Å satse mer på utvikling av kunstnerisk film og bruke denne ordningen fleksibelt, vil gjøre det mulig for NFI å støtte et reelt mangfold av prosjekter, mener Guro Bruusgaard, Mariken Halle, Magnus Mork og Katja Eyde Jacobsen i Alternativet Produksjon. Her tar de utgangspunkt i egne erfaringer med «Vi er her nå» og «HAN».
Foto fra opptakene til spillefilmen «HAN»
Mye kan sies om hvordan det er å produsere spillefilm her til lands, men man kommer ikke unna at økonomi og offentlig støtte har en avgjørende rolle for så å si alt som lages. Vårt selskap Alternativet Produksjon står med ferske erfaringer fra prosesser med Norsk filminstitutt som vi gjerne vil dele nå som mye omorganiseres. De demonstrerer hvordan utviklingsmidler kan brukes til å støtte prosjekter som ser annerledes ut og er fra et nystartet selskap.
Vi har i løpet av de to siste årene hatt to lavbudsjettsspillefilmer på kino: «Vi er her nå» av Mariken Halle og «HAN» av Guro Bruusgaard. De ble begge støttet gjennom flere beløp med utviklingsmidler på til sammen NOK 1 million hver, før de fikk produksjonsstøtte på henholdsvis NOK 2,2 millioner («Vi er her nå» – totalbudsjett 5,3 mill.) og NOK 3 millioner («HAN» – totalbudsjett 6,1 mill.).
Da vi søkte utviklingsstøtte hos NFI var vi tydelige på at vi ville bruke midlene til å filme deler av filmene. Særlig Guro Bruusgaard hadde mange år bak seg med utvikling av prosjekter som ikke hadde blitt noe av, og vi sa at midlene vi fikk til utvikling gikk til å filme deler av filmene. Dette møtte vi forståelse for hos konsulentene.
«HAN» hadde et ferdig manus og vi fikk støtte fra konsulenten til å filme første del av filmen. Etter dette mottok prosjektet tre runder til med utviklingsstøtte uten å få innvilget produksjonsstøtte. Da var nesten halve filmen spilt inn ved hjelp av utviklingsmidler og store egeninvesteringer fra Alternativet Produksjon.
«Vi er her nå» hadde ikke et manus, men vi hadde spilt inn tre scener og hadde en setting, et tema og en metode. Konsulenten likte scenene og ga oss NOK 370 000 til å filme en bolk med nye scener. Vi viste det filmede materialet, beskrev det vi ville filme videre og mottok utviklingsmidler til å filme en bolk til.
Selv om Mariken Halle hadde erfaring med å produsere to langfilmer, var selskapet vårt nystartet og vi hadde tidligere bare produsert Magnus Morks kortfilm «Skogen». Det å få et stort utviklingsbeløp først, var en fin måte å komme inn i rapportering, plikter og prosedyrer som følger med NFI-støtte. Vi fikk hjelp av produksjonsrådgiver og kunne produsere på våre egne premisser. Disse var tydelige i våre prosjektbeskrivelser og i kommunikasjonen med konsulentene, som ga oss tillit.
Som nystartet selskap var det også gunstig å først motta utviklingsmidler siden slike midler ikke fordrer like mye papirarbeid og man ikke trenger å ha en avtale med distributør. For NFI sin del er disse fasene en måte å bli trygg på at produsentskapet til en ukjent aktør står sterkt nok. Det gjelder også prosjekter som lages på andre måter enn NFI er vant til, både i produksjon og distribusjon.
Vi var tydelige på at det for oss var viktig å bruke mest mulig av tiden på det kunstneriske arbeidet. Vi ville heller holde budsjettene nede enn å bruke mye ressurser på å finne samprodusenter i utlandet og andre finansieringskilder. Midlene ble brukt på tarifflønn til skuespillere og en liten stab, og begge prosjektene har en stor andel egeninvestering fra Alternativet Produksjon.
Underveis var det også flere runder med avslag, men til slutt fikk «Vi er her nå» tilslag på produksjonsstøtte. Det gjorde ikke «HAN», men da hadde vi allerede såpass med materiale at vi bestemte oss for å fullføre filmen uansett. Vi tok altså produksjonsbeslutningen selv. Senere samme år presenterte vi «HAN» på Eurimages Lab Project Award under den norske filmfestivalen i Haugesund, hvor den vant hovedprisen på NOK 500 000. Dette ga oss armslag til å fortsette opptakene. Vi leverte en siste produksjonssøknad til NFI, og mens vi ventet på svar spilte vi inn resten av filmen med garanti fra våre private økonomier. Så fikk vi tilslag fra NFI og hadde midler til ferdigstillelse.
Vi som er med i Alternativet er alle godt voksne, har spedd på egne inntekter fra andre jobber og har hatt mulighet til å ta opp private lån for å sikre økonomien i prosjektene våre. For et lite selskap er både likviditet og egeninvestering utfordrende, og dette er et hinder for alle som ikke har økonomiske sikkerhetsnett i bakhånd uavhengig av hvor sterke de er kunstnerisk. Det er verken bra for mangfold eller en sunn filmøkonomi.
Å øke mengden midler til utvikling av kunstnerisk film kraftig og bruke denne ordningen fleksibelt, vil gjøre det mulig for NFI å støtte et reelt mangfold av prosjekter. Det vil i sin tur gi en sunnere bransje der de ukjente og de nye kommer lettere til.
Guro Bruusgaard, Mariken Halle, Magnus Mork og Katja Eyde Jacobsen – Alternativet Produksjon
Å satse mer på utvikling av kunstnerisk film og bruke denne ordningen fleksibelt, vil gjøre det mulig for NFI å støtte et reelt mangfold av prosjekter, mener Guro Bruusgaard, Mariken Halle, Magnus Mork og Katja Eyde Jacobsen i Alternativet Produksjon. Her tar de utgangspunkt i egne erfaringer med «Vi er her nå» og «HAN».
Foto fra opptakene til spillefilmen «HAN»
Mye kan sies om hvordan det er å produsere spillefilm her til lands, men man kommer ikke unna at økonomi og offentlig støtte har en avgjørende rolle for så å si alt som lages. Vårt selskap Alternativet Produksjon står med ferske erfaringer fra prosesser med Norsk filminstitutt som vi gjerne vil dele nå som mye omorganiseres. De demonstrerer hvordan utviklingsmidler kan brukes til å støtte prosjekter som ser annerledes ut og er fra et nystartet selskap.
Vi har i løpet av de to siste årene hatt to lavbudsjettsspillefilmer på kino: «Vi er her nå» av Mariken Halle og «HAN» av Guro Bruusgaard. De ble begge støttet gjennom flere beløp med utviklingsmidler på til sammen NOK 1 million hver, før de fikk produksjonsstøtte på henholdsvis NOK 2,2 millioner («Vi er her nå» – totalbudsjett 5,3 mill.) og NOK 3 millioner («HAN» – totalbudsjett 6,1 mill.).
Da vi søkte utviklingsstøtte hos NFI var vi tydelige på at vi ville bruke midlene til å filme deler av filmene. Særlig Guro Bruusgaard hadde mange år bak seg med utvikling av prosjekter som ikke hadde blitt noe av, og vi sa at midlene vi fikk til utvikling gikk til å filme deler av filmene. Dette møtte vi forståelse for hos konsulentene.
«HAN» hadde et ferdig manus og vi fikk støtte fra konsulenten til å filme første del av filmen. Etter dette mottok prosjektet tre runder til med utviklingsstøtte uten å få innvilget produksjonsstøtte. Da var nesten halve filmen spilt inn ved hjelp av utviklingsmidler og store egeninvesteringer fra Alternativet Produksjon.
«Vi er her nå» hadde ikke et manus, men vi hadde spilt inn tre scener og hadde en setting, et tema og en metode. Konsulenten likte scenene og ga oss NOK 370 000 til å filme en bolk med nye scener. Vi viste det filmede materialet, beskrev det vi ville filme videre og mottok utviklingsmidler til å filme en bolk til.
Selv om Mariken Halle hadde erfaring med å produsere to langfilmer, var selskapet vårt nystartet og vi hadde tidligere bare produsert Magnus Morks kortfilm «Skogen». Det å få et stort utviklingsbeløp først, var en fin måte å komme inn i rapportering, plikter og prosedyrer som følger med NFI-støtte. Vi fikk hjelp av produksjonsrådgiver og kunne produsere på våre egne premisser. Disse var tydelige i våre prosjektbeskrivelser og i kommunikasjonen med konsulentene, som ga oss tillit.
Som nystartet selskap var det også gunstig å først motta utviklingsmidler siden slike midler ikke fordrer like mye papirarbeid og man ikke trenger å ha en avtale med distributør. For NFI sin del er disse fasene en måte å bli trygg på at produsentskapet til en ukjent aktør står sterkt nok. Det gjelder også prosjekter som lages på andre måter enn NFI er vant til, både i produksjon og distribusjon.
Vi var tydelige på at det for oss var viktig å bruke mest mulig av tiden på det kunstneriske arbeidet. Vi ville heller holde budsjettene nede enn å bruke mye ressurser på å finne samprodusenter i utlandet og andre finansieringskilder. Midlene ble brukt på tarifflønn til skuespillere og en liten stab, og begge prosjektene har en stor andel egeninvestering fra Alternativet Produksjon.
Underveis var det også flere runder med avslag, men til slutt fikk «Vi er her nå» tilslag på produksjonsstøtte. Det gjorde ikke «HAN», men da hadde vi allerede såpass med materiale at vi bestemte oss for å fullføre filmen uansett. Vi tok altså produksjonsbeslutningen selv. Senere samme år presenterte vi «HAN» på Eurimages Lab Project Award under den norske filmfestivalen i Haugesund, hvor den vant hovedprisen på NOK 500 000. Dette ga oss armslag til å fortsette opptakene. Vi leverte en siste produksjonssøknad til NFI, og mens vi ventet på svar spilte vi inn resten av filmen med garanti fra våre private økonomier. Så fikk vi tilslag fra NFI og hadde midler til ferdigstillelse.
Vi som er med i Alternativet er alle godt voksne, har spedd på egne inntekter fra andre jobber og har hatt mulighet til å ta opp private lån for å sikre økonomien i prosjektene våre. For et lite selskap er både likviditet og egeninvestering utfordrende, og dette er et hinder for alle som ikke har økonomiske sikkerhetsnett i bakhånd uavhengig av hvor sterke de er kunstnerisk. Det er verken bra for mangfold eller en sunn filmøkonomi.
Å øke mengden midler til utvikling av kunstnerisk film kraftig og bruke denne ordningen fleksibelt, vil gjøre det mulig for NFI å støtte et reelt mangfold av prosjekter. Det vil i sin tur gi en sunnere bransje der de ukjente og de nye kommer lettere til.
Guro Bruusgaard, Mariken Halle, Magnus Mork og Katja Eyde Jacobsen – Alternativet Produksjon
