Foto: fra «Gutten og hegren» som får norsk førpremiere på Film fra Sør.

Kvat hejter då far din og garden du ejgr? / Eg hev inkje set deg på kyrkjuvegr / Nei, far min er druknad, og garden er brunni, / Og vegen til kyrkja eg aldri hev funni / Og er du ej huldr, so lyt du meg spare; / Men er du ej jente, so skund deg å svare.– Fra Moving (Shinji Somai, 1993)

Gi. Bli. Årets klart beste film og kinoopplevelse er en filmhistorisk begivenhet og en totalhenføring av de sjeldne. Studio Ghiblis Gutten og hegren (Kimitachi wa dô ikiru ka; manus og regi: Hayao Miyazaki) – som åpner Film fra sør i helgen og er kinoaktuell i slutten av november – er kjærtegnet av overmester Miyazaki, sett av en eldre mann med en ung gutts blikk, begge uten berøringsangst, i et sent verk, åpningslik Bergmans lerretsavskjed Fanny og Alexander, landsmennene Kurosawa eller Ozu, omhandlende sorgens sentrifugalfaser i revnerike verdener. “Det er jammen mystisk”, sies det. Og duverden som det lever!

Kjærtegnefilm – Gutten og hegren

Det er nok bedre med ti fugler på taket enn én slitsom i hånden. Krig, ildregn, kaos og en gutt – Mahito, den som søker sannheten – kler seg om og sprinter mot flammene, og mor. Høflig bukk, eldres bøyde ganglag og nysgjerrige sult lik hos Astrid Lindgren, flaksende skygger og nebbkakk mot vinduet. Minneflerr av mor som brenner, pianotangentens ene anslag til vannringvirkningen omkring hegrens stranke føtter.

Miyazakis fantasivise, magiske verdensbygging og nennsomme bevegelsesstudier dveler også ved det malte menneskets mildt automatiserte påkledningsmanøvre og det som unnslipper vår kontroll, som tårer ned på papir og den lille løpevinden som blafrer Hvordan vil dere leve?-boksidene forsiktig og lar dem stilne igjen.

Gutten følger fjær i en tunnel til et tårns trange trapp. Skole, selvsteining, bloddrypp på bladene, nebb og klør nå inn det åpne vinduet, “Redd meg!”, et manifestert traume i lyden av tråkk og løft på taket, sårberøring (slik en bjørn også snuser ved en ankel i Breaking the Ice, se omtale under) og bløt forsvinnende morsberøring, gulv som kvikkvann å synke ned i, en verden lik, men ulik, med solsøyler og gullport, ildsirkelrøyk, havsalte fjærkrek og nåhsøte vrimlevimser, mosegrodde skip, porøse pinner, pilspiss og nebb, klossbalansering og gode steiner. Ah, det er som om filmen gir en pusten tilbake!

Over ettertekstene synges det om å løpe med vinden gjennom ruinen av det som var. Han har laget mange sterke, men for meg er Gutten og hegren Miyazakis beste film. 

Mental isbrytning – The Breaking Ice

Hovedkonkurransen under Film fra sør viser blant annet About Dry Grasses og Perfect Days, nye fine filmer fra Nuri Bilge Ceylan og Wim Wenders, samt Lu Zhangs The Shadowless Tower, om en voksen manns møte med en yngre kvinne. Men av de ferske filmene er Ilo Ilo-regissør Anthony Chens The Breaking Ice særlig severdig, med handling lagt til Yanji nord i Kina. 

Hva risser kunstløperne inn i isen? Den brytes til store kuber av motorsag og hakker i åpningen, før en åpenbart deprimert ung manns tilstedeværende fravær i et bryllup får ham til å forlate festen. Et senter for mental helse forsøker flere ganger å nå ham på telefonen, men han sier det er feil nummer, lukker øynene og lener seg over trappegelenderet der han akkurat har sparket snøen ut til tyngdekraften. 

Chen kan minne om Trier anno Reprise og Oslo, 31. august. Vår lidende unge mann møter en ung bussguide i en koreansk landsby, mister telefonen og blir med henne og en venn på et par dager og netter med en slags rotløs outsiderbandes dans, fyll, gitar, tårer, motorsykkelomfavnelser, “Jeg elsker deg”-rop over grensen mot Nord-Korea, sex og arrberøring, kunstløplengsel og feilslått boktyveri, klubbing og isbitdråpetårer, dans igjen, nattmat med frostrøyk og neonlys, lufting av suicidale tanker og verbet man vil unngå: begå.

Islabyrint og fjelltur i tykk snø, med kinesisk motkulturell tang ping – legge seg flat og gi opp – stå ved et juv, møte en bjørn, og dusjforhengserotikk. En rik realisme. 

Skilsmidten – Moving 

Det er særlig gode filmer fra øst på Film fra sør i år. Ei ung jente roper mot månen sittende barbeint ved bekken i en film fra før, japanske Shinji Somais 30 år gamle mesterverk Moving(Typhoon Club fra 1985 er for øvrig også straks ute på blu-ray), om skilsmissebarndommen til ei protestvis jente, først løpende etter flyttelasset, så løpende fra foreldrene. 

For når par med barn går fra hverandre, står noen igjen. Her er det Renko (Tomoko Tabata), som må være og virke i mellomrommet, luftbokse og månegå bakover, en dirrende tråd spent mellom to hule, (s)kranglete blikkbokser: skilsmidten.

Far og datter slukker brennende bilder, mor og datter går på restaurant. En innspilling av norsk folkemusikk – det høres å være “Guten og huldra”, med linjer fra Bjørnsons “Arne”, og jeg har ikke klart å finne ut av hvem som synger – spilles i bakgrunnen på restauranten. (Se ordene sunget i epigraf over.) Det oppleves ganske så absurd og samtidig helt magisk med norske ører – verdensfilmen på sitt mest uutgrunnelige. Strykerne og stemmene som berører og beveger oss alle. 

Somais særegne lange, bevegelige tagninger svøper varlig sine skikkelser, kunstferdig og troverdig. Moving forblir et strålende barneportrett, følsom filmpoesi om det aller såreste, frykten for å bli forlatt forenet med reell avvisning. 

Et utstrakt tøydyr slippes ned trappetrinn, ild slynges – og leken stilner. Myk spenst og spurt blir kantet gange, lik familiens skarpt spisse trekantbord, der kun hypotenusen etter hvert står igjen. Men Renko finner styrke i fortvilelsen. Det man kan venne seg til, kan man vende seg fra. Klar for livets nye kontrakt.

Støy i monitor – Nam June Paik og Hirokazu Koreeda 

Til sammenligning er japanske Hirokazu Koreedas nyeste film Monster en skuffelse. Hvem er monsteret? spørres i og utenfor fiksjonen, om tap og brann, grisehjerner og mobbing, en mor og en sønn, som også er elev og kompis, japansk barndom og ungdom omkranset av lærere og rektor. 

Gjennom fortellingens vridninger, versjoner og sympatiforskyvninger – gitt manuspris i Cannes – blåses flate karakterer langsomt tredimensjonale, og lærdommen synes å være at tilsynelatende onde hensikter kan være, og helst er, noe annet, at vi egentlig er gode, og at vi må være skeptisk til intuisjon og førsteinntrykk. Nuvel. 

Det fins kimer til vennskap mellom to gutter, i en togvogn hensatt i skogen, parallelt med gjengrodde skinner. Koreeda bør ta en titt på Moving igjen, og se Gutten og hegren. 

I åpningen av dokumentarfilmen Nam June Paik: Moon is the Oldest TV om den koreanske videokunstneren – i følge filmen svak i svært mange språk – snakker han fram sommerfugler og harker videovirvar i monitor. Han brukte teknologi for å hate den skikkelig, særlig inspirert av Schönberg og Cage. “B.C.”, “Before Cage”, beskriver han livet før og etter. Fluxus, tv-kunst, performance, signalforstyrrelser, ikonokrumning, videotape, fiolin trekkende etter seg, toppløs cellist arrestert, TV Buddha, “information super highway” og innflytelse på popkulturen.

Kunstneren la apparatet i bløt, og i en beskrivelse av en “Versatile Color TV Synthesizer” skriver han at “This will enable us to shape the TV screen canvas as precisely as Leonardo, as freely as Picasso, as colorfully as Renoire (sic), as profoundly as Mondrian, as violently as Pollock and as lyrically as Jasper Johns.” 

Tomme rom – The Pigeon Tunnel og The Killer 

Errol Morris’ litt for forsiktig avhørende intervjufilm The Pigeon Tunnel (Apple TV+) skildrer sannhetens subjektivitet og sannsynlige fabler hos en annen kunstner, forfatter John le Carré, et kalkulerende revolverintervjuobjekt, en svindler i stil, en tidligere påstått lite effektiv spion noe suspekt besatt av svik og svikergleder, som etter Berlinmurens reisning kom inn fra spionkulden til millioner av leseres varme. Forlatt av mor, med ofte fengslet far, ble livet omfavnelser og flukt, til og fra det innerste, tomme rommet.

“I don’t give a fuck”  sier en sønn og arving også av ingenting særskilt. I David Finchers kino- og straks Netflix-aktuelle The Killer sidestilles vi etter sprosseklipp og filetert foto i fortekstene fra start med en lite sjarmerende mann og leiemorders pseudofilosofiske og putepoetiske betrakninger ved kikkertsiktet, som lik i Rear Window ser de andre gjennom linseforvridninger. Leiemorderen, spilt av Michael Fassbender, siterer selv Skippern: “I am what I am.” Ikke “exceptional”, men “apart”. 

Det er gøy at han går på McDonald’s, i Paris. Men først. Fincher lager dessverre, lik Koreeda, nå mindre viktige verk. Arty like it’s 1999. Feigtklubb. 

Leiemorderens selvrettferdige vrangforestillingsevner er henvendt tilskueren som en tutorial, en slags How to Kill, med spørsmål av typen “What would John Wilkes Booth do?”. Han er et oppkomme av statistikk og klisjeer, tankerekker brukbare for framtidige drapsmenn: 

Mål to ganger, kutt én. Men nøye kan bli nøle. Hold deg til planen. Forutse, ikke improvisere. Kjemp kun de kamper du er betalt for å kjempe. Ikke stol på noen. Empati er svakhet. Den ene manns ondskap er den andres pragmatisme. Og. Så. Videre. Og gjentatt! Møkk.

Den indre overstemmen avbrytes heldigvis tidvis av virkelige stemmer og lyder. Tankekjøret trenger korrigering utenfra, fra oss “normies”.

Tankegodset ligner det skildret og avvist i en av årets sterkeste låter, Susanne Sundførs “Alyosha”: “They say it was a rainy day… a mad world out there/Dog eat dog, everything was dying… They say it’s kill or be killed/Love has died and all is worthless” – men, “that is not what I remember… that is not what I believe in”.

Nei, gi meg heller Sundfør enn denne leiemorderen som husker og tror på verdiløst regn og drap og også (mis)bruker musikk, beskrevet som nyttig distraksjon og fokusverktøy. Og slik Belfast teppemisbrukte Van Morrison overbruker The Killer Morrissey gjennom The Smiths, fra “Well I Wonder” til “There Is A Light That Never Goes Out”, faktisk klippet rett til refrenget under ettertekstene. 

Morrissey er en meget interessant case av til og med utenforskapets høyrevridning siden åttitallet. Johnny Marrs gitar jobber heldigvis iherdig mot nihilismen og det poppoetiske svartsynet. “Now I know how Joan of Arc felt”? Yeah, right. Morrissey har sunget “There is a light in your eyes that never goes out”, men selv i tekstens mindre spesifikke enkelhet er det mer enn nyanser mellom “Det er et lys som aldri slukker” og “Der er det et lys som aldri slukker”. Verken Fincher eller Fassbender er interessert i noen slik analyse her. 

For leiemorderen er noe “good enough for James Bond”, og filmen har de tydeligste skoavtrykkene noen sinne, i sjangerlandskap fra Paris til palmer. Attentatmenn er kjedelige. Og en ensom ulv er ikke en lone wolf. Ordet ensom tillegger for mye empati. Den ensomme har ikke valgt ensomheten. En morder velger mordet. Alene. 

Da og nå – Mikro- og makromaktspillets tidsvev i Makta

Under overskriften “Ordets makt” i Operaen i 2008 overvar jeg Trine Eilertsen intervjue de tidligere statsministrene Odvar Nordli og Kåre Willoch, med opplesning av Kjell Askildsen (grunnen til at jeg dro), David Rothkopf og Ketil Bjørnstad. Det var et selsomt sammensurium av tid og rom, politikk og kunst. Flere av deltakerne har nå trådt ut av tiden. 

I The Beatles’ “nye” låt “Now and Then” klippes og limes søttitall og nær samtid, ikke som noe tidløst, men som sprengfull av tid, subtile og spesifikke tider – søttitallet, åttitallet, nittitallet, nullnulltallet, titallet, tjuetallet – sammenfiltret, limt inntil hverandre. Lennons vokal og piano KI-isolert, ispedd nå avdøde Harrison, og de ennå gjenlevende legendene John og Ringo. Det er en høyere og lavere enhet på samme tid. 

Noe lignende skjer i uærbødige Makta. Det går et søkk i magen da unge Gro snakker om selvbestemt abort foran ruinene av Regjeringskvartalet. Iscenesettelsen skaper portaler fra da til nå, nå til da. Det er som om serieskaperne Johan Fasting, Kristin Grue og Silje Storstein har pakket den norske matpakka med brun- og gulost på tynne kneippskiver med gjennomsiktige mellomleggspapir, en bløt, politisk palimpsest som anerkjenner, grov- og fintygger fortidens (vid)underlige vev med nåtiden. 

Der og da blir her og nå? Her og da, der og nå. 

Mange av bygningene er jo like. Det blir slik en gjennomskuet tid vi bevitner, med sparke- heller enn Apache-sykler og badstu foran opera, i en anakronistisk iscenesettelse sjelden sett, og sjeldnere sett i norsk tv-drama. Det hele får politikere (Carl og Gro, foreløpig for; selvhøytidelige Jagland, mot, og nei, vi kommer aldri til å elske dette jaglandet), den jevne kommentator og kommenterer til ikke bare å bringe alskens meninger til youngstorgs (se: demokratiet virker!), men å forsøke å forstå popularisert underlig- og fremmedgjøring og å bedrive stilanalyse av mise-en-scène – bragder i seg selv! 

Karakterer ligner – med kl-inkende kl-are klangfarger, som rett ansikt og stemme hos Kathrine Thorborg Johansen som Gro, eller hva med Eirik Hivju som sjarmør og mer mild enn beinhard Gerhardsen – og karakterer ligner ikke, i en identitetspolitisk casting, der keisernes nye klær er omgitt hoffnarrer (politisk rådgivere) lik i The Thick of It eller Veep. De er kanskje ikke så dumme som i Dummedag, men nesten. Mest dumdekadent hittil er togturen med politiske og fysiske lekkasjer, i spise-, drikke- og spyvogner.

Jan Gunnar Røises selvirettesettelser som Reiulf Steen bringer oss først ut av og inn igjen i fiksjon, før han ut av renka går og stresser ut i nåtidens gater i første episode. Anders Basmo som Nordli tråkker senere ut av studio, og vi ser stadig de vibrerende kantene av filmrullens bilderamme.

Utrede, innrede. Første episode inneholder problemstillingen til sin egen analyse da Trond Espen Seim som Arvid Engen til slutt spør “Hvorfor?” serien filmer søttitallet i nåtid. Han blir med på leken. 77 eller 81? Samma det. Skinnselgeren fra Jessheim møblerer og innreder mer enn lobbyer i demokratiet.

Makta er pakket inn av Seims metanivå, innimellom intervjuet, innimellom som en forteller, i en tradisjon etter både Monty Python, This is Spinal Tap, Christopher Guests falske dokumentar (ikke mockumentar, siden verken Guest eller Makta gjør narr av en dokumentarform) og A Cock and Bull Story, med premiss og venstrehåndholdt kamera lik Succession. 

Ufortrolige samtaler i heismørket. Overvåking og kassettopptak. Demokratt. Satiren er skarpt finslepet i sin konsekvente skildring av maktforedlingsprinsippløshet, en grådighet som ikke etterlater en eneste liten smule av en maktebit. 

Grobunnen: ikke å være noen, når noen har snakket sammen.

Hva skjer videre? Halvveis vet vi til sist at “Gro Harlem Brundtland blir ny statsminister”. Makta midt i mot? Ja. Politikerforakt? Nei. Våre levende og døde politikere fortjener respekt, ja, men hovedingrediensen i respekt er kritikk. 

Det er vanskelig å unngå komiske og tragiske paralleller til dagens situasjon i Arbeiderpartiet, som stadig vekk gjør sitt svakeste valg noen sinne. Makta vil vise hvordan dårlige tider kan føde gode, men da må ledelsen forstå forskjellen på best før og utgått på dato. Det er vel et landsmøte neste år.  

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.