Norske film- og serieskapere er inne i en slags gullalder. Men Norsk filminstitutt risikerer å undergrave denne framgangen med en kaotisk omorganiseringsprosess som gjør at fagfolk forlater organisasjonen. Dette vil svekke NFIs legitimitet, om det får fortsette.
Det siste halvannet året har det norske produksjonsmiljøet gitt oss det kanskje beste repertoaret noensinne. Norsk dokumentar er inne i en gullalder, anført av internasjonalt priste perler som Kunstneren og Tyven og Gunda, og langfilmen har kommet sterkt tilbake i år, kronet med en pris i Cannes til Verdens verste menneske. Dramaboomen raser også videre, med voksende sjangervariasjon og kritikerroste og populære serier som Pørni og Jordbrukerne. En Emmy har det også blitt, til Atlantic Crossing. Det samlede norske repertoaret vitner om en bredde vi ikke har hatt på lenge, mellom det smale og det brede, selv om mangfoldet fortsatt ikke er godt nok.
Samtidig er Norsk filminstitutt (NFI) inne i en omorganiseringsprosess. Stoler er blitt flyttet på og den gamle konsulentmodellen er oppe til revurdering. Som vi tidligere har skrevet om er det mange som er urolige over hva som foregår internt i NFI. Bekymringen har ikke blitt mindre av at den nytilsatte direktøren for Utvikling og publikum, Anders Tangen, nylig sa opp sin stilling etter bare et par uker. Det kommer varsler tikkende inn til Rushprint om at flere fagfolk nå er på vei ut, i tillegg til at fire sentrale fagressurser har forlatt sine stillinger siden i sommer og høst.
Dette likner på en krise. Vi får informasjon fra internt i NFI om at avstanden mellom ledelsen og fagfolkene er blitt større. Den utviklingen vi skisserte tidligere i høst, om at konsulentordningen var satt under press, ser ut til å bare fortsette. Det konsulentsystemet som har vært en garantist for et faglig begrunnet repertoar, kan stå for fall, slik vi kjenner det.
Spørsmålet blir derfor: hvorfor endre noe som har gitt oss det kanskje beste repertoaret noensinne?
Omorganiseringen av Norsk filminstitutt kan ha noe for seg. Det var feks på høy tid å se på hvordan økt mangfold kan oppnås. Men dette er bare en liten del av den byråkratiske selvransakingen NFI har holdt på med de siste par årene. Det som utløste dette arbeidet med å omorganisere var (nok en gang) en vurdering fra et eksternt konsulentselskap uten dypere kjennskap til bransjen. Deres konklusjon var at NFI måtte møte de nye utfordringene fra et globalt og digitalt marked.
Vi må møte denne nye virkeligheten, erklærte forrige NFI-direktør Sindre Guldvog, uten egentlig å foreta seg så mye annet enn å kutte. Det ble opp til den nye direktøren, Kjersti Mo, å gå løs på ryddejobben. Hun hadde lagt bak seg en røff ryddejobb i Egmont, det var i hovedsak derfor hun fikk jobben. Problemet er, som så mange ganger før, at direktøren i NFI manglet kunnskaper om hvordan bransjen er skrudd sammen. Og hun mangler, om vi skal tro de vi har snakket med, forståelse av hvordan konsulentsystemet og relasjonen til det eksterne produksjonsmiljøet fungerer.
Kulturdepartementet og NFIs styre (den gangen NFI hadde et styre) har de siste 15 årene hentet nye direktører fra forlagsbransjen. De har hatt kompetanse til å lede, men bratte læringskurver om hvordan filmfeltet fungerer. Derfor har heller ingen av de blitt noen samlende eller inspirerende lederskikkelser, og kanskje er det slik departementet vil ha det. NFI skal være et nøytralt byråkrati, et virkemiddelapparat med solid avstand til aktørene innen det audiovisuelle feltet.
Men hva skjer når virkemiddelapparatet slutter å støtte seg på de faglige ressursene? Hva blir konsekvensene av at den nye direktøren kan overprøve konsulentenes ekspertise og beslutninger, om hun føler for det?
Det som bekymrer mange er at det nå virker som om det kun er direktøren som kommuniserer med Kulturdepartementet om de faglige spørsmålene, mens fagpersoner innad i NFI opplever at de stadig oftere ikke blir tatt med på råd.
Gjennom flere tiår har fagmiljøet i NFI vært en garantist for en velfungerende konsulentordning. Norsk bransje klager ofte, det følger med terrenget, men om du presser de aller fleste, så vil de erkjenne at konsulentordningen tross alt er den beste løsningen. Om denne ordningen vingeklippes, slik mange nå frykter, vil det få store konsekvenser for den kvalitetssikringen som har gitt oss det beste filmåret på lenge. Og det vil på lengre sikt undergrave NFIs legitimitet. Om NFIs fagmiljø svekkes i betydelig nok grad, finnes det ikke lenger noen argumenter for at så mye makt skal samles på ett sted. Da kan filmregionene like gjerne få en større del av filmfondet å forvalte.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint
Norske film- og serieskapere er inne i en slags gullalder. Men Norsk filminstitutt risikerer å undergrave denne framgangen med en kaotisk omorganiseringsprosess som gjør at fagfolk forlater organisasjonen. Dette vil svekke NFIs legitimitet, om det får fortsette.
Det siste halvannet året har det norske produksjonsmiljøet gitt oss det kanskje beste repertoaret noensinne. Norsk dokumentar er inne i en gullalder, anført av internasjonalt priste perler som Kunstneren og Tyven og Gunda, og langfilmen har kommet sterkt tilbake i år, kronet med en pris i Cannes til Verdens verste menneske. Dramaboomen raser også videre, med voksende sjangervariasjon og kritikerroste og populære serier som Pørni og Jordbrukerne. En Emmy har det også blitt, til Atlantic Crossing. Det samlede norske repertoaret vitner om en bredde vi ikke har hatt på lenge, mellom det smale og det brede, selv om mangfoldet fortsatt ikke er godt nok.
Samtidig er Norsk filminstitutt (NFI) inne i en omorganiseringsprosess. Stoler er blitt flyttet på og den gamle konsulentmodellen er oppe til revurdering. Som vi tidligere har skrevet om er det mange som er urolige over hva som foregår internt i NFI. Bekymringen har ikke blitt mindre av at den nytilsatte direktøren for Utvikling og publikum, Anders Tangen, nylig sa opp sin stilling etter bare et par uker. Det kommer varsler tikkende inn til Rushprint om at flere fagfolk nå er på vei ut, i tillegg til at fire sentrale fagressurser har forlatt sine stillinger siden i sommer og høst.
Dette likner på en krise. Vi får informasjon fra internt i NFI om at avstanden mellom ledelsen og fagfolkene er blitt større. Den utviklingen vi skisserte tidligere i høst, om at konsulentordningen var satt under press, ser ut til å bare fortsette. Det konsulentsystemet som har vært en garantist for et faglig begrunnet repertoar, kan stå for fall, slik vi kjenner det.
Spørsmålet blir derfor: hvorfor endre noe som har gitt oss det kanskje beste repertoaret noensinne?
Omorganiseringen av Norsk filminstitutt kan ha noe for seg. Det var feks på høy tid å se på hvordan økt mangfold kan oppnås. Men dette er bare en liten del av den byråkratiske selvransakingen NFI har holdt på med de siste par årene. Det som utløste dette arbeidet med å omorganisere var (nok en gang) en vurdering fra et eksternt konsulentselskap uten dypere kjennskap til bransjen. Deres konklusjon var at NFI måtte møte de nye utfordringene fra et globalt og digitalt marked.
Vi må møte denne nye virkeligheten, erklærte forrige NFI-direktør Sindre Guldvog, uten egentlig å foreta seg så mye annet enn å kutte. Det ble opp til den nye direktøren, Kjersti Mo, å gå løs på ryddejobben. Hun hadde lagt bak seg en røff ryddejobb i Egmont, det var i hovedsak derfor hun fikk jobben. Problemet er, som så mange ganger før, at direktøren i NFI manglet kunnskaper om hvordan bransjen er skrudd sammen. Og hun mangler, om vi skal tro de vi har snakket med, forståelse av hvordan konsulentsystemet og relasjonen til det eksterne produksjonsmiljøet fungerer.
Kulturdepartementet og NFIs styre (den gangen NFI hadde et styre) har de siste 15 årene hentet nye direktører fra forlagsbransjen. De har hatt kompetanse til å lede, men bratte læringskurver om hvordan filmfeltet fungerer. Derfor har heller ingen av de blitt noen samlende eller inspirerende lederskikkelser, og kanskje er det slik departementet vil ha det. NFI skal være et nøytralt byråkrati, et virkemiddelapparat med solid avstand til aktørene innen det audiovisuelle feltet.
Men hva skjer når virkemiddelapparatet slutter å støtte seg på de faglige ressursene? Hva blir konsekvensene av at den nye direktøren kan overprøve konsulentenes ekspertise og beslutninger, om hun føler for det?
Det som bekymrer mange er at det nå virker som om det kun er direktøren som kommuniserer med Kulturdepartementet om de faglige spørsmålene, mens fagpersoner innad i NFI opplever at de stadig oftere ikke blir tatt med på råd.
Gjennom flere tiår har fagmiljøet i NFI vært en garantist for en velfungerende konsulentordning. Norsk bransje klager ofte, det følger med terrenget, men om du presser de aller fleste, så vil de erkjenne at konsulentordningen tross alt er den beste løsningen. Om denne ordningen vingeklippes, slik mange nå frykter, vil det få store konsekvenser for den kvalitetssikringen som har gitt oss det beste filmåret på lenge. Og det vil på lengre sikt undergrave NFIs legitimitet. Om NFIs fagmiljø svekkes i betydelig nok grad, finnes det ikke lenger noen argumenter for at så mye makt skal samles på ett sted. Da kan filmregionene like gjerne få en større del av filmfondet å forvalte.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint
