And it seems to me you lived your life – like a Kendall in the wind!

Vi lever i endetiden, i det minste for Succession, en av få samtidige serier som kan måle seg med de aller sterkeste. Covidsyk og sofabunden før, i og etter påsken så jeg igjen alle de 86 episodene av The Sopranos, og jeg har nylig sett aller siste episode av anstendige Star Trek: Picard (Prime Video), «The Last Generation»: «It’s been an honour serving with you all», sier Patrick Stewart, i en verdig avslutning med kløkt, Datas humor og magefølelse.

Disse ulike nostalgiske opplevelsene minnet meg nok en gang på verdien av den tradisjonelle ventingen også mellom episoder i en sesong. Denne utnytter Succession til fulle i sin hittil fantastiske sistesesong.

Hva vil skje videre? Hvem blir etterfølger(en)? Mer om episode fem og seks straks.

Men først, en film du faktisk bare må se på Kunstnernes Hus Kino søndag kveld.

Den vonde smak – De Humani Corporis Fabrica

Hvis du ikke tåler synet av blod, så bør du kanskje eksponere deg litt? Én mulighet er Alice Birchs blodige sykehusskildring Dead Ringers (Prime Video), som skildrer kvinnehelse på usedvanlig vis, der ei fødestues jordsøstre – splitspilt av Rachel Weisz – tidlig gjennomgår «another fucking miscarriage» og med bekmørk humor konstaterer at «my body kills babies».

Langt drøyere, og langt mer interessant, er Lucien Castaing-Taylor og Véréna Paravels kinoaktuelle De Humani Corporis Fabrica, med siste visning på Kunstnernes Hus Kino denne helgen – en film om sykdom og smerte, med kroppen som bløttekst for beskrivelse, analyse, fortolkning og reparasjon, utført av teknologisk forlengete fingre og øyne.

Det er årets klart mest kroppslige kinoopplevelse – en film for den med vond smak.

Unn deg denne plagen.

Etter en prustende, hundeluntende risteinnstilling opererer en lang og nær stillestående, lagrik tagning, med gjennomsiktige speilinger i vinduer og stemmer som beskriver traumer.

Fysiske traumer, funnet og fortolket med medisinsk bildedannelse, tverrsnitt av menneskekroppen, skruer gjennom kraniet, hjernekirurgi, mikroskopiske, indre landskap av harde hinner og kanter ved bløtvev, under huden som gjør at alt ikke renner ut, hypnotisk eller kanskje hypokondrisk og narkosisk skildret, av svært nysgjerrige kameraer.

Noen eldre kvinners hender leier med tøfler subbestressende sakte i gangene, et sted mellom geriatriskildrerne Olin og Seidl, ubehagelig i sin ufiltrert ærlige beskrivelse.

Vi er inni tarmene når ordet «boulevard» sies, mens de tilsynelatende rutinerte legene og sykepleierne off screen samtaler om innredete leiligheter, før klipp til en plutselig prikkende penetrasjon og slaggsuging av et A Clockwork Orange-oppspent øye, med nennsom innsetting av ny linse.

Indre mikrokantklipping, penispenetrasjon, legekrangel, igjen hvileløs vandring i gangene. Den ene eldre kvinnen sier til den andre at de må «skynde seg», tilsynelatende ledende den andre, men uvisst hvor og hvorfor.

Klipp til en annen eldre kvinnes voldsomme skrik, som fra det tommeste dypet. Alderdommens uverdighet og nær umulig psykepleie. Klipp til andre enden av livet, et foster, keisersnitt og voldsom utgraving, fylt av blod og skrekk over livets under, brått vanvittig rørende med den nyfødtes brekende gråt – så snitt i kjøtt, baksiden av brystkreft og en prostatas blodlagune.

Innimellom virker det også som legene ikke vet hva de driver med. Nyknekt og nyskrudd ryggrad. Du spiser kanskje ikke spare ribs rett etterpå.

En mann under oppvåkning vikler seg inn i plasttråder, en eldre manns døde kropp kles i hullete bukser, en forvirret mann trykker gjentatte ganger uten hell på en heisknapp.

De Humani Corporis Fabrica senker haka og lar den forbli der.

Norsk, dansk og amerikansk – Den siste våren, København finnes ikke, Delete Me, Arkitekten og Silo

Kinoaktuelle Den siste våren er en meget fin debut fra talentfulle Franciska Eliassen, hvis særegne skildring av to søstre blant annet inneholder et par snurrig og sårt originale intime scener, inkludert en slags sexscene, som kanskje bare HBO Max-aktuelle Dave viser tilsvarende selvstendighet med.

Episode fire av sesong fire har noen av de mest interessante sexscenene jeg har sett i en serie på lenge, scener amerikansk film for lengst har sluttet tørre skape.

Men norsk uavhengig film tør. Den siste våren vises over hele landet, i store og små byer, samt noen tettsteder.

«Hun ville huske det annerledes.» Eskil Vogts gamle manuskript etter Sander av Terje Holtet Larsen er endelig blitt film, danskproduserte København finnes ikke, en slags forsøkt «fransk» film. Regissør Martin Skovbjerg er foreløpig verken fransk, en Trier eller Vogt, og beholdningen for meg forblir her å se en del av deres nå velkjente troper i variasjon, som overstemmen, skildringer av rygger, retrospektive montasjer, mennesker som strever med å snakke sammen, lukkede øyne, mental helse, en- og tosom isolasjon, hatet eller kanskje heller likegyldigheten som synes å omgi kjærligheten, forsvinning inn i livet, minnets forvrengninger av fortid, steiner, kropp og vann.

«Penger betyr jo ingenting. Det er bare et plaster på såret.» Sesong to av Delete Me (Viaplay) åpner dramatisk med tårer og voldtekt, spoling, kropp, kunst, catfishing, sugardating, sex, shopping og «hornyfans», der bilder omsettes i ting. Første sesong traff meg sterkere. Nye Arkitekten (Viaplay) er også en haltende dystopi om en upersonlig, kald framtid, en satire over boligpriser, med gående tredemøllevindusmannekenger, rap og boligbygging under bakken, som i postapokalyptiske Silo (Apple TV+).

Sol bak sky? Hva om alt du er fortalt er en løgn? Det må da være noe bak horisonten? Er kafeteriapanoramaet en løgnaktig fremstilling av utsiden? Er hele siloen en deep fake?

Eksistensielt klaustrofobiske Silo – introregissert av Morten Tyldum – begynner ganske så spennende i sin begrensete verdensbygging, men seriens retrofuturistiske, halvkoselige cyberpunk mister momentum etter noen episoder, og dens platoniske hulelignelse for flat screen earthers går ikke helt opp.

Det vi tar for gitt er for disse menneskene – uten at de synes å vite det – kanskje tatt for gitt bort.

Mens verden utenfor siloen muligens vises langt verre enn den i virkeligheten er for disse karakterene, så vises verdens framtid i Silo og en rekke andre nye dystopier muligens som langt verre enn den i virkeligheten blir for oss.

Deal or no deal? – Succession, «Kill List» og «Living+»

Eksotiske Norge er mye omtalt location for «Kill List», episode fem av fjerde sesong av Succession, en serie du kan 10x-e med kvaliteten til enhver annen seriekonkurrent for tiden.

«Why Norway, not Sweden?» spør Greg Tom: «Annual retreat… Anyway, Norway, Sweden, what’s the difference? They’re all descendents from the same rapists.»

Ja da, her er det «Arctic foxes», «Norwegian wood», såkalt myke europeere i påvente av ulveoppdratte amerikanere som kaller seg «snakes on a plane», i smygende bilkortesjer langs foss og fjell, opp taubaner, ved skog, med grilling, øksekast, pil og bue og sauna.

Kommunikasjonssjef Ebba (spilt av Eili Harboe) beskrives av Matsson til Shiv som en «estrogen air-freshener», omtaler Ebba sier hun vil skrive om i boka si eller eventuelt få godt betalt for ved en senere anledning. Og hun har flere potensielle pressmidler. «What do you think of Ebba?», spør Matsson senere Shiv. Han har etter et forhold med sin underordnete nemlig kommet i skade for å sende henne halvlitere med frosset blod.

«I’m gonna go back. It’s so intriguing», ljuger Ebba på vei vekk fra en filmvisning morgenen derpå. Vi kommer nok til å se mer av henne i resten av sesongen.

Sorgstadier i akselererende spiralbevegelse preger også «Living+». «Good to see you, dad», sier Kendall i åpningen til Logan på et nylig videoopptak foran en green screen, med reklame for en ny type boliger, noen slags «cruise på land», tilsynelatende planlagte havari.

Familieforliset fortsetter med eventplanlegging, klamme klemmer, kalendersorg, «Fuckywood», sparking i alle retninger, shallow og deep fakes, og karakterer som biter hverandre, akkurat som Reinsve og Nordrum i Verdens verste menneske.

Latter, mord og fotball – Dave, Beef, Barry og Welcome to Wrexham

Beef (Netflix) – en mørk romkom à la Killing Eve – skildrer energisk utenforskap, utilpasshet og undertrykt sinne i en flik av landet der rage henger i hop med road og shooting med school, og det ikke handler om hvor mange ganger du er Falling Down, men hvor mange ganger du, ja, du vet.

«Sometimes rock bottom is your trampoline.»

Særlig.

Hevngjerrige Ali Wongs karakter forsøker ikle seg et ansikt hun ikke orker bære, men mestrer å bruke sinnet, som er mer enn «just a transitory state of consciousness».

«Am I evil?» spør Barry i sesong to, en skinnmotvillig morder, også lik Killing Eve. Ja, du er nok det, og sesong fire har lite å tilby andre enn de allerede frelste. Amerikansk apetitt for mord synes stadig mer blodtørst, også i strømmen av sannkrim og nye seriemorderiske morderserier som Love & Death (HBO Max) og Saint X (Disney+).

Amazon gnir ellers som nevnt tynt ut filmen Dead Ringers, men Paramount forsøker serieversjoner av filmer som Grease og Fatal Attraction. Den ok krimkomedien White House Plumbers (HBO Max) er politikk som komedie, med snurrige typer, Watergate og andre papirer.

Men den eneste av disse «nye» komediene som får meg til å skrattle er sære Dave (HBO Max), som i åpningen rapper samtidig med sex om å ønske seg mindre kondomer for mindre peniser, har hiten «I’m drunk», må bytte underbukse fordi han «soaked my first underwear with precum», og ellers bærer en «Scroguard» foran skrittet under samleie.

Til sist vil jeg også anbefale «Ted Lasso – dokumentaren», ballserien Welcome to Wrexham (Disney+), en overraskende ærlig, rørende og til dels også selvkritisk bakomserie – eller er det kanskje dette (denne serien) det hele handler om? – fra fotballens bakgård.

Rob og Ryan lærer seg  aldri reglene, for spillere med så lavt nivå at alt for mange mål skåres direkte etter heading på innkast. Hallo.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.