Eierne av det nye filmfondet i Oslo må ha is i magen og tenke langsiktig, mener produsent Eric Vogel. Fondet bør også bli en naturlig partner for å sikre deltagelse i internasjonale prosjekter gjennom å investere i samproduksjoner.
Eierne av det nye filmfondet i Oslo må ha is i magen og tenke langsiktig, mener produsent Eric Vogel. Fondet bør også bli en naturlig partner for å sikre deltagelse i internasjonale prosjekter gjennom å investere i samproduksjoner.
Til tross for kontinuerlige politiske føringer om å styrke ordningen, er insentivordningen halvert. Hvordan kan det ha skjedd? Den nasjonale og de regionale filmkommisjonene i Norge ber her Kulturdepartementet om svar.
Bak de grønne ordene til bransjerådet opplever jeg at det egentlige målet er en automatisk ordning for de største aktørene, skriver filmskaper Mariken Halle. Skal vi delta i en konkurranse om å lokke utenlandsk kapital hit bare fordi andre land gjør det?
Norsk film er klar til å ta det neste store steget, erklærer Bransjerådet for film. Er politikerne klare?
I en sak her på rushprint.no spørres det i overskriften «Hvor er politikerne?» Svaret er at de klokelig styrer unna områder preget av intern splittelse og strid, advarer Ånund Austenå i Viken filmsenter.
Vi kan ikke ha en regional filmpolitikk som fremmer polarisering og maktkamp mellom ulike deler av landet, skriver Oslos kulturbyråd Omar Samy Gamal. Et sterkt filmmiljø i vår region kommer hele landet til gode.
Rapporten fra Oslo Economics om de regionale sentrene og fondene fremstår som et bestillingsverk fra Norsk filminstitutt, mener Axel Helgeland, som her tar en kritisk gjennomgang av rapporten. «Vi trenger ikke flere utredninger og evalueringer i den regionale filmpolitikken. Vi trenger politiske avklaringer og politisk handlekraft.»
Norge vinner ikke konkurransen ved å lage dårlige kopier av andre lands suksess. Insentivordningen for filmer og serier må bli regelstyrt og den bør bli verdens grønneste, mener Åse Kringstad i Virke Produsentforeningen.
Blir teknologien brukt til riktig formål og i hendene på filmbransjen, vil både filmkunst og underholdning bli mer diversifisert, mener Alan R. Milligan. «Det vil faktisk være mulig å tjene gode penger på å investere i norsk film».
Den norske filmsensuren har rørt på seg igjen. Er det en ny moralisme i befolkningen det politisk oppnevnte Medietilsynet har fått ferten av, eller er det en siste krampetrekning fra en utdatert ordning?
Kulturministeren har uttalt at regjeringen «vil komme med ordninger ved behov». Nå er behovet her, og det haster! Filmfeltet trenger et sikkerhetsnett som sørger for at bransjen ikke kollapser, advarer Åse Kringstad, Guttorm Petterson og Morten Christoffersen.
Å satse mer på utvikling av kunstnerisk film og bruke denne ordningen fleksibelt, vil gjøre det mulig for NFI å støtte et reelt mangfold av prosjekter, mener Guro Bruusgaard, Mariken Halle, Magnus Mork og Katja Eyde Jacobsen i Alternativet Produksjon. Her tar de utgangspunkt i egne erfaringer med «Vi er her nå» og «HAN».
Norske film- og serieskapere er inne i en slags gullalder. Men Norsk filminstitutt risikerer å undergrave denne framgangen med en kaotisk omorganiseringsprosess som gjør at fagfolk forlater organisasjonen. Dette vil svekke NFIs legitimitet, om det får fortsette.
Hvor «samfunnsmessig tungt» må en utdanning veie, om ikke Norges mest unike filmskole veier tungt nok, undrer Cato Fossum.
– Det er ingen motsetning mellom å være grønn og internasjonal, mener Sigmund Elias Holm i Vestnorsk filmkommisjon som svar på Ivar Køhns innlegg. – En utvidet insentivordning kan være en forutsetning for målet om å redusere karbonavtrykket.
Føringene fra klimamøtet i Glasgow bør være en ypperlig motivasjon til å endelig vrake dagens insentivordning for film- og tv-produksjon, mener Ivar Køhn, dramasjef NRK. Det blir bakstreversk om vi utvider insentivordningen ut fra de gamle prinsippene om forbruk.