Vi har lenge etterlyst relle styringssignaler fra både Kulturdepartementet og Norsk filminstitutt. Med Riksrevisjonens rapport er det håp om endringer. Men jeg frykter alt blir som før, skriver produsent Stein B. Kvae – mer byråkrati i stedet for bedre byråkrati.
Skuespiller Markus Scarth Tønseth er ikke alene om det han opplever i film- og tv-bransjen, skriver Knut Alfsen i Norsk Skuespillerforbund, som her varsler en større undersøkelse for å kartlegge forholdene.
Filmbransjen mangler altfor ofte respekt for andre menneskers tid, innsats og profesjonelle integritet, mener skuespiller Markus Scarth Tønseth. Her gir han noen eksempler – fra rotete castingprosesser til ufullstendige kontrakter og idiotiske feil på rulleteksten.
All film som finansieres gjennom statlig tilskudd må gjøres tilgjengelig via én strømmetjeneste, forslagsvis organisert av Nasjonalbiblioteket og/eller Norsk Filminstitutt, mener Jan Toreg. I dag er vesentlige deler av den norske filmarven i praksis utilgjengelig, og statlige kulturmilliarder renner ut i sanden uten annet formål enn øyeblikket.
Budsjettforslaget fra regjeringen vil gi en samlet bevilgning til filmproduksjon for 2019 som ligger lavere enn for 2013, konstaterer produsent Axel Helgeland. Her gir han deg regnestykket.
Filmformidling trenger slitte skinnlapper på albuen, mer plass i klasserommet, og et bedre rykte, skriver Marte Stapnes og Helene Aalborg som svar på Kjetil Lismoens alarmerende innlegg om filmformidlingens tilstand.
Alle vil jobbe med film- og tv-produksjon, men stadig færre formidler det. Det er en grunnleggende ubalanse som hemmer norsk filmkultur, mener Kjetil Lismoen. Den kritiske filmjournalistikken er nå nesten helt fraværende i norsk presse.
Hvorfor bryr ingen seg om kinobransjens mest verdifulle sekunder? Martin Øsmundset, kinoansvarlig ved Ås kinoteater, er lei av at kinoene jager publikum på dør.
– Kravet fra Norsk filmforbund vil føre til færre prosjekter og flere som velger å produsere utenfor Norge, skriver Aage Aaberge, Sveinung Golimo og Sigurd Mikal Karoliussen i dette svaret på de streikende filmarbeidernes innlegg.
«Vi kan ikke la lønnsnivået løpe løpsk», sier produsent Aage Aaberge, og påstår at noen oss som streiker ”får 700.000 kroner for mindre enn ett års arbeid». Men sannheten er at de fleste av oss filmarbeidere ligger godt under en norsk gjennomsnittslønn, skriver de streikende i dette innlegget.
Serieskaperne bruker streiken som en mulighet til å hevde sin egen rolle, basert på et rykte fra sosiale medier. Det burde de holde seg for gode for, mener Marianne Kleven og Erik Richter Strand som her utdyper Norske filmregissørers holdning til serieskaperrollen.
Når regissører og produsenter som ikke skriver begynner å kalle seg serieskapere, er det på tide å få satt skapet på plass, mener Serieskaperne ved Mette Bølstad, Thomas Seeberg Torjussen, Lars Gudmestad og Gjermund Stenberg Eriksen.
Gode idéer er ikke verdt noe som helst. Alt handler om hva du gjør med dem, som igjen er historien om hvordan du tenker. For å gjennomføre mer, må du kanskje endre deg fra én type til en annen?
Med regjeringens kutt i bevilgningene er jeg ikke overrasket over at bransjen og NFI søker kun det trygge og kjente, og dermed fortsetter å neglisjere filmskapere med minoritetsbakgrunn, skriver produsent Khalid Maimouni. Vi trenger ikke nødvendigvis nye ordninger, men nye holdninger.
TV2 vil ikke forlenge avtalen om å sende Amandashowet, og NRK har ingen konkrete planer om å ta over. Det er en utmerket anledning til å tenke annerledes.
En ny bok om The Wire – på tiårsdagen for siste episoden – er symptomatisk for måten tv-drama blir diskutert på i offentligheten i dag, mener Erlend Lavik: Det er kjapt, enkelt og personfiksert. Ser vi en slags ”Netflixiferingseffekt” der fansen i voksende grad kun får det den vil ha?
