Noe av det som sitter lengst igjen etter denne filmen er slutten, med bildet av hovedrolleinnehaveren som veiver fra side til side på motorveien og hyler: «You are next! You are next!» Til slutt trykker han ansiktet så hardt mot kameralinsen at nesen flater mot glasset og freser: «They are here already!» Det denne fyren er så redd for, er å bli en av dem.

Don Siegel er jo mest kjent for sine bravader innen krim –The Killers, Dirty Harry og Flukten fra Alcatraz er tre av dem. Her er temaet Sci-fi, men den er lekker, vi gjør et unntak og gir den en plass i kanon.

På sett og vis kunne dette vært den inkarnerte propagandafilmen for liberalistisk ideologi med femtitallets USA som det store, gode politiske forbildet. Filmen handler om fremmede vesener fra verdensrommet, disse tar bolig i mennesker og gjør dem til zombier – levende døde – det vil si – vesener med noe dødt i blikket, vesener som ikke eier følelser, og som kun har én misjon, nemlig formere seg, viderebringe invasjonen, snappe kropper og gjøre alle andre mennesker til zombier som dem. Allegorien til den store, nasjonale kommunistfrykten under den kalde krigen ligger snublende nær. Og tar jeg ikke mye feil, har nok mange på venstresiden i Europa tolket filmen i dette politiske perspektivet. På den annen side, er tematikken også verdig en svart kanon.

Kevin McCarthy (navnet skjemmer ingen – heller ikke med kommunistallegorien i friskt minne) spiller en lege som kommer til sin gamle hjemby og kjæresten. Han og dama (Dana Wynter) oppdager at enkelte mennesker oppfører seg underlig. Det finnes for eksempel barn som ikke vil vedkjenne seg sine mødre. Men denne typen fenomener går brått og uforklarlig over etter kort tid. Ved et tilfelle oppdager de to en slags kropp som ligger på et biljardbord. Vesenet har ikke ansikt, og heller ikke fingeravtrykk, men vedkommende er allikevel ganske lik en kamerat av doktoren. Noen timer senere, er det plutselig kameraten som ligger der, istedenfor hylsteret med hud. Noe er på gang, såpass er klart. Legen med dame aner uråd og blir i neste omgang vitne til hvordan en slik dobbeltgjenger klekkes ut.

Snart er marerittet over dem. Flere og flere mennesker har trekk av zombieadferd. Ingen steder i byen er trygge, ingen mennesker er å stole på. Hemmeligheten ligger i å holde seg våken. Hvis du bare blunder et sekund, så er det en bodysnatcher på plass og gjør deg til zombie.

Noe av kulten rundt filmen beror på at zombiekroppene klekkes ut i noen digre ertebelg-lignende hylstere, bare at disse belgene er store nok til å romme rekker med kokosnøtter, istedenfor erter. Og belgene drønnes inn til byen på svære lastebiler, før de «blopp» klekker ut en kropp identisk med den du betrakter som din private.

Snart er det bare Kevin og dama hans igjen, hele byen setter etter dem. Denne følelsen av ubekjempelig paranoia, nemlig at alle er fiender, at alle er klar til å ta en, at man ikke kan stole på noen, blir først og fremst en spennende jaktfortelling. Dernest settes det fokus på hva det vil si å være menneske på jorden. Hvis noe «der ute fra» skulle true vår menneskelighet, hva er det vår menneskelighet egentlig består i? Er det språket alene, evnen til å utrykke tanker, kultur, verdier? Nei, hva er den evnen verdt hvis du ikke selv styrer dine tanker og handlinger? I denne fortellingens perspektiv består det menneskelige i å være utstyrt med fri vilje. Men hva innebærer det så å ha en fri vilje?

Søkelyset peiler videre, mot sannhetens mysterium. Hvem har rett – du eller de andre? Den ene? Flertallet? Hva er sannheten verdt, hvis du er alene om å hevde den? Tenk deg at du vet at du har rett, er denne innsikten viktig hvis alle andre fornekter den? Frihetens siste skanse, i billedspråket så består den av et forent hele, en sjel, en kropp – uten kokosnøttbelger i rimelig nærhet.

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur,annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

• Hva er det vi ser, egentlig?
• Orson Welles sitt knuste speil
• B-film med klassikerstatus
• Leones grand finale
• Fadermordet som manndomsprøve
• Mer enn bare Hollywood-hyllest
• Hevnfilmens appell
• En estetisk gangster-opplevelse
• Alle gangsterfilmers Gudfar
• Samme historie for to forskjellige tider
• Vår suverene film noir-diva