Som gammel filmlærer og ansatt på Den norske filmskolen både på BA og på Master i mange år, hadde jeg bestemt meg for å sitte på sidelinjen i debatten om skolens framtid. Kloke ord har blitt sagt. Men også mindre kloke. De klokeste kom nok fra studentene selv i den offentlige bekymringsmeldingen om deres svekkede studietilbud. Men når det nå har gått opp for meg at det arbeides under press i kulissene for å få endringer på plass slik at HINN kan få gjennom sin store drøm om å bli akkreditert som eget universitet, da kan jeg ikke sitte stille i båten lenger. Et viktig steg på vegen er å slå sammen 3 av fakultetene, noe som merkelig nok fremstår som ferdig konkludert. Som om det bare er å komme i gang med det praktiske arbeidet. Med min erfaring fra tidligere forsøk på sammenslåinger, etterlyser jeg en langt bedre og ikke minst transparent prosess, som er solid faglig forankret i fakultetene på HINN. Aller helst så jeg at det hele endte i en høring hvor også bransjefolk fikk et ord med i laget.

Universitet eller ikke. For meg og helt sikkert mange med meg, handler dette om å ta vare på Den norske filmskolen. Husk at det er ingen ubetydelig merkevare som sjongleres med her! Skolen har utdanning på 3 nivåer – bachelor, master og ph.d. Det betyr rett og slett at filmskolen leverer «utdanning på høyeste nivå», i tråd med det opprinnelige oppdraget fra Stortinget.

Så hva er det som er galt?

Et politisk spill

 Det som i mine øyne er galt er det politiske spillet vi er vitne til og som kan sette alt hva skolen har stått for i fare. Sterke krefter på HINN ønsker for ‘n-te’ gang å slå sammen Filmskolen med AMEK og Spill-skolen på Hamar til et stort visuelt institutt. Sist ut av de som roper høyest er Leif Holst Jensen, dekan ved AMEK:

«Det er rart at ikke disse tre skolene for lengst har blitt slått sammen som ett sterkt fagmiljø. Det har vært gjort mange forsøk, og det har vært vedtak tidligere, men frykt for konflikt og mobilisering av motstand og omkamper har preget prosessene. Men det har vært gjort mange utredninger i løpet av de siste femten årene.» 

Nettopp, Leif. Det har vært gjort mange utredninger – og alle har konkludert med det samme: Det er for store forskjeller i fagmiljøene til at det kan fungere. Det snakkes mye og høyt om synergi-effekt.  Om den skulle eksistere, så ligger den i så fall på det administrative plan. Ikke på det kunstneriske. Hovedforskjellen er nemlig at Filmskolen er kunstfaglig –   noe AMEK ikke er. Man endrer ikke slike grunnleggende forskjeller med kun et pennestrøk i en epost til NOKUT. Dette har ikke noe med akademisering å gjøre. Det handler om rene forskjeller i utdanningene, om studentenes læringsbehov og om fagmiljøene. Fakultetene verken kan eller må tvinges sammen uten en langt bedre og mer omfattende utredningsprosess. Dette kan ikke skje over natten, Leif.  Alt det gode utviklingsarbeidet som har skjedd i årenes løp på Filmskolen må kunne ivaretas, særlig om det nå fremtvinges endringer i struktur.

Var alt så meget bedre før?

 Nei, man skal aldri si at alt var bedre før. Men jeg vil likevel tillate meg å se litt tilbake. For å klargjøre den grunnleggende tanken med en filmskole og hva som må ivaretas videre.

I de første årene hadde Filmskolen en grei pedagogikk. En som var fullt ut forståelig for både lærere og studenter. På første året lærte studentene grunnleggende kunnskaper om dramatisk filmproduksjon innenfor de 6 faglinjene skolen hadde den gangen. Kunnskapene ble så målt i det vi kalte Film 1, en kort filmøvelse på maks 5-6 min. Andre året ble studentenes kunnskaper utvidet innenfor alle fagområdene slik at de var i stand til å beherske et lengre forteller-format – kalt Film 2 – en novellefilm på maks 15 min. Som avslutning på tredje året laget de da sine eksamensfilmer på maks 30 min. Filmskolen uteksaminerte svært godt kvalifiserte filmarbeidere disse årene. Jeg har absolutt mine ord i behold når jeg til og med kaller dem svært talentfulle filmarbeidere. Det er knapt en drama-produksjon å se på en skjerm eller et lerret i dag uten at rulletekstene er fylt med fagfolk fra denne filmutdanningen. Altså har noe fungert.

Skolens mangeårige fotolærer Kjell Vassdal har denne gode forklaringen på skolens suksess:

«Hvorfor ble skolen så ettertraktet? Jo, fordi den kunne tilby undervisning på et høyt nivå. Den kunne tilby yrkesaktive og kompetente lærere, og gjestelærere som var enere på sine felt. Den kunne tilby undervisning og workshoper få andre kunne tilby. Den kunne tilby øvelser som la et solid faglig og kunstnerisk grunnlag for å gå ut i filmbransjen etterpå.»

En praktisk basert filmskole

 Ifølge studentenes bekymringsmelding er de redd for å miste de praktiske øvelsene. Skolen ønsker å erstatte de lange (kostbare) øvelsene med flere mindre øvelser. Man vil altså ta bort «real-life» øvelsene. De som Kjell mener «la et solid faglig og kunstnerisk grunnlag for å gå ut i filmbransjen etterpå.» Ja – de koster penger. Mye penger. Å drive en filmskole er i seg selv kostbart. Det er en av de aller dyreste utdanningene vi har. De større øvelsene er pedagogisk uerstattelige og kan ikke erstattes av mindre øvelser, selv om man øker antallet. Slik er da ikke virkeligheten i film- og TV-bransjen! Det har aldri vært kvantiteten, men kvaliteten som teller. Det at studentene kan øve sammen i teams har vært skolens store styrke siden starten. Her kunne studentene få prøve ut sine kunstneriske evner og vyer. De kunne prøve – og de kunne feile. De kunne lykkes – og de kunne mislykkes. Hele tiden under god veiledning fra kompetente lærere, innen samtlige fagområder. Skolen har alltid hatt evalueringer av øvelsene som et av sine viktigste pedagogiske virkemidler. Gjennom disse evalueringene får studentene tilbakemeldinger av praktisk og akademisk karakter. NOKUT har da også tidligere berømmet skolen for sin gode evalueringsmetodikk. Thomas Stenderup innførte i sin dekanperiode et slogan: «Filmskolen er retten til å begå feil.» Et slogan som kanskje gav endel rom for mistolkninger … men tanken var både god og riktig.

Hvilken holdning har Filmskolen til dette i en framtidig ny struktur? Hvordan vil man sikre og videreutvikle det økonomiske aspektet ved bruk av øvelser?

TV-skolen

Etter alle mine år ved Filmskolen har jeg aldri fått servert kunnskap om hva TV-skolen/ AMEK egentlig er. Hadde det ikke vært for at jeg har fått delta i diverse utredninger om sammenslåing, ville jeg hatt problemer med å uttale meg om dette studiet. Alt snakk om samarbeid mellom fakultetene har stort sett forblitt på møte-planet og sjelden blitt iverksatt. Jeg håper derfor de sakkyndige evner å se nøye på hva som er likheter og forskjeller. Hvor er f eks det kunstfaglige grunnlaget på Filmskolen i forhold til AMEK? Hvor er synergiene det snakkes så varmt om?

Skal man gå videre med tanken om en sammenslåing må dette utredes i detalj og formidles til fakultetenes styrer.

Det visuelle instituttet og bransjen

Vil et nytt stort visuelt institutt hvor Filmskolen er en av avdelingene, være noe bransjen vil verdsette? Selv har jeg lenge vært motstander av et 5-årig utdanningsløp med en såkalt integrert master. (Stakkars studenter! Skal de virkelig måtte utsettes for 5 år på Lillehammer?)

Vil et 5-årig masterløp være noe bransjen vil etterspørre? Da vi introduserte Filmskolens 2-årige master i 2015 oppdaget vi at bransjen ikke hadde noe forståelse for hva en master var. Med unntak av Musikkhøgskolen, har vi her i landet aldri hatt særlig fokus på egne masterløp i de kunstneriske disiplinene. Filmskolens 3-årige BA har i alle år vært ensbetydende med en kvalitativ utdanning som har sikret de fleste jobb i bransjen. Hvorfor en 5-årig utdanning skal ha større betydning for fremtidige jobber, savner jeg svar på. Man bør her også ta høyde for kostnadene ved en 5-årig masterløp.

Master er i mine øyne ikke en del av et fellesløp. Den er en selvstendig og frivillig del av en personlig kunstnerisk utdanning. Og slik bør den forbli.

Lokalisering og faglig tilgjengelighet

I 2008 skrev jeg et innlegg i Rushprint hvor jeg mente at skolen, dersom den skulle få gode levekår, måtte legges til Oslo. Det er klart at i dagens digitale verden kan man godt legge Kystverket til Kautokeino. Det vil helt sikkert fungere teknisk; om enn ikke menneskelig. Jeg tror de ansatte etter en stund vil savne å ikke kunne se havet. For filmskolen gjelder det samme. Å få være nær de viktigste produksjonsmiljøene, som for det meste er sentralisert til hovedstaden.

Jeg vil rette en takk til tidligere dekan Karin Julsrud som våger å bringe lokaliseringsdebatten opp på ny. Filmskolen ble lagt til Lillehammer for å gjenbruke Mediesenteret til OL-94. Både AMEK og Filmskolen har vokst ut av lokalene for lengst. Da er det kanskje på tide med en ny diskusjon om lokalisering? En debatt som må tas på alvor av hele bransjen. Og det må skje nå – før det er for sent.

Filmskolen sin undervisningsform har aldri vært hugget i sten. Det skal den heller ikke være. Den endrer seg naturlig med de lærekreftene den til enhver tid er i stand til å ha tilgjengelig. Jeg skal ikke underslå at det ligger en kompliserende faktor i dette – nemlig hvor lærerne hentes fra. Hvor bor de? Få bor på Lillehammer. Bortsett fra på Lillehammers hoteller. Det har blitt nærmest en hovedoppgave for skolens dekaner å finne og ansette de lærekreftene man trenger. I starten måtte skolens ledelse til og med lokke med 2 års etterlønn for å fylle lærer-værelset med den kompetansen man hadde behov for. At lærerne var ansatt på åremål, sikret en naturlig gjennomstrømming både av folk og variert tilførsel av pedagogikk, faglig metodikk og kreativitet.

I det nye opplegget skal alle fagansvarlige være fast ansatt frem til pensjonsalder. Om man klarer å finne dem, da. Det er her skismaet med Lillehammer ligger. Hvor mye enklere ville det ikke vært å få faglærere til undervisningen hvis skolen lå nærmere de sentrale fagmiljøene?  Og dette gjelder altså ikke bare Filmskolen, men alle som skal arbeide på det nye instituttet.  Hvor store undersøkelser er gjort på dette området? Hvilke konklusjoner foreligger her? Å si «the answer is Lillehammer» er allerede brukt!

Fordelen av å ligge nær bransjen er uvurderlig. Det var noe vi erfarte med masteren. Den ble lagt til Oslo – selvsagt mot politikernes vilje. Men det var nødvendig. Vi ble på en måte både Filmskolens og Høgskolens ansikt utad. Det gav oss enkel tilgang på etablerte kunstnere på de fagområdene vi trengte lærekrefter til. Ingen reisevei – ingen overnattinger. Ingen unødvendige kostnader. Som vi vet, må Den norske filmskolen fortsatt budsjettere med mange millioner til reise og opphold. Penger som kunne vært anvendt til helt andre og viktigere ting. Som f eks lengre produksjonsøvelser! Hvilke kostnader har f eks på AMEK på dette området? Hva vil synergien være her?

Mange er kanskje ikke klar over det, men Filmskolen har en farlig utfordrer i Høyskolen Kristiania. Deres film- og TV-utdanning er nå på et svært høyt faglig nivå. De er lokalisert sentralt i Oslo. De har veldig gode lærekrefter. De har førsteklasses tekniske fasiliteter! De har penger i banken. OG: De har engasjerte studenter! Konkurransen vil bare bli hardere år for år.

Jeg tenker med sårhet på hva Filmskolen kunne ha oppnådd ekstra ved å ha nærhet til de andre kunstutdanningene – som KHIO og Musikkhøgskolen! Jeg foreslo for noen år siden at  det ville vært perfekt for disse utdanningene å gå sammen til det som kunne bli Norges Estetiske Universitet; alle under samme tak i bygningsmassen som NRK skal flytte fra. Men det ble visst talt for døve ører…

Personlig tror jeg ikke tanken om et stort visuelt institutt er svaret. Det vil i så fall kreve en betydelig lengre utredning og prosess. Jeg mener flere i bransjen burde engasjere seg i et slikt fremtidsperspektiv og ikke bare overlate det til Høgskolens besluttende organer. Slik saken fremstår nå, så ser det ut for meg som de viktigste konklusjonene allerede er fattet; at alt er klart for sammenslåing. Beklager, men vi er nok lysår unna! Her er altfor mye stjernetåke!

Jan Elisabeth Lindvik er opprinnelig lyddesigner, professor og tidligere undervisningsleder ved Den norske filmskolens masterstudie i Oslo.

Les tidligere innlegg i debatten:

«Filmskolens kvalitet og faglige renommé står på spill.»

«Vi må i større grad bli én samlet skole.»

Om filmskolens kvalitet og faglige renommé.

Hva betyr «akademisering» av filmskolen?

Vi trenger fortsatt en større visjon for filmskolen.

Hva slags fremtid ønsker vi for Den norske filmskolen?

«En fusjon er ikke ment som et spareprosjekt.»

Er dette en skinnprosess?