Det er på overtid at de audiovisuelle miljøene ved Høgskolen samles til ett sterkt fakultet, mener Leif Holst Jensen, dekan for AMEK. «Vi skal ikke miste Den norske filmskolens faglige posisjon og renommé. Men vi kan ikke fortsette med to små fakultet som jobber med svært overlappende faglige ambisjoner og miljøer, og som utad overfor studenter og bransje fremstår som uklare og som konkurrenter.»
Foto fra studioøvelse på TV-skolen ved Høgskolen i Innlandet.
La det ikke være tvil. Vi har muligheten til å lage landets sterkeste fakultet for audiovisuelle utdanninger ved det vi håper blir et Universitet i Innlandet. Det betyr at vi samler dagens film-, tv- og spillutdanninger innenfor en samlet organisasjon. Navnet og den endelige interne organiseringen må vi finne frem til. Vi ønsker et sterkt og tett samarbeid med bransjen for å utvikle studietilbud, forskning og etterutdanning. Ambisjonen er å styrke kvaliteten på alle områder, og sikre en mer robust organisering for fremtiden. Samtidig som vi beholder det unike ved de ulike fag og skoler. Spørsmålet bør ikke være om, men hvordan vi blir ett fakultet.
I dag har høyskolen tre audiovisuelle skoler, eller institutter:
TV-skolen på Lillehammer, som startet ti år før filmskolen og som har holdt høy kvalitet på sine tv-utdanninger siden oppstart. TV-skolen har en unik flerkamerautdanning i Norden og et sterkt miljø for dokumentar. Mange av de dyktigste folka i norsk tv-bransje har sin utdanning fra TV-fagene. Relasjonen til den profesjonelle bransjen og spesielt NRK har alltid vært sterk. Skolen har 35 ansatte.
Spillskolen i Hamar, som er etablert for 20 år siden, altså fem år etter Filmskolen, har 300 studenter, 30 ansatte og et sterkt fagmiljø som har vært i front for spillutdanning i Norge og Norden, og som har et tett samarbeid med andre miljøer i regionen. Spillskolen utdanner spillutviklere og animatører, og dyktige teknologer og programmerer. Fagmiljøet er internasjonalt med medarbeidere fra mer enn ti nasjoner, og ligger langt framme på forskning. Instituttet har oppnådd å bli anerkjent som akademisk partner for både UnReal og Unity.
Den norske filmskolen er mest kjent, og den sterkeste merkevaren. Skolen har bidratt til å endre norsk film- og dramabransje. Filmskolen har bachelorutdanning på Lillehammer, og sin master og Ph.d i Oslo foreløpig. Etableringen av filmskolen i Lillehammer kom som følge av flere faktorer, bransjens engasjement, eksistensen av tv-utdanning, NRKs tilstedeværelse i byen og etterbruk av lokaler etter OL i 94. Nylig feiret Filmskolen sitt 25-års jubileum. Det var fint å se hvor mange tidligere studenter som har markert seg godt i bransjen og hos publikum nasjonalt og internasjonalt. Det har de gjort med base i Lillehammer i alle disse årene, og de kan fint fortsette å gjøre det også de neste 25 årene.
Det er rart at ikke disse tre skolene for lengst har blitt slått sammen som ett sterkt fagmiljø. Det har vært gjort mange forsøk, og det har vært vedtak tidligere, men frykt for konflikt og mobilisering av motstand og omkamper har preget prosessene. Men det har vært gjort mange utredninger i løpet av de siste femten årene. Da dekanstillingene ble utformet og utlyst sommeren 2021 var det krav om tettere samarbeid, og saken har stått på agendaen internt i mer enn ett år. Med et vedtak sommeren 2023 har det pågått i to år. Dette er ikke en sak som hastes igjennom på ett halvt år, slik Karin Julsrud beskriver det.
Filmskolen tilbyr utdanning i «film og beslektede audiovisuelle kunstformer» – et begrep som ikke eksisterer noe annet sted, og inkluderer alt det som tv-skolen og spillskolen representerer. TV-skolen tilbyr dokumentarutdanning, men omtaler det som enkameraregi, ikke dokumentarfilm. Spillskolen tilbyr animasjonsfilm og jobber med virtuell produksjon. Grensene mellom skolene og fagene er uklare. Eller tverrfaglige som det også kan sies. Fagstabene samarbeider allerede, men kan gjøre det i mye større grad enn nå, og det må koordineres bedre.
Det er langt på overtid at de audiovisuelle miljøene ved Høgskolen samles til ett sterkt fakultet. Vi skal ikke miste den faglige posisjon og renommé filmskolen har hatt og har. Det gjelder også for tv-skolen og Spillskolen. Men vi kan ikke fortsette med to små fakultet som jobber med svært overlappende faglige ambisjoner og miljøer, og som utad overfor studenter og bransje fremstår som uklare og som konkurrenter. Fusjonen til ett fakultet burde ha skjedd for mange år siden. Karin Julsrud skriver at Filmskolen er kunstfaglig og at AMEK er det ikke. Men det hun skriver er feil – både Spillskolen og TV-skolen ansetter og rekrutterer studenter på kunstfaglig grunnlag, har opptaksprøver og finansiering som kunstfag.
Som mangeårig leder av Produsentforeningen forholdt jeg meg til alle skolene, og synes det var rart at jeg som ekstern til tider visste mer om hva som foregikk på de ulike stedene enn de visste om hverandre. I bransjeorganisasjonene samarbeider de ulike fagfeltene, men også med klar anerkjennelse av forskjellene.
Som leder av film og medieutdanningene på Westerdals og Kristiania var det definitivt en fordel for oss at Høgskolen i Innlandet ikke klarte å samle kreftene sine. Vi klarte på Westerdals å fusjonere miljøer fra NISS, Westerdals og NITH til en veldig konkurransedyktig høyskole som leverte på høyt internasjonalt nivå. Et sprikende opplegg og svak samordning i Innlandet, var en fordel for oss. Det mest paradoksale var i 2017 da filmskolen på Lillehammer arrangerte workshop for europeiske film-, tv- og medieutdanninger, uten å invitere tv-skolen som lå i samme bygg. Da var jeg dekan på Westerdals og kunne ta med både film, tv- og spillærere til Lillehammer. Til en workshop om det å drive medieutdanning. TV-skolen og spillutdanningene på Høgskolen i Innlandet var ikke invitert og deltok ikke. Filmskolen startet masterutdanning og inkluderte dokumentarfilm og spill, uten at det formelt var koordinert og avklart med de øvrige skolene internt.
I sin iver etter å fremstå unik er det en stor risiko for at filmskolens forsvarere snakker ned sine kollegaer og bransjevenner i tv- og spillbransjen. Det er paradoksalt å lese om frykt for å miste særegenhet, og «få et audiovisuelt fortellerteknisk lappeteppe som ikke tilhører samme fagfelt», og i neste avsnitt «vi skal være en filmutdanning som ligger i front og som tar opp i seg og også utfordrer det bestående. Vi skal samarbeide på tvers av kunstneriske disipliner og vi skal bli utfordret av ny teknologi, omfavne interaktive fortellinger, nye produksjonsmodeller, nye roller og samarbeidsmuligheter.» Det er jo nettopp det samarbeidet som et felles fakultet skal legge til rette for, samtidig med respekt for de ulike fag og sjangre.
Studentene ved bachelorutdanning på filmskolen etterlyste kommunikasjon og åpenhet. Det er naturlig. De spør om faglige begrunnelser og engasjement i bransjen. Studentene har tatt diskusjonen ut i det offentlige rom. Det setter jeg stor pris på. Bransjeaktører hiver seg også inn med kraft og engasjement. Det er godt at det stilles spørsmål ved de faglige prosessene og begrunnelser for ulike valg som vurderes for filmskolen, og for de øvrige film, tv- og spillutdanningene på Høgskolen i Innlandet.
Jeg skal ikke mene noe om de konkrete endringsforslagene for utdanningsløpene innenfor filmskolen. Det har dekankollega Eli Bø ansvaret for. Noe jeg vet hun, og staben hennes tar på alvor. Det er viktig at de ulike fagene og fagspesialiseringenes behov blir ivaretatt. Vi skal ikke endre kjernen i kunstfaglig utdanning.
Noen snakker om rasering av utdanningen og akademisering, og det blir trukket paralleller til det som skjedde på Filmskolen i Danmark for to år siden. Det er en prosess jeg kjenner veldig godt fra alle sider av bordet, og kan ikke sammenlignes. Den danske filmskolen har stått helt utenfor utdanningssystemene, er underlagt Kulturdepartementet og har hatt betydelige utfordringer basert på det. I tillegg er det viktig å understreke at både Filmskolen og resten av de audiovisuelle og kunstfaglige miljøene ved HINN allerede er en viktig del av akademia og innenfor rammen av formelle bachelor- og masterløp. Kollega Nina Grünfeld skrev godt om dette i Rushprint 11.januar.
Noen snakker om manglende konsekvensutredning, altså samle relevant og tilgjengelig informasjon. Til det er det å si at det arbeidet foregår innenfor de formelle og konkrete rammene som finnes på de ulike fakultet og i samarbeid. Endringer og utvikling av studieprogram har formelle prosesser som skal ivareta kvaliteten, og sikre delaktighet. De prosessene ivaretas. Det har vært gjort mange utredninger og vurderinger tidligere. Det er også viktig å skille de ulike prosessene fra hverandre, som debatten heldigvis gjør mer og mer. Etter min oppfattelse er det ikke kommet opp argumentasjon eller saker som ikke har vært kjent fra tidligere diskusjoner.
John Christian Rosenlund skriver i Rushprint om mislykket distriktspolitikk og grunnleggende mangel på respekt for fagmiljøet. Resultatene gjennom 35 år for tv-skolen, 25 for filmskolen og 20 for spillskolen viser noe annet. De fleste har gått ut i bransjen og bidratt til fornyelse og utvikling.
Rammebetingelsene og kravene til utdanning er noe helt annet nå enn for en del år siden. Uansett hvor i Europa man er. Utdanningssektoren er blitt mye proffere og ivaretar studentenes interesse og sikkerhet på en helt annen måte. Kunstfagene har sterke ambisjoner, men det er også krav til pedagogikk, altså evnen til å systematisk lære opp studentene, som ikke var der tidligere. Utdanning, også innenfor film og audiovisuell produksjon er et fag som ikke lar seg løse med at noen dyktige profesjonelle kommer innom når de har tid. Vi trenger kjernestab og kjernekompetanser. Føringene og kvalitetskravene fra departementet som finansierer høyere utdanning er de samme uansett hvor i landet utdanningen ligger. John Christian Rosenlund tar feil når han skriver «hvis den norske filmskolen blir en del av og tilpasses en standard høyskole eller universitet, så står vi samtidig i fare for å miste mange av disse talentene som ikke vil orke, eller ha teoretisk mulighet til å komme inn på en høyskole.» Alle de kunstfaglige utdanningene i Norge er innenfor samme rammeverk som Høgskolen i Innlandet. Filmskolen har i lang tid vært en del av «en standard høyskole». La det være klart: Høgskolen i Innlandet har vært et godt hjem for alle disse audiovisuelle utdanningene. Fagene har hatt stor intern frihet, og fått stort spillerom.
Vi trenger at bransjens behov blir ivaretatt, men samtidig må bransjen også forstå de formelle og reelle rammene for utdanning. Dialogen må bli tettere enn den har vært, og vi trenger å bygge videre innenfor de rammebetingelsene vi har.
Karin Julsrud beskriver selv i sitt innlegg at hun ønsket å flytte større deler eller hele filmskolens virksomhet til Oslo, og at hun tapte den kampen. De som har fulgt situasjonen ved Kunsthøgskolen i Oslo, og de økonomiske rammebetingelsene der bør være veldig glade for at Filmskolen ikke er en del av den. Det er riktig at den største delen av bransjen er i Osloregionen, og at det ville vært lettere å rekruttere stab til undervisning hvis skolen lå der. Men studentene trekker også fram mange fordeler med at skolen ikke ligger midt i arbeidsmarkedet. De audiovisuelle utdanningene ved Høgskolen i Innlandet blir ikke flyttet til Oslo i Karin Julsruds, John Christians Rosenlunds eller min profesjonelle levetid. Så vi må styrke og utvikle dem sammen der de er. Lokaliseringsdiskusjonen vil nok vare evig, men den må ikke hindre utvikling, og anerkjennelse av det arbeid som faktisk gjøres.
De tre skolene – Den norske filmskolen, TV-skolen og Spillskolen – bør samles til et sterkt fakultet. Som vil ha en unik posisjon i det norske utdanningsmarkedet, og være et av de sterkeste i Norden på kunstnerisk og praktisk medieutdanning. Vi er offentlig finansiert i sin helhet, har gratis studietilbud, noe som er en viktig konkurransefordel i det norske og internasjonale utdanningsmarkedet.
Jeg deler mange av John Christian Rosenlunds betraktninger. Filmskolen skal være Norges ypperste utdanning innen filmproduksjon og er samtidig en av Norges dyreste utdanninger. Vi bør og må forvente topp kvalitet. Det primære for filmstudenter vil alltid være den praktiske kunstneriske tilnærmingen. Det samme gjelder for tv-studenter og spillstudenter. Arbeid med prosjekter og arbeid i team.
Det vi jobber for nå er reelt å styrke fagenes posisjon, og dermed utdanning, forskning og kompetanse til hele den audiovisuelle sektor i Norge. Her ønsker vi tett samarbeid med bransjeorganisasjonene og alle virksomheter med tilknytning. Vi ønsker også å samarbeide mye tettere med de andre utdanningsinstitusjonene på feltet i Norge og Norden, og utvikle en internasjonal profil.
På kort sikt blir de ulike stabene og studiemiljøene fortsatt spredt mellom en liten Campus i Oslo, og større miljøer i Hamar og Lillehammer. Lokalisering, Campusutvikling og ressurser er store spørsmål uavhengig av om fakultetene samles til ett eller fortsetter som to fakultet. Høgskolen vurderer utbyggingsplaner sentralt i bykjernen i både Hamar og Lillehammer, der de audiovisuelle fagmiljøene vil ha en helt sentral rolle.
Karin Julsrud berører det litt forslitte begrepet «bedre synergi», men i denne sammenheng er det helt reelt: «Synergi betyr samspill mellom flere faktorer som forsterker hverandre slik at den kombinerte effekten blir større enn summen av de enkelte faktorenes bidrag.»
Faglig synergi må være hovedbegrunnelsen for en samorganisering. Fagområdene og arbeidsformer er delvis de samme, delvis supplerende og delvis tilstøtende. Ute i bransjen vil studentene fra de ulike studieprogram jobbe sammen på prosjekter, og teknologien skaper stadig nye løsninger som kombinerer bruk av spillteknologi, film og fjernsynsproduksjon. Bruk av spillmotorer endrer roller og utfordrer tradisjonelle fag. Samtidig er det også forskjeller i sjangre og marked, og det er forskjell og nyanser innen fiksjon, dokumentar, animasjon, kunst og underholdning, spill og andre medier.
Alle tre skoler har studieprogram med forankring i kunstnerisk produksjon, og alle har betydelig bruk av teknologi for å skape forutsetning for kunstnerisk og kreativ skaperevne. Alle ansetter på grunnlag av kunstnerisk praksis, og har opptaksprøver på studieprogram. Vi trenger å samordne investeringer og bruk av utstyr.
Vi har identifisert stor gevinst ved å samle de ulike miljøene for å styrke innsats på forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid. Vi ansatte en felles prodekan Forskning/Kunstnerisk utviklingsarbeid, Nina Grünfeld som tiltrådte 1. januar. Vi opplevde en relevant og god diskusjon før den avgjørelsen. Det er mye bedre med en felles prodekan, enn to deltidsansatte som jobber for hvert sitt fakultet med de samme fagområdene. Vi har også felles arbeid med Kunstfaglig Ph.d og samarbeids-Ph.D sammen med andre høyskoler og universitet. Vi ser på samarbeidsprosjekter som kommer hele miljøet og eksterne aktører til gode.
Internt på HINN er de to fakultetene små hver for seg og fremstår som litt uklare og overlappende for resten av ledelsen, og kanskje for styret. Men gjennom samarbeid og felles organisering har vi merket en styrket posisjon og anerkjennelse som vi mener er avgjørende for å sikre gode rammevilkår og finansering i fremtiden. Ved å være et stort sterkt fakultet vil det styrke posisjonering i forhold til konkurrenter, bedre posisjonering for rekruttering av studenter og ansatte, og mulighet for fasiliteter og teknologi.
Organisatorisk og ledelsesmessig vil et samlet fakultet også gi synergi. Det vil styrke ledelse og ledelseskapasitet, gi større og bedre administrativ og teknisk kapasitet, bedre kvalitet og forutsigbarhet for studenter, og gi et bedre samspill med høgskolens øvrige administrative og tekniske staber.
Økonomisk vil dette også ha betydning. Høgskolens ledelse har vært klar på at en fusjon ikke vil bety noen reduksjon i rammene sammenlignet med om de to fakultetene vil fortsette hver for seg. Det er en fin «garanti». En fusjon er ikke ment som et spareprosjekt. Sammen vil vi kunne styrke fokus på finansiering av kunstfag. Jobbe for en felles utnyttelse fagfolk, ansatte og gjestelærere, mer felles teknologi og infrastruktur, som betyr at vi får mulighet til å foreta investeringer vi ikke kan hver for oss. Vi kan få styrket kraft til å utvikle nye studier og sikre ekstern finansering. For bransjen vil det være viktig med en felles innsats med fokus på Etter og videreutdanning (EVU).
Diversifisering er også en vesentlig begrunnelse for fusjon. Bredde skaper mulighet for innovasjon og reduserer risiko. Noen fagområder er svake på de to fakultetene hver for seg, men kan styrkes samlet, og det er et mål å styrke de ulike nivåene bachelor, master, Ph.D og EVU.
Samlet vil vi også være en betydelig sterkere virksomhet overfor andre strategiske partnere. Vi kan samarbeide bedre med bransjeorganisasjonene på alle fagområder, og ikke så fragmentert som i dag. Det samme gjelder overfor TV-Kanaler, mediehus og produksjonsselskaper, og overfor regionale og nasjonale partnere.
Det er viktig at de ulike studieprogram og fagmiljøene kan beholde egenart og relevans. Vi må anerkjenne de ulike fagfunksjonenes behov for spesielle utdanningsløp, og vi må sikre samarbeidsprosjekter og praktiske produksjoner. Vi kan risikere å miste unike miljøer og identitet, og det er en frykt for å utvanne kunstfaglig fokus. Men disse farene er der også om vi fortsetter som små miljøer. Da vil vi være mer sårbare. Norge trenger audiovisuell kompetanse fremover, og vi vil trenge sterke spesialiserte miljøer som evner å samarbeide tett fremover.
Vi skal ikke fjerne den grunnleggende praktiske delen av utdanningene, vi skal ikke flytte til Oslo, og vi skal ikke bli en gjeng med teoretikere uten forankring eller dialog med bransjen.
Innad på Høgskolen vil dette drøftes denne våren, og styret vil fatte beslutninger knyttet til ulike spørsmål omkring dette. Vi skal sikre dialog og informasjon, men vi må også sikre at det blir fattet beslutninger som driver oss fremover. Ambisjonen må være at vi er ett samlet fakultet med tre sterke institutter eller skoler med oppstart fra budsjettåret 2024. Det året blir vi forhåpentligvis et Universitet. Et Universitet der de audiovisuelle fagene står sentralt som eget fakultet og preger den samlete profilen. Et fakultet som er attraktivt for studenter og lærekrefter, og som vil bidra til å bygge opp under den fantastiske bransjen som har utviklet seg i Norge siden årtusenskiftet.
Leif Holst Jensen, dekan for fakultet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi (AMEK)
Les tidligere innlegg i debatten:
«Filmskolens kvalitet og faglige renommé står på spill.»
«Vi må i større grad bli én samlet skole.»
Om filmskolens kvalitet og faglige renommé.
Hva betyr «akademisering» av filmskolen?
Det er på overtid at de audiovisuelle miljøene ved Høgskolen samles til ett sterkt fakultet, mener Leif Holst Jensen, dekan for AMEK. «Vi skal ikke miste Den norske filmskolens faglige posisjon og renommé. Men vi kan ikke fortsette med to små fakultet som jobber med svært overlappende faglige ambisjoner og miljøer, og som utad overfor studenter og bransje fremstår som uklare og som konkurrenter.»
Foto fra studioøvelse på TV-skolen ved Høgskolen i Innlandet.
La det ikke være tvil. Vi har muligheten til å lage landets sterkeste fakultet for audiovisuelle utdanninger ved det vi håper blir et Universitet i Innlandet. Det betyr at vi samler dagens film-, tv- og spillutdanninger innenfor en samlet organisasjon. Navnet og den endelige interne organiseringen må vi finne frem til. Vi ønsker et sterkt og tett samarbeid med bransjen for å utvikle studietilbud, forskning og etterutdanning. Ambisjonen er å styrke kvaliteten på alle områder, og sikre en mer robust organisering for fremtiden. Samtidig som vi beholder det unike ved de ulike fag og skoler. Spørsmålet bør ikke være om, men hvordan vi blir ett fakultet.
I dag har høyskolen tre audiovisuelle skoler, eller institutter:
TV-skolen på Lillehammer, som startet ti år før filmskolen og som har holdt høy kvalitet på sine tv-utdanninger siden oppstart. TV-skolen har en unik flerkamerautdanning i Norden og et sterkt miljø for dokumentar. Mange av de dyktigste folka i norsk tv-bransje har sin utdanning fra TV-fagene. Relasjonen til den profesjonelle bransjen og spesielt NRK har alltid vært sterk. Skolen har 35 ansatte.
Spillskolen i Hamar, som er etablert for 20 år siden, altså fem år etter Filmskolen, har 300 studenter, 30 ansatte og et sterkt fagmiljø som har vært i front for spillutdanning i Norge og Norden, og som har et tett samarbeid med andre miljøer i regionen. Spillskolen utdanner spillutviklere og animatører, og dyktige teknologer og programmerer. Fagmiljøet er internasjonalt med medarbeidere fra mer enn ti nasjoner, og ligger langt framme på forskning. Instituttet har oppnådd å bli anerkjent som akademisk partner for både UnReal og Unity.
Den norske filmskolen er mest kjent, og den sterkeste merkevaren. Skolen har bidratt til å endre norsk film- og dramabransje. Filmskolen har bachelorutdanning på Lillehammer, og sin master og Ph.d i Oslo foreløpig. Etableringen av filmskolen i Lillehammer kom som følge av flere faktorer, bransjens engasjement, eksistensen av tv-utdanning, NRKs tilstedeværelse i byen og etterbruk av lokaler etter OL i 94. Nylig feiret Filmskolen sitt 25-års jubileum. Det var fint å se hvor mange tidligere studenter som har markert seg godt i bransjen og hos publikum nasjonalt og internasjonalt. Det har de gjort med base i Lillehammer i alle disse årene, og de kan fint fortsette å gjøre det også de neste 25 årene.
Det er rart at ikke disse tre skolene for lengst har blitt slått sammen som ett sterkt fagmiljø. Det har vært gjort mange forsøk, og det har vært vedtak tidligere, men frykt for konflikt og mobilisering av motstand og omkamper har preget prosessene. Men det har vært gjort mange utredninger i løpet av de siste femten årene. Da dekanstillingene ble utformet og utlyst sommeren 2021 var det krav om tettere samarbeid, og saken har stått på agendaen internt i mer enn ett år. Med et vedtak sommeren 2023 har det pågått i to år. Dette er ikke en sak som hastes igjennom på ett halvt år, slik Karin Julsrud beskriver det.
Filmskolen tilbyr utdanning i «film og beslektede audiovisuelle kunstformer» – et begrep som ikke eksisterer noe annet sted, og inkluderer alt det som tv-skolen og spillskolen representerer. TV-skolen tilbyr dokumentarutdanning, men omtaler det som enkameraregi, ikke dokumentarfilm. Spillskolen tilbyr animasjonsfilm og jobber med virtuell produksjon. Grensene mellom skolene og fagene er uklare. Eller tverrfaglige som det også kan sies. Fagstabene samarbeider allerede, men kan gjøre det i mye større grad enn nå, og det må koordineres bedre.
Det er langt på overtid at de audiovisuelle miljøene ved Høgskolen samles til ett sterkt fakultet. Vi skal ikke miste den faglige posisjon og renommé filmskolen har hatt og har. Det gjelder også for tv-skolen og Spillskolen. Men vi kan ikke fortsette med to små fakultet som jobber med svært overlappende faglige ambisjoner og miljøer, og som utad overfor studenter og bransje fremstår som uklare og som konkurrenter. Fusjonen til ett fakultet burde ha skjedd for mange år siden. Karin Julsrud skriver at Filmskolen er kunstfaglig og at AMEK er det ikke. Men det hun skriver er feil – både Spillskolen og TV-skolen ansetter og rekrutterer studenter på kunstfaglig grunnlag, har opptaksprøver og finansiering som kunstfag.
Som mangeårig leder av Produsentforeningen forholdt jeg meg til alle skolene, og synes det var rart at jeg som ekstern til tider visste mer om hva som foregikk på de ulike stedene enn de visste om hverandre. I bransjeorganisasjonene samarbeider de ulike fagfeltene, men også med klar anerkjennelse av forskjellene.
Som leder av film og medieutdanningene på Westerdals og Kristiania var det definitivt en fordel for oss at Høgskolen i Innlandet ikke klarte å samle kreftene sine. Vi klarte på Westerdals å fusjonere miljøer fra NISS, Westerdals og NITH til en veldig konkurransedyktig høyskole som leverte på høyt internasjonalt nivå. Et sprikende opplegg og svak samordning i Innlandet, var en fordel for oss. Det mest paradoksale var i 2017 da filmskolen på Lillehammer arrangerte workshop for europeiske film-, tv- og medieutdanninger, uten å invitere tv-skolen som lå i samme bygg. Da var jeg dekan på Westerdals og kunne ta med både film, tv- og spillærere til Lillehammer. Til en workshop om det å drive medieutdanning. TV-skolen og spillutdanningene på Høgskolen i Innlandet var ikke invitert og deltok ikke. Filmskolen startet masterutdanning og inkluderte dokumentarfilm og spill, uten at det formelt var koordinert og avklart med de øvrige skolene internt.
I sin iver etter å fremstå unik er det en stor risiko for at filmskolens forsvarere snakker ned sine kollegaer og bransjevenner i tv- og spillbransjen. Det er paradoksalt å lese om frykt for å miste særegenhet, og «få et audiovisuelt fortellerteknisk lappeteppe som ikke tilhører samme fagfelt», og i neste avsnitt «vi skal være en filmutdanning som ligger i front og som tar opp i seg og også utfordrer det bestående. Vi skal samarbeide på tvers av kunstneriske disipliner og vi skal bli utfordret av ny teknologi, omfavne interaktive fortellinger, nye produksjonsmodeller, nye roller og samarbeidsmuligheter.» Det er jo nettopp det samarbeidet som et felles fakultet skal legge til rette for, samtidig med respekt for de ulike fag og sjangre.
Studentene ved bachelorutdanning på filmskolen etterlyste kommunikasjon og åpenhet. Det er naturlig. De spør om faglige begrunnelser og engasjement i bransjen. Studentene har tatt diskusjonen ut i det offentlige rom. Det setter jeg stor pris på. Bransjeaktører hiver seg også inn med kraft og engasjement. Det er godt at det stilles spørsmål ved de faglige prosessene og begrunnelser for ulike valg som vurderes for filmskolen, og for de øvrige film, tv- og spillutdanningene på Høgskolen i Innlandet.
Jeg skal ikke mene noe om de konkrete endringsforslagene for utdanningsløpene innenfor filmskolen. Det har dekankollega Eli Bø ansvaret for. Noe jeg vet hun, og staben hennes tar på alvor. Det er viktig at de ulike fagene og fagspesialiseringenes behov blir ivaretatt. Vi skal ikke endre kjernen i kunstfaglig utdanning.
Noen snakker om rasering av utdanningen og akademisering, og det blir trukket paralleller til det som skjedde på Filmskolen i Danmark for to år siden. Det er en prosess jeg kjenner veldig godt fra alle sider av bordet, og kan ikke sammenlignes. Den danske filmskolen har stått helt utenfor utdanningssystemene, er underlagt Kulturdepartementet og har hatt betydelige utfordringer basert på det. I tillegg er det viktig å understreke at både Filmskolen og resten av de audiovisuelle og kunstfaglige miljøene ved HINN allerede er en viktig del av akademia og innenfor rammen av formelle bachelor- og masterløp. Kollega Nina Grünfeld skrev godt om dette i Rushprint 11.januar.
Noen snakker om manglende konsekvensutredning, altså samle relevant og tilgjengelig informasjon. Til det er det å si at det arbeidet foregår innenfor de formelle og konkrete rammene som finnes på de ulike fakultet og i samarbeid. Endringer og utvikling av studieprogram har formelle prosesser som skal ivareta kvaliteten, og sikre delaktighet. De prosessene ivaretas. Det har vært gjort mange utredninger og vurderinger tidligere. Det er også viktig å skille de ulike prosessene fra hverandre, som debatten heldigvis gjør mer og mer. Etter min oppfattelse er det ikke kommet opp argumentasjon eller saker som ikke har vært kjent fra tidligere diskusjoner.
John Christian Rosenlund skriver i Rushprint om mislykket distriktspolitikk og grunnleggende mangel på respekt for fagmiljøet. Resultatene gjennom 35 år for tv-skolen, 25 for filmskolen og 20 for spillskolen viser noe annet. De fleste har gått ut i bransjen og bidratt til fornyelse og utvikling.
Rammebetingelsene og kravene til utdanning er noe helt annet nå enn for en del år siden. Uansett hvor i Europa man er. Utdanningssektoren er blitt mye proffere og ivaretar studentenes interesse og sikkerhet på en helt annen måte. Kunstfagene har sterke ambisjoner, men det er også krav til pedagogikk, altså evnen til å systematisk lære opp studentene, som ikke var der tidligere. Utdanning, også innenfor film og audiovisuell produksjon er et fag som ikke lar seg løse med at noen dyktige profesjonelle kommer innom når de har tid. Vi trenger kjernestab og kjernekompetanser. Føringene og kvalitetskravene fra departementet som finansierer høyere utdanning er de samme uansett hvor i landet utdanningen ligger. John Christian Rosenlund tar feil når han skriver «hvis den norske filmskolen blir en del av og tilpasses en standard høyskole eller universitet, så står vi samtidig i fare for å miste mange av disse talentene som ikke vil orke, eller ha teoretisk mulighet til å komme inn på en høyskole.» Alle de kunstfaglige utdanningene i Norge er innenfor samme rammeverk som Høgskolen i Innlandet. Filmskolen har i lang tid vært en del av «en standard høyskole». La det være klart: Høgskolen i Innlandet har vært et godt hjem for alle disse audiovisuelle utdanningene. Fagene har hatt stor intern frihet, og fått stort spillerom.
Vi trenger at bransjens behov blir ivaretatt, men samtidig må bransjen også forstå de formelle og reelle rammene for utdanning. Dialogen må bli tettere enn den har vært, og vi trenger å bygge videre innenfor de rammebetingelsene vi har.
Karin Julsrud beskriver selv i sitt innlegg at hun ønsket å flytte større deler eller hele filmskolens virksomhet til Oslo, og at hun tapte den kampen. De som har fulgt situasjonen ved Kunsthøgskolen i Oslo, og de økonomiske rammebetingelsene der bør være veldig glade for at Filmskolen ikke er en del av den. Det er riktig at den største delen av bransjen er i Osloregionen, og at det ville vært lettere å rekruttere stab til undervisning hvis skolen lå der. Men studentene trekker også fram mange fordeler med at skolen ikke ligger midt i arbeidsmarkedet. De audiovisuelle utdanningene ved Høgskolen i Innlandet blir ikke flyttet til Oslo i Karin Julsruds, John Christians Rosenlunds eller min profesjonelle levetid. Så vi må styrke og utvikle dem sammen der de er. Lokaliseringsdiskusjonen vil nok vare evig, men den må ikke hindre utvikling, og anerkjennelse av det arbeid som faktisk gjøres.
De tre skolene – Den norske filmskolen, TV-skolen og Spillskolen – bør samles til et sterkt fakultet. Som vil ha en unik posisjon i det norske utdanningsmarkedet, og være et av de sterkeste i Norden på kunstnerisk og praktisk medieutdanning. Vi er offentlig finansiert i sin helhet, har gratis studietilbud, noe som er en viktig konkurransefordel i det norske og internasjonale utdanningsmarkedet.
Jeg deler mange av John Christian Rosenlunds betraktninger. Filmskolen skal være Norges ypperste utdanning innen filmproduksjon og er samtidig en av Norges dyreste utdanninger. Vi bør og må forvente topp kvalitet. Det primære for filmstudenter vil alltid være den praktiske kunstneriske tilnærmingen. Det samme gjelder for tv-studenter og spillstudenter. Arbeid med prosjekter og arbeid i team.
Det vi jobber for nå er reelt å styrke fagenes posisjon, og dermed utdanning, forskning og kompetanse til hele den audiovisuelle sektor i Norge. Her ønsker vi tett samarbeid med bransjeorganisasjonene og alle virksomheter med tilknytning. Vi ønsker også å samarbeide mye tettere med de andre utdanningsinstitusjonene på feltet i Norge og Norden, og utvikle en internasjonal profil.
På kort sikt blir de ulike stabene og studiemiljøene fortsatt spredt mellom en liten Campus i Oslo, og større miljøer i Hamar og Lillehammer. Lokalisering, Campusutvikling og ressurser er store spørsmål uavhengig av om fakultetene samles til ett eller fortsetter som to fakultet. Høgskolen vurderer utbyggingsplaner sentralt i bykjernen i både Hamar og Lillehammer, der de audiovisuelle fagmiljøene vil ha en helt sentral rolle.
Karin Julsrud berører det litt forslitte begrepet «bedre synergi», men i denne sammenheng er det helt reelt: «Synergi betyr samspill mellom flere faktorer som forsterker hverandre slik at den kombinerte effekten blir større enn summen av de enkelte faktorenes bidrag.»
Faglig synergi må være hovedbegrunnelsen for en samorganisering. Fagområdene og arbeidsformer er delvis de samme, delvis supplerende og delvis tilstøtende. Ute i bransjen vil studentene fra de ulike studieprogram jobbe sammen på prosjekter, og teknologien skaper stadig nye løsninger som kombinerer bruk av spillteknologi, film og fjernsynsproduksjon. Bruk av spillmotorer endrer roller og utfordrer tradisjonelle fag. Samtidig er det også forskjeller i sjangre og marked, og det er forskjell og nyanser innen fiksjon, dokumentar, animasjon, kunst og underholdning, spill og andre medier.
Alle tre skoler har studieprogram med forankring i kunstnerisk produksjon, og alle har betydelig bruk av teknologi for å skape forutsetning for kunstnerisk og kreativ skaperevne. Alle ansetter på grunnlag av kunstnerisk praksis, og har opptaksprøver på studieprogram. Vi trenger å samordne investeringer og bruk av utstyr.
Vi har identifisert stor gevinst ved å samle de ulike miljøene for å styrke innsats på forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid. Vi ansatte en felles prodekan Forskning/Kunstnerisk utviklingsarbeid, Nina Grünfeld som tiltrådte 1. januar. Vi opplevde en relevant og god diskusjon før den avgjørelsen. Det er mye bedre med en felles prodekan, enn to deltidsansatte som jobber for hvert sitt fakultet med de samme fagområdene. Vi har også felles arbeid med Kunstfaglig Ph.d og samarbeids-Ph.D sammen med andre høyskoler og universitet. Vi ser på samarbeidsprosjekter som kommer hele miljøet og eksterne aktører til gode.
Internt på HINN er de to fakultetene små hver for seg og fremstår som litt uklare og overlappende for resten av ledelsen, og kanskje for styret. Men gjennom samarbeid og felles organisering har vi merket en styrket posisjon og anerkjennelse som vi mener er avgjørende for å sikre gode rammevilkår og finansering i fremtiden. Ved å være et stort sterkt fakultet vil det styrke posisjonering i forhold til konkurrenter, bedre posisjonering for rekruttering av studenter og ansatte, og mulighet for fasiliteter og teknologi.
Organisatorisk og ledelsesmessig vil et samlet fakultet også gi synergi. Det vil styrke ledelse og ledelseskapasitet, gi større og bedre administrativ og teknisk kapasitet, bedre kvalitet og forutsigbarhet for studenter, og gi et bedre samspill med høgskolens øvrige administrative og tekniske staber.
Økonomisk vil dette også ha betydning. Høgskolens ledelse har vært klar på at en fusjon ikke vil bety noen reduksjon i rammene sammenlignet med om de to fakultetene vil fortsette hver for seg. Det er en fin «garanti». En fusjon er ikke ment som et spareprosjekt. Sammen vil vi kunne styrke fokus på finansiering av kunstfag. Jobbe for en felles utnyttelse fagfolk, ansatte og gjestelærere, mer felles teknologi og infrastruktur, som betyr at vi får mulighet til å foreta investeringer vi ikke kan hver for oss. Vi kan få styrket kraft til å utvikle nye studier og sikre ekstern finansering. For bransjen vil det være viktig med en felles innsats med fokus på Etter og videreutdanning (EVU).
Diversifisering er også en vesentlig begrunnelse for fusjon. Bredde skaper mulighet for innovasjon og reduserer risiko. Noen fagområder er svake på de to fakultetene hver for seg, men kan styrkes samlet, og det er et mål å styrke de ulike nivåene bachelor, master, Ph.D og EVU.
Samlet vil vi også være en betydelig sterkere virksomhet overfor andre strategiske partnere. Vi kan samarbeide bedre med bransjeorganisasjonene på alle fagområder, og ikke så fragmentert som i dag. Det samme gjelder overfor TV-Kanaler, mediehus og produksjonsselskaper, og overfor regionale og nasjonale partnere.
Det er viktig at de ulike studieprogram og fagmiljøene kan beholde egenart og relevans. Vi må anerkjenne de ulike fagfunksjonenes behov for spesielle utdanningsløp, og vi må sikre samarbeidsprosjekter og praktiske produksjoner. Vi kan risikere å miste unike miljøer og identitet, og det er en frykt for å utvanne kunstfaglig fokus. Men disse farene er der også om vi fortsetter som små miljøer. Da vil vi være mer sårbare. Norge trenger audiovisuell kompetanse fremover, og vi vil trenge sterke spesialiserte miljøer som evner å samarbeide tett fremover.
Vi skal ikke fjerne den grunnleggende praktiske delen av utdanningene, vi skal ikke flytte til Oslo, og vi skal ikke bli en gjeng med teoretikere uten forankring eller dialog med bransjen.
Innad på Høgskolen vil dette drøftes denne våren, og styret vil fatte beslutninger knyttet til ulike spørsmål omkring dette. Vi skal sikre dialog og informasjon, men vi må også sikre at det blir fattet beslutninger som driver oss fremover. Ambisjonen må være at vi er ett samlet fakultet med tre sterke institutter eller skoler med oppstart fra budsjettåret 2024. Det året blir vi forhåpentligvis et Universitet. Et Universitet der de audiovisuelle fagene står sentralt som eget fakultet og preger den samlete profilen. Et fakultet som er attraktivt for studenter og lærekrefter, og som vil bidra til å bygge opp under den fantastiske bransjen som har utviklet seg i Norge siden årtusenskiftet.
Leif Holst Jensen, dekan for fakultet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi (AMEK)
Les tidligere innlegg i debatten:
«Filmskolens kvalitet og faglige renommé står på spill.»
«Vi må i større grad bli én samlet skole.»
Om filmskolens kvalitet og faglige renommé.
Hva betyr «akademisering» av filmskolen?
