Det kan virke slik: Under åpningskonferansen til Tromsø Internasjonale Filmfestival forrige mandag kom det svært positive signaler som tyder på at politikerne både har skjønt potensialet, behovet, og at de er villige til å bidra. Nå gjenstår jobben med å omsette ordene til handling.

Det kom oppløftende formuleringer fra både kulturministeren og stortingspolitikerne i kulturkomiteen om mer penger til norsk film, både over NFIs filmfond og gjennom en ny medfinansieringsordning for strømmegigantene.

Filmfondet er den desidert viktigste ordningen for norsk film. Og her snakker vi «film» i bredeste forstand; audiovisuelt innhold i alle formater. Filmfondets midler gjør det mulig å ha en bredde og et mangfold i norskprodusert innhold, et innhold som er representativt for hele bredden av norsk kultur, identitet, språk. Og ikke minst et innhold som treffer både et norsk og et internasjonalt marked. Den betydningen filmfondet har, og dermed også det ansvaret politikerne har for å bygge opp under fondet, kan derfor ikke understrekes nok. Men bevilgningen har stått nesten stille siden 2013. Det er viktig for hele det norske filmfeltet at finansieringen styrkes og volumet økes i tiden etter pandemien, slik at produsentene kan realisere flere norske kvalitetsprosjekter, sørge for arbeidsplasser over hele landet i alle ledd i bransjen og kan beholde samt utvikle kompetansen og sørge for rekruttering. Det vil igjen føre til at et norsk publikum kan velge enda flere attraktive norske filmfortellinger i ulike sjangre.

Stortinget har helt siden filmforliket i 2015 bedt om å få på plass et medfinansieringsansvar for nytt norsk innhold for strømmeaktører som tjener penger i det norske markedet. Vi er glade for at kulturministeren varslet at høring om denne saken er like rundt hjørnet. Dette kan bli et viktig bidrag til finansiering av nytt norsk innhold. Det er viktig å sikre at regelverket for denne ordningen da vil sørge for at bransjen kan produsere, og selv ha rettighetene til, norsk kvalitetsinnhold til publikum. På den måten kan vi styrke en uavhengig og bærekraftig norsk produksjonsbransje, nå og for framtida.

Parallelt med dette må det gjøres mer for å sikre at flere innspillinger kan gjøres i Norge. Flere og større deler av norske produksjoner må få finansiell mulighet til å «flagge hjem», og flere utenlandske filmer og serier bør trekkes til Norge. Nøkkelen for å få dette til er å gjøre den såkalte insentivordningen for film og serieproduksjon regelstyrt.

Insentivordningen er en refusjonsordning for store film- og serieproduksjoner som skal spilles inn helt eller delvis i Norge. Produksjonene som blir godkjent kan få refundert inntil 25 pst. av faktiske og dokumenterte utgifter i Norge, basert på fremlagt regnskap. Men rammen har helt siden etableringen av ordningen vært for liten. Det har ført til at Norge har gått glipp av en rekke innspillinger og investeringer.

Mens landene rundt oss forsterker sine insentivordninger, er den norske svekket i 2022 sammenlignet med 2021. Nå ser vi også at søknadene i Norge går ned, til tross for at det internasjonalt er stor vekst i investeringer. Norge sakker akterut.

Her er noen tall som beskriver problemet:

Samlet ble det bevilget 100 mill. kroner til ordningen i 2021, noe som ville kunne utløse 400 mill. kroner i investeringer i Norge, en gevinst på 300 mill. kroner.

Søknadene samme år var på 446,1 mill. kroner, noe som kunne utløst 1,7 milliarder kroner(!) brukt i Norge. Netto gevinst: 1254 mill. kroner.

For 2022 er det bevilget kun 38,3 mill. kroner. Total tilgjengelig ramme er 55,9 mill kr, noe som vil gi en gevinst på maks 167,7 mill. kroner.

Oppsummert: Jo bedre ordningen er, jo mer tjener staten. Søknadene viser at potensialet er der. Det er en politisk beslutning om Norge fortsatt skal gå glipp av milliardinvesteringer.

Mer av insentivordningen bør dessuten stimulere utvikling i den norske filmbransjen og bidra til å bygge kompetanse og et arbeidsliv hvor flere kan ha trygge og faste jobber. Skal vi få et velfungerende kretsløp, må det være nok aktivitet og volum for å sikre profesjonelle filmarbeidere i alle ledd. Det taler for at man ikke bare bør øke prosentandelen, men også legge inn nye kriterier som sikrer at det blir aktivitet i bransjen, som stimulerer framtidsrettede vekstbransjer som animasjon og visuelle effekter/VFX og arbeidskraft som skatter til Norge, samt norske studiofasiliteter.

Norge har gode forutsetninger for å bidra til at produksjoner blir gjennomført på en mer miljøvennlig måte, med tilgang på ren energi, samt effektivt arbeidsliv som kan gjennomføre produksjoner raskere. Med høye klimakrav og smarte løsninger vil utenlandske produksjoner i Norge gjennomføres mer effektivt og få et grønnere stempel enn om de gjennomføres i andre land. Det har også en klar miljøgevinst om flere og større deler av norske produksjoner gjennomføres i Norge fremfor andre land. Det bør være en felles ambisjon at Norge over tid utvikler verdens grønneste filminsentivordning og at det legges inn mekanismer i insentivordningen som bidrar til dette.

Ifølge politikerne kan vi dessuten se frem til en styrket regional filmsatsing, grep for å sikre en desentralisert kinostruktur og bedre vilkår for alle som jobber innen filmfeltet gjennom en kunstnerøkonomi-reform. Det er viktige og gode signaler.

Om vi lykkes, vil det skape arbeidsplasser over hele landet, og store inntekter til fellesskapet. Nå trenger vi politikere som vil være med på å bygge Norges nye milliardsatsing.

Underskrivere er hele Bransjerådet for film, som nå består av:

Monica Boracco, forbundsleder Dramatikerforbundet. Elisabeth Sjaastad, forbundsleder Norsk Filmforbund. Knut Alfsen, forbundsleder Norsk Skuespillerforbund. Marianne Kleven, forbundsleder Norske Filmregissører. Morten Christoffersen, Norske Filmdistributørers Forening. Guttorm Petterson, leder Film & Kino. Åse Kringstad, leder Virke Produsentforeningen