Kun 2% av alle norske spillefilmer er blitt fotografert av kvinner, fastslår Ole Andreas Grøntvedt, styreleder i Foreningen Norske filmfotografer. Når NFIs årsrapport gir inntrykk av at norsk film er helt likestilt, så er det fordi de kun teller tre fagfunksjoner: manusforfatter, regissør og produsent.
Foto av Cecilie Semec under opptak med regissør Dag Johan Haugerud på «Sex».
Norge blir ansett som et av verdens mest likestilte land. Det gjelder på mange områder, men slett ikke for norsk film til tross for at Norsk filminstitutt skryter av 50% kvinneandel på filmene som har mottatt produksjonstilskudd. Dette stemmer kun hvis man har skylapper på.
Faktisk har kun 2% av alle norske spillefilmer blitt fotografert av kvinner. Når NFIs årsrapport gir inntrykk av at norsk film er helt likestilt så er det fordi de kun teller tre fagfunksjoner: manusforfatter, regissør og produsent. Som om dette «hellige triangelet» er det som skal til for å lage film. Disse tre er absolutt viktige, men de alene lager ikke film.
Filmfotograf og klipper er to yrker som kom med filmens tilblivelse. De ble ikke nedarvet fra en annen kunstart. Faktisk trenger man kun én fagfunksjon for å lage film i sin enkleste form: Fotografen. Eksempler på dette er filmhistoriens tidlige verker, blant annet brødrene Lumières Arbeiderne forlater fabrikken (1895). Disse filmene er ikke engang klippet.
Filmmediet har utviklet seg mye på 130 år og jeg mener slett ikke at fotografen er den eneste viktige i filmproduksjon. Langt i fra. Men fotografen er den som, i samarbeid med regissøren, fortolker en skriftlig tekst og bearbeider den til en visuell fortelling. Selve grunnlaget for at én kunstart blir til en annen. Som vi alle vet er film lagarbeid og det kreves en rekke fagfunksjoner for å lage film. Spesielt innen spillefilm (drama). Foreningen norske filmfotografer (FNF) mener derfor at alle kreative fagfunksjoner med opphavsrett må telles med i filminstituttets årlige statistikk.
Det tok mer enn 100 år med norsk film før Anna Myking, som første kvinne, fotograferte en norsk spillefilm. Hun ble historisk med Sykt lykkelig regissert av Anne Sewitsky i 2010. I 2011 fulgte duoen opp med Jørgen + Anne = sant. Samme år kom også Få meg på, for faen skutt av Marianne Bakke som året etter vant Amandapris for beste filmfoto. I 2013 ble Cecilie Semec den tredje kvinnen til å skyte spillefilm her til lands. Disse tre er i dag etablerte filmfotografer innen drama. Få andre har kommet til. Kun fire norske kvinner: Marte Vold (2017), Tonje Louise Finne (2019), Karoline Sødal Sellæg (2023) og Alvilde Horjen Naterstad (2025). I tillegg er fire norske filmer fotografert av utenlandske kvinner. Totalt 12 kvinner har til sammen skutt 25 filmer av mer enn tusen spillefilmer gjennom norsk filmhistorie.
Det skal sies at andelen kvinnelige fotografer er bedre hvis vi tar med dokumentarfilm. FNF mener at man må skille mellom fiksjon og dokumentar. Dette fordi det er ulike arbeidsmetoder og veldig forskjellig bemanning. Å snakke om kinofilm gjør statistikken bedre, men det er ikke til å komme unna at fiksjonsfilm har høyere status (for fotografen) og større budsjetter. På spillefilm er filmfotografen arbeidsleder for et stort team, mens man i dokumentarfilm ofte jobber alene sammen med en regissør. Eller det er flere fotografer.
Det er videre verdt å merke seg at kvinner ikke velges på filmer med de største budsjettene. Kun én spillefilm finansiert gjennom markedsvurdering er fotografert av en kvinne. Også innen TV-drama er kvinner underrepresentert på foto.
Mellom 2015 og 2024 steg kvinneandelen blant filmfotografer i Europa med 2% i følge en rapport fra European Audiovisual Observatory publisert i fjor. Andelen kvinner var lavest blant filmfotografer (14%) og komponister (13%), mens den var på 34% blant produsenter og 31% blant manusforfattere. Andelen kvinnelige profesjonelle i alle yrkeskategorier til sammen var på 24% for film og 28% for TV. En av konklusjonene var at kvinner er bedre representert i yrker hvor flere personer deler samme fagfunksjon. Fotografer deler sjelden ansvar på spillefilm.
Norge er ikke inkludert i rapporten fordi den kun gjelder EU-land. Tall fra NFI viser at kvinneandelen blant produsenter i 2024 var på 61% for spillefilm og 67% for dramaserie. Statistikk over fotografer finnes ikke, men det er ingen tvil om at kvinneandelen er lav. NFI praktiserer en moderat kjønnskvotering i tildelinger til utvikling og produksjon. Men altså kun for tre nøkkelfunksjoner.
Det var i filmmeldingen fra 2017 at filminstituttet gikk ut med målet om 50/50 representasjon innen 2020. Seks år senere er vi langt unna det målet forutsatt at vi tar av skylappene.
På fotograftlinja ved Den norske filmskolen er kjønnsbalansen bedre enn i bransjen: På de 14 kullene siden oppstarten i 1997 har totalt 28,6% av studentene på fotolinja vært kvinner. Ett kull var det ingen kvinnelige studenter overhodet. To kull var det 50% (3 menn, 3 kvinner) mens det de fleste år har vært 1 eller 2 kvinner blant fotostudentene. Av totalt 84 uteksaminerte fotostudenter (Bachelor) er det kun 24 kvinner. 28% er langt fra 50/50, men det er likevel mye bedre enn den virkeligheten de utdannes til.
Hvorfor velges kvinnene bort på spillefilm? Hvordan retter vi opp balansen?
Det ligger selvsagt et stort ansvar på produsenter og regissører som bemanner filmene. Men også politisk kan man gjøre tiltak. Fra filminstituttets side kan man eksempelvis velge å gi poeng for valg av kvinner i de fagfunksjonene som har skjevest kjønnsbalanse. Det vil i så fall være et initiativ til å velge en kvinne som fotograf. Allerede i dag må produsenten levere en egenmelding om mangfold og inkludering når de søker støtte fra NFI. Det er altså snakk om justering av mål. Og målbarhet.
Likestilling er et tverrpolitisk mål i Norge. Hvis vi skal få en bedre kjønnsbalanse også for de fagfeltene som er minst likestilt, må dette kunne måles. Norsk filminstitutt bør derfor føre statistikk som inkluderer filmfotograf, klipper, lyddesigner, komponist og produksjonsdesigner. Det gir nok ikke like fine overskrifter, men det er kanskje viktigere at rapportene stemmer med virkeligheten? Også når man snakker om fiksjon.
Ole Andreas Grøntvedt, styreleder Foreningen norske filmfotografer (FNF)
Kun 2% av alle norske spillefilmer er blitt fotografert av kvinner, fastslår Ole Andreas Grøntvedt, styreleder i Foreningen Norske filmfotografer. Når NFIs årsrapport gir inntrykk av at norsk film er helt likestilt, så er det fordi de kun teller tre fagfunksjoner: manusforfatter, regissør og produsent.
Foto av Cecilie Semec under opptak med regissør Dag Johan Haugerud på «Sex».
Norge blir ansett som et av verdens mest likestilte land. Det gjelder på mange områder, men slett ikke for norsk film til tross for at Norsk filminstitutt skryter av 50% kvinneandel på filmene som har mottatt produksjonstilskudd. Dette stemmer kun hvis man har skylapper på.
Faktisk har kun 2% av alle norske spillefilmer blitt fotografert av kvinner. Når NFIs årsrapport gir inntrykk av at norsk film er helt likestilt så er det fordi de kun teller tre fagfunksjoner: manusforfatter, regissør og produsent. Som om dette «hellige triangelet» er det som skal til for å lage film. Disse tre er absolutt viktige, men de alene lager ikke film.
Filmfotograf og klipper er to yrker som kom med filmens tilblivelse. De ble ikke nedarvet fra en annen kunstart. Faktisk trenger man kun én fagfunksjon for å lage film i sin enkleste form: Fotografen. Eksempler på dette er filmhistoriens tidlige verker, blant annet brødrene Lumières Arbeiderne forlater fabrikken (1895). Disse filmene er ikke engang klippet.
Filmmediet har utviklet seg mye på 130 år og jeg mener slett ikke at fotografen er den eneste viktige i filmproduksjon. Langt i fra. Men fotografen er den som, i samarbeid med regissøren, fortolker en skriftlig tekst og bearbeider den til en visuell fortelling. Selve grunnlaget for at én kunstart blir til en annen. Som vi alle vet er film lagarbeid og det kreves en rekke fagfunksjoner for å lage film. Spesielt innen spillefilm (drama). Foreningen norske filmfotografer (FNF) mener derfor at alle kreative fagfunksjoner med opphavsrett må telles med i filminstituttets årlige statistikk.
Det tok mer enn 100 år med norsk film før Anna Myking, som første kvinne, fotograferte en norsk spillefilm. Hun ble historisk med Sykt lykkelig regissert av Anne Sewitsky i 2010. I 2011 fulgte duoen opp med Jørgen + Anne = sant. Samme år kom også Få meg på, for faen skutt av Marianne Bakke som året etter vant Amandapris for beste filmfoto. I 2013 ble Cecilie Semec den tredje kvinnen til å skyte spillefilm her til lands. Disse tre er i dag etablerte filmfotografer innen drama. Få andre har kommet til. Kun fire norske kvinner: Marte Vold (2017), Tonje Louise Finne (2019), Karoline Sødal Sellæg (2023) og Alvilde Horjen Naterstad (2025). I tillegg er fire norske filmer fotografert av utenlandske kvinner. Totalt 12 kvinner har til sammen skutt 25 filmer av mer enn tusen spillefilmer gjennom norsk filmhistorie.
Det skal sies at andelen kvinnelige fotografer er bedre hvis vi tar med dokumentarfilm. FNF mener at man må skille mellom fiksjon og dokumentar. Dette fordi det er ulike arbeidsmetoder og veldig forskjellig bemanning. Å snakke om kinofilm gjør statistikken bedre, men det er ikke til å komme unna at fiksjonsfilm har høyere status (for fotografen) og større budsjetter. På spillefilm er filmfotografen arbeidsleder for et stort team, mens man i dokumentarfilm ofte jobber alene sammen med en regissør. Eller det er flere fotografer.
Det er videre verdt å merke seg at kvinner ikke velges på filmer med de største budsjettene. Kun én spillefilm finansiert gjennom markedsvurdering er fotografert av en kvinne. Også innen TV-drama er kvinner underrepresentert på foto.
Mellom 2015 og 2024 steg kvinneandelen blant filmfotografer i Europa med 2% i følge en rapport fra European Audiovisual Observatory publisert i fjor. Andelen kvinner var lavest blant filmfotografer (14%) og komponister (13%), mens den var på 34% blant produsenter og 31% blant manusforfattere. Andelen kvinnelige profesjonelle i alle yrkeskategorier til sammen var på 24% for film og 28% for TV. En av konklusjonene var at kvinner er bedre representert i yrker hvor flere personer deler samme fagfunksjon. Fotografer deler sjelden ansvar på spillefilm.
Norge er ikke inkludert i rapporten fordi den kun gjelder EU-land. Tall fra NFI viser at kvinneandelen blant produsenter i 2024 var på 61% for spillefilm og 67% for dramaserie. Statistikk over fotografer finnes ikke, men det er ingen tvil om at kvinneandelen er lav. NFI praktiserer en moderat kjønnskvotering i tildelinger til utvikling og produksjon. Men altså kun for tre nøkkelfunksjoner.
Det var i filmmeldingen fra 2017 at filminstituttet gikk ut med målet om 50/50 representasjon innen 2020. Seks år senere er vi langt unna det målet forutsatt at vi tar av skylappene.
På fotograftlinja ved Den norske filmskolen er kjønnsbalansen bedre enn i bransjen: På de 14 kullene siden oppstarten i 1997 har totalt 28,6% av studentene på fotolinja vært kvinner. Ett kull var det ingen kvinnelige studenter overhodet. To kull var det 50% (3 menn, 3 kvinner) mens det de fleste år har vært 1 eller 2 kvinner blant fotostudentene. Av totalt 84 uteksaminerte fotostudenter (Bachelor) er det kun 24 kvinner. 28% er langt fra 50/50, men det er likevel mye bedre enn den virkeligheten de utdannes til.
Hvorfor velges kvinnene bort på spillefilm? Hvordan retter vi opp balansen?
Det ligger selvsagt et stort ansvar på produsenter og regissører som bemanner filmene. Men også politisk kan man gjøre tiltak. Fra filminstituttets side kan man eksempelvis velge å gi poeng for valg av kvinner i de fagfunksjonene som har skjevest kjønnsbalanse. Det vil i så fall være et initiativ til å velge en kvinne som fotograf. Allerede i dag må produsenten levere en egenmelding om mangfold og inkludering når de søker støtte fra NFI. Det er altså snakk om justering av mål. Og målbarhet.
Likestilling er et tverrpolitisk mål i Norge. Hvis vi skal få en bedre kjønnsbalanse også for de fagfeltene som er minst likestilt, må dette kunne måles. Norsk filminstitutt bør derfor føre statistikk som inkluderer filmfotograf, klipper, lyddesigner, komponist og produksjonsdesigner. Det gir nok ikke like fine overskrifter, men det er kanskje viktigere at rapportene stemmer med virkeligheten? Også når man snakker om fiksjon.
Ole Andreas Grøntvedt, styreleder Foreningen norske filmfotografer (FNF)
