Fadermordet er en manndomsprøve med internasjonalt tilsnitt. Det er dypt menneskelig, skriver Kjell Ola Dahl om «Maratonmannen». Aldri har tortur vært framstilt mer troverdig på film, mener han.
I Maratonmannen ligger fadermordet pent plassert i underteksten. Det er konflikten som fortellingen egentlig ikke handler om, men som er så viktig for fortellingen at tar du den bort, har du ikke lenger noen story.
To brødre lever to ganske forskjellige liv. Babe (Hoffman) er yngst og elitestudent med historie som fag. Ellers bruker han all tid på å trene til Maraton. Storebror Doc (Scheider) er tilsynelatende en glatt og vellykket forretningsmann – men lever et dobbeltliv. Egentlig jobber han som agent for CIAs mest lyssky affærer – og det gjør han under kodenavnet Scylla. Familierelasjonen er kjærlig men samtidig full av hemmeligheter og med en viktig men død person i skapet – deres far som døde for egen hånd idet han kom i søkeløset for senator McCarthy som jaktet på potensielle landsforrædere under den kalde krigen.
Uten å ville det og uten å vite hva som skjer og hvorfor det skjer vikles Babe inn i brorens affærer. Dermed er han også viklet inn i statens mest lysskye etteretningsaffærer. Stakkars storebror Doc blir drept og han tar med seg en ytterst verdifull hemmelighet i døden. Jakten på skatten starter. De som er ute etter skatten og ser på den som sin, vet bare ett eneste sted å lete – hos lillebror Babe. Dette blir ingen hyggelig opplevelse for ham, for ut fra Sør-Amerikas jungel stiger monsteret i åpenbaringen: Tannlegen og torturisten Szell (Laurence Olivier).
En av filmens flotteste scener er samtidig en av filmhistoriens mest skremmende. Hoffman møter Olivier. Det er psykopatens møte med representanten for jordens uskyldige. Aldri har tortur vært framstilt mer troverdig på film. Følgende dialog finner sted ved tannlegestolen før Szell henter opp fram tannlegeboret:
Szell: Is it safe? . . . Is it safe?
Babe: You’re talking to me?
Szell: Is it safe?
Babe: Is what safe?
Szell: Is it safe?
Babe: I don’t know what you mean. I can’t tell you something’s safe or not, unless I know specifically what you are talking about.
Szell: Is it safe?
Babe: Tell me what it refers to.
Szell: Is it safe?
Babe: Yes it’s very safe, it’s so safe you wouldn’t believe it.
Szell: Is it safe?
Babe: No. Its not safe, it’s very dangerous, be careful.
Som sagt, tannlegen vil ha svar selv om det ikke er svar å hente. Det hjelper ikke. Tannlegen åpner verktøykassa for å få svaret sitt. Fortellingen skrur Babe dit at han må finne svarene selv. Men først må han flykte. Det er ingen lett oppgave når eks-nazien er på lag med amerikansk etterretning. Men så viser det seg at Babe har én styrke, han kan løpe. Han løper videre, gjennom intrigene som andre har lagt for ham, gjennom sin egen bakgrunn og oppvekst, inntil han møter seg selv som barn da skuddet smalt. Her, inne i dypet av seg selv finner han styrke til å se fiendens svake punkt. Den som har sett mye film digger sluttscenen. Den er brukt så mange ganger, I Skatten i Sierra Madre og f.eks The killing. Men det er like gøy å se nye variasjoner over gamle tema. Det er noe betryggende ved det også – å få bekreftet at god film og god skriving i stor grad handler om tradisjon, håndverk og ritualer.
Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a kinoaktuelle Før snøen faller og Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:
I Maratonmannen ligger fadermordet pent plassert i underteksten. Det er konflikten som fortellingen egentlig ikke handler om, men som er så viktig for fortellingen at tar du den bort, har du ikke lenger noen story.
To brødre lever to ganske forskjellige liv. Babe (Hoffman) er yngst og elitestudent med historie som fag. Ellers bruker han all tid på å trene til Maraton. Storebror Doc (Scheider) er tilsynelatende en glatt og vellykket forretningsmann – men lever et dobbeltliv. Egentlig jobber han som agent for CIAs mest lyssky affærer – og det gjør han under kodenavnet Scylla. Familierelasjonen er kjærlig men samtidig full av hemmeligheter og med en viktig men død person i skapet – deres far som døde for egen hånd idet han kom i søkeløset for senator McCarthy som jaktet på potensielle landsforrædere under den kalde krigen.
Uten å ville det og uten å vite hva som skjer og hvorfor det skjer vikles Babe inn i brorens affærer. Dermed er han også viklet inn i statens mest lysskye etteretningsaffærer. Stakkars storebror Doc blir drept og han tar med seg en ytterst verdifull hemmelighet i døden. Jakten på skatten starter. De som er ute etter skatten og ser på den som sin, vet bare ett eneste sted å lete – hos lillebror Babe. Dette blir ingen hyggelig opplevelse for ham, for ut fra Sør-Amerikas jungel stiger monsteret i åpenbaringen: Tannlegen og torturisten Szell (Laurence Olivier).
En av filmens flotteste scener er samtidig en av filmhistoriens mest skremmende. Hoffman møter Olivier. Det er psykopatens møte med representanten for jordens uskyldige. Aldri har tortur vært framstilt mer troverdig på film. Følgende dialog finner sted ved tannlegestolen før Szell henter opp fram tannlegeboret:
Szell: Is it safe? . . . Is it safe?
Babe: You’re talking to me?
Szell: Is it safe?
Babe: Is what safe?
Szell: Is it safe?
Babe: I don’t know what you mean. I can’t tell you something’s safe or not, unless I know specifically what you are talking about.
Szell: Is it safe?
Babe: Tell me what it refers to.
Szell: Is it safe?
Babe: Yes it’s very safe, it’s so safe you wouldn’t believe it.
Szell: Is it safe?
Babe: No. Its not safe, it’s very dangerous, be careful.
Som sagt, tannlegen vil ha svar selv om det ikke er svar å hente. Det hjelper ikke. Tannlegen åpner verktøykassa for å få svaret sitt. Fortellingen skrur Babe dit at han må finne svarene selv. Men først må han flykte. Det er ingen lett oppgave når eks-nazien er på lag med amerikansk etterretning. Men så viser det seg at Babe har én styrke, han kan løpe. Han løper videre, gjennom intrigene som andre har lagt for ham, gjennom sin egen bakgrunn og oppvekst, inntil han møter seg selv som barn da skuddet smalt. Her, inne i dypet av seg selv finner han styrke til å se fiendens svake punkt. Den som har sett mye film digger sluttscenen. Den er brukt så mange ganger, I Skatten i Sierra Madre og f.eks The killing. Men det er like gøy å se nye variasjoner over gamle tema. Det er noe betryggende ved det også – å få bekreftet at god film og god skriving i stor grad handler om tradisjon, håndverk og ritualer.
Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a kinoaktuelle Før snøen faller og Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:
Legg igjen en kommentar