Mediefondet Zefyrs innlegg her 27. april gir en svært saklig og god presentasjon av et alternativ til konsulentordningen i Norsk filminstitutt (NFI), som sikrer nettopp det jeg etterlyser i mitt innlegg; beskyttelse mot følelsesbasert subjektivitet: En kollokviebasert saksbehandling hvor flere stemmer blir hørt, hvor flere hoder tenker sammen og hvor motforestillinger gir en ekstra drivkraft inn i diskusjonen og saksbehandlingen. Zefyr mener dette sørger for større grundighet, større objektivitet og gir en sikrere garanti mot potensiell inhabilitet. 

Objektivitet skaper større klarhet og trygghet

Utfordringen i disse debattene er at mange filmfolk misliker ord som objektivitet og metodisk saksbehandling. Men selve  tilskuddsforvaltningen tilhører en annen kategori/sfære enn selve filmen. En regissør/ manusforfatter skal være subjektiv, men det kan ikke tilskuddsforvaltningen være. «Film er følelser» ynder mange i bransjen å si, og det er selvfølgelig ikke usant – selv om film i aller høyeste grad også kan og bør appellere til intellektet – men den økonomiske forvaltningen av filmen er noe helt annet.  Hvert enkelt individ på privat basis, kan selvfølgelig være subjektiv og tillate seg å like eller ikke like en film uavhengig av kvalitet, men det kan ikke en konsulent gjøre. Da er det veldig mange flere parametre som må tas med i vurderingen, og det er et altfor stort ansvar for én enkelt konsulent alene.

Subjektiviteten skinner igjennom også i Lars Daniel K Jacobsens innlegg 22. april. For det første hevder han at mitt skille går mellom ‘faglig kompetent vurdering’ og ‘kunstnerisk skjønn’. Det gjør det ikke. Jeg skiller mellom ‘faglig kompetent vurdering av kunstnerisk kvalitet’ og ‘subjektiv smak’. Det er en ganske annen distinksjon, og dette viser Zefyr i praksis. I den faglige kompetente vurderingen ligger det objektivitet, selv om graden av objektivitet selvfølgelig vil kunne variere og selv om vurderingen selvfølgelig kan være sammenfallende med det kunstneriske skjønnet også hos en som er faglig kompetent. Men den subjektive smaken trenger ikke ha noe som helst med faglig kompetent vurdering å gjøre. Det er det som er så uheldig med denne ordningen.

For det andre dreier ikke mine argumenter seg om at alle skal få, slik Lars Daniel K. J. antyder. Det dreier seg om hvem som skal få. Å foreslå at det skal settes av 20 mill så vi får mange flere spillefilmer, er vel neppe veien å gå. Mitt hovedpoeng er nettopp at kvalitet skal prioriteres framfor kvantitet og kommersialitet. Det blir ikke bedre filmer av bare å slenge ut millioner til de som ønsker å lage film. Nettopp fordi midlene er begrenset, er det desto viktigere med en grundig og objektiv saksbehandling.

Andre finansieringsinstitusjoners rolle

Lars Daniel K J sier videre at denne type debatter alltid handler om at man selv klager over at man ikke får penger. Kanskje handler det om det for andre, men i mitt tilfelle gjør det ikke det. Jeg ville skrevet det samme uansett hvor mye eller lite penger mitt selskap fikk fra NFI. Dette handler om prinsipper og strukturelle skjevheter. For mitt selskaps del, har vi fått litt støtte fra NFI, men vi har primært fått midler fra andre institusjoner som Fritt Ord, regionale filmsentre, Fond for lyd og bilde, Stiftelsen Dam, NRK og andre, og filmene våre har hatt suksess. Så vi er blant de heldige som får laget filmene våre.

Noe som også fortoner seg som underlig, er at NFI mener de kan heve seg over andre finansierings-institusjoners vurderinger. Når et filmprosjekt kan vise til finansiering fra flere andre institusjoner, med andre ord; når mange andre filmfaglige kompetente anser prosjektet som støtteverdig og bærekraftig, så skal man likevel ikke få midler fra NFI. Dette er det mange eksempler på innenfor dokumentarbransjen. Og så skal det i tillegg ikke være mulig å bli belønnet og ikke favoriserer produksjonsselskaper av gammel vane.

Gammel vane vond å vende?

Mine argumenter springer ut av en søken etter en ordning som belønner de som fortjener å bli belønnet og ikke de som ikke fortjener det, og da snakker jeg på vegne av alle filmskapere.

Zefyr har forstått min argumentasjon og presenterer en forbilledlig måte å behandle søknader på, som skaper trygghet i forhold til at søknadene vurderes grundig, at man søker å skape mangfold, at man søker relevans og ønsker å bygge en bransje basert på kvalitet, og at man bruker hverandres motforestillinger som en drivkraft i forhold til en enda grundigere vurdering. 

Denne blinde troen på at subjektivitet kun er en styrke og at hver eneste konsulent er så faglig kompetent at de alltid vet hva de driver med – hvor kommer den fra? 

Det jeg skriver i mitt forrige innlegg, om antipatier og sympatier, kjennskap til og ikke kjennskap til, vil alltid farge en vurdering. Det gjelder både i forhold til person/selskap og i forhold til tema. Dette bekreftes av den realitet at flere av filmene som får støtte fra NFI, både innen fiksjon og dokumentar, ikke alltid er de filmene med høyest kunstnerisk kvalitet og relevans, og at andre filmer med høy kunstnerisk kvalitet og høy relevans ikke får støtte. Jeg er klar over at konsulentene gjør grundige vurderinger og at de er faglig kompetente. Det jeg etterlyser er at systemet må legge til rette for at konsulentene tilstreber å heve seg over egne preferanser og vurderer prosjektet metodisk basert på dets egne premisser og forutsetninger. 

Mytene må korrigeres

Det er en myte der ute, og særlig blant de som oftest får penger fra NFI, om at det alltid er de beste prosjektene som får støtte. Slik er det ikke. Jeg ønsker ikke å fremheve eller henge ut noen her, men dette burde det gjøres en ekstern evaluering av; hvem som får penger og hvem som ikke får, sett opp mot habilitet/inhabilitet hos konsulenten, og opp mot parametre som høye publikumstall (kino eller strømming), festivaler og priser, tv-distribusjon, i form av anmeldelser, betydning for enkeltgrupper, osv., gjennom f.eks. de siste 20 årene. Dette burde være en oppgave for en forskningsinstitusjon eller Riksrevisjonen. Nå er imidlertid suksess et vanskelig begrep siden det defineres ulikt, men da må man sette opp de ulike ovennevnte parametrene i ulike definisjoner av begrepet. 

Reproduksjon av ulikhet må utfordres

I tillegg til skjevhetene som skapes gjennom konsulentordningen, så er systemet rystende nok bygget slik at ‘mye får mer’. Rammetilskuddet, etterhåndsstøtten og insentivordningen belønner jo de som allerede har fått mye. Jeg er klar over at disse ordningene ble innført for flere år siden, som del av strategien for å ‘bygge bransjen’, slik at de som ‘lyktes’ skulle premieres og kunne bygge videre på suksessen. Problemet er bare at det også er andre som kunne lyktes om de bare hadde fått sjansen. Så slik bransjen er nå, så ser ikke disse ordningene lenger ut til å være hensiktsmessige. Det bidrar til ‘reproduksjon av ulikhet’ som vi sier i sosiologien.

Imidlertid er det viktig å understreke her at det er stor forskjell mellom dokumentarbransjen og fiksjonsbransjen med hensyn til både variasjon i kunstnerisk uttrykk og form, valg av temaer, relevans, distribusjon osv., osv. Jeg kjenner definitivt dokumentarbransjen best, og må være forsiktig med å uttale meg om det som skjer innenfor fiksjon fordi der er det mye jeg ikke vet.

Men det jeg faktisk vet, er at noen av de som får mye midler fra NFI innen begge bransjer, ser problemet og den iboende skjevheten, men de vil ikke si det høyt, nettopp fordi de vil beskytte seg selv. Jeg oppfordrer herved disse regissørene og produsentene til å stå fram, og ikke fortsette å være del av et urettmessig system. Jeg oppfordrer også de konsulentene, tidligere eller nåværende, som ser den store utfordringen som ligger i risikoen for at den subjektive smaken får dominere, til å heve stemmen og snakke høyt og tydelig om det de opplever som problematisk.

Hilde Merete Haug er dokumentarfilmskaper og produsent i Haugtussa Film.