– Det er ingen motsetning mellom å være grønn og internasjonal, mener Sigmund Elias Holm i Vestnorsk filmkommisjon som svar på Ivar Køhns innlegg. – En utvidet insentivordning kan være en forutsetning for målet om å redusere karbonavtrykket.
«Køhn slår inn åpne dører»
Foto: Fra et av de mer miljøvennlige stuntene på Mission Impossible 7.
I utspillet Vi trenger en ny og grønnere insentivordning! trekker dramasjef Ivar Køhn opp et mål om at den norske film- og tv-bransjen skal bidra til å redusere karbonavtrykket også for en internasjonal bransje. Her slår Køhn inn åpne dører, men han snubler litt i dørstokken i sitt fokus på insentivordningen.
Verden blir ikke grønnere om Norge stenger døren for internasjonalt finansiert produksjon. Den global filmbransjens klimaavtrykk blir ikke mindre av at serier og filmer med studioopptak i Europa tvinges til innspillingssteder i andre verdensdeler, fordi Norge ikke er imøtekommende. For det er vel bedre at London-baserte produksjoner ser til Norge, enn at de flyr 19.000 km til New Zealand?
En rettighetsfestet ordning kan åpne for grønn omstilling
Den mest miljøvennlige innretningen på insentivordningen står allerede formulert i Arbeiderpartiets partiprogram: En rettighetsfestet insentivordning. Det vil gi Norge og norske selskap rettferdige konkurransevilkår – på samme nivå som resten av Europa, Oseania og Nord-Amerika. Da vil det ikke være en ubalanse i subsidier som påvirker lokaliseringsvalg, men kreative behov og preferanser, infrastruktur, lokalt kostnadsnivå – og i økende grad: selskapenes klimaregnskap.
Dagens innretning av insentivordningen har allerede enkelte av kvalitetene Ivar Køhn etterspør: Den gir kun refusjon til lokale, og dermed kortreiste, kostnader, og insentiverer slik produksjonene til å ta i bruk norske ressurser fremfor å fly disse inn. Dette er en kvalitet vi bør ta vare på. En utvidet, rettighetsfestet ordning vil også gi produsenter den nødvendige forutsigbarhet til å kalkulere inn en større andel norske kostnader tidligere i filmens utviklingsløp.
Når ordningen først er rettighetsfestet, kan vi ta et neste skritt og ytterligere tilpasse kriteriene til klimaformål – feks ved at kostnader knyttet til klimatiltak og bruk av nullutslippsteknologi får en høyere refusjonssats.
Slik kan Norge bli en ledende grønn destinasjon for film- og serieproduksjon. Vi har allerede et høyt innslag av fornybar energi, og som Ivar Køhn påpeker: Norge er et høyteknologisk land, og vi ligger langt fremme i den digitale utviklingen. Men for at det skal være regningssvarende å investere i grønn produksjonsteknologi og eksempelvis virtuelle studioer, må det også være et høyt innslag av internasjonalt finansiert produksjon i Norge. Det får vi ikke uten en rettighetsfestet insentivordning.
Skyldes den særnorske utflaggingen kun insentivordninger?
Ivar Køhn problematiserer også utflaggingen av norske produksjoner. Godt er det at den tid er forbi der NRK-finansierte serier fyller opp studioer i utlandet mens stab og infrastruktur går ledig i Norge. Men, Køhn retter baker for smed når det er insentivordningene som gjøres til ensom syndebukk. For er det utelukkende insentivordninger som gjør at norske produksjoner drar utenlands? Eller er dette en forenkling?
Den særnorske (og skandinaviske) utflaggingen skyldes nemlig vel så mye forhold i hjemlig filmfinansiering, som forhold knyttet til insentivordningene. Siden 2015 er det produsert flere norske filmer i populære destinasjoner som Tsjekkia og Litauen enn britiske, tyske, italienske, franske og irske – til sammen! Til forskjell fra Norge er dette land med rettighetsfestede insentivordninger, med nasjonale filmorgan som har utvikling av infrastruktur og produksjonsfasiliteter som et nøkkelmandat.
Et næringspolitisk vakum
I Norge hersker et næringspolitisk vakum. I Norsk filminstitutt (NFI) sin strategi mot 2025 nevnes verken klima eller satsinger for å sikre bærekraftige produksjonsfasiliteter. Om ikke NFI ser det som sin rolle å være en spydspiss for en robust infrastruktur, som kan være i stand til å gjøre de grønne investeringene Ivar Køhn etterlyser, hvem skal da gjøre det?
Kontrasten til hvordan dette angripes fra nasjonale filmorgan i andre europeiske land kunne ikke vært større.
I Frankrike lanserer CNC et fond som skal ruste opp franske studioer og gjøre landet til en verdensledende destinasjon for høyteknologisk produksjon. Som et steg på veien dit, er insentivordningen utvidet med en 10% bonus for internasjonale prosjekter som gjør VFX i Frankrike.
I Italia annonserer den italienske kulturministeren en investering på 3 milliarder kroner i Cinecittà for å møte det økte behovet for studiofasiliteter fra internasjonal filmbransje. Ny teknologi kjøpes inn, virtuelle produksjonsstudioer bygges ut.
I Irland titulerer Screen Ireland seg som en fanebærer for industriutvikling. Et eget fond er øremerket for å sikre at landet har en bærekraftig stab i alle fagfunksjoner – også i utvalgte regioner utenfor Dublin. En stabil insentivordning skal sikre en komplett infrastruktur og verdikjede, som gjør det mulig for storskala-produksjoner å fullføre hele prosjektet i Irland.
Det er slike ambisjoner som vil få frem grønne produksjonsformer. Hvor er tilsvarende initiativ i Norge?
Filmkommisjonene ber om en utvidet insentivordning, påpeker Køhn. Er det så rart, og er ikke Køhn egentlig enig i det? Er ikke nettopp en utvidet insentivordning en forutsetning for målet om at den norske film- og tv-bransjen skal bidra til å redusere karbonavtrykket også for en internasjonal bransje?
Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon
«Køhn slår inn åpne dører»
– Det er ingen motsetning mellom å være grønn og internasjonal, mener Sigmund Elias Holm i Vestnorsk filmkommisjon som svar på Ivar Køhns innlegg. – En utvidet insentivordning kan være en forutsetning for målet om å redusere karbonavtrykket.
Foto: Fra et av de mer miljøvennlige stuntene på Mission Impossible 7.
I utspillet Vi trenger en ny og grønnere insentivordning! trekker dramasjef Ivar Køhn opp et mål om at den norske film- og tv-bransjen skal bidra til å redusere karbonavtrykket også for en internasjonal bransje. Her slår Køhn inn åpne dører, men han snubler litt i dørstokken i sitt fokus på insentivordningen.
Verden blir ikke grønnere om Norge stenger døren for internasjonalt finansiert produksjon. Den global filmbransjens klimaavtrykk blir ikke mindre av at serier og filmer med studioopptak i Europa tvinges til innspillingssteder i andre verdensdeler, fordi Norge ikke er imøtekommende. For det er vel bedre at London-baserte produksjoner ser til Norge, enn at de flyr 19.000 km til New Zealand?
En rettighetsfestet ordning kan åpne for grønn omstilling
Den mest miljøvennlige innretningen på insentivordningen står allerede formulert i Arbeiderpartiets partiprogram: En rettighetsfestet insentivordning. Det vil gi Norge og norske selskap rettferdige konkurransevilkår – på samme nivå som resten av Europa, Oseania og Nord-Amerika. Da vil det ikke være en ubalanse i subsidier som påvirker lokaliseringsvalg, men kreative behov og preferanser, infrastruktur, lokalt kostnadsnivå – og i økende grad: selskapenes klimaregnskap.
Dagens innretning av insentivordningen har allerede enkelte av kvalitetene Ivar Køhn etterspør: Den gir kun refusjon til lokale, og dermed kortreiste, kostnader, og insentiverer slik produksjonene til å ta i bruk norske ressurser fremfor å fly disse inn. Dette er en kvalitet vi bør ta vare på. En utvidet, rettighetsfestet ordning vil også gi produsenter den nødvendige forutsigbarhet til å kalkulere inn en større andel norske kostnader tidligere i filmens utviklingsløp.
Når ordningen først er rettighetsfestet, kan vi ta et neste skritt og ytterligere tilpasse kriteriene til klimaformål – feks ved at kostnader knyttet til klimatiltak og bruk av nullutslippsteknologi får en høyere refusjonssats.
Slik kan Norge bli en ledende grønn destinasjon for film- og serieproduksjon. Vi har allerede et høyt innslag av fornybar energi, og som Ivar Køhn påpeker: Norge er et høyteknologisk land, og vi ligger langt fremme i den digitale utviklingen. Men for at det skal være regningssvarende å investere i grønn produksjonsteknologi og eksempelvis virtuelle studioer, må det også være et høyt innslag av internasjonalt finansiert produksjon i Norge. Det får vi ikke uten en rettighetsfestet insentivordning.
Skyldes den særnorske utflaggingen kun insentivordninger?
Ivar Køhn problematiserer også utflaggingen av norske produksjoner. Godt er det at den tid er forbi der NRK-finansierte serier fyller opp studioer i utlandet mens stab og infrastruktur går ledig i Norge. Men, Køhn retter baker for smed når det er insentivordningene som gjøres til ensom syndebukk. For er det utelukkende insentivordninger som gjør at norske produksjoner drar utenlands? Eller er dette en forenkling?
Den særnorske (og skandinaviske) utflaggingen skyldes nemlig vel så mye forhold i hjemlig filmfinansiering, som forhold knyttet til insentivordningene. Siden 2015 er det produsert flere norske filmer i populære destinasjoner som Tsjekkia og Litauen enn britiske, tyske, italienske, franske og irske – til sammen! Til forskjell fra Norge er dette land med rettighetsfestede insentivordninger, med nasjonale filmorgan som har utvikling av infrastruktur og produksjonsfasiliteter som et nøkkelmandat.
Et næringspolitisk vakum
I Norge hersker et næringspolitisk vakum. I Norsk filminstitutt (NFI) sin strategi mot 2025 nevnes verken klima eller satsinger for å sikre bærekraftige produksjonsfasiliteter. Om ikke NFI ser det som sin rolle å være en spydspiss for en robust infrastruktur, som kan være i stand til å gjøre de grønne investeringene Ivar Køhn etterlyser, hvem skal da gjøre det?
Kontrasten til hvordan dette angripes fra nasjonale filmorgan i andre europeiske land kunne ikke vært større.
I Frankrike lanserer CNC et fond som skal ruste opp franske studioer og gjøre landet til en verdensledende destinasjon for høyteknologisk produksjon. Som et steg på veien dit, er insentivordningen utvidet med en 10% bonus for internasjonale prosjekter som gjør VFX i Frankrike.
I Italia annonserer den italienske kulturministeren en investering på 3 milliarder kroner i Cinecittà for å møte det økte behovet for studiofasiliteter fra internasjonal filmbransje. Ny teknologi kjøpes inn, virtuelle produksjonsstudioer bygges ut.
I Irland titulerer Screen Ireland seg som en fanebærer for industriutvikling. Et eget fond er øremerket for å sikre at landet har en bærekraftig stab i alle fagfunksjoner – også i utvalgte regioner utenfor Dublin. En stabil insentivordning skal sikre en komplett infrastruktur og verdikjede, som gjør det mulig for storskala-produksjoner å fullføre hele prosjektet i Irland.
Det er slike ambisjoner som vil få frem grønne produksjonsformer. Hvor er tilsvarende initiativ i Norge?
Filmkommisjonene ber om en utvidet insentivordning, påpeker Køhn. Er det så rart, og er ikke Køhn egentlig enig i det? Er ikke nettopp en utvidet insentivordning en forutsetning for målet om at den norske film- og tv-bransjen skal bidra til å redusere karbonavtrykket også for en internasjonal bransje?
Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon
Les også
- «Drømmer» erobrer nye kontinenter.
- Europeisk stagnasjon.
- Den forsinkede prosessen mot Gerard Depardieu.
- – Det skulle ikke være regi eller instruksjon (del 2) (+)
- Støtteerklæringer til skadet og arrestert No Other Land-regissør
- «Team Ingebrigtsen» sentral for rettssaken.
- Om å holde ut.
- – Selina er en drømmerolle.
- Nye prosjekter om skolenedleggelse og krigsseilere
- Tilskudd til ferske og etablerte talenter.