Robert Altmans The Long Goodbye fylte nettopp 40 år. Kjell Ola Dahl ser nærmere på klassikeren som plasserte Raymond Chandlers hardkokte helt fra 50-tallet midt i Californias hippiehøytid. Phillip Marlowe på film skulle ikke bli den samme etter det.
Romanen, skrevet av Raymond Chandler, er for lengst kanonisert som klassiker. På det ytre plan er det en bok om et kriminalmysterium – under dette er det en bok om vennskap, om svik, om alkoholisme, om skrivekunst, om California, om tomheten hos the beautiful people, om grenselandet mot Mexico, og ikke minst om femtitallet. Den er også Chandlers mest ambisiøse roman, den hvor han egentlig skaper Philip Marlowe – kjekkasen med de kvikke replikkene fra The Big Sleep er i denne romanen blitt til en dempet, lakonisk, livstrøtt og mye klokere mann.
En kan godt forstå et Altman nølte med å si ja til denne filmen. Men han gjorde det på en betingelse: Ingen fikk endre sluttscenen i manus. Det er denne sluttscenen som frigjør filmhistorien fra skyggene til alt som følger romanen.
Chandler skrev sin roman på femtitallet. Altman har overført fortellingen til det tidlige søttitallet. Den er laget i farger, de fleste opptakene gjøres på dagtid, og resultatet speiler godt post-hippie-kulturen som preger starten på dette tiåret. Elliot Gould som privatetterforskeren Marlowe bor i en loftsleilighet ved siden av noen merkelige kvinner som røyker dop, danser nakne på terrassen i måneskinn og dyrker yoga mens de snakker med silkestemmer. Gould selv ligner en figur fra TV-serien om Jason King, kledd i tight dress, slicke sko, et blikk som aldri finner kamera – stadig mumlende sine replikker med røyken vippende i munnviken.
Det hele starter med at Marlove har problemer med å fore katta si – den er kresen og når den ikke får riktig mat, stikker den av. Det er midt på natta og Marlowe får overraskende besøk av Terry Lennox (Jim Bouton) som ber Marlowe kjøre seg til Tijuana over grensen til Mexico. En kompis er en kompis og Marlowe gjør vennetjenesten uten videre. Da han kommer tilbake blir han arrestert, fordi noen har kverket kona til Lennox. Politiet spør: Hvor er ektemannen hennes? Marlowe holder kjeft, men slipper ut når Terry Lennox brått blir meldt død.
Vel ute av kasjotten får Marlowe et oppdrag av en av naboene til Lennox – den vakre Eileen Wade (spilte av danske Nina van Pallandt). Hun ber Marlowe finne ektemmanen, Roger Wade, som er forsvunnet. Marlowe sporer ektemannen opp. Han befinner seg i en av de utallige private “psyko-klinikkene” som California er berømt for å huse. For mange blir dette et glitrende gjensyn med femtitallshelten Sterling Hayden i rollen som Wade. Og så baller det på seg. Det er flere som ikke er fornøyde med at Lennox er død, blant andre gangsteren Marty Augustine (Mark Rydell). Og så en kuriositet: I gjengen til Augustine finnes en muskelmann – her har du muligheten til å se Schwarzenegger posere i underbuksa atskillige år og atskillige kilo med stereoider før han fikk en eneste hovedrolle. Her er han ikke engang betrodd en replikk. Vel, Marlowe finner ut av alle mysteriene og handler mot alle odds i den før omtalte sluttscenen.
Marlowe gjorde kameraten sin en tjeneste og ble på den måten viklet inn i en labyrinthistorie med drap, gal forfatter med skrivesperre, creepy psykiatere og en blond femme fatale i Mercedes cabriolet. Filmen har en helt særegen stil og stemning – det er kameraføringene til Vilmos Zsigmond’s, det er musikken der gjennomgangstemaet er signert John Williams – og det er ikke minst gjensynet med Sterling Hayden som bælmer flaske på flaske – av alle ting – akevitt, som han fryser ned i isblokker før han vrir av korken. Det er som å kjøre cabriolet i solskinn. Det er bare å lene seg tilbake i setet og nyte hele turen.
Elliot Gould i samtale med kritiker Michael Connelly om The Long Goodby:
Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a kinoaktuelle Før snøen faller og Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:
Romanen, skrevet av Raymond Chandler, er for lengst kanonisert som klassiker. På det ytre plan er det en bok om et kriminalmysterium – under dette er det en bok om vennskap, om svik, om alkoholisme, om skrivekunst, om California, om tomheten hos the beautiful people, om grenselandet mot Mexico, og ikke minst om femtitallet. Den er også Chandlers mest ambisiøse roman, den hvor han egentlig skaper Philip Marlowe – kjekkasen med de kvikke replikkene fra The Big Sleep er i denne romanen blitt til en dempet, lakonisk, livstrøtt og mye klokere mann.
En kan godt forstå et Altman nølte med å si ja til denne filmen. Men han gjorde det på en betingelse: Ingen fikk endre sluttscenen i manus. Det er denne sluttscenen som frigjør filmhistorien fra skyggene til alt som følger romanen.
Chandler skrev sin roman på femtitallet. Altman har overført fortellingen til det tidlige søttitallet. Den er laget i farger, de fleste opptakene gjøres på dagtid, og resultatet speiler godt post-hippie-kulturen som preger starten på dette tiåret. Elliot Gould som privatetterforskeren Marlowe bor i en loftsleilighet ved siden av noen merkelige kvinner som røyker dop, danser nakne på terrassen i måneskinn og dyrker yoga mens de snakker med silkestemmer. Gould selv ligner en figur fra TV-serien om Jason King, kledd i tight dress, slicke sko, et blikk som aldri finner kamera – stadig mumlende sine replikker med røyken vippende i munnviken.
Det hele starter med at Marlove har problemer med å fore katta si – den er kresen og når den ikke får riktig mat, stikker den av. Det er midt på natta og Marlowe får overraskende besøk av Terry Lennox (Jim Bouton) som ber Marlowe kjøre seg til Tijuana over grensen til Mexico. En kompis er en kompis og Marlowe gjør vennetjenesten uten videre. Da han kommer tilbake blir han arrestert, fordi noen har kverket kona til Lennox. Politiet spør: Hvor er ektemannen hennes? Marlowe holder kjeft, men slipper ut når Terry Lennox brått blir meldt død.
Vel ute av kasjotten får Marlowe et oppdrag av en av naboene til Lennox – den vakre Eileen Wade (spilte av danske Nina van Pallandt). Hun ber Marlowe finne ektemmanen, Roger Wade, som er forsvunnet. Marlowe sporer ektemannen opp. Han befinner seg i en av de utallige private “psyko-klinikkene” som California er berømt for å huse. For mange blir dette et glitrende gjensyn med femtitallshelten Sterling Hayden i rollen som Wade. Og så baller det på seg. Det er flere som ikke er fornøyde med at Lennox er død, blant andre gangsteren Marty Augustine (Mark Rydell). Og så en kuriositet: I gjengen til Augustine finnes en muskelmann – her har du muligheten til å se Schwarzenegger posere i underbuksa atskillige år og atskillige kilo med stereoider før han fikk en eneste hovedrolle. Her er han ikke engang betrodd en replikk. Vel, Marlowe finner ut av alle mysteriene og handler mot alle odds i den før omtalte sluttscenen.
Marlowe gjorde kameraten sin en tjeneste og ble på den måten viklet inn i en labyrinthistorie med drap, gal forfatter med skrivesperre, creepy psykiatere og en blond femme fatale i Mercedes cabriolet. Filmen har en helt særegen stil og stemning – det er kameraføringene til Vilmos Zsigmond’s, det er musikken der gjennomgangstemaet er signert John Williams – og det er ikke minst gjensynet med Sterling Hayden som bælmer flaske på flaske – av alle ting – akevitt, som han fryser ned i isblokker før han vrir av korken. Det er som å kjøre cabriolet i solskinn. Det er bare å lene seg tilbake i setet og nyte hele turen.
Elliot Gould i samtale med kritiker Michael Connelly om The Long Goodby:
Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a kinoaktuelle Før snøen faller og Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:
Legg igjen en kommentar