Tvillingmotivet, variasjoner over det å ønske seg en annens liv og tilværelse, er en klassisk gjenganger i litteraturhistorien. Patricia Highsmith var spesielt fascinert av dette. Tvillingmotivet dukker opp i ulike varianter i bøkene hennes. En av de mest minneverdige variantene er den som billedgjøres i karakteren hun kaller Tom Ripley.

Allerede to år etter bokas lansering var en filmatisering av Den talentfulle Mr. Ripley ute på markedet: Det skjedde i Frankrike. René Clément regisserte Plein Soleil,  (eng: Purple Noon) med Alain Delon i rollen som psykopaten Tom. Den filmatiseringen falt heldig ut og har i dag status som klassiker.

Clément hadde to fordeler: Han hadde Alain Delon og det faktum at han spilte inn filmen før den såkalte Ripliaden – resultatet av at Highsmith etter noen år fortsatte å skrive om Tom. Hele fem bøker så dagens lys. Siden Tom Ripleys saga i 1960 var begrenset til ett bind, kunne Clément tillate seg å vri plottet slik det sømmet seg en film med ambisjoner om fjellstøtt nedslag frigjort fra romanens dramaturgiske lenker.

Noe av hovedårsaken til at Plein Soleil er så vellykket, skyldes  regissørens bevissthet om at film er et helt annerledes medium enn litteraturen. Clément går rett på sak og fokuserer på fortellingens sentrale kjerne: En person innynder seg hos en annen, dreper ham og stjeler hans identitet. Filmen starter her: I leken og fellesskapet mellom morderen og hans offer: Ripley og Philip Greenleaf går leende, lekende og halvfulle hjem fra fest. De to skuespillerne Delon og Maurice Ronet kler hverandre og ligner hverandre. Utviklingen av forholdet mellom de to, oppleves straks som i overkant destruktivt og farlig.

Anthony Minghellas remake er fra 1999.  Matt Damon er Ripley, mens Jude Law spiller Dickie Greenleaf. De ligner ikke hverandre og de oppnår aldri samme magiske energi i sitt samspill som våre to franske venner. Minghella er også mer lojal mot romanen. Han går den lange veien om et setup, forklarer hvordan Ripley, som aldri har satt sin fot innenfor et universitet, har lånt en jakke fra Princeton for å spille piano som stand in på et underholdningsarrangement – en jakke som igjen blir foranledningen til at han oppsøkes av Dickie Greenleafs far (James Rebhorn), som gir ham oppdraget å hente sønnen hjem fra hans ansvarløse slaraffenliv på de sydeuropeiske strender. Tom Ripley aner ikke hvem Dickie Greenleaf er, men han lukter penger og eventyr og ett av hans mange talenter er å lyve.

 Vi følger så Ripley gjøre research og forberede prosjektet. Han setter seg inn i den bekymringsløse overklasse-ungdoms kultur og verdensbilde. Han endatil lærer seg å synge My funny Valentine med en stemme til forveksling lik Chet Baker (en liten klapp på lanken til den amerikanske rekvisitøren: I Toms platesamlig står Tutu av Miles Davis – som ble lansert først i 1986 – mens filmen handling altså er lagt til 1950-tallet). Så følger reisen, der han møter Meredith i Cate Blanchetts skikkelse.

Vi aner at Minghella ønsker å forklare Tom Ripleys karakter. Men det blir omstendelig, filmen går på sparebluss og enkelte i kinosalen har nok allerede lurt seg til å kikke på klokken.

Toms relasjon til vennens far og alle disse forberedelsene samt reisen, er i den franske versjonen redusert til retrospektiv bakgrunn. Når Damon endelig står ved kysten av Middelhavet, må han i tillegg tråkke den lange veien og innynde seg hos Greenleaf og dama hans (Gwyneth Paltrow) før vennskapet kommer i gang.

Greenleafs venn, Freddie Miles, er en av fortellingens vendepunkter i menneskelig skikkelse. Miles har samme fysiognomi i begge filmene (Billy Kearns/Philip Seymour Hoffman). Miles misliker Tom Ripley sterkt og utgangen på relasjonen matcher Ripleys mange talenter. 

Siden den franske versjonen går rett på sak, står hele tiden noe på spill. Tom Ripley er allerede innenfor, og han boltrer seg som den ekte slangen i paradiset. Greenleafs forlovede (Marie Laforèt) kjenner allerede Tom, hun aksepterer ham, ser at han er en likandes fyr, men misliker bare at han drar forlovedens oppmerksomhet vekk fra henne. Laforèt, slipper, som Paltrow å ha fokus to steder på en gang; både være elskerinne og djevelens advokat. Marie Laforèt er dessuten et bedre cast etter min mening. Hun er latinsk, vulkansk og sårbar, mens Paltrow er blond og kjølig og utstyrt med høy bitch-faktor.

Urettferdig kanskje, å sammenligne de to hoverolleinnehaverne. Alain Delons Tom Ripley er pen, sexy, uforutsigbar og narsississtisk til det ekstreme. Damon er rødhåret og keitet men med en farlig demon boende i blikket når han blir presset. Når Alain Delon dreper, er det villdyret som hogger og det skjer med sjokk. Matt Damon har fått den tunge jobben med å slå i hjel Jude Law med en åre.

Clément har dessuten fordelen av å være på location i 1960-tallets Italia. Vi trekkes med i et samtidig fattigslig og autentisk Napoli. En hel sekvens følger vi Tom Ripley mens han rusler omkring på fiskemarkedet. Nå er også Hollywoods versjon lagt til femtitallet. Men en rekvisitør evner aldri å gjenskape virkeligheten. Clément får masse eksteriør gratis ved å filme i Napoli og på Ischia.   

Klimaks ved hele Tom Ripleys prosjekt er at han de facto stjeler Greenleafs identitet. Han sjekker inn på hoteller i hans navn, kler seg i hans klær og bruker hans penger. Prosjektet er imidlertid umulig. Til det er verden for liten og Greenleafs nettverk for stort. Her lykkes begge filmene i å skape spennende sekvenser idet nettet snøres sammen, og begge skuespillerne evner å profilere et skremmende karakteravvik. Men den franske regissøren kan i tillegg  rendyrke psykopaten i Ripley. For Cléments Tom er det ikke nok bare å eie og bruke vennens penger og klær. Han går også for dama. Alain Delon spiller så det gnistrer og igjen står det masse på spill. Vi unner Tom mye, men vi ønsker ikke at han skal lykkes i dette. Og dermed gjenstår denne filmens siste tvist som nærmest overgår romanen i finurlig plottkonstruksjon.

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur,annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterlandsammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

•  Mildred Pierce – en stilful klassiker
• Under huden på en fetisjist
• En mytisk dragning mot død
• «You’re next!»
• Hva er det vi ser, egentlig?
• Orson Welles sitt knuste speil
• B-film med klassikerstatus
• Leones grand finale
• Fadermordet som manndomsprøve
• Mer enn bare Hollywood-hyllest
• Hevnfilmens appell
• En estetisk gangster-opplevelse
• Alle gangsterfilmers Gudfar
• Samme historie for to forskjellige tider
• Vår suverene film noir-diva