Foto: Gustav Borg i «Affeksjonsverdi» har i likhet med Joachim Trier nytt godt av konsulentordningen. 

Norsk film gjennomlever en enestående periode. Med filmer som Affeksjonsverdi av Joachim Trier og Drømmer av Dag Johan Haugerud eller Ibelin av Benjamin Ree og No other land produsert av Fabien Greenberg og Bård Kjøge Rønning – for å nevne de mest profilerte – har vi nådd et kunstnerisk nivå vi knapt har sett maken til i Norge før. Disse filmene har ikke bare begeistret publikum hjemme, de har også løftet Norges navn internasjonalt og vist hvilken kraft filmkunsten har som kulturell ambassadør. Vi har fått våre 15 minutter når andre norske ambassadører svikter. Når både land vi liker, og ikke liker å sammenligne oss med, opplever geopolitisk uro og demokratiske tilbakeslag, blir det enda viktigere å beskytte ordningene som sikrer kunstnerisk frihet, integritet og kvalitet.

Fagfellevurdering i konsulentordningen i Norsk filminstitutt (NFI) har vært et bærende element i dette økosystemet i Norge de siste om lag 25 år. Det har gitt oss de suksessene vi nå opplever. Når erfarne filmskapere vurderer hverandres prosjekter, skjer det på grunnlag av faglig skjønn, kunstnerisk innsikt og et blikk for hva som kan utvikle seg til noe nytt og betydningsfullt. Dette er ikke et byråkratisk eller skjematisk poengsystem på et XL-ark eller en markedsanalyse, det er en menneskelig, faglig samtale om kunstens muligheter; både som kunst som kan romme både det intime og det monumentale, det poetiske og det politiske, det helt personlige og det universelt gjenkjennelige. Slik Ståle Stein Berg er inne på i sitt innlegg, og som Terez Hollo-Klausen på sin side i NFI kommenterer, så har konsulentordningen vist seg å være ganske så vellykket. Den kan gi rom for risiko, personlig statement, for eksperiment, egenart og den kan gi plass til stemmer som ikke nødvendigvis er kommersielt forutsigbare, men som kan gi filmer hvor vi blir tatt med inn i en annen verden – i tankene, i følelsene, i blikket på verden. 

Fallgruvene.

Det er likevel viktig å erkjenne ordningens fallgruver: det synes å være utfordringer knyttet til kapasitet, til god kommunikasjon rundt avslag og beslutningsprosesser, det har kanskje alltid vært en noe uklar profil og manglende forutsigbarhet i hvordan midler fordeles, samt i det siste noe vansker med å beholde kvalifiserte konsulenter over tid. Og videre kan det være utfordringer knyttet til det å sikre en mangfoldig bredde i filmfeltet. Dersom disse svakhetene over tid ikke adresseres, svekkes både tilliten til systemet og dets evne til å løfte frem innovative og kunstnerisk krevende prosjekter.

Alternativene er fristende i sin enkelhet, men likevel farlige i konsekvens. Å overlate vurderingene til algoritmer eller rent markedsbaserte kriterier vil nødvendigvis favorisere det trygge, kjente og målbare fremfor det utfordrende, idiosynkratiske, personlige, overraskende, skumle, kanskje provoserende og nyskapende. Automatiserte systemer kan måle budsjettstørrelse, samarbeidspartnere og publikumsestimater basert på fortiden, men de fanger ikke nødvendigvis opp nyanser i fortellerteknikk, ironi, humor, originalitet eller kunstnerisk visjon. Det er vanskelig å måle det skakke, det menneskelige – det neste. Administrativ effektivisering eller algoritmestyring av kunstneriske beslutninger øker potensielt også risikoen for skjematisk politisering og strategisk prioritering som ikke nødvendigvis tjener kunstens, eller demokratiets beste (hilsen en som ble født bak jernteppet).

Økende press på konsulentene

Konsulentordningen står overfor flere utfordringer. Når kortfilm- og manuskonsulentene har blitt fjernet, strømmebobla er sprukket og flere kommer til NFI – og det i tillegg er flere andre faktorer som fører til at søknadsmengden øker –  stiger presset på konsulentene. Faren er at kvaliteten i vurderingene kan svekkes under økt arbeidspress. De siste årene har vi sett større gjennomstrømning i konsulentstillingene enn det som var vanlig i ordningens første år, slik jeg opplever det. Det er urovekkende (det er per i dag like mange konsulenter som før).

For at ordningen skal fungere, må konsulentene ha stabilitet, tid, frihet og ressurser til å gjøre grundige og selvstendige vurderinger. Det er institusjonens ansvar å legge til rette for det. Det er om lag 100 ansatte i NFI. Om det er slik at arbeidsmengden har økt betraktelig med flere antall søknader, søkere og flere søknader som kommer til flere av ordningene samtidig, bør det legges til rette for at stillingene fortsatt er attraktive på tross av økt arbeidsmengde. Det er ikke gitt at bare effektivisering og digitalisering er svaret på disse utfordringene for skaperne. En måte å løse det på er å ansette en eller to flere konsulenter. Om omlegginger og strukturelle endringer de siste årene har bidratt til et økt press på de sittende konsulentene vet jeg ikke, men her kan det kanskje være på tide å også se på både konsekvensene av omleggingen til at konsulentene i større grad skal dekke flere ordninger og hvordan man skal håndtere den økende søknadsmengden.

Hva kulturloven sier.

Jeg tror ikke det er noen bevisst intensjon om å hverken undergrave eller påvirke kunstneriske beslutninger i NFI, snarere tvert om. Men en større vektlegging av markedsanalyser og publikumsinnsikt kan også ha utilsiktede effekter selv med de aller beste intensjoner. Den nye kulturloven understreker noe grunnleggende: kunstneriske vurderinger skal ligge hos fagpersoner, det skal gjøres fagfellevurderinger. Dette prinsippet må ikke bli en tom formulering, det må praktiseres i hver beslutning om støtte. Konsulentene må få gjøre det de er ansatt for, utøve personlig kunstnerisk skjønn. Produksjonsrådgivere, byråkrater eller teknologiske verktøy kan ha viktige roller i andre ledd, men de skal ikke erstatte eller effektivisere den faglige vurderingen som ligger til grunn for hvilke filmer som får mulighet til å bli til. Det er jeg glad for at instituttet ved Hollo-Klausen også sier, og jeg håper det gjøres gode vurderinger for at det gjennomføres og legges til rette for i praksis.

Det må også være tilstrekkelige midler til å støtte den kunstnerisk vurderte filmen. I dag er det bare rundt 6-7 spillefilmer som får støtte årlig i konsulentordningen for kunstnerisk vurdert spillefilm. Kanskje er det rom for én eller to filmer til? Kanskje det kan lages en mikrobudsjettordning for både fiksjon og dokumentar som også som kan gi rom for eksperimentering for flere enn debutantene? Jeg vet at det strengt tatt kan støttes lave budsjetter i konsulentordningen, men med dagens press på kinoene og i distribusjonsleddet kan det være vanskelig for konsulentene å prioritere dette.

Styrken ved ordningen.

Statens oppgave slik jeg ser det, er på samme måte som innen undervisningssektoren, helsesektoren eller ved bygging av vei; å trå til, der markedet ikke kan gjøre en god nok jobb. Og det er spesielt i de risikofylte prosjektene at markedet trenger hjelp.

Vi i bransjen har også et ansvar for å hegne om konsulentordningen og konsulentene. Kunstnerisk vurdering er subjektiv, og uenighet – både berettiget og mindre berettiget (avhengig av ståsted) – vil alltid kunne oppstå. Avslag kan føles urettferdige og smertefulle, men det er bedre å ha en ordning som bygger på faglig skjønn og åremål enn et system som fjerner skjønnet helt. Konsulentene sitter ikke i evighet, utskifting er sunt og nødvendig for fornyelse. Men for at utskifting skal være en styrke og ikke en svakhet, må stillingene være attraktive og bærekraftige over tid, slik at konsulentene blir ut åremålet. Da må vi vise forståelse også for at prosjekter blir valgt bort.

I enkelte land har man med hell hatt juryordninger med bransjerepresentanter i kortere perioder, men i Norge opplever jeg at det har vært positivt med konsulenter som kan gå i dialog med bransjen. Denne dialogen gir en mulighet for prosjektene modnes og utvikles over tid, som Ståle Stein Berg er inne på i sin kronikk. Dette mener jeg er en styrke med ordningen. Det må være rom for denne samtalen og filminstituttet kan ikke bli en saksbehandlingsinstitusjon eller et direktorat (selv om jeg vet at det teknisk sett er det) for “brukere”. Her må faktisk byråkratiet tilpasse seg det landskapet det er til for.

Hva innebærer NFIs «skapersatsing»?

Vi må derfor styrke konsulentordningen og også sikre større potter til den kunstnerisk vurderte filmen (både kortfilm, fiksjon og dokumentar), helst uten at det svekker den markedsvurderte filmen for mye. Her kan kontroll over etterhåndstilskuddet gi rom for flere kunstnerisk vurderte filmer. Aller helst skulle jeg selvfølgelig sett en betydelig styrking av den totale potten til fondet.

Så må det sørges for at konsulentene har tid, ressurser, nok folk på dekk (altså antall ansatte) og den faglige kompetanse og kunstneriske tyngde som trengs for å bygge videre på den internasjonale anerkjennelse norsk film nå har. Konsulentene må inneha, som Berg sier det, den spesialisert kunnskapen som kreves, evne til å utøve skjønn og rom til å bygge relasjon med skaperne.

Jeg ser med stor interesse frem til å se hvilke prioriteringer NFI nå gjør i forbindelse med justeringene av utviklingsordningene og hva skapersatsningen som trekkes frem i den nye strategien til NFI, i praksis vil innebære. I utviklingsordningene ligger kanskje også det største presset på konsulentene, ettersom antallet søknader i disse ordningene er betydelig. Samtidig er dette en særlig sårbar del av prosessen for skaperne, som trenger tid, trygghet og kunstnerisk frihet for å utvikle prosjektene. Her må også konsulentene ha tid til å gå i dialog med skaperne, uten at de gjennom det skal påvirke prosessen. Det kan ikke effektiviseres bort. Utvikling handler ikke om å raffinere det som allerede fungerer inn i kjente skjemaer og formularer, det handler også om å legge til rette for å våge, leke, utforske og feile. Og å ha tid til en dialog om feilskjær, omveier og uferdige ideer som ikke er et problem – de er en nødvendig del av den kreative prosessen som til slutt gir oss de historiene hele vår bransje lever av.

Når utviklingsfasen og konsulentene får gode rammer, får også filmskaperne mulighet til å finne frem til de fortellingene som virkelig kan berøre, utfordre og løfte norsk film videre.

Leiv Igor Devold er forbundsleder i Norske filmregissører.