For tiden kan du løfte alt fra det helt lette til det svært tunge, på kino, filmfestival og strømming. Du kan for eksempel se tikkende Unrest på Mubi, nyfortolkningen Peter von Kant og det tyngdekraftige lytedramaet The Whale (hvor bildene bruker verken ord som tjukk eller enorm, men bælfeit) på kino, og med Oscar rett rundt hjørnet, har Tár endelig kinopremiere. Mel Brooks er tilbake med sublimt fjoll i sketsjeserien History of the World: Part II (Hulu), og standupshowet Marlon Wayans: God Loves Me (HBO Max) kretser omkring Will Smiths klask på Chris Rock, som selv har hatt liveshow om det samme på Netflix.

Men la meg begynne med en sjelden mulighet for å se en vaskeekte kunstfilm på kino.

Dystropisk nekt – Pacifiction

Kunstnerisk utfordrende Pacifiction (Albert Serra, 2022) vises igjen søndag 12. og onsdag 20. mars på Kunstnernes Hus Kino i Oslo. Allerede tittelen bidrar til meningsfull forvirring. Jeg trodde lenge den het Pacification, men det uttegnes altså et faktisk, men like fullt fiktivt og lett surrealistisk landskap ved og i det store, stille havet, Paci/fic/tion.

Containere og fjell, nattklubb, bar hud, dans og hvisking om atomvåpen. Mellom kirke og casino bevrer opplysningsånder med eksistensiell, postkolonial fylleangst, fulle portugisere og franske admiraler, sjanglende langsomt i egenartet belysning fra sol og discokule, med fargespill i himmelhvelving over stram brun torso.

Imperialismen slår stadig mot stranda, og Pacifiction er en perfekt film å se mens man leser Pirate Enlightenment, or the Real Libertalia av David Graeber, en herlig skakk og kontrær historiefortelling om demokratiske eksperimenter og opplysningstiders opprinnelser.

Serra er ikke redd for det eksotiske, dekorative, overflatiske og ekstravagante (som han snakker om i et intervju med Mubi). Kunstfilmen med ganske stor K fanger sin særegne paranoia fra covid-tomhet, tre kameraer og lang klippeprosess. Mest på land, litt til havs, i Polynesia, fanger linsa nyanser av blått og rødt frådende kjølvann, båter i høye bølger og en turnusinnvidd høykommisær, De Roller (Benoît Magimel), med frykt for rykter om nye franske prøvesprengninger.

Strukturell vold helt ned i kontinentalplaten. Den blå lakune.

De Roller sammenligner selv politikk med en nattklubb, og famler i mørket etter tegn under overflaten, en spiral ned til et mørkt inferno, med ulokaliserte ubåtlyder og originale bilder på en tom fotballbane i regn.

Pacifiction er også en politisk film, med liten p, klar over sin sprengkraft i relasjoner på tvers av atommakter som Kina, Russland og USA. Det øves på dans, og «det er vakkert å se slik vold», sier De Roller, statens representant.

«I will take your place», sier Shannah (Pahoa Mahagafanau), en mystisk skikkelse med et blikk som skapt for filmkameraet.

Ja, og… – Gruppekritikken

Filmskaper og LARP-designer Sille Storihles morsomme og broddfulle metapedagogiske filmeksperiment Gruppekritikken utfordrer også, og den særegne samtidssatiren om blant annet maktstrukturer, kunst, kjønn og hvithet vises i mars på CPH:DOX.

Det er noe voldsomt motstridende over samtidens deviser om ikke å bry seg om hva andre mener og å danse som ingen ser på, samtidig som alle andre – disse usynlige ingen som likevel alltid ser deg, en ikke kun kvinnelig to-be-looked-at-ness (Laura Mulvey) – når som helst kan arrestere og kanskje til og med kansellere deg.

Så hvordan forholde seg til hverandre i en gruppe? Hvordan respondere med og på kritikk? Ord som opponent og fagfelle høres skumle ut, som en motstander i familie med revefelle. Hvis humanioras århundrer lange diskusjons driv er et «Ja, men…» – en våkende Fru Luna, a harsh mistress – er improvisasjonsteaterets etos (beskrevet av Jason Sudeikis som inspirasjon for sin meget imøtekommende karakter Ted Lasso, diskutert under) for samspill med andre et sympatisk «Ja, og…». En tredje mulighet er selvsagt et klart «Nei», avvisningen som stanser all dialog.

De rollespillende studentkarakterene i den tekstanalytiske bakom- og foranfilmen Gruppekritikken kaster Lasso rundt Fru Luna og forsøker skjelne både med sympatiske lesninger og skarpe sleivspark. Og selv om seerkontrakten forteller at de verken selvspiller eller ikke nødvendigvis har skapt kunsten de fremviser og forsvarer, så er det svært vanskelig som seer ikke å falle dypt inn i diskusjonene som høyst reelle, i et engasjerende filmverk om kunstdiskurser, ladet med unge studenters energi og driv.

Studentene fra Filmkunstskolen i Kabelvåg (tidligere Nordland kunst- og filmhøgskole) spiller sine skisserte roller i det sittende ringspillet i stillingsenergisk jakt på reaksjoner, for eksempel på en støyende video om BDSM (som vi ikke får se) og spørsmålet «How does it make you feel?». Med imprivisasjons- og intuisjonsdiskusjon blir det temperatur i innspillene, og flere flerrer at de føler seg krenket.

Ellers blir en didgeriridoo en durende fallos for en ung mann i baris, ei ung kvinne leser en tekst om private opplevelser, alle bes lukke øynene for pusteøvelser, et maleri bes beskrevet med ett ord, som «rumpehull», en kvinne slåss voldsomt med en dukke, og hengende skulpturer ses samtidig som «penis» og «Det hänger ju en fitta der!».

De ulike blikkene man bærer foran seg.

Dans, performance, en ung mann med pappeskebiter som skylapper og på skuldrene, klesavrivning til naken jordinngnidning, skrik og eskeklatring til melke- og snøbad. Karakterene snakker gjennom munnen til sin skuespiller, og i munnen på hverandre.

Storihle skildrer reaksjonsmønstre og det ikkemønstrede i slike, små kastete blikk på hverandre:

Hvordan reagerer du på dette? Jeg vet ikke – eller jeg vil ikke vise – hva jeg mener om dette.

Hvilken plass er det for å være «judgemental» i sin kritikk? Det er jo en «fuckings kunstskole». Til og med kamera og fotograf får kjeft for å gå i veien. Til sist, bak svart lerret, latter og applaus.

Gruppekritikken er fine saker, som flere bør få muligheten til å se.

Human

Den pågående dokumentarfilmfestivalen Human har et fyldig knippe gode dokumentarer på programmet, som Bobi Wine om Uganda og sang, Two Kids a Day om Palestina, When Spring Came to Bucha og A House Made of Splinters om Ukraina, While We Watched om India og journalistikk, And Still I Sing om My Name is Happy om henholdsvis Afghanistan og Tyrkia og sang, Lotus Sports Club om Kambodsja, fotball og transidentitet, Bong Thom om Kambodsja og miner, The Eclipse om Serbia, How Dare You Have Such a Rubbish Wish om kvinner i iransk film, Aurora’s Sunrise om film og folkemord, Ruthless Times om eldreomsorg, Forglemmegei om overgrep og mental helse, Ikke en sånn fyr om voldtekt, Mammaen i meg om barnløshet, Ola om en helt vanlig uvanlig fyr, samt superaktuelle Sivil ulydighet og The Oil Machine.

Mens frost rimer på bakken viser Human også overstemte Eg har ord, der Runar Gudnason, norsk musiker og låtskriver, «Sjef R» og «Torstein HYL» i Side Brok, kåserer over sammenheng mellom lydbølger og sannhet, påstår at alle liker rim, og gjennom noe så spesifikt som dansk rap og dens ord, beats, rytme og flow undersøker (hvordan) ord (er/)som musikk og matematikk, blant annet i møtet med sønnen og linjer som «kun starten på kunstarten».

Den snille mannen – Våre beste menn og Ted Lasso

Nittitallsnostalgien er ublu i Våre beste menn (TV2 Play), en godfotet dokumentarserie som gjennom nye intervjuer og arkivklipp, latter og glimt i øyet forteller om Smuget og franske nattklubber, kamper mot Nederland og Brasil, engelsk fotball og tippekampen i barndommen i sofaen ved siden av pappa, forsøkt gjenskaping i stua eller ute på løkka etterpå, Flo-familiens inntak av melk og brød og fotball «til mørket tok oss».

Bjørnebye forteller om å bli innesluttet og sosial angst, mens flere av medspillerne hyller Myggens storhet, brodd og surr. Serien myteknuser også Tore Pedersens hodeskade og Henning Bergs innhopp og videre proffkarriere, og forteller at Solskjær drev med skåringer heller enn avslutninger. Det er ren nostalgi, ja, absolutt, men det er også nydelige greier.

Hvordan takle å være en snart middelaldrende mann? Hva slags kompetanse er egentlig godhet? Med Ted Lasso (Apple TV+) ble det et lite øyeblikk trendy å være snill og mild, god med ro. Og Ted Lasso som karakter var kanskje aller mest interessant i den korte perioden før han ble psykologisert og forsøkt forklart gjennom sam- og fortidige traumer. Mulighetsrommet for godhet i seriens fiksjonsunivers synes nå noe innsnevret av slike sjablongmessige forklaringer på hvorfor en karakter er blitt som hen er blitt.

Men premiereaktuelle sesong tre har stadig gode enkeltprestasjoner. Jeg har sett fire av tolv episoder, «Smells Like Mean Spirit»,  «(I Don’t Want to Go to) Chelsea», «4-5-1» og «Big Week». Nysignering Zava er Zlatan, og tidligere bladfyk Trent Crimm skriver bok som blant annet snuser opp smuglegninger, mens nyopprykket, men nedrykningsdømte AFC Richmond stadig «ledes» av Ted, Beard (Brendan Hunt) og Roy Kent (Brett Goldstein), med «wonder kid» Nate (Nick Mohammed) hos rival West Ham United, og eier Rebecca (Hannah Waddingham) og Keeley (Juno Temple) med større suksess og glede profesjonelt enn privat.

Ted forklarer for eksempel særtrekkene til Hallmark-julefilmer og er ustanselig et oppkomme av referansereplikker, og hans radikale imøtekommenhet og godhet – Sudeikis’ Ja, og… – viser hvordan å smile til verden ikke garanterer noe som helst, for en mild maskulinitet i kollisjon med alle slags tilrop og grisetaklinger, der episode fire er den første som gir nettsus for min del denne sesongen.

 Tate (u)moderne, historisk og samtidig fascisme – Exit, Det hvite sinnet og De siste dødsdømte

NRK og TV2 fremviser for tiden også en rekke menn, i fiksjon og dokumentar, som Exit (NRK), Det hvite sinnet (TV2 Play) og De siste dødsdømte (NRK).

Siste sesong av hevnspandable Exit åpner med knuste glass og krypto, krampaktig guttastemning og lite «Lust for Life», karikert kynisme og maktspill, «green is good» og en lobbyparkert kamel, sex med arbeidende tvillinger, avviste kort, massasje og jordbær, spy i motvind og hummerknekk.

Med sidesynet som stadig større blindsone blir metaforisk tunnelsyn faktisk begynnende blindhet og situasjoner man ikke lenger kan betale seg ut av. Meskingen i svartsyn synes å ende i ufokuserte blikk på oppblåste rosa badefugler.

Næret av egen synd og selvmedlidenhet er det på høy tid å ta regningen.

I den seneste Minions-filmen står flere av figurene i en kort scene ved siden av hverandre sammen på en planke de alle samtidig sager over, for så å falle ned. Det er herlig sawstick. Mennene i Exit gjør noe tilsvarende, men moroa uteblir dessverre markant mer enn i de første episodene av serien. Menneskene snakker jo ikke sammen, og manuskriptets mansplainende tone, med babbel om økonomisk kriminalitet eller parafraser av googlete filosofer, forblir flat, i et fiksjonsrom som synes å ha blitt sitt eget dødsbo. Særlig vekslingen mellom inderlig og ironisk musikk glipper, med overbruk av «The Man I Am», Leonard Cohen og disipler som Midnight Choir og Sivert Høyem. Musikken er uangripelig bevegende og vakker, men i møtet med bildene mister begge parter verdi.

Igjen er scenene med Øigarden og Bente Børsum de beste.

I Tommy Gulliksens sterke og ekstremt viktige dokumentarserie Det hvite sinnet slipper vi nært innpå hatefullt tankegods og menneskene med dem, nærmere enn de fleste fremstillinger jeg har sett.

Hvorfor blir enkelte menn radikalisert og voldelige? Hva er effekten av å lese Exphil i fengsel? Hvorfor hjelper «ingen» den unge gutten som senere blir knivmorder?

Serien undersøker juvet mellom utenforskap og ondskap på den ene siden, og tillit og tilgivelse på den andre.

Fascismen lever.

Det er klare fellestrekk med skjebnene skildret i NRKs suverene nye dokumentarserie De siste dødsdømte, om de 25 statlige henrettelsene etter annen verdenskrig. Her fins også skakkjørt ungdom og klare klasseskiller, og en ventende fascistisk favn.

De henrettede fremstilles som både ressurssterk og ressurssvak ungdom utsatt for propaganda, autoritetsdyrkelse og radikalisering, for eksempel inn i SS, der empati ble sett som svakhet og østfronten fikk testet styrken.

Etterkommere er på søken etter svar og forsoning, forsøk på å løfte av lokk, inkludert hemmeligholdet omkring selve henrettelsene, i grålysningens skyteskur med papirblink foran hjerte og hode.

Hvordan ble quisling et fellesnavn? Kan svikere også angre? Betyr det noe at torturisten også var en kjærlig sønn? Kan man med lov og rett henrette noen som er «meget dummere», med «mangelfullt utviklede sjelsevner»? Hvorfor gikk Riisnæs fri, men ikke Rinnan? «Var faktisk alle like for loven?» spør serien.

Fedre, mødre og lillesøstre ber om nåde, og familiene synes å sitte igjen med den lengste straffen, en slags livsvarig – til og med generasjonsoverskridende – dom, opplevd som urettmessig og urettferdig.

Ord er handling og kan avføde handlinger. Hvordan omtale dem som begår de grusomste? I et klipp fra en etterkrigstale beskriver statsminister Einar Gerhardsen disse aller grusomste menneskene som «udyrene». Vi må kanskje vente til neste etterkrigstid for å felle dom over vår egen evne til å unngå tilsvarende uforsonlighet.

Den neste generasjonen – Star Trek: Picard

Etiske spørsmål og dilemmaer har alltid drevet det stadig utvidende Star Trek-universet. I svanesangen Star Trek: Picard (Amazon Prime) besynger eviggamle Patrick Stewart – en av de store skuespillerne, fra Shakespeare til samtidens science fiction og superheltfilmer – i første sesong sin gamle androidvenn Data som modig, åpen, nysgjerrig, optimistisk og meget mild, med et barns visdom. Vil de kunne møtes igjen?

Et skår faller av den blå himmelen i vignetten, og særlig drivende for fortellingen er kampen med og mot syntetisk liv, og hvordan vi kan lære å elske forgjengeligheten. Den midlertidig døende admiralen har i løpet av de to første sesongene slåss med og mot gode og onde syntetiske søstre, samt nyoppdaget verdien av å redde hverandre, offer og å være ekte.

Gitt noen år til engasjerer stadig admiral Picard, nostalgiindustri, ja, med tredje sesongs første episode navngitt «The Next Generation». Blant fortidens minner og memento sier han «I want a new adventure». En gammel kommunikasjonsknapp kaller med rop om hjelp fra doktor Beverly Crusher i fare utenfor føderasjonsrom. Snart ligger gamle kompiser i køyeseng, med Stewarts skingrende stemme på rygg i underkøya.

De gir og følger, adlyder og trosser ordrer på vei utenfor – og tilsynelatende til bunnen av – ytterkanten av rommet. «I think we boldly should get the hell out of here.» I de fem ytterligere episodene («Disengage», «Seventeen Seconds», «No Win Scenario», «Imposters» og «Bounty») jeg har sett er serien på høyde med noe av det beste fra franchisen.

Det er fortsatt troverdig karakterutvikling flere tiår etter første «Engage!», stadig gjensynsglede og gjensynssinne, og en sterk gjenkjenning nær farpunktet.

Stewarts er et ansikt det alltid er godt å se på, på en kropp som tross økende slark i stemmebåndet forblir like oppreist standhaftig som alltid.

Men det er ikke bare etikk og teknobabbel, fornuft, logikk, tillit og lojalitet. Her er vakker utsikt og terror, et medisinsk stjerneskip fullt av våpen, Romulan Ale, kalde regelritt på kollisjonskurs med moralsk autoritet, syntetisk kjøtt, skip som kastes og revner skroget på et annet, øyesprutende dop, unnamanøvre i stjernetåker, gørr spennende formskiftere, langvarige frie fall, skremmende stemmer og mentale frampek, portalvåpen og stjerneskipsmuseum (fan service av platinumkvalitet).

Hva ville være en god norsk oversettelse av «fighting chance»?

Vestkyss – Daisy Jones & The Six

Til sist, en sval bagatell. «Same old tired rock‘n’roll tale», sies det metatekstuelt i andre episode av den godkjent fengende musikkserien Daisy Jones & The Six, der mockumentarformen dessverre snubler i et ellers forsøkt retrounivers à la Almost Famous eller Vinyl.

Det fins et morsomt mem om at Abba bare var Fleetwood Mac på antidepressiva, og de famøse bandkranglene er klangbunn for denne fortellingen, særlig kretsende omkring Daisy og Billy Dunne, to rullende steiner som klinker inn i hverandre først mot slutten av episode tre.

Studio, låtskriving, omskriving, konsert med antagonistisk duett og kampen om mikrofonen. Krediteres den som krediteres bør, og Daisy krever frekt og freidig sin plass på scenen og i rampelyset. Røyking, drikking, piller. Hemmeligheter, svik, bedrag, rangler og krangler. Daisy er destruktiv på vei mot Beth i Yellowstone.

Hvis det er noe Elvis-drag over Daisy, så er det kanskje fordi skuespiller Riley Keough er datter av Lisa-Marie og kongens eldste barnebarn.

& – tydelig plassert mellom vokalist og band i artist-/bandnavnet og serienavnet Daisy Jones & The Six – er en såkalt ligatur for konjunksjonen og, kalles «og-tegn», «et» eller «ampersand». Tegnet er vakkert snirklete, risset som en lang omvei mellom det ene og det andre, en strek som ender opp like over der man startet. En metafor for nærmest hva som helst.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.