Bak de grønne ordene til bransjerådet opplever jeg at det egentlige målet er en automatisk ordning for de største aktørene, skriver filmskaper Mariken Halle. Skal vi delta i en konkurranse om å lokke utenlandsk kapital hit bare fordi andre land gjør det?
Åse Kringstad skriver under overskriften «Verdens grønneste insentivordning» om hvordan en bedre refusjonsordning vil lokke utenlandske produksjoner til Norge. Ordningen kan bli en «grønn merkevare for Norge» skriver hun. «I en tid der bransje, finansiører og publikum stiller sterkere krav til miljøprofil».
Vi skal lokke andre lands produksjoner hit for at de skal få refusjon. Andre land lokker norske produksjoner til seg og gir refusjon. Det er vanskelig å se det grønne i dette. Det er også en retorikk som mangler ansvar. Vi skal ikke redusere utslipp fordi det er rett å gjøre det, men fordi andre etterspør det.
Årsaken til klimakrisen er tempoet vårt, storhetslengselen og den eskalerende konkurransen. Det er en akutt situasjon vi er i. Som alle vet sier FN at det er kode rød for menneskeheten.
Kan ikke vi som filmfelt gå mer aktivt inn i dette? Ikke for at vi, Norge (det landet i verden som minst av alt trenger økte inntekter) skal tjene på å profilere oss som grønne?
Og er ordningen egentlig det den fremstiller seg som? En ordning for å lokke utenlandsk kapital til Norge?
Kringstad skriver at insentivordningen vil gjøre det mulig for norske produksjoner «å flagge hjem».
Jeg prøver å forstå. På Norsk filminstitutts sider står det:
Insentivordningen gir refusjon til store internasjonale film- og serieproduksjoner som skal produseres helt eller delvis i Norge. Ordningen henvender seg til norske og utenlandske produksjonsselskaper og skal bidra til å fremme norsk kultur, historie og natur.
Jeg ringer produksjonsrådgiveren for ordningen og han sier at pr. i dag kan ikke insentivordningen kombineres med annen støtte fra NFI.
Men mens jeg skriver på denne teksten kommer en nyhet på Rushprint om at Paradox har fått tilsagn på 43 millioner i refusjon til sin nye serie om kongefamilien. I tillegg har de fått 12 millioner i markedsstøtte. Altså: Både støtte fra NFI og refusjon. Hva er det egentlig som gjelder?
Det går fort i svingene. Ikke en filmkunstner jeg kjenner forstår ordningen, men ordningen fremstår likevel som hovedbudskapet når Bransjerådet (der blant andre Norske filmregisører, Dramatikerforbundet og Skuespillerforbundet er representert) legger frem sin visjon for den nye kulturministeren på åpningskonferansen i Tromsø. Bli med på Norges nye milliard-industri.
Bransjerådet sier de ønsker en regelstyrt ordning. Jeg spør rådgiveren om han kan forklare meg hva det betyr og han sammenligner med MVA refusjon. Istedenfor en begrenset pott vil man om man kvalifiserer uten noen kvalitetsvurdering få automatisk refusjon.
Dette gjelder ikke alle som lager film i Norge. Krav til at du kan søke er:
Minst 30 % av finansieringen må være internasjonal
Du må dokumentere at produksjonen har internasjonal distribusjon. Intensjonsavtale om internasjonal distribusjon kan etter vurdering bli godtatt.
Og totalbudsjettet må minimum være:
25 millioner norske kroner for spillefilm
10 millioner norske kroner for dokumentarfilm
10 millioner norske kroner per episode for dramaserie
5 millioner norske kroner per episode for dokumentarserie
En ordning som ønsker å bli verdens grønneste utestenger alle prosjekter med lavere totalbudsjett. Vil ikke et krav om minimum 25 millioner på en langfilm føre til at produsentene skalerer opp prosjektene sine?
Jeg blir opplyst om at forbundene egentlig ønsker at ordningen skal ligge under næringsdepartementet, ikke kulturdepartementet slik den gjør i dag. Hvordan ligger det an med dette? Det skrives ikke om dette i innspillene. Ønsker Bransjerådet fortsatt dette?
Selv syns jeg det er en problematisk ordning uansett hvor den ligger. Jeg tenker at vi støtter kunst og kultur av en grunn, fordi vi har definert det som noe samfunnsmessig viktig.
Det er en tynn argumentasjon at fordi du har stort nok budsjett skal du automatisk få refusjon «ellers flagger vi ut!». Dette er jo noe alle næringer kan true med (og noen gjør), men det betyr ikke at vi skal legge opp støtteordningene til kunst og kultur på utflaggernes premisser.
Det skrives som om produsenter ikke har en egen vilje. Det er et aktivt valg å legge en produksjon til et lavkostnadsland der arbeidskraften koster mye mindre. Å jobbe frem prosjekter der man ikke har råd til å betale norske filmarbeidere er et valg man tar.
Bak de grønne ordene opplever jeg at det egentlige målet er en forutsigbar, automatisk ordning for de største aktørene. Ikke bare de utenlandske, men de store norske. En del av dem eies delvis av utenlandske konserner som lett kan gi dem 30 % utenlandsk finansiering og internasjonal distribusjon. Og med et krav om minimum 25 millioner i totalbudsjett for en langfilm utestenger man i praksis det kunstneriske filmfeltet. F.eks har alle Dag Johan Haugeruds filmer budsjett på mindre enn 25 millioner. GRITT av Itonje Søimer Guttormsen hadde budsjett på 8 millioner.
De største aktørene skal få refusjon for å flagge hjem, mens alle vi som filmer i Norge ikke får refusjon.
Vi som lager film i Norge i alle fagfunksjoner og roller må forstå disse ordningene ordentlig og ta aktivt stilling til dem.
Skal vi delta i en konkurranse om å lokke utenlandsk kapital hit bare fordi andre land gjør det? Norge er et dyrt land med høye lønninger som uansett ikke kan konkurrere i særlig grad. Retorikken om at vi vil havne bakpå i den globale konkurransen er noe som brukes som argument for en masse merkelige ting. Vi tester småbarna på skolen og påfører dem ADHD diagnoser for at vi ikke skal havne bakpå i PISA-undersøkelser. Vi kjøper I-pader til 6-åringene for at vi ikke skal havne bakpå med ny teknologi. En fryktstyrt retorikk. Kan vi ikke finne et annet mål enn å prøve å ikke havne bakpå? Hele verden er bakpå. Vi forbruker og produserer i et tempo som ikke er forenelig med menneskeartens overlevelse. Å være frempå er å stoppe litt opp.
Om vi ønsker at flere produksjoner skal spilles inn i Norge trengs en grundigere analyse av hvordan vi best kan bidra til det. Hvilke filmer spilles inn i Norge i dag?
Gå gjennom ordninger, regelverk og søknader og se på hva som leder til utflagging og hva som ikke gjør det. En tendens er at jo høyere budsjett og sterkere fokus på inntjening, jo større sjanse for utflagging. Kunstneriske filmer spilles oftere inn i Norge, og om deler spilles inn i utlandet er det fordi handlingen flytter seg dit, ikke fordi det er billigere arbeidskraft. Vi trenger tall på dette. I tillegg må man vite at det som produseres med NFI-støtte kun er en liten del av alt det spennende som skjer i det kunstneriske filmfeltet. Veldig mange jobber utenfor fordi regelverket (særlig når det gjelder langfilm) er så ekskluderende og tilpasset de største aktørene.
Slik det er i dag er det veldig vanskelig for nye produsenter å få støtte, de sluses heller inn i større selskaper der mange filmer i lavkostnadsland. I juni 2020 var alle avgangsfilmene fra Den Norske Filmskolen produsert med bærekraft-perspektiv. Gjenbruk av rekvisitter og kostymer og mange andre konkrete tiltak. Disse produsentene og andre nyutdannede burde kunne få fortsette å arbeide på den måten de har funnet frem til på skolene. Klima er noe nesten alle unge mennesker er opptatt av nå (naturlig nok).
Kan vi ikke som skapere, kunstnere og produsenter frivillig ta ansvar i møte med klimakrisen? Vi kan si nei til å filme i utlandet slik 225 skuespillere tok til orde for med «Filmbransjens klimaopprop» i 2019. Si «nei» som Neil Young nettopp sa til Spotify. Kan vi ikke skalere om prosjektene våre og jobbe frem filmer vi kan spille inn i Norge med norske filmarbeidere?
Vi kan jobbe for at flest mulig av de som arbeider med film i Norge skal få gjøre det. Få utvikle seg og utfordre seg. De med lang kunstnerisk utdannelse må få bruke det de har lært. De nye og uredde som bringer inn andre perspektiver må få slippe til. Jobbe for at de yngre kan lære av de eldre og de eldre av de yngre. At det skal være mulig å bo i hele landet å skape og arbeide med film. At skuespillerne trenger å få spille en masse forskjellige roller og få testet ut ulike metoder slik de er vant til fra teatrene. At manusforfatterne får skrive ut det de lengter etter å skrive uten for mange føringer.
Bransjerådet ber også om en økning av støtte til Norsk Filminstitutt. Om denne økningen går til den kunstneriske filmen (f.eks en økning på 150 millioner + 150 millioner til de regionale filmsentrene), og vi hjelper NFI med å åpne opp eget regelverk slik at det støtter hele landet og et reelt mangfold i alle ledd, vil vi på en mye enklere måte støtte opp om at det filmes i Norge. Og vi vil få bilder som aktivt forholder seg til den tiden vi lever i.
Mariken Halle, filmskaper
Med støtte fra AKSJONSGRUPPA FOR FILMKUNST
Bak de grønne ordene til bransjerådet opplever jeg at det egentlige målet er en automatisk ordning for de største aktørene, skriver filmskaper Mariken Halle. Skal vi delta i en konkurranse om å lokke utenlandsk kapital hit bare fordi andre land gjør det?
Åse Kringstad skriver under overskriften «Verdens grønneste insentivordning» om hvordan en bedre refusjonsordning vil lokke utenlandske produksjoner til Norge. Ordningen kan bli en «grønn merkevare for Norge» skriver hun. «I en tid der bransje, finansiører og publikum stiller sterkere krav til miljøprofil».
Vi skal lokke andre lands produksjoner hit for at de skal få refusjon. Andre land lokker norske produksjoner til seg og gir refusjon. Det er vanskelig å se det grønne i dette. Det er også en retorikk som mangler ansvar. Vi skal ikke redusere utslipp fordi det er rett å gjøre det, men fordi andre etterspør det.
Årsaken til klimakrisen er tempoet vårt, storhetslengselen og den eskalerende konkurransen. Det er en akutt situasjon vi er i. Som alle vet sier FN at det er kode rød for menneskeheten.
Kan ikke vi som filmfelt gå mer aktivt inn i dette? Ikke for at vi, Norge (det landet i verden som minst av alt trenger økte inntekter) skal tjene på å profilere oss som grønne?
Og er ordningen egentlig det den fremstiller seg som? En ordning for å lokke utenlandsk kapital til Norge?
Kringstad skriver at insentivordningen vil gjøre det mulig for norske produksjoner «å flagge hjem».
Jeg prøver å forstå. På Norsk filminstitutts sider står det:
Insentivordningen gir refusjon til store internasjonale film- og serieproduksjoner som skal produseres helt eller delvis i Norge. Ordningen henvender seg til norske og utenlandske produksjonsselskaper og skal bidra til å fremme norsk kultur, historie og natur.
Jeg ringer produksjonsrådgiveren for ordningen og han sier at pr. i dag kan ikke insentivordningen kombineres med annen støtte fra NFI.
Men mens jeg skriver på denne teksten kommer en nyhet på Rushprint om at Paradox har fått tilsagn på 43 millioner i refusjon til sin nye serie om kongefamilien. I tillegg har de fått 12 millioner i markedsstøtte. Altså: Både støtte fra NFI og refusjon. Hva er det egentlig som gjelder?
Det går fort i svingene. Ikke en filmkunstner jeg kjenner forstår ordningen, men ordningen fremstår likevel som hovedbudskapet når Bransjerådet (der blant andre Norske filmregisører, Dramatikerforbundet og Skuespillerforbundet er representert) legger frem sin visjon for den nye kulturministeren på åpningskonferansen i Tromsø. Bli med på Norges nye milliard-industri.
Bransjerådet sier de ønsker en regelstyrt ordning. Jeg spør rådgiveren om han kan forklare meg hva det betyr og han sammenligner med MVA refusjon. Istedenfor en begrenset pott vil man om man kvalifiserer uten noen kvalitetsvurdering få automatisk refusjon.
Dette gjelder ikke alle som lager film i Norge. Krav til at du kan søke er:
Minst 30 % av finansieringen må være internasjonal
Du må dokumentere at produksjonen har internasjonal distribusjon. Intensjonsavtale om internasjonal distribusjon kan etter vurdering bli godtatt.
Og totalbudsjettet må minimum være:
25 millioner norske kroner for spillefilm
10 millioner norske kroner for dokumentarfilm
10 millioner norske kroner per episode for dramaserie
5 millioner norske kroner per episode for dokumentarserie
En ordning som ønsker å bli verdens grønneste utestenger alle prosjekter med lavere totalbudsjett. Vil ikke et krav om minimum 25 millioner på en langfilm føre til at produsentene skalerer opp prosjektene sine?
Jeg blir opplyst om at forbundene egentlig ønsker at ordningen skal ligge under næringsdepartementet, ikke kulturdepartementet slik den gjør i dag. Hvordan ligger det an med dette? Det skrives ikke om dette i innspillene. Ønsker Bransjerådet fortsatt dette?
Selv syns jeg det er en problematisk ordning uansett hvor den ligger. Jeg tenker at vi støtter kunst og kultur av en grunn, fordi vi har definert det som noe samfunnsmessig viktig.
Det er en tynn argumentasjon at fordi du har stort nok budsjett skal du automatisk få refusjon «ellers flagger vi ut!». Dette er jo noe alle næringer kan true med (og noen gjør), men det betyr ikke at vi skal legge opp støtteordningene til kunst og kultur på utflaggernes premisser.
Det skrives som om produsenter ikke har en egen vilje. Det er et aktivt valg å legge en produksjon til et lavkostnadsland der arbeidskraften koster mye mindre. Å jobbe frem prosjekter der man ikke har råd til å betale norske filmarbeidere er et valg man tar.
Bak de grønne ordene opplever jeg at det egentlige målet er en forutsigbar, automatisk ordning for de største aktørene. Ikke bare de utenlandske, men de store norske. En del av dem eies delvis av utenlandske konserner som lett kan gi dem 30 % utenlandsk finansiering og internasjonal distribusjon. Og med et krav om minimum 25 millioner i totalbudsjett for en langfilm utestenger man i praksis det kunstneriske filmfeltet. F.eks har alle Dag Johan Haugeruds filmer budsjett på mindre enn 25 millioner. GRITT av Itonje Søimer Guttormsen hadde budsjett på 8 millioner.
De største aktørene skal få refusjon for å flagge hjem, mens alle vi som filmer i Norge ikke får refusjon.
Vi som lager film i Norge i alle fagfunksjoner og roller må forstå disse ordningene ordentlig og ta aktivt stilling til dem.
Skal vi delta i en konkurranse om å lokke utenlandsk kapital hit bare fordi andre land gjør det? Norge er et dyrt land med høye lønninger som uansett ikke kan konkurrere i særlig grad. Retorikken om at vi vil havne bakpå i den globale konkurransen er noe som brukes som argument for en masse merkelige ting. Vi tester småbarna på skolen og påfører dem ADHD diagnoser for at vi ikke skal havne bakpå i PISA-undersøkelser. Vi kjøper I-pader til 6-åringene for at vi ikke skal havne bakpå med ny teknologi. En fryktstyrt retorikk. Kan vi ikke finne et annet mål enn å prøve å ikke havne bakpå? Hele verden er bakpå. Vi forbruker og produserer i et tempo som ikke er forenelig med menneskeartens overlevelse. Å være frempå er å stoppe litt opp.
Om vi ønsker at flere produksjoner skal spilles inn i Norge trengs en grundigere analyse av hvordan vi best kan bidra til det. Hvilke filmer spilles inn i Norge i dag?
Gå gjennom ordninger, regelverk og søknader og se på hva som leder til utflagging og hva som ikke gjør det. En tendens er at jo høyere budsjett og sterkere fokus på inntjening, jo større sjanse for utflagging. Kunstneriske filmer spilles oftere inn i Norge, og om deler spilles inn i utlandet er det fordi handlingen flytter seg dit, ikke fordi det er billigere arbeidskraft. Vi trenger tall på dette. I tillegg må man vite at det som produseres med NFI-støtte kun er en liten del av alt det spennende som skjer i det kunstneriske filmfeltet. Veldig mange jobber utenfor fordi regelverket (særlig når det gjelder langfilm) er så ekskluderende og tilpasset de største aktørene.
Slik det er i dag er det veldig vanskelig for nye produsenter å få støtte, de sluses heller inn i større selskaper der mange filmer i lavkostnadsland. I juni 2020 var alle avgangsfilmene fra Den Norske Filmskolen produsert med bærekraft-perspektiv. Gjenbruk av rekvisitter og kostymer og mange andre konkrete tiltak. Disse produsentene og andre nyutdannede burde kunne få fortsette å arbeide på den måten de har funnet frem til på skolene. Klima er noe nesten alle unge mennesker er opptatt av nå (naturlig nok).
Kan vi ikke som skapere, kunstnere og produsenter frivillig ta ansvar i møte med klimakrisen? Vi kan si nei til å filme i utlandet slik 225 skuespillere tok til orde for med «Filmbransjens klimaopprop» i 2019. Si «nei» som Neil Young nettopp sa til Spotify. Kan vi ikke skalere om prosjektene våre og jobbe frem filmer vi kan spille inn i Norge med norske filmarbeidere?
Vi kan jobbe for at flest mulig av de som arbeider med film i Norge skal få gjøre det. Få utvikle seg og utfordre seg. De med lang kunstnerisk utdannelse må få bruke det de har lært. De nye og uredde som bringer inn andre perspektiver må få slippe til. Jobbe for at de yngre kan lære av de eldre og de eldre av de yngre. At det skal være mulig å bo i hele landet å skape og arbeide med film. At skuespillerne trenger å få spille en masse forskjellige roller og få testet ut ulike metoder slik de er vant til fra teatrene. At manusforfatterne får skrive ut det de lengter etter å skrive uten for mange føringer.
Bransjerådet ber også om en økning av støtte til Norsk Filminstitutt. Om denne økningen går til den kunstneriske filmen (f.eks en økning på 150 millioner + 150 millioner til de regionale filmsentrene), og vi hjelper NFI med å åpne opp eget regelverk slik at det støtter hele landet og et reelt mangfold i alle ledd, vil vi på en mye enklere måte støtte opp om at det filmes i Norge. Og vi vil få bilder som aktivt forholder seg til den tiden vi lever i.
Mariken Halle, filmskaper
Med støtte fra AKSJONSGRUPPA FOR FILMKUNST
