Har du sett gamle stills eller plakater der en klassisk skjønnhet poserer i åletrang, sid kjole mens hun elegant røker en sigarett? Da har du sett Gilda – la femme i førtitallets store film om destruktiv kjærlighet mellom mann og kvinne. Gilda er filmen som skapte og som ødela Rita Hayworth. Selv skal hun i depressive øyeblikk ha uttalt: «De menn jeg møter, de er forelsket i Gilda, men venner seg aldri til Rita.»

Johnny Farrell (Glenn Ford) er en utrangert spiller som havner i trøbbel i Buenos Aires etter krigen. Han reddes ut av knipen av en velstående fyr ved navn Bailin Mundson (George MacReady) som sier han eier et kasino og som likegodt inviterer den andre på et besøk. Farrell gjør som Mundson ber om og havner på nytt i trøbbel fordi han er jævlig god til å jukse og selvsagt ikke lar sjansen gå fra seg. Etter litt klabb og babb og et par rette venstre, ender det med at Farrell begynner å jobbe for Mundson. De utvikler et nært og tett vennskap. Men Mundson skjønner at Farrell bruker ham som en slags nødhavn, fordi Farrell har alle tegn på en som er på flukt fra en broget og uklar fortid.

Så reiser Mundson bort. Han kommer ikke alene tilbake, han returnerer med ny kone. Farrell kommer for å ønske lykke til, men bråstopper i døra. Mundsons ektefelle er Gilda (Rita Hayworth), og det er selvfølgelig denne kvinnen som Farrell har forsøkt å flykte fra, bare synet av henne plasserer hans eget hjerte i en glovarm tekopp. Scenen er av de store i filmhistorien. Trekanten Ford/McReady/Hayworth: Rita som kaster sitt flommende hår tilbake og møter Farrell ansikt til ansikt. De ser hverandre inn i øynene. Når han til slutt snakker, så er stemmen like kald som en blokk med tørris: «How do you do … Mrs Mundson?» Og Rita svarer like kjølig, «Well how do … you do, mr … Farrell …was it?»

Stemningen herfra er noir og paranoia. Farrell elsker selvsagt Gilda fremdeles. Men han vil ikke innrømme det, han vil ikke en gang innrømme at han kjenner henne, til det har hun såret ham for mye. Selvsagt elsker Gilda også ham, men hun vil ikke fire en tomme, ikke innrømme det en millimeter. Han har såret henne for mye. Og oppe i dette går den uvitende Mundson, som tror han er gift med en kvinne uten fortid å snakke om. Konfrontasjonene velter innover som dønninger fra Stillehavet. Lojaliteten og vennskapsbåndene slites under den sårede kvinnens trang til å ydmyke, den sårede manns hevnlyst og trang til å såre seg selv og ydmyke henne.

Gilda må til slutt ned på kne, hun blottstiller hjertet sitt og ber om Farrells kjærlighet. Men stolt og dum som han er, avviser han henne. Gilda erklærer da full krig og setter da inn alt hun kan på destruksjon av følelser. Hun framstår som kasinoets ukronede horemadonna. Alt for å få den andre sjalu, alt for å ydmyke Farell. Samtidig blir det klart at Mundson har økonomiske svin på skogen. Han viser seg å være kriminell/skruppelløs. Farrell bestemmer seg for å hjelpe ham på flukt, men Mundsons fly styrter i havet rett etter avgang, men styrten er bare bløff, Mundson skal lure alle fiender til å tro han er død.

Allikevel blir konsekvensen nå at kysten er klar hjemme, siden ektemannen er død. Farrell gifter seg med enken Gilda, ikke først og fremst for å elske og ære henne viser det seg, men for å plage henne, isolere henne fra andre menn. Etter lang isolasjon klarer hun ikke mer og flykter. Men Farrell henter henne tilbake til fangenskapet. Gilda nærmer seg sammenbruddets rand. Til slutt krysser hun over den siste grensen – god og full gjennomfører hun en strip i kasinoet mens hun synger (dubbet) slageren Put the Blame on Mame (erotisk og heftig – og alt hun kler av seg er en hanske). Herfra er det ingen vei tilbake lenger. Kjærligheten mellom Gilda og Farrell lar seg ikke stanse. De overgir seg til hverandre. Og akkurat da dukker selvsagt Mundson opp på ny.

Alle som har vært i berøring med Hollywoods klisjeer skjønner hvordan det går. Men i denne filmen er det heller ikke de uavklarte spenninger som er høydepunktene. Her dreier det seg om å nyte prosessene. Ritas sensualitet samt rituell, filmatisk kjærlighet, for ikke å snakke om replikkene, de stikker som dødelige dolkestøt. En gang Gilda, bare Gilda, ingen annen.

Trailer, Gilda:

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

• Svarte kanoner: «Vinduet mot bakgården»
• Svarte kanoner: «De djevelske»
• Svarte kanoner: «Ondt blod i Amerika»
• Svarte kanoner: «Laura»
• Svarte kanoner: «The Big Combo»
• Svarte kanoner: «Anatomy of a Murder»
• Svarte kanoner: «True Romance»
• En klassiker som innhenter oss
• Talking to me?
• En enestående klisjé
• To tilnærminger til Ripley
• Mildred Pierce – en stilful klassiker
• Under huden på en fetisjist
• En mytisk dragning mot død
• “You’re next!”
• Hva er det vi ser, egentlig?
• Orson Welles sitt knuste speil
• B-film med klassikerstatus
• Leones grand finale
• Fadermordet som manndomsprøve
• Mer enn bare Hollywood-hyllest
• Hevnfilmens appell
• En estetisk gangster-opplevelse
• Alle gangsterfilmers Gudfar
• Samme historie for to forskjellige tider
• Vår suverene film noir-diva