Foto fra den rumenske Gullbjørnvinneren «Bad Luck Banging or Loony Porn»

Medietilsynet satte aldersgrense på omtrent tjue prosent færre kinofilmer i fjor sammenlignet med 2019. Det er pandemien som har ført til denne nedgangen, både i 2020 og 2021, melder tilsynet.

Det er likevel ikke noen mindre sensuriver hos Medietilsynet. Snarere tvertimot: Det ble satt aldersgrense på 244 filmer i fjor, hvorav tre av dem fikk pålagt 18-årsgrense. Sist gang en film fikk 18-årsgrense, var i 2017.

Ja, vi har fortsatt sensur i dette landet, selv om endringen av grunnloven i 2006 førte til at den problematiske norske filmsensuren ble lempet på. Heretter ble ingen filmer forbudt, slik tilfellet hadde vært med Sansenes rike (og like notorisk og pinlig: Life of Brian!). Distributørene av voksenfilmer kunne isteden selv sette en aldersgrense til 18 år og dermed slippe forhåndskontroll.

De tre filmene som i 2021 fikk 18-årsgrense (og som distributøren ønsket lavere aldersgrense på), har alle skildringer av vold og sex som Medietilsynet mener kan være skadelig for barn og unge. Spiral: From the Legacy of Saw fikk 18-årsgrense fordi filmen inneholder «flere angstskapende scener med svært detaljerte og grove skildringer av tortur og drap», mens Halloween Kills har «en angstskapende stemning og inneholder en rekke svært nærgående, kyniske og blodige skildringer av drap». Den rumenske filmen Bad Luck Banging or Loony Porn inneholder flere partier «med omfattende, eksplisitte og nærgående seksuelle skildringer», og fikk derfor også 18-årsgrense.

Det er ingen som gråter over at tortur og sadisme får en høyere aldersgrense. Men om vi skal forholde oss prinsipielt til spørsmålet om sensur, er det flere forhold ved ordningen og avgjørelsen som er problematisk.

Jeg har svært vanskelig for å tro at Gullbjørnvinneren Bad Luck Banging or Loony Porn kan virke skadelig på 16-17-åringer. Snarere tvertimot. Jeg er tilbøyelig til å mene at filmen kan anvendes i undervisning for dagens voksne tenåringer om moderne satire.

Filmens kvaliteter har et internasjonalt kritikerkorps fremhevet siden premieren på Berlinalen for snart to år siden. Den er et satirisk drama som anvender sex som utgangspunkt for å gå løs på blant annet den rumenske kirkens hykleri. Den starter som en satire over den hverdagen vi har gjennomlevd under pandemien, men forvandler seg snart til en farseaktig dommedag over menneskelig dårskap. Den tilhører en klassisk europeisk filmtradisjon der samfunnets sementerte institusjoner angripes med provokasjon som metode.

For en generasjon tenåringer som bare er noen tastetrykk unna all verdens sex- og voldsskildringer, gir denne aldersgrensen liten mening. De har sett det meste og har utviklet en ganske sofistikert filmforståelse. De forstår hvordan filmens virkemidler fungerer og er blitt vant til å ligge noen hestehoder foran sine medielærere. Der medietilsynet ser potensielt skadelige inntrykk, ser de unge et filmatisk virkemiddel.

Et vesentlig problem med den norske sensuren er at den kun gjelder for kinofilm. Den vanvittige digitale billedflommen de unge utsettes for, kan ikke forhåndskontrolleres på denne måten. HBO Max og all verdens nisjekanaler, for ikke å glemme webens viltvoksende volds- og sexkultur, omfattes selvsagt ikke av den norske sensuren. Dermed framstår ordningen som selektiv og utdatert. Det er klart at virkningen av en scene kan være sterkere på et stort lerret. Men i tilfellet med Bad Luck Banging or Loony Porn tror jeg ikke stort eller lite lerret utgjør noen vesentlig forskjell.

Jeg vet ikke hvordan Medietilsynet tenker. Kanskje har det fanget opp noen nymoralistiske vinder på politisk nivå eller i befolkningen jeg ikke har fått med meg. Det er ikke så lenge siden Tom Løland ved årtusenskiftet ble presset ut av direktørstillingen i Medietilsynet etter at han aktivt gikk inn for å liberalisere sensurordningen.

Selv om nymoralismen er på frammarsj, har jeg likevel ikke helt troen på et moralpolitisk tilbakeslag. Jeg har sympati med ansatte i Medietilsynet som må navigere og utvise skjønn i et landskap der kartet ikke lenger stemmer overens med terrenget.

Jeg vet det har vært diskusjon «på bakrommet» mellom norske distributører og tilsynet om ikke ordningen med forhåndskontroll burde avvikles. Men denne gangen er det overraskende nok distributørene som har vært avventende. For dem har den omdiskuterte ordningen også fungert som en buffer. Om de får kritikk for vold og sex i sine filmer, kan de alltids peke på «offentlig garantistempel» fra Medietilsynet. Enkelte distributører frykter dessuten amerikanske tilstander, med en voksende søksmålskultur, om man må ta det fulle ansvaret for å vise kontroversielt og støtende innhold.

Det er forståelig, men ikke særlig tillitvekkende. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hva en slik unnfallenhet kan lede til om det virkelig skulle blåse opp til storm. Så kanskje handler dette like mye om at distributørene må bli voksne og sitt fulle ansvar bevisst?

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint