Foto: Barn på vei inn i kinosalen under Kristiansand barnefilmfestival som går av stabelen om en måned.

Norsk barnefilm har lenge vært en av bærebjelkene i vår nasjonale filmkultur. Det er barnefilmene som samler familier i kinosalene. Det er barnefilmene som ofte når det bredeste publikummet. Og det er barnefilmene som skaper de første, avgjørende møtene mellom barn og kinoens magi.

Likevel står barnefilmen nå i en situasjon som krever alvorlig refleksjon.

Vi befinner oss i en bransje preget av økonomisk usikkerhet, endrede markedsvilkår og nye prioriteringer hos strømmetjenestene. Offentlige midler presses, produksjonskostnadene øker, og risikoaversjonen i finansieringssystemet blir tydeligere. I et slikt landskap er det kanskje ikke overraskende at prosjekter med kjent IP, etablerte univers og tydelig kommersielt potensial fremstår som tryggere investeringer enn originale, kunstnerisk dristige fortellinger.

Men nettopp her ligger barnefilmens paradoks.

Barnefilm er den delen av norsk film som faktisk leverer publikumstallene. Den har en unik posisjon i kinoøkosystemet. Likevel er det ofte her vi ser minst rom for kunstnerisk risiko. Når marginene blir mindre, blir også viljen til å eksperimentere mindre. Resultatet kan bli en gradvis innsnevring av uttrykk, tematikk og stemmer.

Spørsmålet vi må stille oss er: Hvem tar risikoen for barnas filmkultur?

Barn er ikke et nisjepublikum. De er fremtidens publikum. De er også et publikum med stor emosjonell og estetisk kapasitet. De tåler kompleksitet. De tåler ambivalens. De fortjener mer enn trygge konsepter og forutsigbare dramaturgier.

Vi ser samtidig at dokumentarfilm for barn – en sjanger med stort kunstnerisk og pedagogisk potensial – ofte faller mellom stoler i finansieringssystemet. Den kan være for «smal» for kommersielle aktører og for risikofylt i en presset offentlig støtteordning. Likevel er det nettopp her vi finner noen av de mest nyskapende og ærlige barneperspektivene.

Dersom vi ønsker en levende og relevant norsk barnefilmsektor i 2030, må vi våge å diskutere strukturelle grep allerede nå:

• Er støtteordningene tilstrekkelig tilpasset barnefilmens særskilte behov?
• Har vi rom for utvikling av nye stemmer og originale historier?
• Hvordan balanserer vi kommersiell bærekraft med kulturelt ansvar?
• Og hvordan sikrer vi at barn ikke bare blir et marked – men et publikum med rett på kunstnerisk kvalitet?

Barnefilm er ikke et sidefelt. Det er en grunnleggende del av vår filmkultur og vår demokratiske offentlighet. Den former hvordan barn ser seg selv, andre og verden rundt seg.

I en tid der hele bransjen diskuterer bærekraft, må vi også snakke om kulturell bærekraft. Hva slags fortellinger skal barna våre vokse opp med? Hvem skal få fortelle dem? Og hvilke stemmer risikerer vi å miste hvis vi ikke tør å investere i dem nå?

Kristiansand Internasjonale Barnefilmfestival ønsker å være en arena for denne samtalen. Ikke for å peke ut tapere og vinnere, men for å samle bransjen rundt et felles ansvar: å sikre at norsk barnefilm også i fremtiden er både modig, mangfoldig og publikumsnær.

For hvis ikke vi tar risikoen for barna – hvem skal da gjøre det?

Cathrine Sordal er festivalsjef i Kristiansand Internasjonale Barnefilmfestival (20.-25. april)