Vi strever med å se hvordan ledelsens planlagte endringer skal bidra til å ivareta kvaliteten på Den norske filmskolen, skriver 33 studenter ved skolen i dette innlegget. «Vi stiller oss kritiske til mangel på konkret informasjon, mulighet for medvirkning og fravær av argumentasjon som etterstreber å bevare Filmskolens autonomi.»
Den norske filmskolen (DNF) står for tiden under stort press med pågående endringer og utvidelser. Ledelsen ved DNF har varslet en omgjøring av dagens bachelorprogram til en integrert mastergrad, det er nylig utlyst flere stipendiatstillinger i kunstnerisk utviklingsarbeid, samt at styret ved Høgskolen i Innlandet (HINN) ønsker å slå sammen Filmskolen, TV-skolen og Spillskolen til ett fakultet.
Vi er flere studenter ved DNF som bekymrer oss for de faglige konsekvensene endringene vil ha for Filmskolen, som i 25 år har vært den fremste filmutdanningen i Norge. Slik vi har forstått det har de planlagte endringene ikke vært utredet verken faglig eller økonomisk, og planene er heller ikke forankret i bransjen, hos studentene eller i fagkollegiet. Hva har filmfeltet, studentene og bransjen behov for? Vi mener det må foreligge en grundig utredning før planene gjennomføres, og stiller oss kritiske til mangel på konkret informasjon, mulighet for medvirkning og fravær av argumentasjon som etterstreber å bevare Filmskolens autonomi.
For fremtidige kull ved Filmskolen opplever vi at utdanningen vil svekkes. De skal gå to år lengre enn oss, antallet store produksjoner (fellesøvelser) skal ned og antallet eksamener og innleveringer skal opp. Det vil i større grad bli utskiftning av studenter, og de bransjeaktive lærerne våre vil i stor grad bli omgjort til stipendiater og fulltidslærere. Fremtidige studenter må ta en master for å kunne konkurrere med nivået på dagens bachelor.
Fellesøvelser opplever vi som en av de viktigste bærebjelkene i vår undervisning. Vi får mulighet til å jobbe i fulle produksjonsteam og “simulerer” arbeidslivet vi skal ut i, under tett oppfølging av erfarne faglærere. Denne praktiske tilnærmingen gir oss verdifull erfaring i både fagfunksjonen vi utdanner oss til, samarbeid og rolleforståelse. Fellesøvelsene sørger for at studentene gis mulighet til å utvikle og utforske ferdigheter og kunstnerisk talent, gjennom eksperimentering, prøving og feiling. Tryggheten til å utfolde seg oppstår gjennom samholdet vi sammen skaper i løpet av de tre årene vi bor i Lillehammer.
Samhold tar tid å bygge, det oppstår underveis i utdanningsforløpet og forsterkes av nettopp fellesøvelsene. På dagens filmskole er vi 42 studenter som sammen starter og avslutter et 3-årig løp. På den fremtidige Filmskolen vil noen studenter gå ett år, andre to år, noen vil gå to andre år – kanskje med et halvt år på utveksling, og forhåpentligvis vil de fleste gå fem eller fire år. Komplisert? Denne inn- og utskiftingen av studenter vil ramme studentenes samhold. Kullfølelsen vi nå føler på halvveis inn i utdanningen vår, kommer av vissheten om at vi, som 42 studenter, står sammen i dette hele veien. Dette er en helt uvurderlig kvalitet både underveis i utdanningen, men også noe vi ser tidligere studenter har nyttiggjort seg godt av i etterkant av studiene.
Med Filmskolens nye utdanningsprogram kan man stille spørsmål ved hvor motivasjonen til endringene kommer fra. Er det et uttrykt ønske eller behov fra bransjen? Eller er det slik at DNF må endres for at HINN skal kunne oppnå universitetsstatus, som de i disse dager søker om for tredje gang? For DNF vil dette bety at dagens faglærere får forskningsplikt i kunstnerisk utviklingsarbeid, samtidig som DNF må bruke ressurser på internasjonal utveksling, og opprettelse og administrering av stipendiatstillinger.
Det er vanskelig å forstå hvordan man ukritisk underlegger kunstskoler prosesser som handler om akademisering, og enda vanskeligere å forstå hvordan dette har positiv innvirkning på det frie kunstfeltet. Vi opplever vår utdanning som en målrettet og dedikert yrkesfaglig kunstutdannelse. Vi får stort faglig utbytte gjennom praktisk tilnærming til faget, solid øvelse i håndverket og vi får utforske vår personlige stemme. Vi frykter at en ubalansert akademisering av filmfaget vil ha store konsekvenser for fremtidig bachelorutdanning ved DNF og norsk filmbransje.
Dekanens argumentasjon for endringene er ikke betryggende. Den baserer seg i all hovedsak på hvordan skolen må holde tritt med internasjonal standard og utvikling. Vi får noen få konkrete planer pakket inn i begrunnelser som “verden har endret seg mye på 25 år” og “Filmskolen skal være en utdanning som er sammenlignbar med de nordiske nabolandenes nasjonale filmskoler”. Til dette vil vi tilføye at Den Danske Filmskolen, som har et godt rykte internasjonalt, stanset en omlegging av denne typen etter sterke reaksjoner.
Vi er ikke kritiske til endringer som vil forbedre utdanningen vår, men vi strever med å se hvordan endringene som foreligger skal bidra til å ivareta kvaliteten på Filmskolen. Vi mener det mangler informasjon, faglige begrunnelser og utredning av konsekvenser. Dette bør foreligge før en integrert master, sammenslåing og utvidelse av doktorgraden er gjennomført.
Vi krever tydeligere kommunikasjon og åpenhet fra ledelsen ved DNF, grundige faglige begrunnelser for endringene som er foreslått og engasjement og deltakelse fra bransjen om hva fremtidens filmskole skal være. Vi mener Filmskolens kvalitet og faglige renommé gjennom 25 år står på spill.
Signert,
Jens Dahle-Granli, Julie Macus, Lea Hilden, Mariel Melø Hansen, Sebastian Raft, Aasta Vøyenli, Gry Hege Østerhagen, Kornelia Eline Skogseth, Simen Anthony Samuelsen, Elise Hanssen, Tarjei Sandvik Moe, Kevin Kleiven, Kine Storflor Grøtt, Camilla Pavlikova Sandland, Atchy Konesh, Herman Granlund, Jens Glomnes Hertzberg, Andreas Stilloff Hovde, Ester Lindberg, Marie Bøe, Paula Franke, Laura Tassicker, Rasmus Sandager, Mirjam Sveinbjörg Thorkelsdottir, Martin Kruse, August Colding, Marius Solberg, Eline Heyerdahl Speilberg, Ask Jacobsen, Dagne Omland, Oline Nordentoft, Dārta Stūrīte og Mikkel Lyng-Jørgensen.
Toppfoto: © Den norske filmskolen
Vi strever med å se hvordan ledelsens planlagte endringer skal bidra til å ivareta kvaliteten på Den norske filmskolen, skriver 33 studenter ved skolen i dette innlegget. «Vi stiller oss kritiske til mangel på konkret informasjon, mulighet for medvirkning og fravær av argumentasjon som etterstreber å bevare Filmskolens autonomi.»
Den norske filmskolen (DNF) står for tiden under stort press med pågående endringer og utvidelser. Ledelsen ved DNF har varslet en omgjøring av dagens bachelorprogram til en integrert mastergrad, det er nylig utlyst flere stipendiatstillinger i kunstnerisk utviklingsarbeid, samt at styret ved Høgskolen i Innlandet (HINN) ønsker å slå sammen Filmskolen, TV-skolen og Spillskolen til ett fakultet.
Vi er flere studenter ved DNF som bekymrer oss for de faglige konsekvensene endringene vil ha for Filmskolen, som i 25 år har vært den fremste filmutdanningen i Norge. Slik vi har forstått det har de planlagte endringene ikke vært utredet verken faglig eller økonomisk, og planene er heller ikke forankret i bransjen, hos studentene eller i fagkollegiet. Hva har filmfeltet, studentene og bransjen behov for? Vi mener det må foreligge en grundig utredning før planene gjennomføres, og stiller oss kritiske til mangel på konkret informasjon, mulighet for medvirkning og fravær av argumentasjon som etterstreber å bevare Filmskolens autonomi.
For fremtidige kull ved Filmskolen opplever vi at utdanningen vil svekkes. De skal gå to år lengre enn oss, antallet store produksjoner (fellesøvelser) skal ned og antallet eksamener og innleveringer skal opp. Det vil i større grad bli utskiftning av studenter, og de bransjeaktive lærerne våre vil i stor grad bli omgjort til stipendiater og fulltidslærere. Fremtidige studenter må ta en master for å kunne konkurrere med nivået på dagens bachelor.
Fellesøvelser opplever vi som en av de viktigste bærebjelkene i vår undervisning. Vi får mulighet til å jobbe i fulle produksjonsteam og “simulerer” arbeidslivet vi skal ut i, under tett oppfølging av erfarne faglærere. Denne praktiske tilnærmingen gir oss verdifull erfaring i både fagfunksjonen vi utdanner oss til, samarbeid og rolleforståelse. Fellesøvelsene sørger for at studentene gis mulighet til å utvikle og utforske ferdigheter og kunstnerisk talent, gjennom eksperimentering, prøving og feiling. Tryggheten til å utfolde seg oppstår gjennom samholdet vi sammen skaper i løpet av de tre årene vi bor i Lillehammer.
Samhold tar tid å bygge, det oppstår underveis i utdanningsforløpet og forsterkes av nettopp fellesøvelsene. På dagens filmskole er vi 42 studenter som sammen starter og avslutter et 3-årig løp. På den fremtidige Filmskolen vil noen studenter gå ett år, andre to år, noen vil gå to andre år – kanskje med et halvt år på utveksling, og forhåpentligvis vil de fleste gå fem eller fire år. Komplisert? Denne inn- og utskiftingen av studenter vil ramme studentenes samhold. Kullfølelsen vi nå føler på halvveis inn i utdanningen vår, kommer av vissheten om at vi, som 42 studenter, står sammen i dette hele veien. Dette er en helt uvurderlig kvalitet både underveis i utdanningen, men også noe vi ser tidligere studenter har nyttiggjort seg godt av i etterkant av studiene.
Med Filmskolens nye utdanningsprogram kan man stille spørsmål ved hvor motivasjonen til endringene kommer fra. Er det et uttrykt ønske eller behov fra bransjen? Eller er det slik at DNF må endres for at HINN skal kunne oppnå universitetsstatus, som de i disse dager søker om for tredje gang? For DNF vil dette bety at dagens faglærere får forskningsplikt i kunstnerisk utviklingsarbeid, samtidig som DNF må bruke ressurser på internasjonal utveksling, og opprettelse og administrering av stipendiatstillinger.
Det er vanskelig å forstå hvordan man ukritisk underlegger kunstskoler prosesser som handler om akademisering, og enda vanskeligere å forstå hvordan dette har positiv innvirkning på det frie kunstfeltet. Vi opplever vår utdanning som en målrettet og dedikert yrkesfaglig kunstutdannelse. Vi får stort faglig utbytte gjennom praktisk tilnærming til faget, solid øvelse i håndverket og vi får utforske vår personlige stemme. Vi frykter at en ubalansert akademisering av filmfaget vil ha store konsekvenser for fremtidig bachelorutdanning ved DNF og norsk filmbransje.
Dekanens argumentasjon for endringene er ikke betryggende. Den baserer seg i all hovedsak på hvordan skolen må holde tritt med internasjonal standard og utvikling. Vi får noen få konkrete planer pakket inn i begrunnelser som “verden har endret seg mye på 25 år” og “Filmskolen skal være en utdanning som er sammenlignbar med de nordiske nabolandenes nasjonale filmskoler”. Til dette vil vi tilføye at Den Danske Filmskolen, som har et godt rykte internasjonalt, stanset en omlegging av denne typen etter sterke reaksjoner.
Vi er ikke kritiske til endringer som vil forbedre utdanningen vår, men vi strever med å se hvordan endringene som foreligger skal bidra til å ivareta kvaliteten på Filmskolen. Vi mener det mangler informasjon, faglige begrunnelser og utredning av konsekvenser. Dette bør foreligge før en integrert master, sammenslåing og utvidelse av doktorgraden er gjennomført.
Vi krever tydeligere kommunikasjon og åpenhet fra ledelsen ved DNF, grundige faglige begrunnelser for endringene som er foreslått og engasjement og deltakelse fra bransjen om hva fremtidens filmskole skal være. Vi mener Filmskolens kvalitet og faglige renommé gjennom 25 år står på spill.
Signert,
Jens Dahle-Granli, Julie Macus, Lea Hilden, Mariel Melø Hansen, Sebastian Raft, Aasta Vøyenli, Gry Hege Østerhagen, Kornelia Eline Skogseth, Simen Anthony Samuelsen, Elise Hanssen, Tarjei Sandvik Moe, Kevin Kleiven, Kine Storflor Grøtt, Camilla Pavlikova Sandland, Atchy Konesh, Herman Granlund, Jens Glomnes Hertzberg, Andreas Stilloff Hovde, Ester Lindberg, Marie Bøe, Paula Franke, Laura Tassicker, Rasmus Sandager, Mirjam Sveinbjörg Thorkelsdottir, Martin Kruse, August Colding, Marius Solberg, Eline Heyerdahl Speilberg, Ask Jacobsen, Dagne Omland, Oline Nordentoft, Dārta Stūrīte og Mikkel Lyng-Jørgensen.
Toppfoto: © Den norske filmskolen
