-Det er eit behov for ei tydelegare satsing på film som næring i Noreg, men NFI er ikke det næringspolitiske verkemiddelet han skulle ønske at det var, skriver Nina Refseth som svar til Knud Bjørne-Larsen.
Knud Bjørne-Larsen har i fleire samanhengar etterlyst NFI som aktør for næringssida av filmproduksjonen. La meg først seie meg heilt samd med Knud Bjørne-Larsen i ein ting: Det er eit behov for ei tydelegare satsing på film som næring i Noreg, og eg håpar den nye stortingsmeldinga om Kultur og næring tar opp dette. Så får eg prøve å presisere kvifor det ikkje er NFI som er det næringspolitiske verkemiddelet han skulle ønske at det var.
NFI forvaltar tilskottsordningane på filmfeltet på vegne av Kulturdepartementet. Vi er underlagt dei filmpolitiske måla, men vi har ikkje ansvaret for å oppfylle alle. Gjennom vedtekter, forskrifter og årlege tildelingsbrev er det Kulturdepartementet som definerer vår rolle. Vår viktigaste oppgåve er knytt til den norske filmkulturen, ved å bidra til at vi kan produsere film både i ulike sjangrar og for ulike målgrupper, og at desse når eit størst mogleg publikum. Men vi har ikkje repertoaransvar, og det er bransjen sjølv som vel ut kva kunstnarlege produksjonar dei vil arbeide med. Det er også produksjonsselskapa som må setje saman ei fullstendig finansieringspakke, med den risikoen det inneber.
Alle statlege tilskott skal gå til dei enkelte filmproduksjonane, som kulturprodukt. I likskap med alle nasjonale filminstitutt i Europa, er vi pålagd å sjå til at dei filmane som får tilskott faktisk er kultur gjennom den såkalla kulturtesten. Dette er regulert gjennom EUs Cinema Communication. Derfor har vi heller ikkje høve til å gi tilskott til utvikling av selskap. Det er Innovasjon Norge som må gi, ikkje som tilskott til kultur, men som tilskott til regional næringsutvikling.
Noreg har i motsetnad til ein del andre land ikkje territorialitetskrav for tilskott til norske filmar, det vil seie at vi aldri har sett krav om innspelingsstad. Da den nye forskrifta vart laga i 2009 var det heller ikkje ytra noko ønske frå produksjonsmiljøa om at dette skulle inn. Norske produksjonsselskap ønskjer å stå fritt til både å spele inn og å gjere etterarbeid der dei måtte ønske. Dette er både ein ønska politikk for internasjonalisering, og etter mitt syn også ei utvikling som er svært vanskeleg å reversere om ein skulle ønskje det.
Dei fleste land ønskjer også at film kan spelast inn ulike stader. I svært mange land er produksjonstilskotta no nede på eit minimum etter at finanskrisa har gitt store kutt i nesten alle kulturbudsjett. I staden har fleire utvida skatteincentivordningane sine. Land som Ungarn og Tsjekkia knivar på denne måten om å trekkje til seg særleg store amerikanske produksjonar, for å nytte dei produksjonsfasilitetane som er bygde opp. Noreg har altså ikkje ei skatteincentivordning, og Finansdepartementet har også gjort det klart at dette ikkje er ein veg dei vil følgje. Det verkemiddelet vi har for å få utanlandske produksjonar hit, er samproduksjonsmidla. Tilskotta her byggjer allereie i dag på eit gjensidigheitsprinsipp, der vi ved tildelinga av tilskott også vurderer kor mykje som kjem tilbake til norsk bransje.
NFI har allereie ei rekkje målsettingar vi skal oppfylle, og som vi lukkast med i større eller mindre grad. Men næringsutvikling er altså ikkje eit av dei, heller ikkje politisk. I beste fall kan vi vere ein reiskap som kan bidra til at vi faktisk har eit produksjonsmiljø i Noreg og til at norske filmar når eit publikum heime og ute. Når det gjeld dei næringspolitiske spørsmåla, er vi rett og slett feil adressat: Der er det Næringsdepartementet som sit på nøkkelen.
Vi er altså samde om behovet for ein tydelegare næringspolitikk på filmområdet, med ei klar rolledeling mellom kultur og næring. Derfor sendte NFI allereie i februar eit framlegg til KUD om å finne ei løysing for filmkommisjonen utanfor NFI, nettopp fordi vi meiner vi får ei vanskeleg dobbeltrolle. KUD har bede om noko meir underlag for å finne løysinga, og det er truleg at vi får eit svar på spørsmålet i statsbudsjettet for 2013.
Nina Refseth, direktør NFI.
Les også Knud Bjørne-Larsen sine innlegg:
Knud Bjørne-Larsen har i fleire samanhengar etterlyst NFI som aktør for næringssida av filmproduksjonen. La meg først seie meg heilt samd med Knud Bjørne-Larsen i ein ting: Det er eit behov for ei tydelegare satsing på film som næring i Noreg, og eg håpar den nye stortingsmeldinga om Kultur og næring tar opp dette. Så får eg prøve å presisere kvifor det ikkje er NFI som er det næringspolitiske verkemiddelet han skulle ønske at det var.
NFI forvaltar tilskottsordningane på filmfeltet på vegne av Kulturdepartementet. Vi er underlagt dei filmpolitiske måla, men vi har ikkje ansvaret for å oppfylle alle. Gjennom vedtekter, forskrifter og årlege tildelingsbrev er det Kulturdepartementet som definerer vår rolle. Vår viktigaste oppgåve er knytt til den norske filmkulturen, ved å bidra til at vi kan produsere film både i ulike sjangrar og for ulike målgrupper, og at desse når eit størst mogleg publikum. Men vi har ikkje repertoaransvar, og det er bransjen sjølv som vel ut kva kunstnarlege produksjonar dei vil arbeide med. Det er også produksjonsselskapa som må setje saman ei fullstendig finansieringspakke, med den risikoen det inneber.
Alle statlege tilskott skal gå til dei enkelte filmproduksjonane, som kulturprodukt. I likskap med alle nasjonale filminstitutt i Europa, er vi pålagd å sjå til at dei filmane som får tilskott faktisk er kultur gjennom den såkalla kulturtesten. Dette er regulert gjennom EUs Cinema Communication. Derfor har vi heller ikkje høve til å gi tilskott til utvikling av selskap. Det er Innovasjon Norge som må gi, ikkje som tilskott til kultur, men som tilskott til regional næringsutvikling.
Noreg har i motsetnad til ein del andre land ikkje territorialitetskrav for tilskott til norske filmar, det vil seie at vi aldri har sett krav om innspelingsstad. Da den nye forskrifta vart laga i 2009 var det heller ikkje ytra noko ønske frå produksjonsmiljøa om at dette skulle inn. Norske produksjonsselskap ønskjer å stå fritt til både å spele inn og å gjere etterarbeid der dei måtte ønske. Dette er både ein ønska politikk for internasjonalisering, og etter mitt syn også ei utvikling som er svært vanskeleg å reversere om ein skulle ønskje det.
Dei fleste land ønskjer også at film kan spelast inn ulike stader. I svært mange land er produksjonstilskotta no nede på eit minimum etter at finanskrisa har gitt store kutt i nesten alle kulturbudsjett. I staden har fleire utvida skatteincentivordningane sine. Land som Ungarn og Tsjekkia knivar på denne måten om å trekkje til seg særleg store amerikanske produksjonar, for å nytte dei produksjonsfasilitetane som er bygde opp. Noreg har altså ikkje ei skatteincentivordning, og Finansdepartementet har også gjort det klart at dette ikkje er ein veg dei vil følgje. Det verkemiddelet vi har for å få utanlandske produksjonar hit, er samproduksjonsmidla. Tilskotta her byggjer allereie i dag på eit gjensidigheitsprinsipp, der vi ved tildelinga av tilskott også vurderer kor mykje som kjem tilbake til norsk bransje.
NFI har allereie ei rekkje målsettingar vi skal oppfylle, og som vi lukkast med i større eller mindre grad. Men næringsutvikling er altså ikkje eit av dei, heller ikkje politisk. I beste fall kan vi vere ein reiskap som kan bidra til at vi faktisk har eit produksjonsmiljø i Noreg og til at norske filmar når eit publikum heime og ute. Når det gjeld dei næringspolitiske spørsmåla, er vi rett og slett feil adressat: Der er det Næringsdepartementet som sit på nøkkelen.
Vi er altså samde om behovet for ein tydelegare næringspolitikk på filmområdet, med ei klar rolledeling mellom kultur og næring. Derfor sendte NFI allereie i februar eit framlegg til KUD om å finne ei løysing for filmkommisjonen utanfor NFI, nettopp fordi vi meiner vi får ei vanskeleg dobbeltrolle. KUD har bede om noko meir underlag for å finne løysinga, og det er truleg at vi får eit svar på spørsmålet i statsbudsjettet for 2013.
Nina Refseth, direktør NFI.
Les også Knud Bjørne-Larsen sine innlegg:
Jeg legger merke til at Nina Refseth omtaler incentiver for å trekke utenlandske produksjoner til landet som skatteincentiver. Det er ikke nødvendigvis korrekt.
Den islandske ordningen (p.t. 20%) var utgangspunktet da Stortinget ba regjeringen om å etablere incentiver. Den ordningen er ikke skattebasert, derimot en såkalt cash rebate. Ikke bare unngår man å røre skattesystemet (som Finansdepartementet er skeptisk til), men dette er også attraktivt for produsentene: man slipper å hente inn skattekreditter – og man behøver ikke vente til slutten av det finansielle året for å sende inn rapporter og anmodning om refusjon. Filmer du i Island får du 20% av kostnadene på konto ca 12 uker etter innspilling, uavhengig av om du filmer i mars eller november. En tilsvarende ordning burde Norge hatt på plass for lengst.
Jeg skulle gjerne sett en mer offensiv velvilje for å utvikle Norge som opptaksland for utenlandske prosjekter. Tilsynelatende tillot NFI, som organ for å gi råd til regjeringen om filmpolitikk, KUD å legge incentivordningen død, istedenfor å pensle den inn i riktig spor – tilbake til utangspunktet for Stortingets første drøftelser. Dette er uheldig enn så lenge instituttet faktisk har et ansvar for å legge til rette Norge som opptakssted for utenlandske produsenter. For flere utenlandske filmer kan det være nær sagt umulig å filme Norge i Norge, slik eksempelet med Viking-serien så markant viser.
Til sist vil jeg utfordre NFI til å tallfeste gjensidighetsprinsippet som samproduksjonsmidlene skal bygge på. Hvordan ser betalingsbalansen ut? Hva blir hentet av utenlandske penger til norsk film, i forhold til hva som går fra NFI til utenlandske filmer? Er det ikke nettopp dette Knud Bjørne-Larsen peker på i sitt innlegg, at det ikke er noen balanse i prosjektflyten inn og ut av landet?
I Tromsø viste NFI frem at rundt 2.5% av fondsmidlene gikk til samproduksjon i 2011. Det plasserer vel Norge på et europeisk bunnivå, både i relative og absolutte termer.
I NFI-brosjyren Co-Produce with Norway, myntet på internasjonale produsenter, står det på første side at Norge har €54,9 millioner til filmproduksjon. Jeg kan se for meg et overrasket ansiktsdrag når utenlandske produsenter blar om til side 2, og ser at det i samproduksjonspotten er €1,42 millioner. Det burde stått på forsiden!
Takk Nina, for et tydelig svar, og en god oppklaring rundt NFI´s ansvar og rolle. Mange filmarbeidere jeg har snakket med har lenge etterlyst en handling fra NFI sin side for å sikre norske arbeidsplasser i filmbransjen, og ditt svar er en informasjon mange har nytte av å vite.
Nå håper jeg alle bransjeorganisasjoner kan gå sammen om å påvirke Næringsdepartementet, dog jeg er sikker på at vi trenger drahjelp fra Kulturdepartementet og da også indirekte fra NFI.
Alle parter er tydeligvis enige om at det er et behov for å satse på film som næring i Norge, med så stor enighet gjesntår bare handling! Sett i gang kjære bransjeorganisasjoner, enkeltpersoner, institutt og departementer 🙂
PS: …og Sigmund Elias Holm i Vestnorsk Filmsenter stiller mange kloke spørsmål i sitt svar til Nina, håper NFI kan bidra til oppklarende svar også på de områder.
Mulig at dette er et sidespor til debatten, men ettersom I.N. er nevt velger jeg likevel å legge til noen tanker… om Innovasjon og film, også fordi jeg mener dette er relevant i forhold til internasjonal co-produksjon i Norge.
Norge er et høykostland. Det er fristende å påstå: Glem det, Norge vil aldri kunne bli attraktivt for internasjonale produksjoner (så lenge norsk øknomi går godt), med mindre naturen er absolutt nødvendig (og Sverige ikke duger).
Men hva kan vi gjøre for å utvikle den nasjonale bransjen – slik at den også blir intressant sett med internasjonale øyne? Utover å lage fremragende filmer? Vi må gjøre som vi gjør i andre næringer, satse på hodekraft og innovasjon og legge produksjonen der det svarer seg, gjerne i øst-europa om nødvendig.
Og da kommer vi videre til neste spørsmål… Er det staten som skal satse, eller er det næringa? Så lenge NFI fortsetter å smøre maskineriet med gode filmkroner, må det da være opp til de enkelte private aktører å kunne lage kulturbedrifter som kan levere varene, både i produksjonsleddet og som underleverandører. NFI er en bestiller, bransjen leverer varerene. Det er et klart skille som bør ivaretas.
Derimot savner jeg mer kompetanse i I.N. systemet, både på teknologi, medier og film. Dette er egentlig et stort problem med I.N. uansett fagfelt – en stor og tung organisasjon, med veldig mye penger mellom hendene, koblet med veldig lite spiss-kompetanse… De gir penger som fulle sjøfolk, og nokså vilkårlig i forhold til kvalitet, dessverre. De fleste I.N. støttede kultur-bedrifter går konk etter kort tid… så her trenger I.N. påfyll av kompetanse, gjerne koordinert med hjelp fra NFI.
Filmen som uttrykk og prosess går gjennom _store_ omveltninger. Derfor har I.N. en potensiell viktig rolle i disse tider. Dersom bransjen ønsker mer satsning fra staten på FoU og innovasjon i filmbransjen – har jeg et tips:
Få I.N. til å sy sammen en nasjonal utlysning (knyttet sammen med internasjonal kompetanse, ikke norsk lokal innavl) på f.eks. 10 000 000 kroner, som skal gå til utvikling av morgendagens filmbedrifter, som svarer på utfordringer i forhold til innteksutfordringer i produksjonsleddet. Filmbransjen gjennomgår i disse dager den samme utfordringen musikkbransjen hadde for noen år siden – i produksjonsleddet – der flere og flere musikere fikk sine egne lydstudioer som følge av overgangen til digital opptaksteknikk.
Musikkbransjen endret seg raskt, på godt og vondt. For studioarbeiderne, mest på vondt. Likevel har det gått bra med musikken som kunstart, kanskje bedre enn noen gang.
Det er viktig at staten ikke prøver å subsidiere dødende dinosaurer, men derimot legger til rette for nytenkning.
Her har NFI en rolle å spille, som leverandør av kompetanse til I.N. – dersom de ønsker å satse på morgendagens mediebedrifter!
Jeg legger merke til at Nina Refseth omtaler incentiver for å trekke utenlandske produksjoner til landet som skatteincentiver. Det er ikke nødvendigvis korrekt.
Den islandske ordningen (p.t. 20%) var utgangspunktet da Stortinget ba regjeringen om å etablere incentiver. Den ordningen er ikke skattebasert, derimot en såkalt cash rebate. Ikke bare unngår man å røre skattesystemet (som Finansdepartementet er skeptisk til), men dette er også attraktivt for produsentene: man slipper å hente inn skattekreditter – og man behøver ikke vente til slutten av det finansielle året for å sende inn rapporter og anmodning om refusjon. Filmer du i Island får du 20% av kostnadene på konto ca 12 uker etter innspilling, uavhengig av om du filmer i mars eller november. En tilsvarende ordning burde Norge hatt på plass for lengst.
Jeg skulle gjerne sett en mer offensiv velvilje for å utvikle Norge som opptaksland for utenlandske prosjekter. Tilsynelatende tillot NFI, som organ for å gi råd til regjeringen om filmpolitikk, KUD å legge incentivordningen død, istedenfor å pensle den inn i riktig spor – tilbake til utangspunktet for Stortingets første drøftelser. Dette er uheldig enn så lenge instituttet faktisk har et ansvar for å legge til rette Norge som opptakssted for utenlandske produsenter. For flere utenlandske filmer kan det være nær sagt umulig å filme Norge i Norge, slik eksempelet med Viking-serien så markant viser.
Til sist vil jeg utfordre NFI til å tallfeste gjensidighetsprinsippet som samproduksjonsmidlene skal bygge på. Hvordan ser betalingsbalansen ut? Hva blir hentet av utenlandske penger til norsk film, i forhold til hva som går fra NFI til utenlandske filmer? Er det ikke nettopp dette Knud Bjørne-Larsen peker på i sitt innlegg, at det ikke er noen balanse i prosjektflyten inn og ut av landet?
I Tromsø viste NFI frem at rundt 2.5% av fondsmidlene gikk til samproduksjon i 2011. Det plasserer vel Norge på et europeisk bunnivå, både i relative og absolutte termer.
I NFI-brosjyren Co-Produce with Norway, myntet på internasjonale produsenter, står det på første side at Norge har €54,9 millioner til filmproduksjon. Jeg kan se for meg et overrasket ansiktsdrag når utenlandske produsenter blar om til side 2, og ser at det i samproduksjonspotten er €1,42 millioner. Det burde stått på forsiden!
Takk Nina, for et tydelig svar, og en god oppklaring rundt NFI´s ansvar og rolle. Mange filmarbeidere jeg har snakket med har lenge etterlyst en handling fra NFI sin side for å sikre norske arbeidsplasser i filmbransjen, og ditt svar er en informasjon mange har nytte av å vite.
Nå håper jeg alle bransjeorganisasjoner kan gå sammen om å påvirke Næringsdepartementet, dog jeg er sikker på at vi trenger drahjelp fra Kulturdepartementet og da også indirekte fra NFI.
Alle parter er tydeligvis enige om at det er et behov for å satse på film som næring i Norge, med så stor enighet gjesntår bare handling! Sett i gang kjære bransjeorganisasjoner, enkeltpersoner, institutt og departementer 🙂
PS: …og Sigmund Elias Holm i Vestnorsk Filmsenter stiller mange kloke spørsmål i sitt svar til Nina, håper NFI kan bidra til oppklarende svar også på de områder.
Mulig at dette er et sidespor til debatten, men ettersom I.N. er nevt velger jeg likevel å legge til noen tanker… om Innovasjon og film, også fordi jeg mener dette er relevant i forhold til internasjonal co-produksjon i Norge.
Norge er et høykostland. Det er fristende å påstå: Glem det, Norge vil aldri kunne bli attraktivt for internasjonale produksjoner (så lenge norsk øknomi går godt), med mindre naturen er absolutt nødvendig (og Sverige ikke duger).
Men hva kan vi gjøre for å utvikle den nasjonale bransjen – slik at den også blir intressant sett med internasjonale øyne? Utover å lage fremragende filmer? Vi må gjøre som vi gjør i andre næringer, satse på hodekraft og innovasjon og legge produksjonen der det svarer seg, gjerne i øst-europa om nødvendig.
Og da kommer vi videre til neste spørsmål… Er det staten som skal satse, eller er det næringa? Så lenge NFI fortsetter å smøre maskineriet med gode filmkroner, må det da være opp til de enkelte private aktører å kunne lage kulturbedrifter som kan levere varene, både i produksjonsleddet og som underleverandører. NFI er en bestiller, bransjen leverer varerene. Det er et klart skille som bør ivaretas.
Derimot savner jeg mer kompetanse i I.N. systemet, både på teknologi, medier og film. Dette er egentlig et stort problem med I.N. uansett fagfelt – en stor og tung organisasjon, med veldig mye penger mellom hendene, koblet med veldig lite spiss-kompetanse… De gir penger som fulle sjøfolk, og nokså vilkårlig i forhold til kvalitet, dessverre. De fleste I.N. støttede kultur-bedrifter går konk etter kort tid… så her trenger I.N. påfyll av kompetanse, gjerne koordinert med hjelp fra NFI.
Filmen som uttrykk og prosess går gjennom _store_ omveltninger. Derfor har I.N. en potensiell viktig rolle i disse tider. Dersom bransjen ønsker mer satsning fra staten på FoU og innovasjon i filmbransjen – har jeg et tips:
Få I.N. til å sy sammen en nasjonal utlysning (knyttet sammen med internasjonal kompetanse, ikke norsk lokal innavl) på f.eks. 10 000 000 kroner, som skal gå til utvikling av morgendagens filmbedrifter, som svarer på utfordringer i forhold til innteksutfordringer i produksjonsleddet. Filmbransjen gjennomgår i disse dager den samme utfordringen musikkbransjen hadde for noen år siden – i produksjonsleddet – der flere og flere musikere fikk sine egne lydstudioer som følge av overgangen til digital opptaksteknikk.
Musikkbransjen endret seg raskt, på godt og vondt. For studioarbeiderne, mest på vondt. Likevel har det gått bra med musikken som kunstart, kanskje bedre enn noen gang.
Det er viktig at staten ikke prøver å subsidiere dødende dinosaurer, men derimot legger til rette for nytenkning.
Her har NFI en rolle å spille, som leverandør av kompetanse til I.N. – dersom de ønsker å satse på morgendagens mediebedrifter!