Som krimforteller var Francois Truffaut sterkt inspirert av Hitchcock og skulle påvirke Tarantinos forkjærlighet for “det helstøpte hevnprosjektet”. Kjell Ola Dahl ser nærmere på Havfruen fra Mississippi, Brud i svart og Endelig søndag som nylig ble lansert video.
De som digger sjangerfilm digger gjerne også filmer om hevn. Det er noe rent og helstøpt over hevnprosjektet. Det er tørsten etter rettferdighet som driver hevnen. Det er noe dypt menneskelig over å slå tilbake. Dette med å vende det andre kinnet til er et triks funnet opp av guder.
I Brud i svart møter vi Julie Kohler (Jeanne Moreau) som er en sørgende brud. Først forsøker hun selvmord, men mislykkes. Da går hun for plan B: Hun setter seg fore å myrde en gruppe menn som bor på ulike steder omkring i Frankrike. Hun har med andre ord noe å hevne.
Fortellingen ble først ført i pennen som roman av Cornell Woolrich – samme mann som står bak bøkene som Hitchcocks film Rear Window og Truffauts Mississippi Mermaid bygger på.
Hver gang jeg ser igjen Brud i Svart, får jeg den samme følelsen som når jeg hører på klassiske konseptskiver fra 1970-årene. Det er partier som er ekstremt bra og så er det enkelte partier som halter ørlite – og til slutt er det noen få elementer som overhodet ikke funker – mens filmen som sådan uløselig er en helhet, en funksjon av alle disse tre elementene til sammen. Dermed er også de svake sidene på en måte med på å gjøre filmen til en stor klassiker. Hvert gjensyn med denne filmen er en reise hvor man gleder seg det meste av tiden, rynker litt på nesen her og der og gremmes helt i små øyeblikk før filmen reiser seg og igjen høster et gapskratt, ren beundring eller sitrende spenning.
Hvorfor oppsøker Julie Kohler en gruppe menn, én etter én for å drepe dem? Svaret er filmens retrospektive prosjekt. Ettersom fortellingen skrider fram, og én etter én av mannfolkene stuper i bakken, avsløres Julies tragedie og årsaken til hevntørsten.
Dette er Moreaus film. Hun stråler til tross for at hun velger å legge an steinansikt det meste av tiden. For når det trengs, mykner hun, bruker sitt brede register og blir morsom, frekk, varm eller forførerisk – bare for å lure ofrene opp i stry. Hun gir seg for eksempel ut for å være læreren til det ene offerets sønn og samspillet mellom henne og den lille gutten er en klassiker i seg selv. En annen imponerende sekvens er når hun får å få tak på kunstmaleren i flokken, gjør seg til en modell som kunstneren blir så besatt av at han maler en liggende akt av henne på veggen bak sin egen seng.
Det sies at denne filmen er Truffauts hommage til Hitchcock. Særlig regigrepet med å la publikum se karakterenes reaksjoner før vi ser handlingen som utløser dem, er gjennomført filmen igjennom. Musikken er dessuten skrevet av Bernard Herrmann, som i mange år arbeidet med Hitch (Herrmann og Truffaut hadde samarbeidet med én film tidligere – Fahrenheit 481 i 1966). Andre elementer er f.eks fetisjsmen til kunstmaleren og den gjennomførte humoren som hefter ved karakterer og scener.
Noe av det spektakulære ved Brud i Svart er at Nemesis billedgjøres av en kvinne. Av en eller annen grunn funker dette ofte godt på film, det bekrefter både nedslagsfeltet til Tarantinos Kill Bill og Lisbeth Salanders populæritet. Min påstand er allikevel at Brud i Svart er klassikeren som vil leve lenger enn de andre. Årsakene er flere. For det første er Truffaut som alltid lojal mot karakterenes menneskelighet. Både Brura i Kill Bill og f.eks Noomi Rapaces Salander er karakterer født og foredlet i en seksualisert tegneserie-estetikk. På samme vis som sekstitallets Wonder Woman eller Barbarella vandret omkring i bikini, blir disse damenes femininitet understreket gjennom koreografert slossing iført ettersittende skinnklær, eller ved at de rir tunge motorsykler i vill fart. Karakterene i Brud i Svart er derimot tegnet som vanlige folk med drømmer, lyter, svake, sterke og komiske sider som alle er like viktige i framstillingen av dem. Den andre årsaken ligger i Cornell Woolrichs roman. Woolrich var rett og slett en mester i å konstruere plott. Uansett hvor pirrende hevnfortellinger er i utgangspunktet, ender svakhetene ved historiene gjerne ved motivet bak hevnen. Vi vet alle at tid leger de fleste sår. Hvilke sår gror aldri? Tarantino stjal fra denne filmen da han skulle motivere brura i Kill Bill. Men han gjorde den feilen å slippe katten ut av sekken i sluttsekvensen. Dermed fikk publikum aldri være med og dele karakterens tvil. Som retrospektivt drama er Brud i Svart rett og slett forbilledlig.
Endelig søndag
Truffaut var en regissør med mange ulike filmer i flere ulike sjangre på samvittigheten. Han hadde alltid en forkjærlighet for kriminalhistorien. Det kom flere filmer i kategorien noir fra hans hånd opp gjennom årene. Den morsomste av disse er den siste filmen han lagde. Endelig søndag –Vivement dimanche.
Filmen er en adapsjon av romanen The long saturday night av den amerikanske noir-forfatteren Charles Williams. Og Truffaut bygger fortellingen rundt sin unge og vakre kone, skuespilleren Fanny Ardant.
Han hadde castet henne til én film tildigere, La femme d’à côté, en sterk og gripende kjærlighetshistorie der hun spiller mot en ung Gerhard Depardieu. Motspilleren i Endelig søndag er en annen av Frankrikes store skuespillere – Jean-Louis Trintignant.
Det skal ha vært en scene i La femme d’á côté som ga Truffaut ideen til Endelig søndag. Her går Fanny Ardant omkring i naboens hus om natten i ført en frakk med krage og belte, en sekvens som ga en klar feeling av film noir. Det kan publikum akseptere. Fanny Ardants utseende og utstråling matcher lett Hollywoods glamour fra gullalderen.
Truffaut bestemte samtidig at Endelig søndag skulle filmes i svart hvitt nettopp som en hyllest til film noir. Det fikk han trøbbel med hos produsentene som ikke ville ha annet en fargefilm. Men Truffaut hevdet at en film som La mariée était en noir (Brud i svart) ble delvis mislykket på grunn av for mye sollys og farger. Til slutt fikk han viljen sin, antagelig fordi han nettopp hadde hatt stor suksess med filmen Le dernier métro.
Intrigen i Endelig søndag tvinnes rundt et knippe drapsmysterier. En eindomsmegler i en liten by på Middelhavskysten – Verle (Trintignant), blir mistenkt for drap på konas elsker. Så drepes kona og så drepes en kvinne som selger kinobiletter. Verle mistenkes for alle drapene og må holde seg i skjul, mens hans vakre sekretær (Ardant) gjennomfører etterforskningen. Hun reiser til Nice og klarer etter hvert å nøste opp noen spor som leder i riktig retning.
Slik dreier fortellingen rundt henne. Hoveddelen av handlingen foregår natt til søndag og det gir mange mørke og nattlige scener preget av regn. Det mest fascinerende med denne filmen er hvordan den balanserer mellom det alvorlige mysteriet og komedien i utførelsen. Dette er sjelden vare. Filmen har for eksempel flere logiske brister i handlingen. Men det gjør ikke noe.
Underveis er dette en film som ikke tar seg selv høytidelig. Det er hele tiden høyt tempo. Enkelte sekvenser kan minne litt om slapstick, men det blir aldri slapstick fordi alvoret, det som står på spill og den latente kjærlighetshistorien hele tiden svømmer like under overflaten. Vi kjenner igjen Truffaut på det mest kreative, kjappe klipp, underfundige typer som statister og pussige hendelser, merkelige detaljer i bildene og ikke minst er samspillet mellom Ardant og Trintignant en sann svir. Det er mye humor i scenene, det er understatements i replikkene og plottet vrir seg i overraskende tvister.
Med tanke på at dette ble Truffauts siste film (han døde av hjernesvulst få måneder etter at filmen ble lansert), er det også plass til en ganske så rørende scene mot slutten. Verle og sekretæren står på en høyde og ser utover byen i kvelden og vi aner det er Truffaut selv som snakker når han ber henne forestille seg hva som egentlig foregår bak de lysende vinduene, alt det ukjente livet. Så sier han at når noen dør av sykdom, blir vi berørt fordi det er så virkelig, men et drap, sier Verle, blir alltid møtt med mindre ydmykhet og det virker mindre virkelig, muligens fordi vår relasjon til døden i slike tilfelle må vike plass for spørsmålet om hvem som gjorde det og hvorfor.
Havfruen fra Mississippi
Havfruen fra Mississippi ble i sin tid markedsført som en erotisk og vågal film. Når det gjelder slike merkelapper, har årene for lengst løpt fra Mississippi. På den annen side er dette en film om besettelse, lengsler, vulkansk og sammensatt kjærlighet – innpakket i en kløktig kriminalintrige. Dette er en av de svært sjeldne filmer som vokser seg større for hver gangs gjennomsyn.
Jean Paul Belmondo spiller Louis Mahé, en tobakksfabrikant på øya Reunion. Fyren er rik og vil gifte seg. Han averterer i fransk presse, og kommer i kontakt med en kvinne – Julie. Hun ankommer øya med båten Mississippi. Men ingen av kvinnene som går i land ligner den mørkhårede skjønnheten Louis har bilde av. Isteden dukker det opp en blondine (Catherine Deneuve), som hevder å være Julie. Hun presenterer også en tilforlatelig forklaring på manglende portrettlikhet. Louis blir betatt av henne – og de gifter seg. Forholdet går bra. Men så begynner det å knirke. Løsningen blir at Louis tilbyr kona full tilgang til alle bankkonti. Julie er fornøyd – og neste morgen er hun forsvunnet med nesten alle pengene.
Louis tar kontakt med Julies søster. Hun ankommer øya. Men hun kjenner ikke den blonde kvinnen. Fasiten er altså: Den egentlige Julie er forsvunnet – det samme er den mystiske kona, sammen med millioner av francs. Louis og søsteren hyrer i fellesskap en detektiv.
Rent tilfeldig ser Louis senere TV-nyheter fra den franske kanalkysten. En ny nattklubb er åpnet, og en av vertinnene kledd i bunny-outfit – er kona som stakk av. Oppgjørets time kommer. Louis tar med pistol og går for å drepe henne. Men, det er ikke så lett å drepe den man elsker. De ender isteden i senga. Julie heter egentlig Marion, viser det seg. Hun er et gatebarn, som i kompaniskap med en kjeltring kom over den uskyldige Julie på båten. Kjeltringen drepte henne og Marion ga seg ut for å være Julie for at de sammen skulle svindle millionæren. Men nå er hun selv forlatt og svindlet av den samme kjeltringen.
Han er i en sann skvis nå, Louis. En detektiv leter stadig etter kvinnen han elsker. Og hun er medskyldig i drap og kan ende i giljotinen. De to bestemmer seg for å nyte livet og kjærligheten incognito. De kjøper et hus i Provence, spiser godt, drikker godt, elsker, shopper, elsker igjen . . . og så, før de to rekker å sanse denne galeiens repeterende tomhet, kommer – inn fra høyre: Detektiv på sporet.
Louis forsøker å kjøpe ham ut. Men mannen nekter. Han har oppdrag fra to klienter. Om Louis vil ha oppdraget stanset – så vil ikke hun som fikk sin søster drept. Nå er nemlig liket av den virkelige Julie flytt i land og funnet. Detektiven er på jakt etter en morder – og Louis tar endelig i bruk pistolen.
Når detektiven ligger med buken i været, innleder de to elskende en mer intens og destruktiv epoke i forholdet. Louis og Marion, alene mot politiet og verden. Ingenting er umulig. Men de trenger penger. Louis skaffer penger. Men så forsvinner pengene. Da har de bare hverandre. Og da starter for alvor kampen mellom kjærligheten og selvoppholdelsesdriften.
Som sagt, dette er en film som vokser for hver gangs gjennomsyn. Noe av dette skyldes nok Truffauts episke fortellergrep – for ham er ingenting for stort til å bli festet på film. Truffaut gyver på – og får det til – slik han har gjort i klassikere som Jules & Jim og 400 blows.
Vi må ta med at handlingen bygger på en fortelling av Woolrich – Waltz into darkness. Den som oftest tydde til Woolrich for å finne fortellinger til filmene sine, var Alfred Hitckcock. Det sies at mesteren var sugen på denne, men at Truffaut snappet den rett foran nesen på ham. Hitckcock måtte ta Rear Window i steden. Det endte opp i to klassikere altså – men som snutten under viser: Truffaut er poet.
Alle tre filmene kan fås kjøpt hos Platekompaniet:
Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a kinoaktuelle Før snøen faller og Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:
Som krimforteller var Francois Truffaut sterkt inspirert av Hitchcock og skulle påvirke Tarantinos forkjærlighet for “det helstøpte hevnprosjektet”. Kjell Ola Dahl ser nærmere på Havfruen fra Mississippi, Brud i svart og Endelig søndag som nylig ble lansert video.
De som digger sjangerfilm digger gjerne også filmer om hevn. Det er noe rent og helstøpt over hevnprosjektet. Det er tørsten etter rettferdighet som driver hevnen. Det er noe dypt menneskelig over å slå tilbake. Dette med å vende det andre kinnet til er et triks funnet opp av guder.
I Brud i svart møter vi Julie Kohler (Jeanne Moreau) som er en sørgende brud. Først forsøker hun selvmord, men mislykkes. Da går hun for plan B: Hun setter seg fore å myrde en gruppe menn som bor på ulike steder omkring i Frankrike. Hun har med andre ord noe å hevne.
Fortellingen ble først ført i pennen som roman av Cornell Woolrich – samme mann som står bak bøkene som Hitchcocks film Rear Window og Truffauts Mississippi Mermaid bygger på.
Hver gang jeg ser igjen Brud i Svart, får jeg den samme følelsen som når jeg hører på klassiske konseptskiver fra 1970-årene. Det er partier som er ekstremt bra og så er det enkelte partier som halter ørlite – og til slutt er det noen få elementer som overhodet ikke funker – mens filmen som sådan uløselig er en helhet, en funksjon av alle disse tre elementene til sammen. Dermed er også de svake sidene på en måte med på å gjøre filmen til en stor klassiker. Hvert gjensyn med denne filmen er en reise hvor man gleder seg det meste av tiden, rynker litt på nesen her og der og gremmes helt i små øyeblikk før filmen reiser seg og igjen høster et gapskratt, ren beundring eller sitrende spenning.
Hvorfor oppsøker Julie Kohler en gruppe menn, én etter én for å drepe dem? Svaret er filmens retrospektive prosjekt. Ettersom fortellingen skrider fram, og én etter én av mannfolkene stuper i bakken, avsløres Julies tragedie og årsaken til hevntørsten.
Dette er Moreaus film. Hun stråler til tross for at hun velger å legge an steinansikt det meste av tiden. For når det trengs, mykner hun, bruker sitt brede register og blir morsom, frekk, varm eller forførerisk – bare for å lure ofrene opp i stry. Hun gir seg for eksempel ut for å være læreren til det ene offerets sønn og samspillet mellom henne og den lille gutten er en klassiker i seg selv. En annen imponerende sekvens er når hun får å få tak på kunstmaleren i flokken, gjør seg til en modell som kunstneren blir så besatt av at han maler en liggende akt av henne på veggen bak sin egen seng.
Det sies at denne filmen er Truffauts hommage til Hitchcock. Særlig regigrepet med å la publikum se karakterenes reaksjoner før vi ser handlingen som utløser dem, er gjennomført filmen igjennom. Musikken er dessuten skrevet av Bernard Herrmann, som i mange år arbeidet med Hitch (Herrmann og Truffaut hadde samarbeidet med én film tidligere – Fahrenheit 481 i 1966). Andre elementer er f.eks fetisjsmen til kunstmaleren og den gjennomførte humoren som hefter ved karakterer og scener.
Noe av det spektakulære ved Brud i Svart er at Nemesis billedgjøres av en kvinne. Av en eller annen grunn funker dette ofte godt på film, det bekrefter både nedslagsfeltet til Tarantinos Kill Bill og Lisbeth Salanders populæritet. Min påstand er allikevel at Brud i Svart er klassikeren som vil leve lenger enn de andre. Årsakene er flere. For det første er Truffaut som alltid lojal mot karakterenes menneskelighet. Både Brura i Kill Bill og f.eks Noomi Rapaces Salander er karakterer født og foredlet i en seksualisert tegneserie-estetikk. På samme vis som sekstitallets Wonder Woman eller Barbarella vandret omkring i bikini, blir disse damenes femininitet understreket gjennom koreografert slossing iført ettersittende skinnklær, eller ved at de rir tunge motorsykler i vill fart. Karakterene i Brud i Svart er derimot tegnet som vanlige folk med drømmer, lyter, svake, sterke og komiske sider som alle er like viktige i framstillingen av dem. Den andre årsaken ligger i Cornell Woolrichs roman. Woolrich var rett og slett en mester i å konstruere plott. Uansett hvor pirrende hevnfortellinger er i utgangspunktet, ender svakhetene ved historiene gjerne ved motivet bak hevnen. Vi vet alle at tid leger de fleste sår. Hvilke sår gror aldri? Tarantino stjal fra denne filmen da han skulle motivere brura i Kill Bill. Men han gjorde den feilen å slippe katten ut av sekken i sluttsekvensen. Dermed fikk publikum aldri være med og dele karakterens tvil. Som retrospektivt drama er Brud i Svart rett og slett forbilledlig.
Endelig søndag
Truffaut var en regissør med mange ulike filmer i flere ulike sjangre på samvittigheten. Han hadde alltid en forkjærlighet for kriminalhistorien. Det kom flere filmer i kategorien noir fra hans hånd opp gjennom årene. Den morsomste av disse er den siste filmen han lagde. Endelig søndag –Vivement dimanche.
Filmen er en adapsjon av romanen The long saturday night av den amerikanske noir-forfatteren Charles Williams. Og Truffaut bygger fortellingen rundt sin unge og vakre kone, skuespilleren Fanny Ardant.
Han hadde castet henne til én film tildigere, La femme d’à côté, en sterk og gripende kjærlighetshistorie der hun spiller mot en ung Gerhard Depardieu. Motspilleren i Endelig søndag er en annen av Frankrikes store skuespillere – Jean-Louis Trintignant.
Det skal ha vært en scene i La femme d’á côté som ga Truffaut ideen til Endelig søndag. Her går Fanny Ardant omkring i naboens hus om natten i ført en frakk med krage og belte, en sekvens som ga en klar feeling av film noir. Det kan publikum akseptere. Fanny Ardants utseende og utstråling matcher lett Hollywoods glamour fra gullalderen.
Truffaut bestemte samtidig at Endelig søndag skulle filmes i svart hvitt nettopp som en hyllest til film noir. Det fikk han trøbbel med hos produsentene som ikke ville ha annet en fargefilm. Men Truffaut hevdet at en film som La mariée était en noir (Brud i svart) ble delvis mislykket på grunn av for mye sollys og farger. Til slutt fikk han viljen sin, antagelig fordi han nettopp hadde hatt stor suksess med filmen Le dernier métro.
Intrigen i Endelig søndag tvinnes rundt et knippe drapsmysterier. En eindomsmegler i en liten by på Middelhavskysten – Verle (Trintignant), blir mistenkt for drap på konas elsker. Så drepes kona og så drepes en kvinne som selger kinobiletter. Verle mistenkes for alle drapene og må holde seg i skjul, mens hans vakre sekretær (Ardant) gjennomfører etterforskningen. Hun reiser til Nice og klarer etter hvert å nøste opp noen spor som leder i riktig retning.
Slik dreier fortellingen rundt henne. Hoveddelen av handlingen foregår natt til søndag og det gir mange mørke og nattlige scener preget av regn. Det mest fascinerende med denne filmen er hvordan den balanserer mellom det alvorlige mysteriet og komedien i utførelsen. Dette er sjelden vare. Filmen har for eksempel flere logiske brister i handlingen. Men det gjør ikke noe.
Underveis er dette en film som ikke tar seg selv høytidelig. Det er hele tiden høyt tempo. Enkelte sekvenser kan minne litt om slapstick, men det blir aldri slapstick fordi alvoret, det som står på spill og den latente kjærlighetshistorien hele tiden svømmer like under overflaten. Vi kjenner igjen Truffaut på det mest kreative, kjappe klipp, underfundige typer som statister og pussige hendelser, merkelige detaljer i bildene og ikke minst er samspillet mellom Ardant og Trintignant en sann svir. Det er mye humor i scenene, det er understatements i replikkene og plottet vrir seg i overraskende tvister.
Med tanke på at dette ble Truffauts siste film (han døde av hjernesvulst få måneder etter at filmen ble lansert), er det også plass til en ganske så rørende scene mot slutten. Verle og sekretæren står på en høyde og ser utover byen i kvelden og vi aner det er Truffaut selv som snakker når han ber henne forestille seg hva som egentlig foregår bak de lysende vinduene, alt det ukjente livet. Så sier han at når noen dør av sykdom, blir vi berørt fordi det er så virkelig, men et drap, sier Verle, blir alltid møtt med mindre ydmykhet og det virker mindre virkelig, muligens fordi vår relasjon til døden i slike tilfelle må vike plass for spørsmålet om hvem som gjorde det og hvorfor.
Havfruen fra Mississippi
Havfruen fra Mississippi ble i sin tid markedsført som en erotisk og vågal film. Når det gjelder slike merkelapper, har årene for lengst løpt fra Mississippi. På den annen side er dette en film om besettelse, lengsler, vulkansk og sammensatt kjærlighet – innpakket i en kløktig kriminalintrige. Dette er en av de svært sjeldne filmer som vokser seg større for hver gangs gjennomsyn.
Jean Paul Belmondo spiller Louis Mahé, en tobakksfabrikant på øya Reunion. Fyren er rik og vil gifte seg. Han averterer i fransk presse, og kommer i kontakt med en kvinne – Julie. Hun ankommer øya med båten Mississippi. Men ingen av kvinnene som går i land ligner den mørkhårede skjønnheten Louis har bilde av. Isteden dukker det opp en blondine (Catherine Deneuve), som hevder å være Julie. Hun presenterer også en tilforlatelig forklaring på manglende portrettlikhet. Louis blir betatt av henne – og de gifter seg. Forholdet går bra. Men så begynner det å knirke. Løsningen blir at Louis tilbyr kona full tilgang til alle bankkonti. Julie er fornøyd – og neste morgen er hun forsvunnet med nesten alle pengene.
Louis tar kontakt med Julies søster. Hun ankommer øya. Men hun kjenner ikke den blonde kvinnen. Fasiten er altså: Den egentlige Julie er forsvunnet – det samme er den mystiske kona, sammen med millioner av francs. Louis og søsteren hyrer i fellesskap en detektiv.
Rent tilfeldig ser Louis senere TV-nyheter fra den franske kanalkysten. En ny nattklubb er åpnet, og en av vertinnene kledd i bunny-outfit – er kona som stakk av. Oppgjørets time kommer. Louis tar med pistol og går for å drepe henne. Men, det er ikke så lett å drepe den man elsker. De ender isteden i senga. Julie heter egentlig Marion, viser det seg. Hun er et gatebarn, som i kompaniskap med en kjeltring kom over den uskyldige Julie på båten. Kjeltringen drepte henne og Marion ga seg ut for å være Julie for at de sammen skulle svindle millionæren. Men nå er hun selv forlatt og svindlet av den samme kjeltringen.
Han er i en sann skvis nå, Louis. En detektiv leter stadig etter kvinnen han elsker. Og hun er medskyldig i drap og kan ende i giljotinen. De to bestemmer seg for å nyte livet og kjærligheten incognito. De kjøper et hus i Provence, spiser godt, drikker godt, elsker, shopper, elsker igjen . . . og så, før de to rekker å sanse denne galeiens repeterende tomhet, kommer – inn fra høyre: Detektiv på sporet.
Louis forsøker å kjøpe ham ut. Men mannen nekter. Han har oppdrag fra to klienter. Om Louis vil ha oppdraget stanset – så vil ikke hun som fikk sin søster drept. Nå er nemlig liket av den virkelige Julie flytt i land og funnet. Detektiven er på jakt etter en morder – og Louis tar endelig i bruk pistolen.
Når detektiven ligger med buken i været, innleder de to elskende en mer intens og destruktiv epoke i forholdet. Louis og Marion, alene mot politiet og verden. Ingenting er umulig. Men de trenger penger. Louis skaffer penger. Men så forsvinner pengene. Da har de bare hverandre. Og da starter for alvor kampen mellom kjærligheten og selvoppholdelsesdriften.
Som sagt, dette er en film som vokser for hver gangs gjennomsyn. Noe av dette skyldes nok Truffauts episke fortellergrep – for ham er ingenting for stort til å bli festet på film. Truffaut gyver på – og får det til – slik han har gjort i klassikere som Jules & Jim og 400 blows.
Vi må ta med at handlingen bygger på en fortelling av Woolrich – Waltz into darkness. Den som oftest tydde til Woolrich for å finne fortellinger til filmene sine, var Alfred Hitckcock. Det sies at mesteren var sugen på denne, men at Truffaut snappet den rett foran nesen på ham. Hitckcock måtte ta Rear Window i steden. Det endte opp i to klassikere altså – men som snutten under viser: Truffaut er poet.
Alle tre filmene kan fås kjøpt hos Platekompaniet:
Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a kinoaktuelle Før snøen faller og Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:
Jeg likte ikke Brud i svart. Syntes den var dårlig laget. Men Endelig søndag likte jeg ganske godt.
Jeg likte ikke Brud i svart. Syntes den var dårlig laget. Men Endelig søndag likte jeg ganske godt.