si noe annet. Film, hvor er din brodd? Er Munch der? Tja. Peter Watkins’ gamle Edvard Munch (se her) er nok stadig en bedre audiovisuell inngang.
Munch er kanskje den aller fremste kunstneren. Enkelte av hans malerier henger på noen museer i Oslo. Gå heller og spidd deg på dem.
Far kan bety langt unna, i rom og tid.
Til sist, men absolutt best blant alle for tiden tilbudte audiovisuelle verk, er Charlotte Wells sensasjonelt sterke debutfilm Aftersun, en destillert oppvekstskildring der vi først hører lyden av digital videotape og et DV-kameras kantete lukkemekanismer under fortekstene, for så å se Sophies (Frankie Corio), en 11 år gammel datters, videofiltrerte blikk på faren Calum (Paul Mescal) på sensommerferie.
Oscar-nominerte Mescal bærer på tidvis nedsunkne skuldre en kroppsliggjort depresjon i gråsonene mellom «I get knocked down, but I get up again» (fra Chumbawambas «Tubthumping»), og Corio gjør i mine øyne det siste årets aller beste rolletolkning, under Wells’ instruksjon. Hva ser datteren av pappas tungsinn?
Det er svært sjelden en film berører meg så kraftig og gjør så vondt og så godt samtidig. Aftersun er stillferdig rystende, ikke kumulativt, men konsekvent, uten enkle forklaringer om traumer, men tydelig i synlige skader og arr det ikke kan gjøres rede for.
Klipp til dans i nyere tid, lukkede øyne og minner om avskjed og en ferietur med far i fortiden, med «Macarena» og etter hvert «Losing My Religion»-karaoke alene. Wells’ langsomt realistiske og poetiske filmspråk skildrer forsiktig omsorgsfullt forventningen, forflytningen, ventingen og kjedsomheten på reise, til den lilles hvile på bare én seng, og feriefar som røyker hensynsfullt og danser lett ute på balkongen, senere beskrevet av Sophie som «weird slow motion ninja moves».
Kjærligheten, men også kilene mellom dem.
Calum smører henne inn med solkrem, og vi får se hans blikk på henne. De digitale kassettene er tidskapsler, og i den håndholdte hjemmevideoens særegent vekslende resiprositet ligger mye gjemt mellom videolinjene og i glitchene. Opptakene er også samtidsminner, ved å se på dagens klipp på kveldstid, allerede annerledes enn slik det var, og sånn det vil huskes.
Hvordan rekonstruere dokumentasjon? Wells og filmfotograf Gregory Oke viser også hvordan vi til en hver tid også kan gjenfinnes samtidig i skygger og speilinger, i speil for undring eller spytt, reflekterende vinduer, bordflater, basseng eller avslåtte tv-apparater.
Sophie kikker gjennom et nøkkelhullformet utsnitt mot det som kommer, arkadespiller med en gutt på egen alder og får sprenge biljardkulene med noen eldre gutter. Far forsøker lære henne selvforsvar, de tar undervannsbilder og hun trøster dem begge med at de alltid deler himmelen.
Sophie finner ut av følelser og relasjoner, studerer ungdommers små berøringer, solkrem på rygg, hånd på skulder, kyss, klining, latter, vise fingeren. Hun forsøker smøre seg selv, men når ikke vingefestet.
Alene med ungdommene tydeliggjøres sistheten, de bakerste sommerdagene av barndommens aller siste. Barnets unike sammenfiltring av nysgjerrighet og melankoli. Hun kysser en gutt.
En dykkermaske synker til bunns, kinn mot skulder, rykkete blikk på bølgene. Hun ser sin like gamle far på det svarte dansegulvet i nåtid. Lille pappa. Sophie spør om han også noen ganger føler seg sliten og nede – synkende.
Aftersun inneholder også en av de mest originale innstillingene på lenge, en lang statisk bilderamme av et tv-apparats mindre ramme, der kameraets live-tilkobling gjør monitor av hotell-tv-en, ved siden av en liten bunke bøker.
Stillevende bildedannelse på sitt sterkeste. Sophie forsøker intervjue pappa: «Da du var 11, hva trodde du at du ville gjøre nå?» Han orker ikke svare og frakobler, men begge bevares i gjenskinnet i tv-en og speilet på veggen bak.
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
