– Vi trenger en ny og grønnere insentivordning!

– Vi trenger en ny og grønnere insentivordning!

Føringene fra klimamøtet i Glasgow bør være en ypperlig motivasjon til å endelig vrake dagens insentivordning for film- og tv-produksjon, mener Ivar Køhn, dramasjef NRK. Det blir bakstreversk om vi utvider insentivordningen ut fra de gamle prinsippene om forbruk.

Føringene fra klimamøtet i Glasgow bør være en ypperlig motivasjon til å endelig vrake dagens insentivordning for film- og tv- produksjon. En ordning som gir insentiver til global reisevirksomhet, kortsiktig arbeid og økt bruk av fly, helikoptre og dieselaggregat hører rett og slett ikke hjemme i Norge i 2021. Det bransjen tvert imot trenger er insentiver for redusert klimaavtrykk, kortreist filmproduksjon og bærekraft.

Insentivordningene i europeisk filmbransje har utgangspunkt i tankegang fra 1980-tallet: Mest mulig Hollywood-kapital forbrukt i europeisk filmproduksjon skulle gi oss mer arbeid, økt turisme og mer kompetanse. Etter hvert begynte europeerne selv å reise på kryss og tvers for å kvalifisere til statlige penger i sine produksjoner. Filmproduksjoner ble som små gresshoppesvermer som flyttet seg fra region til region, forbrukte ressurser, og fikk penger for å bruke penger.

I 2021 har den norske insentivordningen eksistert i fem år, og ble i vår offisielt evaluert av Oslo Economics. Konklusjonen er ganske lik hva som ble estimert i utredningen i 2014: Det er spilt inn scener fra flere internasjonale filmer i Norge enn før, og det legges igjen penger i lokalt næringsliv. Den helhetlige økonomiske effekten er imidlertid tvilsom, og det er problemer med å få tak i nok arbeidskraft. Men James Bond har vært her, og Tom Cruise dro hit i stedet for Himalaya. Dette er bra nok til at evalueringen konkluderer med at ordningen overordnet har «fungert etter sin hensikt på mange områder», og at en samlet gruppe norske filmkommisjoner (som har som jobb å lokke internasjonale filmproduksjoner til Norge) mener ordningen bør utvides.

Den bør imidlertid ikke utvides uforbeholdent. Den bør heller grunnleggende endres! Alle de europeiske insentivordningene bør i bunn og grunn endres om vi skal ta bærekraft og klimaansvar på alvor. Statistikk viser at fiksjon og dramaproduksjon er klimaverstingen innenfor film og tv, og at den desidert største årsaken er forbruk knyttet til overnatting og transport av folk og utstyr. Insentivordningene skaper økt reisevirksomhet. Det blir rett og slett bakstreversk om vi nå skulle velge å utvide insentivordningen ut fra de gamle prinsippene om forbruk.

Foto fra Margreth Olins «Fedrelandet» – en kortreist film

FNs klimakrav gjelder også filmbransjen. Nå har Norge muligheten til å gå foran som et godt eksempel. I 2019 protesterte norske skuespillere mot at insentivordninger førte til økt klimaavtrykk, og det ble problematisert at norske produksjoner dro utenlands for å filme scener fra Norge – samtidig som utenlandske produksjoner dro til Norge for å filme «utlandet».

En ny ordning bør i 2022 gi insentiver til bærekraftig produksjon, særlig i forhold til klima, men også i forhold til infrastruktur og arbeidsmiljø. Den kan flyttes fra Kulturdepartementet til Næringsdepartementet og være en del av det grønne skiftet. Den skal skape endring og bærekraftig vekst i en stadig mer profesjonell film- og tv bransje. Målet må være at den norske film- og tv-bransjen bidrar til å redusere karbonavtrykket også for en internasjonal bransje.

En ny ordning bør gi insentiver til å bygge en helhetlig grønn struktur for den norske produksjonsbransjen. Vi må tenke utover finansieringen av den enkelte produksjon. Vi må få til større gjenbruk, kortere vei mellom lagre og innspillingsplasser. Vi må i større grad samle studiokapasitet, verksteder og produksjonsfasiliteter, og skape arbeidsplasser som er langsiktige til tross for en fragmentert bransje.

En ny ordning bør gi økonomiske insentiver til kortreiste produksjoner. Vi må få norske produksjoner hjem igjen slik at vi slipper totalt unødvendige reiser, og slik at vi styrker vårt eget fagmiljø. Det er lite bærekraftig at norske produksjoner flyttes til utlandet på grunn av internasjonale insentivordninger, og det er som regel heller ikke kunstnerisk gunstig. Det kan selvfølgelig finnes gode grunner til å produsere i andre land, men refusjon av rene forbrukskostnader bør ikke være en av disse.

En ny ordning må gi insentiver til grønn, digital innovasjon på et internasjonalt nivå. Norge er et høyteknologisk land, og vi ligger langt fremme i den digitale utviklingen. Nye digitale verktøy kan hjelpe oss til riktige klimavalg. Nye løsninger med virtuelle produksjonsstudioer kan redusere både reiser og energi. Her kan Norge skape fremtidens filmproduksjon.

Norsk filminstitutt har forbilledlig innført krav om klimaplan i de produksjonene de gir tilskudd.  Det vil fortsatt være viktig at de enkelte produksjoner gjennomfører klimatiltak. En ny insentivordning må være et overordnet grep som tydelige støtter opp om dette.


Ivar Køhn er dramasjef i NRK


 

– Vi trenger en ny og grønnere insentivordning!

– Vi trenger en ny og grønnere insentivordning!

Føringene fra klimamøtet i Glasgow bør være en ypperlig motivasjon til å endelig vrake dagens insentivordning for film- og tv-produksjon, mener Ivar Køhn, dramasjef NRK. Det blir bakstreversk om vi utvider insentivordningen ut fra de gamle prinsippene om forbruk.

Føringene fra klimamøtet i Glasgow bør være en ypperlig motivasjon til å endelig vrake dagens insentivordning for film- og tv- produksjon. En ordning som gir insentiver til global reisevirksomhet, kortsiktig arbeid og økt bruk av fly, helikoptre og dieselaggregat hører rett og slett ikke hjemme i Norge i 2021. Det bransjen tvert imot trenger er insentiver for redusert klimaavtrykk, kortreist filmproduksjon og bærekraft.

Insentivordningene i europeisk filmbransje har utgangspunkt i tankegang fra 1980-tallet: Mest mulig Hollywood-kapital forbrukt i europeisk filmproduksjon skulle gi oss mer arbeid, økt turisme og mer kompetanse. Etter hvert begynte europeerne selv å reise på kryss og tvers for å kvalifisere til statlige penger i sine produksjoner. Filmproduksjoner ble som små gresshoppesvermer som flyttet seg fra region til region, forbrukte ressurser, og fikk penger for å bruke penger.

I 2021 har den norske insentivordningen eksistert i fem år, og ble i vår offisielt evaluert av Oslo Economics. Konklusjonen er ganske lik hva som ble estimert i utredningen i 2014: Det er spilt inn scener fra flere internasjonale filmer i Norge enn før, og det legges igjen penger i lokalt næringsliv. Den helhetlige økonomiske effekten er imidlertid tvilsom, og det er problemer med å få tak i nok arbeidskraft. Men James Bond har vært her, og Tom Cruise dro hit i stedet for Himalaya. Dette er bra nok til at evalueringen konkluderer med at ordningen overordnet har «fungert etter sin hensikt på mange områder», og at en samlet gruppe norske filmkommisjoner (som har som jobb å lokke internasjonale filmproduksjoner til Norge) mener ordningen bør utvides.

Den bør imidlertid ikke utvides uforbeholdent. Den bør heller grunnleggende endres! Alle de europeiske insentivordningene bør i bunn og grunn endres om vi skal ta bærekraft og klimaansvar på alvor. Statistikk viser at fiksjon og dramaproduksjon er klimaverstingen innenfor film og tv, og at den desidert største årsaken er forbruk knyttet til overnatting og transport av folk og utstyr. Insentivordningene skaper økt reisevirksomhet. Det blir rett og slett bakstreversk om vi nå skulle velge å utvide insentivordningen ut fra de gamle prinsippene om forbruk.

Foto fra Margreth Olins «Fedrelandet» – en kortreist film

FNs klimakrav gjelder også filmbransjen. Nå har Norge muligheten til å gå foran som et godt eksempel. I 2019 protesterte norske skuespillere mot at insentivordninger førte til økt klimaavtrykk, og det ble problematisert at norske produksjoner dro utenlands for å filme scener fra Norge – samtidig som utenlandske produksjoner dro til Norge for å filme «utlandet».

En ny ordning bør i 2022 gi insentiver til bærekraftig produksjon, særlig i forhold til klima, men også i forhold til infrastruktur og arbeidsmiljø. Den kan flyttes fra Kulturdepartementet til Næringsdepartementet og være en del av det grønne skiftet. Den skal skape endring og bærekraftig vekst i en stadig mer profesjonell film- og tv bransje. Målet må være at den norske film- og tv-bransjen bidrar til å redusere karbonavtrykket også for en internasjonal bransje.

En ny ordning bør gi insentiver til å bygge en helhetlig grønn struktur for den norske produksjonsbransjen. Vi må tenke utover finansieringen av den enkelte produksjon. Vi må få til større gjenbruk, kortere vei mellom lagre og innspillingsplasser. Vi må i større grad samle studiokapasitet, verksteder og produksjonsfasiliteter, og skape arbeidsplasser som er langsiktige til tross for en fragmentert bransje.

En ny ordning bør gi økonomiske insentiver til kortreiste produksjoner. Vi må få norske produksjoner hjem igjen slik at vi slipper totalt unødvendige reiser, og slik at vi styrker vårt eget fagmiljø. Det er lite bærekraftig at norske produksjoner flyttes til utlandet på grunn av internasjonale insentivordninger, og det er som regel heller ikke kunstnerisk gunstig. Det kan selvfølgelig finnes gode grunner til å produsere i andre land, men refusjon av rene forbrukskostnader bør ikke være en av disse.

En ny ordning må gi insentiver til grønn, digital innovasjon på et internasjonalt nivå. Norge er et høyteknologisk land, og vi ligger langt fremme i den digitale utviklingen. Nye digitale verktøy kan hjelpe oss til riktige klimavalg. Nye løsninger med virtuelle produksjonsstudioer kan redusere både reiser og energi. Her kan Norge skape fremtidens filmproduksjon.

Norsk filminstitutt har forbilledlig innført krav om klimaplan i de produksjonene de gir tilskudd.  Det vil fortsatt være viktig at de enkelte produksjoner gjennomfører klimatiltak. En ny insentivordning må være et overordnet grep som tydelige støtter opp om dette.


Ivar Køhn er dramasjef i NRK


 

MENY