Svarte kanoner: «Vinduet mot bakgården»

Svarte kanoner: «Vinduet mot bakgården»

Mange av Hitchcocks filmer treffer stadig blink til de grader, og når det kommer til filmhistoriens topp tjue er det få filmvitere som kommer utenom «Rear Window», skriver Kjell Ola Dahl. Den er en av hovedfilmene i Cinematekets Hitchcock-serie.

Historien bygger på en novelle av Cornell Woolrich, en av forfatterne som leverte mange stories til amerikansk film i femtiårene. François Truffault framhevet Rear Window som noe av det ypperste fra Hitchcocks hånd – fordi det er en film om film. Dette metaperspektivet er selvsagt en av de mange grunnene til å se denne filmen, selv om det nok er veldig sjelden at en film griper inn i ens eget liv på samme vis som det skjer med James Stewart i sluttscenene.

Et fåtall av Hitchcocks filmer virker utdaterte i dag – oftest skyldes mugningen at enkelte karakterer virker oppkonstruerte med svak tilnærming til realitetene – f.eks. den som Tippi Hedren gestalter i Marnie. På den annen side, mange av filmene hans treffer stadig blink til de grader: Psycho er en av dem. Og når det kommer til filmhistoriens topp tjue, er det få filmvitere som kommer utenom Rear Window.

Det handler om Jeff Jeffries (Stewart), en fotograf i magasinet LIFE – som har vært uheldig og brukket benet på en av sine reiser. Nå sitter han lenket til stolen og er prisgitt omsorgen fra husholdersken (Thelma Ritter) og fra sin supermodell-kjæreste med det svulstige navnet Lisa Carol Fremont (Grace Kelly). Det eneste Jeffries har å fordrive tiden med for øvrig, er å kikke ut av vinduet mot bakgården og det livet som utspiller seg i de forskjellige leilighetene vis-à-vis hans egen.

Ideen med å bruke en boligblokk/bakgård som basis for fortellerkunst er en god, gammel og mye brukt idé. Det spesielle med Rear Window er grepet med å la én av de bofaste observere de andre. Noe som snart fatter Jeffries’ interesse, er et ektepar som bor på den andre siden av gården. Kona er muligens syk, hun ligger i hvert fall i senga dagen lang og kjefter opp mannen sin som tusler rundt i tøfler, lager mat til henne når han kommer hjem fra jobb, vasker og ordner. Men en morgen er hun ikke lenger på plass i senga.

Fantasien til Jeffries begynner å spinne. Han innbiller seg at naboen med det corny og nordisk klingende navnet Lars Thorwald (Raymond Burr) har drept kona, partert henne og plassert likrestene i en koffert som han har transportert ut av byen. Han klarer å banke samme idé inn i hodet på kjæresten sin. De to setter nå i gang et avansert renkespill. Jeffries greier ikke å overbevise politiet (Wendell Corey) om at det er hold i påstandene. Derfor begynner han og kjæresten å samle bevis. Blant annet går Lisa til det skritt å snike seg inn i mannens leilighet mens han er ute. Spenningen stiger hos publikum: Vil hun bli oppdaget av denne mannen som altså muligens er morder? Og: Er mannen en drapsmann eller er han ikke? Ganske elegant lar Hitch oss publikummere tro at vi ligger et lite hestehode foran Stewart/Kelly – og tvister dermed oss også.

Settingen for filmen er ganske unik. Det å la Stewart/publikum få innsikt i familiers liv gjennom å observere dem kunne ha fristet til sosialrealistiske øvelser. Men Hitch holder fokus på story og suspensbygging. Hver sekvens går i samme mønster: Stewart ser gjennom kameralinsen, publikum ser det han ser, dernest Stewarts reaksjon. Denne observasjonsteknikken inviterer jo til å uteske fortellinger – sette sammen fragmentene som Stewart observerer. Dermed forstår man også Truffaults begeistring for filmen. Dette er fortelling i tre dimensjoner:

1. Fragmentene av hendelser

2. Stewarts tolkning av fragmentene.

3. Publikums tolking av Stewarts tolking.

Selv om Jeffries holder fokus på ekteparet Thorwald, krydrer Hitchcock filmen med fargerike bikarakterer i boligkomplekset. En vakker kvinne og hennes rutiner med morgengymnastikk, ekteparet som sover på verandaen, den gamle konen som senker hunden sin ned i en kurv fra verandaen slik at den får tisse, eller den enslige kvinnen miss Lonelyheart, som aldri lykkes med menn.

Det er scener i denne filmen som hører til Hitchcocks kanon – f.eks. da Thorwald skjønner at han blir utspionert og slår lyset av i leiligheten, men røper seg med gloen fra en sigar – eller introen til Grace Kelly i åpningen – som vi menn gjerne ser om igjen i slow motion. Når Jeffries senere påstår at han er usikker på forholdet til henne – finnes det ikke en mann som tror ham.

Trailer, Rear Window:

VISNINGSTIDENE PÅ CINEMATEKET

 

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

1 kommentar til Svarte kanoner: «Vinduet mot bakgården»

  1. Alt som er teit er «politisk korrekt». Visste du ikke det? Se5 hvis det er en del av Eliten som mener at «Ulysses» bf8r komme pe5 en lirlrtatuetiste (fordi den egentlig er mange bf8ker i en), se5 betyr det at det ikke bare er politisk korrekt, men ogse5 je5lete.Se5 se5nn er det.Enkelt og greit.(og som den elitist jeg er, innrf8mmer jeg at jeg leste «Ulysses» den gangen den bare var e5 fe5 i dansk oversettelse. Jeg skjf8nte ikke alt, men jeg kom meg igjennom. Beckett er mer min greie, hvis man skal snakke om Joyce)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Svarte kanoner: «Vinduet mot bakgården»

Svarte kanoner: «Vinduet mot bakgården»

Mange av Hitchcocks filmer treffer stadig blink til de grader, og når det kommer til filmhistoriens topp tjue er det få filmvitere som kommer utenom «Rear Window», skriver Kjell Ola Dahl. Den er en av hovedfilmene i Cinematekets Hitchcock-serie.

Historien bygger på en novelle av Cornell Woolrich, en av forfatterne som leverte mange stories til amerikansk film i femtiårene. François Truffault framhevet Rear Window som noe av det ypperste fra Hitchcocks hånd – fordi det er en film om film. Dette metaperspektivet er selvsagt en av de mange grunnene til å se denne filmen, selv om det nok er veldig sjelden at en film griper inn i ens eget liv på samme vis som det skjer med James Stewart i sluttscenene.

Et fåtall av Hitchcocks filmer virker utdaterte i dag – oftest skyldes mugningen at enkelte karakterer virker oppkonstruerte med svak tilnærming til realitetene – f.eks. den som Tippi Hedren gestalter i Marnie. På den annen side, mange av filmene hans treffer stadig blink til de grader: Psycho er en av dem. Og når det kommer til filmhistoriens topp tjue, er det få filmvitere som kommer utenom Rear Window.

Det handler om Jeff Jeffries (Stewart), en fotograf i magasinet LIFE – som har vært uheldig og brukket benet på en av sine reiser. Nå sitter han lenket til stolen og er prisgitt omsorgen fra husholdersken (Thelma Ritter) og fra sin supermodell-kjæreste med det svulstige navnet Lisa Carol Fremont (Grace Kelly). Det eneste Jeffries har å fordrive tiden med for øvrig, er å kikke ut av vinduet mot bakgården og det livet som utspiller seg i de forskjellige leilighetene vis-à-vis hans egen.

Ideen med å bruke en boligblokk/bakgård som basis for fortellerkunst er en god, gammel og mye brukt idé. Det spesielle med Rear Window er grepet med å la én av de bofaste observere de andre. Noe som snart fatter Jeffries’ interesse, er et ektepar som bor på den andre siden av gården. Kona er muligens syk, hun ligger i hvert fall i senga dagen lang og kjefter opp mannen sin som tusler rundt i tøfler, lager mat til henne når han kommer hjem fra jobb, vasker og ordner. Men en morgen er hun ikke lenger på plass i senga.

Fantasien til Jeffries begynner å spinne. Han innbiller seg at naboen med det corny og nordisk klingende navnet Lars Thorwald (Raymond Burr) har drept kona, partert henne og plassert likrestene i en koffert som han har transportert ut av byen. Han klarer å banke samme idé inn i hodet på kjæresten sin. De to setter nå i gang et avansert renkespill. Jeffries greier ikke å overbevise politiet (Wendell Corey) om at det er hold i påstandene. Derfor begynner han og kjæresten å samle bevis. Blant annet går Lisa til det skritt å snike seg inn i mannens leilighet mens han er ute. Spenningen stiger hos publikum: Vil hun bli oppdaget av denne mannen som altså muligens er morder? Og: Er mannen en drapsmann eller er han ikke? Ganske elegant lar Hitch oss publikummere tro at vi ligger et lite hestehode foran Stewart/Kelly – og tvister dermed oss også.

Settingen for filmen er ganske unik. Det å la Stewart/publikum få innsikt i familiers liv gjennom å observere dem kunne ha fristet til sosialrealistiske øvelser. Men Hitch holder fokus på story og suspensbygging. Hver sekvens går i samme mønster: Stewart ser gjennom kameralinsen, publikum ser det han ser, dernest Stewarts reaksjon. Denne observasjonsteknikken inviterer jo til å uteske fortellinger – sette sammen fragmentene som Stewart observerer. Dermed forstår man også Truffaults begeistring for filmen. Dette er fortelling i tre dimensjoner:

1. Fragmentene av hendelser

2. Stewarts tolkning av fragmentene.

3. Publikums tolking av Stewarts tolking.

Selv om Jeffries holder fokus på ekteparet Thorwald, krydrer Hitchcock filmen med fargerike bikarakterer i boligkomplekset. En vakker kvinne og hennes rutiner med morgengymnastikk, ekteparet som sover på verandaen, den gamle konen som senker hunden sin ned i en kurv fra verandaen slik at den får tisse, eller den enslige kvinnen miss Lonelyheart, som aldri lykkes med menn.

Det er scener i denne filmen som hører til Hitchcocks kanon – f.eks. da Thorwald skjønner at han blir utspionert og slår lyset av i leiligheten, men røper seg med gloen fra en sigar – eller introen til Grace Kelly i åpningen – som vi menn gjerne ser om igjen i slow motion. Når Jeffries senere påstår at han er usikker på forholdet til henne – finnes det ikke en mann som tror ham.

Trailer, Rear Window:

VISNINGSTIDENE PÅ CINEMATEKET

 

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

One Response to Svarte kanoner: «Vinduet mot bakgården»

  1. Alt som er teit er «politisk korrekt». Visste du ikke det? Se5 hvis det er en del av Eliten som mener at «Ulysses» bf8r komme pe5 en lirlrtatuetiste (fordi den egentlig er mange bf8ker i en), se5 betyr det at det ikke bare er politisk korrekt, men ogse5 je5lete.Se5 se5nn er det.Enkelt og greit.(og som den elitist jeg er, innrf8mmer jeg at jeg leste «Ulysses» den gangen den bare var e5 fe5 i dansk oversettelse. Jeg skjf8nte ikke alt, men jeg kom meg igjennom. Beckett er mer min greie, hvis man skal snakke om Joyce)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY