Svarte kanoner: True Romance

Svarte kanoner: True Romance

Det er noe vilt og livsbejaende i karakterne, noe som reflekterer en optimisme og tro på verdens medgang og uforanderlighet. Det som er kult er å være stein og dum, skriver Kjell Ola Dahl om «True Romance».

Dramaet starter med at den ensomme Clarence Worley (Christian Slater) feirer bursdagen sin på kino, alene i tom kinosal. Snart får han selskap av en fjollete jente som søler popcorn og kommer i snakk med ham. Patricia Arquette spiller Alabama Whitman, som tilsynelatende lar seg forføre av gutten som sitter alene i salen. Det hele er et skuespill, viser det seg, fordi sjefen har kjøpt presang til Clarence, en natt med denne hora. Slik glir de to inn i sagnet om at et sted der ute finnes den eneste rette. Disse to har samme humor, de digger begge Elvis, de liker begge Hong Kong-filmer, de trives i det hele tatt så innmari godt i hverandres selskap at de neste formiddag gifter seg.

Dama har en hallik (Gary Oldman), og når Clarence skal hente sakene til sin nye kone hos ham, ender det hele i skyting og bråk, samt at Clarence får med seg en koffert full av kokain istedenfor Alabamas klær.

Stillingen er: De to på flukt, mafiosi etter dem. De to camper hos faren til Clarence (Dennis Hopper) som for å kjøpe tid til de to på flukt, kjører en provokasjon mot mafiasjefen (Christopher Walken). Clarence og Alabama flykter videre, nå med gangsterne i hælene. 

Soundtracket til True Romance lyder mistenkelig likt det som er i Terence Malicks Badlands, men det kan godt være gjort som en ren hommage – i og med at mange mener True Romance er en slags remake av Malicks voldsepos:

Storyen i True Romance er altså klassisk mytologisk, gestaltet av en Askeladd som både vinner prinsessa og den digre skatten. Samtidig er True Romance på ett eller annet vis blitt en film som billedgjør nittitallet. Det er noe vilt og livsbejaende i karakterne, noe som reflekterer en optimisme og tro på verdens medgang og uforanderlighet. Det som er kult er å være stein og dum. Enhver begeistring kan forløses i naive kjærlighetserklæringer og spontan sex. Vi er i en pre-0911 fase i tidslinjen, før paranoia og muslimske fiendebilder tok regi på livene vi lever.

Manus ble skrevet av Quentin Tarantino. Regien er ved Tony Scott. Filmhistorisk kan fortellingen føres tilbake til forbilder som Gun Crazy fra 1950, for ikke å snakke om Bonnie & Clyde, Wild at Heart og Thelma & Louise. Selv om det er mindre reise, og mere fysisk oppgjør i denne filmen enn de andre nevnt over.

Fiksjon med karakterer på flukt har alltid vært egnet til å belyse distanse til det etablerte. De to på reisen blir en etnosentrisk periferikonstellasjon som setter seg opp mot samfunnet – de pengesterke – moralens voktere – eller rett og slett «de andre». Slik sett blir paret på flukt en utmerket metafor på ung kjærlighets eksistensvilkår relatert til, eller satt i relieff mot trivialiteten som før eller siden skal innhente dem. Clarence og Alabama er et av de få par i denne sjangeren som unnslipper. Men det er egentlig helt greit vurdert utifra denne filmens premisser. Man unner de to elskende å nå målet, både fordi forventningen om den lykkelige utgangen ligger og murrer hele filmen i gjennom, men også fordi Clarence og Alabama legitimerer sitt destruktive livsbegjær gjennom sin egosentrisitet. For dem eksisterer ingenting av betydning uten partneren. De to er en enhet i verden, to elskede som til enhver tid kommuniserer like godt og friksjonsfritt, enten det gjelder å sloss for livet eller bare å knulle i en telefonkiosk etter motorveien.

Trailer, True Romance:


Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Svarte kanoner: True Romance

Svarte kanoner: True Romance

Det er noe vilt og livsbejaende i karakterne, noe som reflekterer en optimisme og tro på verdens medgang og uforanderlighet. Det som er kult er å være stein og dum, skriver Kjell Ola Dahl om «True Romance».

Dramaet starter med at den ensomme Clarence Worley (Christian Slater) feirer bursdagen sin på kino, alene i tom kinosal. Snart får han selskap av en fjollete jente som søler popcorn og kommer i snakk med ham. Patricia Arquette spiller Alabama Whitman, som tilsynelatende lar seg forføre av gutten som sitter alene i salen. Det hele er et skuespill, viser det seg, fordi sjefen har kjøpt presang til Clarence, en natt med denne hora. Slik glir de to inn i sagnet om at et sted der ute finnes den eneste rette. Disse to har samme humor, de digger begge Elvis, de liker begge Hong Kong-filmer, de trives i det hele tatt så innmari godt i hverandres selskap at de neste formiddag gifter seg.

Dama har en hallik (Gary Oldman), og når Clarence skal hente sakene til sin nye kone hos ham, ender det hele i skyting og bråk, samt at Clarence får med seg en koffert full av kokain istedenfor Alabamas klær.

Stillingen er: De to på flukt, mafiosi etter dem. De to camper hos faren til Clarence (Dennis Hopper) som for å kjøpe tid til de to på flukt, kjører en provokasjon mot mafiasjefen (Christopher Walken). Clarence og Alabama flykter videre, nå med gangsterne i hælene. 

Soundtracket til True Romance lyder mistenkelig likt det som er i Terence Malicks Badlands, men det kan godt være gjort som en ren hommage – i og med at mange mener True Romance er en slags remake av Malicks voldsepos:

Storyen i True Romance er altså klassisk mytologisk, gestaltet av en Askeladd som både vinner prinsessa og den digre skatten. Samtidig er True Romance på ett eller annet vis blitt en film som billedgjør nittitallet. Det er noe vilt og livsbejaende i karakterne, noe som reflekterer en optimisme og tro på verdens medgang og uforanderlighet. Det som er kult er å være stein og dum. Enhver begeistring kan forløses i naive kjærlighetserklæringer og spontan sex. Vi er i en pre-0911 fase i tidslinjen, før paranoia og muslimske fiendebilder tok regi på livene vi lever.

Manus ble skrevet av Quentin Tarantino. Regien er ved Tony Scott. Filmhistorisk kan fortellingen føres tilbake til forbilder som Gun Crazy fra 1950, for ikke å snakke om Bonnie & Clyde, Wild at Heart og Thelma & Louise. Selv om det er mindre reise, og mere fysisk oppgjør i denne filmen enn de andre nevnt over.

Fiksjon med karakterer på flukt har alltid vært egnet til å belyse distanse til det etablerte. De to på reisen blir en etnosentrisk periferikonstellasjon som setter seg opp mot samfunnet – de pengesterke – moralens voktere – eller rett og slett «de andre». Slik sett blir paret på flukt en utmerket metafor på ung kjærlighets eksistensvilkår relatert til, eller satt i relieff mot trivialiteten som før eller siden skal innhente dem. Clarence og Alabama er et av de få par i denne sjangeren som unnslipper. Men det er egentlig helt greit vurdert utifra denne filmens premisser. Man unner de to elskende å nå målet, både fordi forventningen om den lykkelige utgangen ligger og murrer hele filmen i gjennom, men også fordi Clarence og Alabama legitimerer sitt destruktive livsbegjær gjennom sin egosentrisitet. For dem eksisterer ingenting av betydning uten partneren. De to er en enhet i verden, to elskede som til enhver tid kommuniserer like godt og friksjonsfritt, enten det gjelder å sloss for livet eller bare å knulle i en telefonkiosk etter motorveien.

Trailer, True Romance:


Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY