En enestående klisjé

En enestående klisjé

Wong Kar Wai skyr den vestlige dramaturgien, men er  svært opptatt av de urvestlige filmatiske elementene. Slik blir opplevelsen av øyeblikket tidvis større enn opplevelsen av helheten, skriver Kjell Ola Dahl.

Mitt første møte med den kinesiske regissøren Wong Kar Wai var med denne filmen. Fallen Angels har en gjennomført billedestetikk som griper de fleste som ser den – på samme vis som f.eks Ridley Scotts Blade Runner har sin billedpoesi som også griper de fleste. Men dette er ingen framtidsvisjon, det er nittitallets Hong Kong, sett gjennom håndholdt kamera og en regissørs cinematiske fantasi. 

Fortellingen starter med en leiemorder (Leon Lai) som daglig får leiligheten sin rengjort av en ”hushjelp” (spilt av Michelle Reiss) som også er en slags agent eller mellommann mellom leiemorderen og oppdragsgiverne. Hun på sin side, er dypt forelsket i ham, mens han knapt vet hvem hun er. Han gir beskjed om når han er gått ut, da ankommer hun og vasker, støvsuger. Hun er dessuten fetisjist og avslutter hver vaskejobb med å legge seg på sengen hans og masturbere. Dette er fortalt i en billedpoesi som nærmest blir science fiction: kamera på tog som drønner forbi husvinduet, kamera som følger tett på kvinnen når hun går gjennom T-banestasjonen, fokus på kropp, lange ben kledt i svarte strømper.

Siden følger scene på scene med maskulin dyrking av magnumpistolen som morderens penisforlenger, sex og blod med andre ord. Inntil det ut fra ingenting dukker opp en stum fyr (Kaneshiro) som bor sammen med sin rare far (spilt av Man Lei-Chan) og konstant gjør opptak med et videokamera når han ikke serverer mat i en takeaway-kiosk, der han møter drømmedama som vi tror er den mystiske hushjelpen som nå får renset sitt følelsesliv etter morderens avvisning gjennom å klamre seg til denne merksnodige stumme fyren mens han suser gjennom Hong Kong på motorsykkel. Han ble forresten stum da han åt en boks annanas etter at datomerkingen på boksen var gått ut. 

Fallen Angels er en film som framstår fragmentarisk. Wung Kar Wai er en regissør som arbeider intuitivt. Det sies at med filmer som In the mood for love og 2046 kunne de gå i opptak i flere måneder uten dreiebok fordi fortellingene ”ble utviklet underveis”. For publikum blir resultatet først og fremst at dramaturgi og cinematografi aldri blir lik Hollywood-skolen. Desto mer er overlatt til publikum og publikums filmopplevelse og tolkinger. Så kan man spørre hvilke kriminalsjanger denne filmen egentlig hører til – det finnes bare ett svar – noir. 

Filmen er fullastet med alle klisjéer og all den kitsch som frir til de unge og hippe: Solbriller, nettingstrømper, sigaretter ut av munnviken, høye frakkekrager, ildrød leppestift og relasjonen mystikk og kvinners skjønnhet – det hele gjort enestående gjennom gjennomtenkt og original kameravinkling og regi. Selv om Wong Kar Wai skyr den vestlige dramaturgien, er han svært opptatt av de urvestlige filmatiske elementene. Slik blir opplevelsen av øyeblikket tidvis større enn opplevelsen av helheten. Sangscenen er et slikt øyeblikk, der den forelskede og smellvakre kvinnen sitter på en barkrakk, stilisert som i en science-fiction- inspirert tegneserie, mens det spilles en nærmest innvaderende sang idet kamera framstiller lys/skyggevirkninger mellom hvit hud og svart, hår, svarte strømper, lakk og høye hæler og ikke minst sigarettrøykens kveiling mot taket. 

Eller scenen da vår venn leiemorderen tar bussen og helt tilfeldig møter en gammel skolekamerat. To personer fra to fundamentalt ulike virkeligheter. Begge lyver på seg hver sin falske fasade, men ut fra helt ulike premisser. Her er valget og valgets konsekvenser kokt ned i den enkelte scene: Møte opp eller ikke møte opp, svare eller tie. Når innpakningen er like fascinerende som sexy, blir resultatet rett og slett en enestående filmopplevelse. Filmen har alle de enkeltelementer som behøves for å bli husket og sett flere ganger, kjærlighet, ensomhet, hud, drømmer, action, spenning, melankoli og ikke minst humor som når denne faren leker seg med videokaeraet alene – eller scenen der en fyr blir tvunget til å ete så mye iskrem til han ikke får ned mer.

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

1 kommentar til En enestående klisjé

  1. dette virker jo breivisk, så hvis det er de verdiene hun vil ha fram, så er hun virkelig vestlig og ikke særlig festlig
    tore severin

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

En enestående klisjé

En enestående klisjé

Wong Kar Wai skyr den vestlige dramaturgien, men er  svært opptatt av de urvestlige filmatiske elementene. Slik blir opplevelsen av øyeblikket tidvis større enn opplevelsen av helheten, skriver Kjell Ola Dahl.

Mitt første møte med den kinesiske regissøren Wong Kar Wai var med denne filmen. Fallen Angels har en gjennomført billedestetikk som griper de fleste som ser den – på samme vis som f.eks Ridley Scotts Blade Runner har sin billedpoesi som også griper de fleste. Men dette er ingen framtidsvisjon, det er nittitallets Hong Kong, sett gjennom håndholdt kamera og en regissørs cinematiske fantasi. 

Fortellingen starter med en leiemorder (Leon Lai) som daglig får leiligheten sin rengjort av en ”hushjelp” (spilt av Michelle Reiss) som også er en slags agent eller mellommann mellom leiemorderen og oppdragsgiverne. Hun på sin side, er dypt forelsket i ham, mens han knapt vet hvem hun er. Han gir beskjed om når han er gått ut, da ankommer hun og vasker, støvsuger. Hun er dessuten fetisjist og avslutter hver vaskejobb med å legge seg på sengen hans og masturbere. Dette er fortalt i en billedpoesi som nærmest blir science fiction: kamera på tog som drønner forbi husvinduet, kamera som følger tett på kvinnen når hun går gjennom T-banestasjonen, fokus på kropp, lange ben kledt i svarte strømper.

Siden følger scene på scene med maskulin dyrking av magnumpistolen som morderens penisforlenger, sex og blod med andre ord. Inntil det ut fra ingenting dukker opp en stum fyr (Kaneshiro) som bor sammen med sin rare far (spilt av Man Lei-Chan) og konstant gjør opptak med et videokamera når han ikke serverer mat i en takeaway-kiosk, der han møter drømmedama som vi tror er den mystiske hushjelpen som nå får renset sitt følelsesliv etter morderens avvisning gjennom å klamre seg til denne merksnodige stumme fyren mens han suser gjennom Hong Kong på motorsykkel. Han ble forresten stum da han åt en boks annanas etter at datomerkingen på boksen var gått ut. 

Fallen Angels er en film som framstår fragmentarisk. Wung Kar Wai er en regissør som arbeider intuitivt. Det sies at med filmer som In the mood for love og 2046 kunne de gå i opptak i flere måneder uten dreiebok fordi fortellingene ”ble utviklet underveis”. For publikum blir resultatet først og fremst at dramaturgi og cinematografi aldri blir lik Hollywood-skolen. Desto mer er overlatt til publikum og publikums filmopplevelse og tolkinger. Så kan man spørre hvilke kriminalsjanger denne filmen egentlig hører til – det finnes bare ett svar – noir. 

Filmen er fullastet med alle klisjéer og all den kitsch som frir til de unge og hippe: Solbriller, nettingstrømper, sigaretter ut av munnviken, høye frakkekrager, ildrød leppestift og relasjonen mystikk og kvinners skjønnhet – det hele gjort enestående gjennom gjennomtenkt og original kameravinkling og regi. Selv om Wong Kar Wai skyr den vestlige dramaturgien, er han svært opptatt av de urvestlige filmatiske elementene. Slik blir opplevelsen av øyeblikket tidvis større enn opplevelsen av helheten. Sangscenen er et slikt øyeblikk, der den forelskede og smellvakre kvinnen sitter på en barkrakk, stilisert som i en science-fiction- inspirert tegneserie, mens det spilles en nærmest innvaderende sang idet kamera framstiller lys/skyggevirkninger mellom hvit hud og svart, hår, svarte strømper, lakk og høye hæler og ikke minst sigarettrøykens kveiling mot taket. 

Eller scenen da vår venn leiemorderen tar bussen og helt tilfeldig møter en gammel skolekamerat. To personer fra to fundamentalt ulike virkeligheter. Begge lyver på seg hver sin falske fasade, men ut fra helt ulike premisser. Her er valget og valgets konsekvenser kokt ned i den enkelte scene: Møte opp eller ikke møte opp, svare eller tie. Når innpakningen er like fascinerende som sexy, blir resultatet rett og slett en enestående filmopplevelse. Filmen har alle de enkeltelementer som behøves for å bli husket og sett flere ganger, kjærlighet, ensomhet, hud, drømmer, action, spenning, melankoli og ikke minst humor som når denne faren leker seg med videokaeraet alene – eller scenen der en fyr blir tvunget til å ete så mye iskrem til han ikke får ned mer.

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

One Response to En enestående klisjé

  1. dette virker jo breivisk, så hvis det er de verdiene hun vil ha fram, så er hun virkelig vestlig og ikke særlig festlig
    tore severin

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY