Norsk filminstitutts (NFI) konsulentordning er under debatt. Men selve kjernen i utfordringene med ordningen har ikke blitt tilstrekkelig adressert i kjølvannet av det anonymiserte innlegget publisert her i oktober 2025. Både Ståle Stein Berg og Leiv Igor Devold vektlegger i sine innlegg (les de her og her) styrkene ved konsulentordningen; den menneskelige relasjonen og den tette dialogen mellom konsulent og filmskaper. Dette er selvfølgelig svært positivt, men det er flere iboende farer som ikke berøres. Jeg opplever at innleggene romantiserer en ordning som så avgjort er fruktbar på mange måter, men som også innebærer alvorlige utfordringer, og som nå kanskje har utspilt sin rolle, i hvert fall i den formen den har i dag. 

Subjektivitetens utfordringer

Det er ikke bare byråkratisk, algoritme- eller markedsstyrt saksbehandling som er trusselen mot en bærekraftig tilskuddsforvaltning, men også farene som ligger i subjektiviteten hos konsulentene. De største farene er usynlig eller ubevisst ‘kameraderi’/nepotisme og ulike bias, og at individuell smak tar overhånd i forhold til den nødvendige prioriteringen av både kunstnerisk mangfold og mangfoldet i hva som vil være viktig for ulike grupper i samfunnet som helhet. Dette er ikke en kritikk av den enkelte konsulent, men av at systemet ikke er konstruert for å unngå disse farene.

Det er en realitet at bransjen i Norge er liten sammenlignet med mange andre land – selv om antall filmarbeidere og selskaper har økt betydelige de siste tiårene – og at konsulenten mest sannsynlig kjenner mange i bransjen. Selv om konsulenten har som intensjon ikke å være forutinntatt, vil tidligere bekjentskaper kunne prege vurderingsprosessen bevisst eller ubevisst, enten konsulenten vil eller ikke. Dette vil også være uavhengig av konsulentens filmfaglige kvalifikasjoner. Man trenger ikke mye psykologi- eller sosiologikunnskap for å forstå dette. I tillegg tror jeg noe av utfordringen hos konsulentene ligger i frykt; frykten for å bomme, frykten for å skuffe, frykten for å bli uglesett når man senere vender tilbake til bransjen.

Denne ordningen fungerte muligens godt for 20-30 år siden da søknadsmengden var en helt annen. Det at noen få konsulenter alene skal kunne skalte og valte med så mye penger og så mange søknader, stiller utrolig høye krav til en enkelt saksbehandler. Om det blir ja eller nei fra NFI, kan innebære et være eller ikke være for filmskaperen. Det ansvaret er for stort og alvorlig til å kunne overlates til en persons subjektive vurderinger alene. 

Med bakgrunn som samfunnsforsker og bistandsarbeider, er det rett og slett vondt å se den manglende metodologiske og objektive tilnærmingen, som bidrar til å skape så store skjevheter i tildelingene og i hvem som får muligheten til å realisere sine prosjekter. Det å være metodologisk betyr ikke at man ikke skal bruke kunstnerisk skjønn eller verdsette kunstnerisk kvalitet. Tvert imot. Slik systemet fungerer i dag, tilsiktet eller utilsiktet, verdsettes primært den subjektive smaken fremfor faglig kompetent vurdering av kunstnerisk kvalitet. I tillegg er konsulenten selv ansvarlig for å erklære seg som inhabil når det er nødvendig, men habilitet kontra inhabilitet kan også være subjektivt. At det ikke er noen ekstern kontroll i forhold til dette, er ganske underlig.

Alle vet hvorfor det praktiseres anonymitet i skole- og utdanningssystemet i forhold til eksamen eller hvorfor søknader om midler til forskning vurderes av en større fagkomité. Dette fordi det er allment kjent at når man kjenner vedkommende man skal vurdere, så vil vurderingen farges av henholdsvis antipatier og sympatier. 

Trusselen mot at den kunstneriske filmen og det kunstneriske mangfoldet, ikke skal bli ivaretatt, ligger altså ikke bare i automatiserte systemer slik, slik jeg ser det. Trusselen er først og fremst subjektiviteten; mangelen på flere ulike syn på hva som er kvalitet, som igjen bidrar til at prosjekter som er mer enn gode nok blir valgt bort fordi konsulentens subjektivitet og magefølelse får styre avgjørelsene. 

Forslag til endringer i konsulentordningen

Med dagens teknologi er det mulig å lage et system hvor saksbehandler ikke får tilgang til navnet på søkeren før selve prosjektets kvalitet er vurdert. Da først vil man kunne snakke om en nøytral og objektiv vurdering på prosjektets premisser. Hvis kunstnerisk og innholdsmessig kvalitet og vågemot skal prioriteres, hvilket det bør, bør man først vurdere dette og lage en rangeringsliste uavhengig av søkerens navn, og deretter, i neste runde, kan man se på hvilket selskap/hvilken regissør som står bak for så å vurdere gjennomføringsevne, track record og økonomisk bærekraftighet. Med andre ord, en ordning hvor man siler de beste prosjektene anonymt og deretter ser hvem som står bak. Og ideelt sett, burde det være filmskaperen som søker penger og hyrer opp en produsent for da er det den kunstneriske kvaliteten som står i høysetet.

I tillegg til det ovennevnte, bør NFI vurdere å ansette flere konsulenter. NFI har tidligere argumentert imot å ha flere konsulenter fordi det er for kostbart. Men som Leiv Igor Devold påpeker, så er det om lag 100 ansatte i NFI, og kjernen i NFIs virksomhet er nettopp konsulentordningen; det er der et filmprosjekt blir til eller ikke blir til. Det er uforståelig at dette ikke prioriteres høyere. 

Et annet alternativ er et system hvor flere uavhengige profesjonelle filmfolk, aller helst også en samfunnsviter og/eller en filmviter, får bidra, slik systemet er i Kulturrådet, Fritt Ord, Stiftelsen Dam og flere andre finansieringsinstitusjoner hvor man opererer med fagkomitéer. Konsulenten kan ha ansvaret for dialogen med selskapene/regissørene, slik det er nå, for å bidra til økt kvalitet i skapelsesprosessen, for å svare på spørsmål underveis i søknadsprosesser osv, men de øvrige kan trekkes inn kun til søknadsvurderinger. For å håndtere en ordning med fagfolk på deltid, kan man vurdere om faste søknadsfrister bør gjeninnføres. Det vil også sørge for at flere prosjekter vurderes opp mot hverandre og ikke bare de som tilfeldigvis kommer inn på samme tidspunkt. Men dette er en annen debatt, og det er så avgjort mye positivt med løpende frister også.

Leiv Igor Devold har også tatt til orde for at en slags juryordning kan fungere, nettopp for å sikre større objektivitet/nøytralitet. Det er en illusjon å tro at objektivitet vil gå på bekostning av kunstnerisk kvalitet. Tvert imot så vil et større mangfold av kunstnerisk kvalitet kunne sikres. Noen er redde for at det vil føre til et slags minste felles multiplum i tildelingene, at de gjennomsnittlige filmene blir prioritert fordi det må være konsensus, men det trenger ikke å være konsensus. Det går an å ha en avstemning eller juryen kan gi tydelige innspill, og konsulenten kan ta den endelige avgjørelsen basert på disse innspillene. Det vil øke kompetansen og perspektivene i beslutningsprosessen.

Slike endringer vil kunne sikre økt mangfold

Mangfold skapes ikke automatisk ved hjelp av ‘mangfoldskriterier’, som konsulentene sier de uansett ikke følger slavisk. NFI har så langt ikke vist særlig stor evne til å tenke mangfold utover kjønn, etnisitet, seksuell legning og funksjonsnedsettelse. Mangfold handler om så mye mer, bl.a. variasjon i temaer, filmatisk form, variasjon i alder, i sosioøkonomisk bakgrunn og geografisk tilhørighet. Eksempelvis er kvinner meget godt representert blant skapende aktører i dokumentarfilmbransjen, det er ikke der skoen trykker. Problemet ligger derimot i at mangfold i temaer som angår kvinner og mangfold i temaer som angår underrepresenterte menn, ikke er godt nok ivaretatt, også uavhengig av f.eks. etnisitet. Det er slik NFI må nyansere innenfor og utover de ulike mangoldskriteriene om de skal lykkes med å implementere sine fine ord om mangfoldssatsning.

I flere år prøvde NFI å få bransjen til å gro ved å la de ‘stores’ suksess «løfte» de små, men virkeligheten fungerer ikke slik. Dette bidro ikke til mangfold og bredde i filmbransjen. «De større selskapene lager bare det samme om og om igjen», ble det sagt i et foredrag av en tidligere NFI-ansatt på Dokumentarkonventet for noen år siden.

Innenfor dokumentarfilm, har enkeltpersonforetakene og de mindre selskapene kjempet mot den samme diskrimineringen og urettferdigheten som kvinner har kjempet mot i alle år. Vi må være flinkere og prestere på et høyere nivå for i det hele tatt å komme i betraktning. Det har vært en tydelig forskjellsbehandling, som vel må kunne kalles uprofesjonell.

Mangfold må dyrkes der det er, blant de mange. Det er bare så trist at NFI skulle bruke så lang tid på å forstå dette selv. Men det ser nå ut til at konsulentene har begynt å tenke litt annerledes. Det blir sakte mer mangfold både i tematikk og i hvilke regissører/produsenter som mottar midler. Likevel kan dette raskt snu i lys av den globale og nasjonale politiske utviklingen.

NFI burde i aller høyeste grad også kunne tenke ikke-kommersielt, og på hva den norske befolkningen har behov for og kan få utbytte av. Det betyr selvfølgelig ikke at globale perspektiver eller filmer med innhold fra andre land skal utelates, tvert imot, men det betyr at filmer som først og fremst gir Norge eller norske selskaper status i utlandet og på utenlandske festivaler IKKE skal ha hovedprioritet. Når NFI bruker titalls millioner på en enkelt Oscar nominasjon, så er NFI fullstendig på feilspor, slik jeg ser det. Hvis en film blir nominert til Oscar, til priser i Cannes eller Berlin, så er det selvfølgelig kjempeflott. Men det er vel ikke dette som skal være et av hovedmålene for et nasjonalt filminstitutt? Både innenfor fiksjon og dokumentarfilm bør slike priser betraktes som en bonus, ikke som en målsetning, nettopp fordi det går på bekostning av mangfold og bredde i bransjen.

Hvis NFI hadde vært en privat stiftelse eller et privat fond, så kunne man selvfølgelig gjort akkurat hva man ville med fordelingen av midlene. Men dette er statens midler til forvaltning av film til den norske befolkningen, og der hører ikke den type subjektivitet hjemme. 

Hilde Merete Haug er dokumentarfilmskaper og produsent i Haugtussa Film.