Som studentene ved Filmskolen var jeg tidligere skeptisk til det som luktet av såkalt «akademisering». I dag bruker jeg ikke lenger begrepet ettersom jeg opplever det som både vagt og misvisende, skriver Nina Grünfeld, prodekan for kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning for både Den norske filmskolen og AMEK.
Studentene ved Den norske filmskolen (DNF) bekymrer seg for at det skal oppstå en «akademisering» av faget som resultat av at Høyskolen Innlandet (HiNN) søker universitetsstatus, og en mulig sammenslåing med Fakultet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi (AMEK), som består av de to instituttene tv-skolen på Lillehammer og spillskolen på Hamar. For en uke siden trådte jeg inn i rollen som ny Prodekan for kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning for både Filmskolen og AMEK, og har lyst til å dele noen tanker.
Hver dag, hver uke, hver måned og hvert år skapes det enorme mengder kunst der det ferdige resultatet blir tilgjengeliggjort for publikum via kinosaler, konsertlokaler, teatersalonger, gallerier, på nettet og et utall andre flater og arenaer. Mange skapende kunstnere ønsker at verket de har skapt skal stå på egne ben, og vegrer seg derfor for å uttale seg om arbeidet de har gjort og de metodene som de har tatt i bruk. Likefullt gjør de nettopp det; reflekterer rundt verkene sine og prosessen frem mot målet når de blir intervjuet i pressen og andre massemedier, gjennom debatter og samtalearrangementer, fagseminarer osv. Mange kunstnere er også blitt trenet i å reflektere rundt egen virksomhet som en dyd av nødvendighet når de søker offentlig eller privat støtte til gjennomføring av prosjektene sine. Likefullt, de færreste reflekterer som en del av en akademisk virksomhet, helt enkelt fordi de ikke er tilknyttet en formell akademisk institusjon, men kanskje ennå mer fordi de aldri så for seg at det skulle være en del av deres praksis da de valgte seg kunsten som løpebane i livet.
Dette avsnittet skrev jeg nylig som innledning til en metodespalte i Norsk medietidsskrift, dedikert forskning på egen kreativ praksis. Jeg er usikker på om jeg kunne eller ville skrevet, denne teksten for to år siden, før jeg søkte opprykk til professor i dokumentarfilmregi ved tv-skolen. Som studentene ved Filmskolen var jeg skeptisk til utvanning av det praktiske faget og det som luktet av såkalt ‘akademisering’. I dag bruker jeg ikke lenger begrepet ettersom jeg opplever at det som både vagt og misvisende.
Hva skjedde? – Å søke opprykk tvang meg til å reflektere over egen virksomhet, til kritisk å gå igjennom min filmproduksjon, drøfte de valgene jeg hadde tatt og sette dem inn i en kontekst. Samme hvor banalt det kan høres ga det en overraskende innsikt som inspirerte til ny virksomhet, men vel så viktig: innsikten var kompetansehevende i seg selv. Jeg fikk opprykk. Utover økt lønn og ansenitet følger en personlig utvikling med en slik reise. En reise som bygger faglig styrke og trygghet, for personen det gjelder, for fakultetet og instituttet der kollegaene arbeider og ikke minst for alle de studentene som vedkommende skal undervise og veilede. Mitt ønske er at alle faglig ansatte ved DNF og AMEK skal få mulighet til å gjøre en liknende reise – og at det samme skal gjelde for de studentene som en dag i fremtiden blir en del av den faglige staben.
Kunstnerisk utviklingsarbeid (KU) er begrepet vi bruker for forskning innen de kreative fagene i høyere utdanning, og er i ht. loven likestilt med all annen forskning. KU er etter min mening utdanningssektorens gave til oss kunstnere. Den gir oss tid og rom til ikke bare å skape ny kunst, men også til å reflektere over egen skapende virksomhet. Hvorfor vil jeg lage denne filmen akkurat nå? Hva vil jeg gjør annerledes enn sist gang og hvorfor? Finnes det fellestrekk i mine skapende prosesser – noe som kan defineres som en metode? Hvordan kan min metode være relevant for andre kollegaer og studenter? Hva har andre gjort tidligere som jeg kan lese om eller høre, og som er relevant for meg? Dette er bare noen av mange spørsmål som KU gir oss mulighet til å fordype oss i. Det avgjørende er at den erfaringen og kunnskapen vi sitter på blir gjort tilgjengelig for andre og bidrar til kunstnerisk innovasjon. I dag er det mye taus kunnskap som vi tar med oss i graven. Det er ufattelig trist.
Den refleksjonen som vi ønsker at skal finne sted blant faglærere, og som vi vil at studentene skal kjenne til, kan skje på ulike vis. Mange frykter nok den akademiske formen med fagfellevurdering og publikasjoner i meritterende tidsskrifter. Begreper som etterprøvbarhet er viktig innenfor fagfelt der to pluss to bør bli fire. Hos oss bør det bli annet enn fire. Ja, publisering av KU-refleksjon kan skje i tradisjonelle skriftlige former, men også i en mer eksperimenterende skriftform som essay, i en podkast, i et video-essay, i en filmet samtale eller i en annen eksperimentell form som i neste runde kanskje resulterer i et kunstnerisk verk (hvem vet?). Det avgjørende er at refleksjonen kan deles ved at den er dokumentert og arkivert i tilgjengelige kanaler.
Det generelle forskningsfeltet som omhandler KU er stort og dekker alle kunstfelt, fra utøvende kunstnere som dansere, skuespillere, musikere, performans- og sirkusartister m.fl., til skapende kunstnere som skulptører, malere, komponister, forfattere, dramatikere, regissører, fotografer, lydfolk, scenografer, klippere, designere osv. Enkelte kunstfelt er smale med et lite nedslagsfelt, andre brede og kommersielle. Frykten for at vi skal havne i det smale er stor hos mange i filmfeltet. Hvor hører vi så hjemme? I hele spekteret, vil jeg påstå. Det audiovisuelle feltet rommer så godt som alle uttrykksformer og eksponeres i alt fra kinosaler, tv og digitale formater til gallerier og kunstmesser mm. Ved Filmskolen må vi finne vår egen KU-identitet for hvordan vi vil forske, formidle og synliggjøre prosessen og resultatene våre, og ikke minst hvordan vi registrere og lagrer dem. Mye spennende har allerede skjedd og nye ting er på gang, men mye av dette er også nybrottsarbeid som må skje i samarbeid med fagstaben.
Lærerne på Filmskolen rekrutteres fra en filmbransje som tradisjonelt har bestått av fagfolk som har gått i læra. Selv om de fleste i dag har en formell utdannelse i form av en filmbachelor eller liknende, er det få som har valgt filmuttrykket fordi de vil lese, skrive og forske. Det som driver oss er å skape og fortelle historier, og vi ser oss selv som en del av en stolt håndverkertradisjon. Slagsiden ved dette er en uheldig skepsis til KU som smitter over på studenten lenge før studenten har fått mulighet til å selv å finne ut hva KU kan være.
Studentene frykter at lærere som er ansatt i åremål- og deltidsstillinger vil bli erstattet av fastansatte som forsker og ikke lenger har kontakt med bransjen. Dette bygger på en antagelse om at lærere i fast jobb ikke holder seg faglig oppdatert. Min erfaring er det motsatte. At tryggheten som kommer med regulerte arbeidsforhold gir tid og ro til faglig fordypning. Når du skal ut i produksjon søker du permisjon, vel vitende at du kommer hjem til institusjonen med ny kunnskap som styrker deg som lærer.
Studentene er bekymret for at dagens faglærere skal bli erstattet av stipendiater og at finansieringen av deres lønn tas fra bachelorstudentenes undervisningsmidler. Stipendiatenes lønn kommer fra egne hjemler. Når kandidaten har disputert får Filmskolen ca. 400 000. Viktigst er at fagområdet, og i dette tilfellet forhåpentligvis hele filmfeltet, får ny og anvendelig kunnskap tilbake. Gjeste- og timelærer vil fortsatt inngå som den av undervisningskabalen. Den 25. januar er det søknadsfrist for de syv nye stipendiatstillingene som etter planen starter opp høsten 2023 (5 ved DNF og 2 ved AMEK). Å samarbeide om dette vil gi gode synergier for absolutt alle! Stipendiatene trer inn i en fireårig stilling med 25% undervisningsrett (ordet undervisningsplikt opplever jeg som unødig negativt ladet all den tid det er et privilegium å undervise). Deres KU-virksomhet vil bidra til å skape ny kultur som innbefatter at faglærere skal få kompetanseheving slik at de kan undervise og veilede på alle nivåer (bachelor, master og phd), og derigjennom kvalifisere dem til å søke opprykk. For unge filmstudenter i starten av en karriere er det sjelden fast jobb og pensjon som står i sentrum, men mange av dem vil en dag komme tilbake som stipendiater og faglærere. Da vil også de sette pris en forutsigbarhet om lønn og pensjon, et gode de fleste tar for gitt i norsk arbeidsliv, men som frilansende filmarbeidere har kunnet se langt etter. Som arbeidsgivere påhviler det oss å ivareta de ansattes vilkår. Være seg de er ansatt i åremål eller fast stilling er de fleste ansatt i langt lengere perioder enn studentene som kommer og går. Noen er der et helt arbeidsliv. De som bygde opp Filmskolen, som Malte Wadman, Leidulv Risan, Jan Lindvik, Kjell Vassdal, Kirsten Bryhni m.fl – var personer med imponerende track records, men aktive filmfolk var de ikke i perioden de jobbet på Filmskolen. De var tilsatt i fulle stillinger, bodde på Lillehammer og jobbet knallhardt for å etablere skolen og dens rykte, noe de fikk til på imponerende vis. Et fragmentert fagmiljø bestående av travle bransjefolk i småstillinger er utfordrende for alle. Vi må heller ikke glemme betydningen av å være gode pedagoger. Dette er noe som utvikles over tid og der høyskolen har en rekke tilbud for å øke kompetansen.
Studentene er opptatt av Filmskolens autonomi. Jeg antar at dette handler fag og økonomi. For å ta det siste først: det eksisterer fortsatt en feilaktig forestilling om at en fakultetsammenslåing med AMEK vil tappe Filmskolen for penger. Når sant skal sies er det AMEK som burde være bekymret for hva en samorganisering vil bety økonomisk. Videre er det et vesentlig poeng i denne forbindelsen at det ikke er Filmskolens status som kunstfaglig institusjon som gir oss den finansieringen vi har. Systemet handler kun om hvor ressurskrevende studietilbudene er. Derfor deler Filmskolen kategori med for eksempel medisin, veterinær – og andre kunstutdanninger, så som tv-skolen på AMEK.
For omverdenen bidrar dagens struktur til uklarhet. At det finnes en filmskole og en tv-skole som begge ligger på Lillehammer og sorterer under Høgskolen Innlandet, men som ikke har noe med hverandre å gjøre, er forvirrende for de som vil søke seg til skolene våre, for myndighetene som finansierer oss og ikke minst for bransjen selv. At det i tillegg finnes en spillskole på Hamar under samme paraply gjør forvirringen total.
Autonomi kan forsterke identiteten og tilhørigheten i gruppen (oss vs. dem), men autonomi for autonomiens skyld kan også resultere i at man havner på sidelinjen og ikke får være med å bestemme når beslutninger fattes. Filmskolen er det desidert minste fakultet ved HiNN. AMEK er det nestminste. I konkurranse med fire andre fakultet som alle er mange ganger så store som oss, har Filmskolen og AMEK mye å vinne på å stå sammen, vel vitende at vi er det mest ‘sexy’ fakultet og HiNNs flaggskip.
For mindre enn et år siden trådte Eli Bø inn i rollen som ny Dekan ved Filmskolen. Denne høsten kom Leif Holst Jensen inn som ny Dekan ved AMEK. De er begge pålagt av HiNN å gjennomføre strukturelle endringer som medfører større samarbeid mellom de to fakultetene – et samarbeid som har vært etterlyst i årevis av HiNN, av medarbeidere og ikke minst av filmbransjen selv, som både Eli, Leif og jeg kommer fra. Min stilling som Prodekan for begge fakultetene er et ledd i dette samarbeidet. Med Kjersti Normann om bord som ny Prodekan utdanning blir ledelsen for Filmskolen endret. Endring kan være ubehagelig – man vet hva man har, men ikke hva man får. Dette gjelder for studenter og ansatte både ved Filmskolen og AMEK. La det derfor være sagt at en fremtidig fakultetsammenslåing ikke er ensbetydende med omlegging og rasering av de gode og utprøvede pedagogiske oppleggene og tradisjonene som eksisterer. Dette handler om å skape større gard av felles kultur og samarbeid der dette gjør oss sterke.
Endringene som kommer er det vi i ledelsen som har ansvar for, men vi vil gjøre den sammen med dere. Dere studenter er årsaken til at vi finnes. Dere er fremtiden som skal bygge videre på foregående filmgenerasjoners fundament og reisverk. Uten dere, ingen skole – men, dere kommer og går. (Det er bl.a. denne debatten et eklatant eksempel på. Vi har hatt den mange ganger før i løpet av de 25 årene som filmskolen har eksistert.) De fagansatte er våre stjerner. De er navet i all undervisning og KU-virksomhet. Det er dem studentene kommer for å lære av. De fagansatte skal føle seg trygge, sett og verdsatt av oss i ledelsen.
Vår ambisjon om å stadfeste og videreutvikle kompetansen ved DNF og AMEK slik at vi forblir et nasjonalt og nordisk høysete for audiovisuell utdanning og kunstnerisk forskning, er noe enhver høyere utdanningsinstitusjon vil gå over lik for å få under sin paraply. Vi vet hva vi er verdt, men ikke alle andre ser det like klart som oss, ennå. Det vil vi gjøre noe med, og vi må gjøre det sammen.
Nina Grünfeld er Prodekan for kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning ved Den norske filmskolen og AMEK.
Som studentene ved Filmskolen var jeg tidligere skeptisk til det som luktet av såkalt «akademisering». I dag bruker jeg ikke lenger begrepet ettersom jeg opplever det som både vagt og misvisende, skriver Nina Grünfeld, prodekan for kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning for både Den norske filmskolen og AMEK.
Studentene ved Den norske filmskolen (DNF) bekymrer seg for at det skal oppstå en «akademisering» av faget som resultat av at Høyskolen Innlandet (HiNN) søker universitetsstatus, og en mulig sammenslåing med Fakultet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi (AMEK), som består av de to instituttene tv-skolen på Lillehammer og spillskolen på Hamar. For en uke siden trådte jeg inn i rollen som ny Prodekan for kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning for både Filmskolen og AMEK, og har lyst til å dele noen tanker.
Hver dag, hver uke, hver måned og hvert år skapes det enorme mengder kunst der det ferdige resultatet blir tilgjengeliggjort for publikum via kinosaler, konsertlokaler, teatersalonger, gallerier, på nettet og et utall andre flater og arenaer. Mange skapende kunstnere ønsker at verket de har skapt skal stå på egne ben, og vegrer seg derfor for å uttale seg om arbeidet de har gjort og de metodene som de har tatt i bruk. Likefullt gjør de nettopp det; reflekterer rundt verkene sine og prosessen frem mot målet når de blir intervjuet i pressen og andre massemedier, gjennom debatter og samtalearrangementer, fagseminarer osv. Mange kunstnere er også blitt trenet i å reflektere rundt egen virksomhet som en dyd av nødvendighet når de søker offentlig eller privat støtte til gjennomføring av prosjektene sine. Likefullt, de færreste reflekterer som en del av en akademisk virksomhet, helt enkelt fordi de ikke er tilknyttet en formell akademisk institusjon, men kanskje ennå mer fordi de aldri så for seg at det skulle være en del av deres praksis da de valgte seg kunsten som løpebane i livet.
Dette avsnittet skrev jeg nylig som innledning til en metodespalte i Norsk medietidsskrift, dedikert forskning på egen kreativ praksis. Jeg er usikker på om jeg kunne eller ville skrevet, denne teksten for to år siden, før jeg søkte opprykk til professor i dokumentarfilmregi ved tv-skolen. Som studentene ved Filmskolen var jeg skeptisk til utvanning av det praktiske faget og det som luktet av såkalt ‘akademisering’. I dag bruker jeg ikke lenger begrepet ettersom jeg opplever at det som både vagt og misvisende.
Hva skjedde? – Å søke opprykk tvang meg til å reflektere over egen virksomhet, til kritisk å gå igjennom min filmproduksjon, drøfte de valgene jeg hadde tatt og sette dem inn i en kontekst. Samme hvor banalt det kan høres ga det en overraskende innsikt som inspirerte til ny virksomhet, men vel så viktig: innsikten var kompetansehevende i seg selv. Jeg fikk opprykk. Utover økt lønn og ansenitet følger en personlig utvikling med en slik reise. En reise som bygger faglig styrke og trygghet, for personen det gjelder, for fakultetet og instituttet der kollegaene arbeider og ikke minst for alle de studentene som vedkommende skal undervise og veilede. Mitt ønske er at alle faglig ansatte ved DNF og AMEK skal få mulighet til å gjøre en liknende reise – og at det samme skal gjelde for de studentene som en dag i fremtiden blir en del av den faglige staben.
Kunstnerisk utviklingsarbeid (KU) er begrepet vi bruker for forskning innen de kreative fagene i høyere utdanning, og er i ht. loven likestilt med all annen forskning. KU er etter min mening utdanningssektorens gave til oss kunstnere. Den gir oss tid og rom til ikke bare å skape ny kunst, men også til å reflektere over egen skapende virksomhet. Hvorfor vil jeg lage denne filmen akkurat nå? Hva vil jeg gjør annerledes enn sist gang og hvorfor? Finnes det fellestrekk i mine skapende prosesser – noe som kan defineres som en metode? Hvordan kan min metode være relevant for andre kollegaer og studenter? Hva har andre gjort tidligere som jeg kan lese om eller høre, og som er relevant for meg? Dette er bare noen av mange spørsmål som KU gir oss mulighet til å fordype oss i. Det avgjørende er at den erfaringen og kunnskapen vi sitter på blir gjort tilgjengelig for andre og bidrar til kunstnerisk innovasjon. I dag er det mye taus kunnskap som vi tar med oss i graven. Det er ufattelig trist.
Den refleksjonen som vi ønsker at skal finne sted blant faglærere, og som vi vil at studentene skal kjenne til, kan skje på ulike vis. Mange frykter nok den akademiske formen med fagfellevurdering og publikasjoner i meritterende tidsskrifter. Begreper som etterprøvbarhet er viktig innenfor fagfelt der to pluss to bør bli fire. Hos oss bør det bli annet enn fire. Ja, publisering av KU-refleksjon kan skje i tradisjonelle skriftlige former, men også i en mer eksperimenterende skriftform som essay, i en podkast, i et video-essay, i en filmet samtale eller i en annen eksperimentell form som i neste runde kanskje resulterer i et kunstnerisk verk (hvem vet?). Det avgjørende er at refleksjonen kan deles ved at den er dokumentert og arkivert i tilgjengelige kanaler.
Det generelle forskningsfeltet som omhandler KU er stort og dekker alle kunstfelt, fra utøvende kunstnere som dansere, skuespillere, musikere, performans- og sirkusartister m.fl., til skapende kunstnere som skulptører, malere, komponister, forfattere, dramatikere, regissører, fotografer, lydfolk, scenografer, klippere, designere osv. Enkelte kunstfelt er smale med et lite nedslagsfelt, andre brede og kommersielle. Frykten for at vi skal havne i det smale er stor hos mange i filmfeltet. Hvor hører vi så hjemme? I hele spekteret, vil jeg påstå. Det audiovisuelle feltet rommer så godt som alle uttrykksformer og eksponeres i alt fra kinosaler, tv og digitale formater til gallerier og kunstmesser mm. Ved Filmskolen må vi finne vår egen KU-identitet for hvordan vi vil forske, formidle og synliggjøre prosessen og resultatene våre, og ikke minst hvordan vi registrere og lagrer dem. Mye spennende har allerede skjedd og nye ting er på gang, men mye av dette er også nybrottsarbeid som må skje i samarbeid med fagstaben.
Lærerne på Filmskolen rekrutteres fra en filmbransje som tradisjonelt har bestått av fagfolk som har gått i læra. Selv om de fleste i dag har en formell utdannelse i form av en filmbachelor eller liknende, er det få som har valgt filmuttrykket fordi de vil lese, skrive og forske. Det som driver oss er å skape og fortelle historier, og vi ser oss selv som en del av en stolt håndverkertradisjon. Slagsiden ved dette er en uheldig skepsis til KU som smitter over på studenten lenge før studenten har fått mulighet til å selv å finne ut hva KU kan være.
Studentene frykter at lærere som er ansatt i åremål- og deltidsstillinger vil bli erstattet av fastansatte som forsker og ikke lenger har kontakt med bransjen. Dette bygger på en antagelse om at lærere i fast jobb ikke holder seg faglig oppdatert. Min erfaring er det motsatte. At tryggheten som kommer med regulerte arbeidsforhold gir tid og ro til faglig fordypning. Når du skal ut i produksjon søker du permisjon, vel vitende at du kommer hjem til institusjonen med ny kunnskap som styrker deg som lærer.
Studentene er bekymret for at dagens faglærere skal bli erstattet av stipendiater og at finansieringen av deres lønn tas fra bachelorstudentenes undervisningsmidler. Stipendiatenes lønn kommer fra egne hjemler. Når kandidaten har disputert får Filmskolen ca. 400 000. Viktigst er at fagområdet, og i dette tilfellet forhåpentligvis hele filmfeltet, får ny og anvendelig kunnskap tilbake. Gjeste- og timelærer vil fortsatt inngå som den av undervisningskabalen. Den 25. januar er det søknadsfrist for de syv nye stipendiatstillingene som etter planen starter opp høsten 2023 (5 ved DNF og 2 ved AMEK). Å samarbeide om dette vil gi gode synergier for absolutt alle! Stipendiatene trer inn i en fireårig stilling med 25% undervisningsrett (ordet undervisningsplikt opplever jeg som unødig negativt ladet all den tid det er et privilegium å undervise). Deres KU-virksomhet vil bidra til å skape ny kultur som innbefatter at faglærere skal få kompetanseheving slik at de kan undervise og veilede på alle nivåer (bachelor, master og phd), og derigjennom kvalifisere dem til å søke opprykk. For unge filmstudenter i starten av en karriere er det sjelden fast jobb og pensjon som står i sentrum, men mange av dem vil en dag komme tilbake som stipendiater og faglærere. Da vil også de sette pris en forutsigbarhet om lønn og pensjon, et gode de fleste tar for gitt i norsk arbeidsliv, men som frilansende filmarbeidere har kunnet se langt etter. Som arbeidsgivere påhviler det oss å ivareta de ansattes vilkår. Være seg de er ansatt i åremål eller fast stilling er de fleste ansatt i langt lengere perioder enn studentene som kommer og går. Noen er der et helt arbeidsliv. De som bygde opp Filmskolen, som Malte Wadman, Leidulv Risan, Jan Lindvik, Kjell Vassdal, Kirsten Bryhni m.fl – var personer med imponerende track records, men aktive filmfolk var de ikke i perioden de jobbet på Filmskolen. De var tilsatt i fulle stillinger, bodde på Lillehammer og jobbet knallhardt for å etablere skolen og dens rykte, noe de fikk til på imponerende vis. Et fragmentert fagmiljø bestående av travle bransjefolk i småstillinger er utfordrende for alle. Vi må heller ikke glemme betydningen av å være gode pedagoger. Dette er noe som utvikles over tid og der høyskolen har en rekke tilbud for å øke kompetansen.
Studentene er opptatt av Filmskolens autonomi. Jeg antar at dette handler fag og økonomi. For å ta det siste først: det eksisterer fortsatt en feilaktig forestilling om at en fakultetsammenslåing med AMEK vil tappe Filmskolen for penger. Når sant skal sies er det AMEK som burde være bekymret for hva en samorganisering vil bety økonomisk. Videre er det et vesentlig poeng i denne forbindelsen at det ikke er Filmskolens status som kunstfaglig institusjon som gir oss den finansieringen vi har. Systemet handler kun om hvor ressurskrevende studietilbudene er. Derfor deler Filmskolen kategori med for eksempel medisin, veterinær – og andre kunstutdanninger, så som tv-skolen på AMEK.
For omverdenen bidrar dagens struktur til uklarhet. At det finnes en filmskole og en tv-skole som begge ligger på Lillehammer og sorterer under Høgskolen Innlandet, men som ikke har noe med hverandre å gjøre, er forvirrende for de som vil søke seg til skolene våre, for myndighetene som finansierer oss og ikke minst for bransjen selv. At det i tillegg finnes en spillskole på Hamar under samme paraply gjør forvirringen total.
Autonomi kan forsterke identiteten og tilhørigheten i gruppen (oss vs. dem), men autonomi for autonomiens skyld kan også resultere i at man havner på sidelinjen og ikke får være med å bestemme når beslutninger fattes. Filmskolen er det desidert minste fakultet ved HiNN. AMEK er det nestminste. I konkurranse med fire andre fakultet som alle er mange ganger så store som oss, har Filmskolen og AMEK mye å vinne på å stå sammen, vel vitende at vi er det mest ‘sexy’ fakultet og HiNNs flaggskip.
For mindre enn et år siden trådte Eli Bø inn i rollen som ny Dekan ved Filmskolen. Denne høsten kom Leif Holst Jensen inn som ny Dekan ved AMEK. De er begge pålagt av HiNN å gjennomføre strukturelle endringer som medfører større samarbeid mellom de to fakultetene – et samarbeid som har vært etterlyst i årevis av HiNN, av medarbeidere og ikke minst av filmbransjen selv, som både Eli, Leif og jeg kommer fra. Min stilling som Prodekan for begge fakultetene er et ledd i dette samarbeidet. Med Kjersti Normann om bord som ny Prodekan utdanning blir ledelsen for Filmskolen endret. Endring kan være ubehagelig – man vet hva man har, men ikke hva man får. Dette gjelder for studenter og ansatte både ved Filmskolen og AMEK. La det derfor være sagt at en fremtidig fakultetsammenslåing ikke er ensbetydende med omlegging og rasering av de gode og utprøvede pedagogiske oppleggene og tradisjonene som eksisterer. Dette handler om å skape større gard av felles kultur og samarbeid der dette gjør oss sterke.
Endringene som kommer er det vi i ledelsen som har ansvar for, men vi vil gjøre den sammen med dere. Dere studenter er årsaken til at vi finnes. Dere er fremtiden som skal bygge videre på foregående filmgenerasjoners fundament og reisverk. Uten dere, ingen skole – men, dere kommer og går. (Det er bl.a. denne debatten et eklatant eksempel på. Vi har hatt den mange ganger før i løpet av de 25 årene som filmskolen har eksistert.) De fagansatte er våre stjerner. De er navet i all undervisning og KU-virksomhet. Det er dem studentene kommer for å lære av. De fagansatte skal føle seg trygge, sett og verdsatt av oss i ledelsen.
Vår ambisjon om å stadfeste og videreutvikle kompetansen ved DNF og AMEK slik at vi forblir et nasjonalt og nordisk høysete for audiovisuell utdanning og kunstnerisk forskning, er noe enhver høyere utdanningsinstitusjon vil gå over lik for å få under sin paraply. Vi vet hva vi er verdt, men ikke alle andre ser det like klart som oss, ennå. Det vil vi gjøre noe med, og vi må gjøre det sammen.
Nina Grünfeld er Prodekan for kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning ved Den norske filmskolen og AMEK.
