Foto: går det an å skille kunstnerisk skjønn og faglige kompetanse? Og hva er det NFI utøver?

Alle filmdebatter i Norge handler egentlig om det samme: hvorfor får ikke jeg penger og oppmerksomhet?

Et av de siste innleggene jeg har lest om tilskuddsordningene, kommer fra regissør Hilde Merete Haug. Hun har en del gode poenger, men det er en vesentlig ting hun ikke berører.

Alle kan ikke få filmstøtte, uansett støttesystem. Det er rett og slett ikke penger til det. Hadde det vært nok midler til alle, hadde vi ikke trengt verken konsulenter eller andre ordninger, det hadde vært nok å sende et Vipps-krav til Norsk filminstitutt (NFI).

Hva er realitetene? Av de som søker kortfilmstøtte, får et sted mellom 10 til 20 prosent av prosjektene støtte, noe som jeg regner med er et høyt tall internasjonalt. 

Nåløyet for spillefilmstøtte er adskillig trangere. Også fordi det å komme opp på dette nivået, ikke minst med hensyn til søkerkompetanse, er adskillig tyngre.

Det at ikke alle kan få, fører til at alle typer offentlige systemer for filmfinansiering kommer til kort. Det kan være markedsordningen, ordningen for kunstnerisk vurdering – eller om det skulle komme et nytt støttesystem a lá det gamle produksjonsutvalget der en rekke kompetente kvinner og menn i samråd blir enige.

Netflix og HBO er private aktører som ikke trenger å ta hensyn til at alle skal behandles likt, fordi de er finansiert privat, på samme måte som en rik tante som ikke trenger å gi penger til alle sine nieser, men kun den hun liker best.

Er ikke faglig kompetanse subjektiv?

Haug skriver i sin kronikk i Rushprint at «i dag verdsettes den subjektive smaken fremfor faglig kompetent vurdering av kunstnerisk kvalitet». Men hva i all verden er forskjellen mellom de to?

Subjektiv smak, er…subjektiv, ja.  Men en faglig kompetent vurdering, er vel…like subjektiv? 

Begge er jo åpenbare valg, for også «de kompetente» er gjerne uenige. 

Hadde alle «kompetente vurderinger» vært like skinnende klar som at 1+1=2, hadde vi ikke trengt mer enn en faglig kompetent konsulent, fordi da ville denne kompetente personen ferdigvurdert søknaden.

Det ville altså ikke vært noe behov – ved et avslag – for en ny vurdering. Filminstituttet ville spart penger og kunne sagt opp halvparten av filmkonsulentene. 

Når du tilsettes som konsulent på Norsk filminstitutt, skal du være kompetent; du må enten ha høyere relevant utdanning, eller ha bred erfaring fra filmfeltet.  En konsulent er da per se en kompetent person som gjør et kompetent valg.

At en konsulent også skal ha med en samfunnsviter eller filmviter, som Haug er inne på, vil ikke gjøre det enklere, men enda mer komplisert. Skal det dermed også gjøres en slags politisk og sosiologisk vurdering av prosjektene? (Vel, når man ser på hvor lite potent samtidsfilm som lages fra gata i Norge, hadde det kanskje vært en idé). 

Alle disse rundene om tilskuddssystemet, som ikke minst Norske Filmregissører (NFR) engasjerer seg i, kaster ikke bare blår i øyene på folk, de forblinder dem; bare vi får et nytt støttesystem skal mange flere få, eller i praksis alle skal få, jeg skal få!

Man kan si mye om dagens ordning med en konsulent, men den er effektiv og lite byråkratisk i forhold til alternativene; en konsulent og en produksjonsrådgiver jobber med akkurat din søknad. Det blir ikke bedre når 12 eller 13 sitter ved bords.

Veien ut av debatten

Men flere burde få støtte? Ja, absolutt!

Da er det interessant å komme inn på en motsetning som sjelden diskuteres. Likevel er den utgangspunktet for at Norske Filmregissører i det hele tatt ble skapt. Det er «det skjøre» forholdet mellom «kunstnerne», primært regissørene, og fagfolkene som skal jobbe på kunstnernes prosjekter.

De har ikke nødvendigvis de samme interessene. En av grunnene til at det ikke lages flere spillefilmer i Norge, er nettopp kravene til at produksjoner med et visst tilskuddsvolum må følge tariff- og arbeidsmiljøreglene. Dette er noe kunstnerne i bunn og grunn ikke bryr seg så mye om, så lenge de får laget filmen sin.

Jeg har skrevet om det før: hvorfor må det være 30 medarbeidere på et filmsett, i en tid hvor du kan filme en spillefilm på mobilen din, og ha med deg lyd- og lysutstyret under armen? Og hvorfor må spillefilmene ha en «privat» egenandel av det totale budsjettet, når den «private  finansieringen” for det meste er – foruten egenandel – andre offentlige tilskuddsorganer? Hvorfor må alle spillefilmprosjekter ha en avtale med en distributør, når nettet overtar mer og kinoene blir mer og mer utdatert?

Jeg har et forslag: Hva om Norsk filminstitutt setter av 20 millioner kroner hvert år for å lage 10 lavbudsjettspillefilmer, med to millioner for hvert prosjekt. Og da fristilt i måten man velger å gjennomføre opptak og etterarbeid, økonomi og distribusjon.

Prosjektet må ha en form for formell produsent (skaperne selv eller andre), og folk får en avtalt pakkelønn, men ellers er alt fristilt. 

Da kan det bli vei i vellingen; i løpet av fem år vil vi få 50 ekstra spillefilmer i Norge, ved siden av de andre. Og vi kan kanskje slippe debatter om finansiering som pendler mellom tro på magi og onani i speilet.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er filmskaper.