«Under neon loneliness / Motorcycle emptiness» Manic Street Preachers

Mine returnerende mareritt handler ofte om alminnelige ting som å miste nøklene – eller toget. Kinoaktuelle Mission: Impossible – Dead Reckoning Part One gjør akkurat dette, skrudd opp til elleve, og appellerer til grunnleggende handlinger og følelser, som flukt og frykt. «I don’t mind being scared», sa franchisestjernen nylig til australsk tv. Og stort klokere blir ikke Tom Cruises cinematiske univers (TCCU), i bane omkring stjernen som har sklidd sidelengs i sokkelesten og løpt og løpt og løpt fra hjerte- til ankelknuser, med en «boyish vulnerability juxtaposed with exhibitionist masculinity» («Mission: impossible? The rehabilitation of Tom Cruise», Ruth O’Donnell, Celebrity Studies, 2016), nylig utførlig analysert akademisk i Sean Redmonds antologi Starring Tom Cruise (2021). 

Da er nå

I ubrukelig titulerte Mission: Impossible – Dead Reckoning Part One nedlegges ikke akkurat nymalte sjablonger som romersk ferie, død i Venezia og mord på Orientekspressen, men Cruise insisterer så inderlig bare han kan på at (verdens og filmverdens) da også kan vare og være nå, til vi minsanten begynner å tro at det kan være slik.

Samtidens Hollywood-himmel er i historisk liten grad preget av individuelt funklende stjerner, og skinner heller fra større sammensatte stjernemønstre, stjernebilder eller galakser, og enkelte franchiser er til og med frekke nok til å kalle seg hele univers (Star Wars, Marvel). Cruise er hva Tara Lomax i Starring Tom Cruise kaller en sjelden «franchise star», som godt eksemplifiserer «how the interplay of stardom, intellectual property (IP), and narrative is negotiated in contemporary Hollywood», der «star brands must work to support franchise storyworld development, not supplant it»: «Cruise’s stardom works in perfect ‘fit’ with the narrative world of the Mission: Impossible franchise – including congruous genre compatibility and character typing». Særlig ekte stunts utmerker Cruise, med «stunt work as the distinguishing feature of his performance style», beskrevet slik av Justin Owen Rawlins i Starring Tom Cruise: «He runs. He jumps. He grimaces. He looks stunned. He runs some more.»

Hvordan aktiverer den tilsynelatende inautentiske Cruise autentisitet? Actionfilm er risky business – og i senere år opprettholdes Cruises stjernestatus som autentisk og ærlig særlig av vektlegging av hvor risikable stunts han selv utfører («that he participates in all of his own stunts and that he really is the dare-devil he portrays onscreen», O’Donnell 2016), etter en periode med sofahopping og psykouttalelser nå nyinnrammet som «the good kind of crazy» (Ian Crouch i The New Yorker, 2015) – en cocktail av triks like gamle som tidligfilmens forbløffende attraksjoner, kryssklippete forfølgelser, nedtellinger og redninger i siste sekund (som da en liten atombombe (!) blir til en besserwissersk, algoritmisk gåte- og quizmaster som stressintervjuer comic anxiety Benji Dunn, spilt av Simon Pegg), samt forsøkt og finslipt glimt i øyet og drønn i øret. En samling set-pieces alene skaper ingen helhet, men alle liker vel kontinental buffet, særlig fra karikert spillifiserte, (selv)eksotiserte europeiske storbyer, ørkener og norskøsterrikske fjell. Eller?  

Mulig misjon

Den første filmen i serien – faktisk den aller første kinofilmen min kjæreste, nå kone, og jeg så sammen, på Gjøvik kino i 1996 – tok oss fra Kiev og Praha til London og Langley. Avmasket agent sier fortvilet «my team is dead» og «the disc is gone», søker opp Jobs bok 3,14 i cyberspace og rekrutterer utstøtte. I en nå ikonisk scene senker Jean Reno Cruise trapesaktig ned i et CIA-hvelv, til et tungt, men vektløst, balansert, men småsprellende svev nær gulvsensorene. Det er «no more cold war», men filmen ligner tidvis klassisk Bond, med tog og helikopter i tunnel, med dets roterende blad til sist stanset pekende mot adamseplet. 

I den kinoaktuelle sjuende påstått umulige misjonsbefaling – skapt under en ny kaldvarm krig – klarer han seg igjen på mirakuløst vis. Spørsmålet «Hvordan klarer han seg denne gangen?» impliserer jo at han også klarer seg denne gangen. 

Etter Brian De Palmas noir- og heistinspirerte Mission: Impossible og oppfølgerne til John Woo, J.J. Abrams og Brad Bird (Ghost Protocol), har Christopher McQuarrie vært Cruises usual suspect som regissør, i Rogue Nation, Fallout (med både Joner og Preikestolen) og videre. Få filmserier når nye høyder i nummer fem, seks og sju, men Cruise er i hvert fall ikke redd for å kaste seg ut fra dem, med kinolerretet som fallskjerm. 

Det kommer snart mer lett og tung sommerunderholdning på kino, med Barbie og Oppenheimer, men Cruise tester nå det noe lunkne vannet etter Indiana Jones and the Dial of Destiny. Born to run, svevende, speidermoralske og sannsynlighetsberegnende Cruise får meg ikke til å tenke, i hvert fall ikke underveis i Mission: Impossible – Dead Reckoning Part One, og franchisens sjuende farkost er unektelig tankeløs underholdning – men også i ordets positive forstand, med mulighetsrom for å hengi seg, la seg bli henført, i følelsers vold og kjærtegn.

Det er tomt – og det er godt. 

Livet ei så svært, døden ikke heller. Fem sekunder forbi ettertekstene selvdestruerer opplevelsen til filmrøyk, og du husker ingenting.

Et slags skihopp

«We live and die in the shadows, for the ones we hold close, and those we never meet», sier kinofilmens og verdens redningsmann, stjernen som alltid sprenger seg utover eller ut av karakteren (kanskje bortsett fra hos Kubrick), som her kanskje kalles «Ethan Hunt» – men også her i sin mest spilte rolle er det «Tom Cruise» vi ser.

I «Starring Tom Cruise as (Desperately Defying) Aging Action Star» i Starring Tom Cruise hevder Glen Donnar at «Cruise’s near-obsessive need to proclaim an undiminished physical capacity and enhanced stunt skill set as he ages is motivated by a number of factors» og «cannot be divorced from Scientology’s goal to transcend the limitations of the body». Scientologer er ikke alene om å anse kroppen som midlertidig, men Cruise gjør i hvert fall det meste ut av tiden til rådighet i denne. 

Hele klodens klippekant krever igjen at vi klamrer oss til ham, men agentactioneventyret Mission: Impossible – Dead Reckoning Part One er også en romantisk komedie, med meet cute, lommetjuveriorama og flørting mellom katt og mus – sisten, har’n – mann på kanter og kvinne på rander, og stjernens lerretøyne på tilskueren i salen. 

For hva ser vi på når vi ser på Tom Cruise – et ansikt, to øyne, et smil, en kropp? I kapittelet «Gazing at Tom Cruise» i Starring Tom Cruise hevder Redmond at å se på Cruise ofte handler om å bekrefte statusen hans som «a heterosexual, Hollywood heartthrob, and a white salvific American hero», «masculine perfection personified», men også om «a degree of perverse desire, particularly as his star image has shifted, since when looking at Cruise he seems so often to appear as too emotionally excessive, too plastic, and always as potentially queer». Noen ganger er også lite too much, og jeg tar meg innimellom i å rykke til av det plastisk uhjemlige med work done. 

Men, hvem – i tillegg til energiske Abid Raja og nådeløse Grace (Hayley Atwell), en hensynsløst egenrådig, men sjarmerende pick- og putpocket, som langsomt blir lojal-ish – kan vel motstå «a mind-reading, shape-shifting incarnation of chaos», smittende adrenalinavhengighet, global parkour, en smilende jackass, kjevefleksing, flagrende fjes i vinden, avrivning av bløte hudmasker, nøkkeltrylling, selvantennende kassetter, avrygging av bildører, dekk som skrenser, spinner og sklir over Romas brosteiner (blant annet med håndjernsammenlenket Ethan og Grace som vekselsjåfører i en bitteliten gul Fiat), smugslåssing, togskrogkrabbing under tunnelhimlingen – og det vanvittig forhåndshypete (se det upraktiske ved praktisk filmskaping i den praktfullt paratekstuelle promofilmen «Mission: Impossible – Dead Reckoning Part One | The Biggest Stunt in Cinema History (Tom Cruise)») Hellesylt-hoppet. 

Hvordan hoppe etter virkeligheten? «Don’t be careful. Be competent.» Innspillingen åpnet her til lands med det største stuntet i filmen. Daregod Cruise koronakom ikke akkurat under radaren til Norge (i rollen som incentyvisk Østerrike) for å gjøre et slags freestyle skihopp, som kort blir til skiflyging, fra en galskapsgrundig innøvd finger- og tåsluppet motorsykkel utfor ei senere digitalt fjellmalt rampe, til fallskjermen og nødvendighetsgraden nøkker der nede. Det er dynamisk ekstremfilm, jo, men bedre kjennskap til Hoppukas visuelle estetikk ville kunne kilt enda kraftigere. Og bakomfilmen imponerer stadig mer. 

Her kan det også være på sin plass å nevne at «appeals to his superhuman work ethic conveniently dovetail with what Brenda R. Weber and Sasha T. Goldberg identify as the ‘spiritual neoliberalism’ peddled by the Church of Scientology» (J. D. Schnepf, «Starring Tom Cruise», Celebrity Studies, 2022). Men det er kanskje (dessverre) nettopp mye forlokkende ved Cruises spirituelle neoliberalisme.

Toms lek

Med barnets blikk på verden blir alle ting klatrestativ og stupebrett, et vakkert og i positiv forstand naivt blikk, en før- eller eventuelt etterintellektuell innstilling: Vi vet bedre, men kjenner suget i magen.

Bryte seg inn, bryte seg ut. 

Hunt er ikke den kule og cocky piloten i cockpit fra Top Gun-filmene. Han er heller klemt mot utsiden av tog og fly, fjell og fasader, i dykk, i kamp mot overvåking, never, kuler, helikoptere og tyngdekraft, jeger og jaktet, motorsyklende eller strengt arm- og beinsprintende fra eksplosjoner og oversvømmelser. 

Enheter nå anbefalt er null. Og det er da også forsøk på fortelling i Mission: Impossible – Dead Reckoning Part One, om en tidsåndtreffsikker KI-«enhet» og nøkkelen som (forhåpentlig, det kommer jo en del to her neste år) kan angripe kildekoden og skru den av. En russisk ubåt på dypt vann lures i åpningen av en deep fake («Nothing moves that fast», «Impossible», «He was never there») – Geddit? Deep fake – da egen torpedo plutselig blir en undervannsbumerang. Kunstig intelligens er blitt en tenkende enhet som tiltrekker seg og fordreier all verdens digital informasjon, duverden, og et alvorlig kor av snakkende hoder lafter linjer skrevet kun for oss, med plottpunkter så tett at de utgjør utrops- og spørsmålstegnenes linjer og prikker: A ha, så nøkkelen kan deaktivere den mystiske enheten. Håper de får tak i den. 

Så, hva sitter vi igjen med etter halvkvedet vise? Er redningen foreløpig desperat arkivering med skrivemaskin og papir, og etterretning med gjenopptatte, analoge bildeteknologier? Filmen er til minne om mediemogul og filmelsker Sumner Redstone, en «Hollywood Brawler» som la kinoer i kabler, og The New York Times beskrev slik i sitt minneord: «Mr. Redstone’s prize acquisition [Paramount] is still in turnaround, the victim of a shift to digital that the late-blooming, analog-era executive may not have seen coming.»

Vil Cruise noen gang kunne bli noe slikt? Nei, i følge O’Donnell i Starring Tom Cruise: «[W]hile he may grow older, he will never ascend to the role of patriarch.» Mye mulig, men mot mange odds, pandemiske, digitale og andre, overrasker det meg ikke om Cruise blir en første troverdig guttepatriark. Cruise i sin tv-seriebaserte filmfranchise – sannsynlig ferdig neste år – forblir i hvert fall vår fremste maniske, evigunge skjermpredikant, bakbelyst av neonensomhetens motorsykkeltomhet. 

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.