Husk de lyn du ser / er rødder af himmelens / vidunderlige træer  (Merete Torp)

Hør fuglene kvitre! (Hei, der kom det mer snø, gitt.) Med våren kommer de store kulturopplevelsene igjen. Lite kan måle seg med å høre bootlegopptak av Joanna Newsoms overraskelseskonsert forrige uke, med nytt materiale for første gang på mange år.

Innrammet av «Go Long» og «Sawdust & Diamonds» kom nye «Bombs Are Whistling», «Marie At The Mill», «Little Hand», «The Air Again» og «No Wonder».

I løpet av det siste tiåret har min langvarige hang til lister siden tidlig barndom opplevd en epokegjørende endring – for første gang siden midt på nittitallet – på toppen av min liste over tidenes beste plater, fra Van Morrisons «Astral Weeks» til Newsoms «Ys». Jeg tar ikke lett på slike avgjørelser, ikke for meg selv, og ei heller i å formidle dem.

Det var da voldsomt selvhøytidelig, kan man kanskje tenke. Mulig det. Men kulturuttrykk og -inntrykk er blant meningene med livet.

HBOs storserie Succession har lignende kraft. Den får liksom alt annet i strømmen til å virke irrelevant. Succession er laksen som svømmer motstrøms og vrikker seg fordi den usynlige bjørnens munn.

Men før jeg kommer tilbake til samtidens kanskje beste serie, fins det også andre ting, på strømming, og på kino. Alle kan jo ikke være best.

Krøss og tvers – Royal Crackers, Innebandykrigerne og Cammo

Den nye tegnete serien Royal Crackers (HBO Max) er en slags Succession møter BoJack Horseman og Rick & Morty, hvor en av de mest kjente komiske stemmene noen sinne får spyttet fra seg en siste gang som The Fixer. Det er rått rørende, mellom flåkjefter, vold og referanser til blant annet The Simpsons og Seinfeld.

Av komedier fins også svenskevitsen LOL – Last One Laughing Sweden (Amazon Prime), der søte komibrødre forsøker å få hverandre til å le, og Robert Gustafsson viser at han har mer på lager. I påskekrimkomedien Murder Mystery 2 (Netflix) forsøker Jennifer Aniston og Adam Sandler å få oss til å le, uten å lykkes. Denne globale puddingen smaker ikke godt. Unstable (Netflix), med Rob Lowe dansende etter Scatman i åpningen, imponerte heller ikk særlig.

Spillet Tetris – «it’s the perfect game» – handler om å få alle bitene til å falle på plass, et brikkeregn rotert til rekker som fordufter. Mindre vellykket er dessverre klammeparenteset Tetris (Apple TV+), om rettigheter i den kalde spillkrigen, sur nedbør og de kommunistiske mursteinenes fall, der en eplekjekk kapitalistisk amerikaner – klossete programmert av Taron Egerton – setter alt på spill og friskt forsøker å kvadratrydde i regnet som faller.

Innebandykrigerne (TV2 Play), derimot, er en morsom idrettskomedie og mockumentar om Sveiva innebandyklubb, der særlig Bjørn Myrene rører som snill og dumsnill andrekeeper Kevin Evensen. «Har du dritt i skallen?» spør treneren brølt av Nicolai Cleve Broch, i en serie med enkel humor om strippestraffer og andre pucker til Iskrigerne, kamper mot gatelag og eldre, påstander om «kjerringhockey» med «sånn ball med masse hull i», sleivslag om «kusa til mor mi», «pils og pizza», «krøss og tvers», «fullt faens kaos i alle retninger», «alltid 0-0» og insistering på at «psykiske problemer fins ikke».

I komedien Cammo (på NRK fra 13. april) tvinger influenser Cammos (serieskaper Caroline Glomnes) selvbeskrevne «finans-forbi» og skatteunndragelse via NAV henne til å lede et dansekurs i hiphop (heller enn hermegåsa) for en gruppe med Downs syndrom, der hun er ærlig fordomsfull i første og andre og tredje møte med Kamilla (Katelyn Garbin), som trenger ny støttekontakt.

I et influenserunivers med David Eriksen, Debatten, Nytt på nytt og Vixen, der «tynn og digg selger» og «statements er in», blir C/Kamilla et odd couple, som speiler karakterenes og samtidens forutinntattheter og kynisme, akkompagnert av E-Type, badebasseng, smågodt, Pepsi-Max med Malibu, kroppspositivisme og annen posering, og edgy spørsmål à la «Er det digg å ha Downs?».

Beleirskole – Beleiringen i Waco: Amerikansk apokalypse

Apple TV+ viser glansbildedokumentarserien Real Madrid: Until the End, mens Netflix serverer den overraskende nyanserte dokumentaren Money Shot: Historien om Pornhub og den sensasjonshungrige dokumentarserien Beleiringen i Waco: Amerikansk apokalypse.

Flere enn Timothy McVeigh har latt seg inspirere av Waco. Trump hadde nylig valgkampmøte der sektleder David Koresh tok med seg en lang rekke mennesker i døden i 1993. Dokumentarserien lokker med nytt materiale, og det er unektelig noe fascinerende karismatisk over kulter.

Koresh var verken Messias eller Satan, men en mann med onde hensikter og handlinger, en selvutnevnt Herre med en eiendom sprengfull av kvinner/koner, avskiltete ektemenn, barn, ammunisjon og våpen, flittig brukt i begge ender av en nær to måneder lang våpenhvilende, uthalende og forhandlende stillingskrig med myndighetene, hvis kuleregn endte i et flammehav: «It was raining Bible pages.»

Gjennom intervjuer og arkivklipp blir begge sider beskrevet – usedvanlig drøye greier, med detaljer fra skuddskader og drap. Agenten som etter hvert ligger skadet som panseret på et kjøretøy sier tydelig at «vi burde ikke gjort det». Forhandling er i klinsj med taktikk, med stadig kommunikasjonssvikt, beltevogner knuser umotivert biler og husvegger, mens Nancy Sinatras «These Boots Are Made for Walkin’» og diverse lydeffekter fra høyttalere samt tåregass forsøker forgjeves å skremme de standhaftige menneskene ut.

Myndighetene skrev seg inn i Koresh’ manus. Særlig Heather Jones – et eksemplar av sjangeren «former cult member» – skildrer et hjerteskjærende liv og hører meget berørt på opptak av den siste samtalen hun hadde med faren. En annen kvinne snakker om å være «gift» med Koresh og ha sex med «Gud», et arrangement inkludert jenter ned i ti års alder.

Til opplysning var bare mennesker involvert i denne tragedien med vidtrekkende konsekvenser, ennå uoversiktlige.

Påskekrim og true crime – Hendelser ved vann og She Said

Ei sekt er også sentrum i en av årets severdige påskekrimserier, som ikler seg et par velkjente, trange og bløte bukser. Basert på en roman av Kerstin Ekman styres SVTs Hendelser ved vann (NRK) av en erotisk og pervers forteller, som pirrer og holder tilbake – med full kontroll over informasjonen vi får.

To tidsplan – først 1991, så vekslende med 1973 – gnisser mot hverandre, i en krim som vane tro bruker (uvanlig) store fellesskap for å kunne smøre motiv tynt utover hull i historien, eventuelt legge det til bløtt i vann, til spenning omkring hva som har skjedd og hvordan dette kommer til å gå.

Det er sterke tendenser til svensk selveksotisering, med midsommar og nakenbad, og det skjendig stygge surrende rundt som knott på den solfylt vakre landsbygda, med mannlig latterliggjøring og utenforskap, vold og døde, bleke bryster, kvinner med sterkest seksualdrift, finske huldre og vandrere ved Svartvattnet.

Nyere amerikanske tilstander skildres i det strømmeaktuelle dokudramaet She Said – severdig tross noe journalismemytosetos – om gravejournalistikken fram til faktasjekk og musepekeren på publish med anklager mot Harvey Weinstein. Særlig god er filmen i sin skildring av hjemmejobbing, kvinnelige reportere med ressurser, som i hjemmesfæren med støttende partnere håndterer huslige sysler samtidig med telefonsamtaler om seksuelle overgrep og trusselanrop. Oppgjøret mot en voldtektskultur med «cash for silence» gjøres gjennom intervjuer og dokumenter, og uhyggelige fortellinger om badekåper og massasje.

Menn og kvinner som dreper ­– Yellowjackets, The Power og Swarm

Menn som dreper er en bunnløs kilde for dokumentar og fiksjon, senest i kinoaktuelle John Wick: Chapter Four. Kvinner som dreper er en tydelig trend blant mer tradisjonelle serier som undersøker fjernsyn som feminin form, som nye Class of ’07 (Amazon Prime) eller Tiny Beautiful Things (Disney+).

Yellowjackets (SkyShowtime) fortsetter i sesong to med to tidsplan, om fotballjenter etter flystyrt på en uendelig elendig overnattingstur der sivilisasjonen kun er huddyp hos tenåringsjentene.

Amazon Primes The Power og Swarm utforsker også kvinners makt og vold.

Hvis man tok på tv-en i gamle dager kunne man få støt av statisk elektrisitet. The Power tar med seg denne ideen inn i dagens flate skjermer. Hva om man kan kvitte seg med offerrollen? Hva om menn fikk svi? Alle revolusjoner begynner med en gnist, blir vi fortalt. Og makt er voldsmakt. Der Extraordinary (Disney+) potensielt gir alle over en viss alder superkrefter, er utopiskdystopiske The Power, lik Frost, en ny variant av Girl Power, med power i betydningene makt og elektrisitet.

Det mangler jo ikke akkurat tidligere superhelter med elektrisitet som kraft, men her gjør grunnleggende traumer, akutt redsel eller sinne «electricity chicks» gnistrende og klare til strømtjeneste, «not ready to make nice».

Noe å brenne for, noe å brenne.

Allie, et talefortrengt svart fosterbarn (som i Swarm) – hos en fryktelig syndig far og slimål – gis stemme og gnist fra fingertuppene, ild som forlengelse av fingrene, bokstavelige firearms, klare for elektrisk håndspåleggelse og blodbanesår.

Evolusjon og mutasjon gir et nytt tenåringsjenteorgan (forsøkt forklart med at elektrisitet jo er naturlig), som nær orgasmisk kan overføres til eldre kvinners kragebein, som hos politiker Margot (Toni Collette), med gnagsår fra sine høye hæler.

Sammen blir kvinnene skyene som regner lyn over mennene. Men alle er ikke ildsjeler, som gjør uskyldige ting à la å tenne mors joint. Hvem blir El-Diablo eller Strømføreren for resten av de uorganiserte heksene?

«Change is a piece of shit, too», innrømmes det. For lite er vel så irrasjonelt som et følelsesstyrt våpen. En hjertestarter er også en hjertestopper. Og samme evner har ulik effekt i ulike omgivelser, etnisiteter og kulturer.

Jeg lot meg ikke støte av The Power, som innimellom glimter til med originalt kroppsliggjorte tankeeksperimenter.

Janine Naber og Donald Glovers Swarm har også øyeblikk som etterlater merker. I 2002 intervjuet jeg – på utplassering fra Journalisthøgskolen i VGs Rampelys – Michelle Williams fra Destiny’s Child på Grand Hotel, med Beyoncé Knowles (den gang hun fortsatt hadde et etternavn) i samtale med Dorthe Skappel i naborommet.

Så nær.

Swarm surrer som Atlanta omkring musikkbransjen, og rendyrker tonalt en realisme og afrosurrealisme med mørk komedie- og skrekksjangertrekk, et sted mellom The Bodyguard, Kill Bill, Killing Eve, Get Out og mesterepisoden «Teddy Perkins». Det er en ujevn serie som starter sterkt, men som ikke helt klarer å holde tonene underveis.

Beyoncé-surrogatet Ni’jah har fans og stans, som Dre (Dominique Fishback), not even almost famous, jomfruen som ser venninnen ha sex, og selv sutter på fingrene, lytter apatisk til høretelefoner og dyrker sin sanggudinne.

Penis i nærbilde er her kveilet og klemt slapp under og inntil ei glassbolle med jordbær.

Selvskading, selvmord, tiltakende bikubesang, fra ungpikesvermeri til stikk, som en black female serial killer. «A woman needs no one» siteres, og mer eller mindre rettferdig harme og hevn svarer på det dødelige spørsmålet «Who is your favorite artist?».

Dre, motgift mot såkalt giftig maskulinitet, dypper og knasker pretzels uaffisert mens en hvit gutt runker ved siden av henne for 1000 dollar, Paris Jackson spiller metateksuelt på sitt blandete opphav, og Billie Eilish med Lisa Simpson-t-skjorte er troverdig som terapeutisk guru i et kvinnekollektiv.

Swarm handler om idoldyrkelse og kan også ses som en allegori over blodtørstige disipler og misjonærer, som kan hevdes å gjelde så å si all religiøs resepsjon gjennom tidene.

Bit bildet til det blør.

Min død som hund og ingen bjørner snorter – Infinity Pool, Cocaine Bear og No Bears

Blodfull er også kinoaktuelle Infinity Pool, der Alexander Skarsgård tilbyr påskesplatter i møte med felles ferierende som med egne reiseregler er eksperter på å feile naturlig utenfor allfarvei på inngjerdet all inclusive.

Påkjørsel, pågripelse, dødsstraff eller dobling, kniv gjennom hud, sin egen aske, ikke vite om man er seg selv. Filmen leker med våre perversjoner, besatt av å overliste døden, sex, sadisme, fysisk og psykisk terror, som om White Lotus møter Primer i slashersjangeren. Laget av Brandon Cronenberg. Makes sense.

Pitch: «Bear with me. The title of the film is Cocaine Bear». I sin sjanger er dette den beste filmtittelen siden Snakes on a Plane og Sharknado. Utover menn og kvinner fins det jo også bjørner som dreper, i en uhøytidelig kokko film av Elizabeth Banks, som gir Kristofer Hivju en bjørnetjenestereise. «We have such good luck in nature», sier hans følge da de ser en bjørn i åpningen. «Å faen», sier han på norsk.

Fravær av bjørner er derimot et dypsindig poeng i kinoaktuelle No Bears, som ikke kunne vært mer forskjellig fra de sistnevnte filmene. I dagens filmverden er lite så direkte realpolitisk som formuleringen «A film by Jafar Panahi».

Filmen åpner med rop om mat og drikke og musikk gatelangs, før vi ser en kvinne og en mann med et pass: «Du drar først, så kommer jeg etter.» Så smyges vi ut av denne fiksjonen, langsomt bakover til en regissør (Panahi) foran sin dataskjerm, med et crew som forsøker å følge dreieboka annetsteds.

Han mister forbindelsen, og på jakt etter dekning outsourcer han filming av en lokal skikk, en tradisjonell forlovelse med fotvask i elva, til en annen mann. Han ser senere gjennom opptaket og oppdager at av- og på-knapp er forvekslet – det er ikke bare bare å bytte hakke og spade med et kamera.

Med harddisk som lommelerke er Panahi en internt fordrevet filmskaper i grenseland, klaustrofobisk fanget i den sedvanlig iranske bilkjøringen på film, her langs smuglerruter, for så å stå på grensen og ta to skritt tilbake i natta.

Vold i stillferdige innstillinger.

Mine og min – Krigsseileren og Norwegian Dream

Kommer far hjem igjen? Med konflikt og krig på langt større avstand skildres serieversjonen av kinofilmen Krigsseileren (Netflix) skjebnene til de som dro til sjøs og de som ble igjen. Scener fra et ekteskap, Hud og Fire nyanser av brunt har tidligere både vært filmer og serier, og Krigsseileren kler godt sin noe utvidete drakt.

Serien begynner i Singapore, 1948, før vi er i Bergen, 1939, med bærebjelker, havn og skip, familie, middag og kameratskap, mellom menn som må dra for å kunne være der.

Pål Sverre Hagen og Kristoffer Joner kullgraver, med sotet hud og klær, og tar et bad før hyren begynner. «Må du dra?», spør datteren. Dans. «Du er helt trygg, sant?» blir til «Du løy!» og forsøk på å gjemme fars papirer før en sterkt følelsesladd avskjed.

1940, Atlanterhavet. Mennesker over bord, maskinrom, drukningsdød, brev hjem, der ved veksles i mel og husleie er utestående. Portrettinnstillinger mens mannskapsliste leses opp usentimentalt. 1941, Liverpool. Maskuliniteter i dans, fabelaktig rørende ballett, før stemning kappes av klipp til drukning. 1942, Malta. Bursdagssang og bomber, livets lek og moro, kontraster mellom bål og flystyrt. 1944, New York, Bergen. Bomber, barnekropper under støv, plank og murstein, skip som går ned, roing med fingrene, et avrevet bein, smerter etter et forlis.

Tårer og tømt innstilling lar et kjøkken stå til skumring, smell og ild.

Det handler ikke om hvordan kommer dette til å gå, men hvordan kan dette gå, i nær bibelske situasjoner.

1945, skibbruddskader. 1947, Askøy. Kroppens salte vann trekkes mot skjermen. 1948, Singapore. Offer, brorskap, i et storslått epos som ikke kollapser av egen tyngde.

Krigsseileren er et meget sterkt skrevet og spilt drama, og blant de aller beste norske fiksjonsberetningene om krigen.

Gåsehud i omfavningene. Hvordan leve etterlivet? 1972, Bergen. Vunne og tapte muligheter.

«Få av oss kain bli kaptein, men mang kain bli noe stort.»

Oppskrytt havutsikt preger også kinoaktuelle Norwegian Dream, dedisert til alle som kjemper for retten til å elske. Lik i Krigsseileren kolliderer mannligheter, i dans, sang, vold og famlende sex. Filmen er en skeiv kjærlighetshistorie om to menn som skaper musikk, men også hakk i hverandres plater, en film om selvforakt, klasse, legning, kultur og etnisitet, i relieff av norsk fiskeindustri, arbeidsinnvandring og sosial dumping.

«Who would you rather fuck?» Men hvem har råd til selvrealisering og utforsking av eget begjær? Såkalte «ekte menn»?

Søskenærlighet – Succession

Noe av det rareste jeg har på sjutommer er en uoffisiell utgivelse verbale krangler mellom brødrene Gallagher kalt «Wibbling Rivalry». Søskenkrangling er også motoren i samtidens sterkeste serie, en av de store familiesagaene, hvis oppløpsside begynner nå.

Hvem foretrekker far? Det egner seg ikke å si for mye om seriens hva (etter de fire episodene gitt til kritikere) – det vil passe bedre når the four seasons foreligger –  så da kan man heller kanskje si noe om dens hvordan. Serieskaper Armstrong skriver følgende til kritikerne:

Hey there – 

Jesse Armstrong here. Just a note to say I hope you enjoy these episodes. As you’ll see – if and when you get time to watch – we have some big moves coming. I’m really hoping that we can keep these fresh for the audience, so I’d love to ask for your help in getting the balance right in terms of letting you write about the show in the way you’d wish, but also asking you to use your usual discretion not only in terms of not revealing specific events but also not signaling which episodes might be ‘big ones’ even cryptically or indirectly. I’d love people to come to episodes one and two and three with no particular sense these are anything other than hopefully good quality episodes of the show. 

Anyway, hope you enjoy. I’ll be here weeping about the foolishness of drawing things to a close but sending my best and thanks for your interest. 

Best, 
Jesse Armstrong 

Greed is fun. Rævslikking som bakvaskelse. Bud og synd for helligdagene. De første fire episodene av fjerde og siste sesong knyter sekken med tråder fra de aller første episodene av serien.

Som i åpningsepisoden – da patriarkmogul Logan Roy (Brian Cox) avslørte at han ville bli sittende fem-ti år til – feirer han på ny motvillig bursdag i «The Munsters» (S4E1): «Why is everybody so fucking happy?» og «What are people?» halvbrøler og halvhvisker han til sine paid pals. Selv mestrer han kunsten ikke å svare, med konsekvent avvisning av bekreftelse, svare, «uh-uhh», «ehhh», eller som i denne episoden, da Tom (Matthew Macfadyen) forsiktig forhører seg om Shiv (Sarah Snook) til Logan:

«We’ll always be good, right?» «If we’re good, we’re good.»

Særlig Successions ekstreme intensitet er sjelden skapt i noen annen serie, med ensemblet samlet i konstant stressdrevne samtaler på to-, tre- og flermannshånd i samspill som får det meste annet til å framstå fjottete – skildret i en tilsynelatende håndholdt dokumentarisk stil som likevel ikke er dokumentarisk, men en usynlig, urolig kamerainstans i rommet, der visuelle og verbale skudd og motskudd låner energi fra støtvise zoomrykk mot og fra, og svisjpanoreringer til fokusering.

Bevingete ord og fornærmelser flyr, fra ansikt til ansikt, eller fjernt, over telefon. Ofte på farten, på en båt, i et helikopter, i et fly. Med Nicholas Britells musikk.

I første nye scene med «newgen Roys» er lillebror Roman (Kieran Culkin) sarkastisk om søsknenes felles idé «TheHundred» til Kendall (Jeremy Strong) og Shiv: «Let’s launch a high visibility, execution dependent disrupter newsbrand while simultaneously performing CPR on the fucking corpse of a legacy media conglomerate.»

Ingen står, sitter eller ligger som Culkin, eller legger lignende trykk på l-ene i «lies» og «lying». I en ny antimetodisk, satirisk mesterklassesketsj om skuespill sier Cox:

«Just fucking do it! Act! Say the fucking lines. And don’t bump into the fucking furniture.»

Er det noe Culkin gjør, så er det nettopp å kollidere med møblene, eller kanskje bedre beskrevet å kjærtegne dem, med en erotisk innstilling til dekoren, ved legge seg oppned i lenestolen, sitte på eller sige ned armlenet, smyge opp på en benk eller sprute ned et panoramavindu.

Ingen annen serie makter heller å skape sitrende spenning av fortolkning av om et navn er under- eller gjennomstreket, eller om noe er et spørsmåls- eller utropstegn i et viktig dokument.

Eller innsikten i at å klare seg uten kjærlighet er en superkraft. Eller å snike inn enormt dramatiske hendelser slik de plutselig stikker seg inn i virkeligheten, følelser før forståelse og fortolkning.

 Succession er tv-drama på sitt aller, aller beste, originalt til det siste.