Det går over ti minutter av denne filmen før det blir ytret ett eneste ord. Åpningen er allikevel magnetisk. Vi er i en nedslitt og skitten leilighet som tilsynelatende bare er innredet med et fuglebur. Etter en stund ser vi en seng. Etter enda en tid ser vi at det ligger en person på sengen. Dernest serverer Melville oss filmen motto, sitert fra Le Bushido – altså  samuraienes etos. Ingen ensomhet er mektigere enn den ensomhet en samurai må leve under, bare jungeltigerens ensomhet er mektigere  . . .  muligens.

Handlingen er relativt enkel: Leiemorderen Jef Costello (Delon) gjennomfører et attentat på en nattklubbeier. Han blir observert av vitner og blir hanket inn som mulig mistenkt. Selv om han har alibi  (Nathalie Delon) bestemmer politiet  (Périer) at han fortsatt skal spanes på. Oppdragsgiverne vil kvitte seg med ham, fordi en arrestasjon og eventuell tilståelse kan slå tilbake på dem. Dermed står Costello fullstendig uten allierte. Jakten/flukten er i gang men Costello er pent skodd og godt eslet til dette spillet. Til slutt velger oppdragsgiverne å alliere seg med ham igjen, ved å be ham ekspedere øyenvitnet (Rosier). Og klimaks gjenstår.

Denne filmen er en reise i dragning mot død. Det er noe mytisk over filmer om hitmen og de har som regel bare én utgang. Det er en publikumsforventning like sikker som sigaretten i munnviken. De to motpolene Jef Costello og politimannen Périer er motpoler også fysisk. Delon er en myk katt som knapt ytrer et ord, Périer snakker som en bjeffende terrier, manisk besatt av å fakke leiemorderen.

Dette er en film i samme skole som Boormans Point Blank  (begge fra 1967), begge dyrker en tilnærmet tegneserie-estetikk i bildene samt enkle maskuline symboler: Pistolen, silhuetten, sigaretten, natten. Costellos hule er gråhvit som døden. Paris ved natt  pulserer med musikk, mennesker. Men han kommer aldri inn, ikke før i siste scene, foran det siste oppdraget, idet han parkerer fluktbilen uten å la den stå med motoren i gang. Han går inn, som i åpnoingen – bortsett fra at han nå henger fra seg i garderoben.

Enkel handling. På med hvite hansker, et skudd som smeller, flukten, jakten angrepet, forsvaret, ny kontrakt, oppgjør.  Allikevel – kombinasjonen spenning og billedpoesi. 

Filmen regnes i dag som Jean Pierre Melvilles store mesterverk og som de fleste filmer og bøker som oppnår langt liv, var kritikken splittet da den ble vist første gang. Nå har filmen status som klassiker.

Av alle de filmer jeg har sett med Alain Delon, er dette den som klar ham best. Ingen skikkelse har kulere silhuett, og ingen gangster har før eller siden hadde tommere og dødere blikk. Det er sekvenser hvor de blågrå øynene er fullstendig livløse, helt uten glans og reflekser så matte at de kunne være malt på ham.

Soundtracket er en historie for seg selv. Cool jazz, ensom trompet som leder tankene hen på Chet Baker mens pianoet minner om Bill Evans, alt komponer av Francois De Roubaix

Le Samourai: Av Jean Pierre Melville 1967. Med: Alain Delon, Nathalie Delon, Francois Périer, Cathy Rosier m.fl.

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur,annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterlandsammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

• «You’re next!»
• Hva er det vi ser, egentlig?
• Orson Welles sitt knuste speil
• B-film med klassikerstatus
• Leones grand finale
• Fadermordet som manndomsprøve
• Mer enn bare Hollywood-hyllest
• Hevnfilmens appell
• En estetisk gangster-opplevelse
• Alle gangsterfilmers Gudfar
• Samme historie for to forskjellige tider

• Vår suverene film noir-diva