Den Norske filmskolen på Lillehammer er et trist eksempel på misforstått distriktspolitikk og viser en grunnleggende mangel på respekt for fagmiljøet og bransjen generelt. Oppropet fra studentene er nok en indikasjon på at noe er galt, mener John Christian Rosenlund.
Foto: John Christian Rosenlund (til venstre) under opptakene til «Tusen ganger godnatt» (Foto: Terje Bringedal).
«Vi er flere studenter ved DNF som bekymrer oss for de faglige konsekvensene endringene vil ha for filmskolen, som i 25 år har vært den fremste filmutdanningen i Norge» skriver 33 studenter ved skolen i et innlegg her på Rushprint 6. januar.
Filmskolen skal være Norges ypperste utdanning innen filmproduksjon og er samtidig en av Norges dyreste utdanninger. Vi bør og må forvente topp kvalitet.
For bokstavelig talt å forstå hele bildet vil jeg beskrive filmskolens begredelige historie, faren ved akademisering, betydningen av sentralisering og om hva dette betyr for de store endringene som nå skjer i filmindustrien.
Film er den kunstformen som aller mest er avhengig av andre kunstformer for å lykkes. Film er et resultat av samspillet mellom teater, ballett, musikk, arkitektur, fotografi og maleri, i tillegg til spill/programvareutvikling og mekanisk høyteknologi. Det er synergien mellom disse bransjene som danner næringsgrunnlaget for den suksessfulle filmen.
Etter at filmskolen ble etablert i Lillehammer for 25 år siden så har filmen gjennomgått en kolossal kreativ, industriell og teknisk utvikling. Film er ikke lenger synonymt med å vise det ferdige resultatet på en lokal norsk kino. Med de nye strømmetjenestene så har filmen utviklet seg til å bli internasjonal storindustri med sesongbaserte tv-serier. I 2021 omsatte filmindustrien i verden for ufattelige 2500 milliarder kroner.
Vi må forvente at en moderne filmskole tilrettelegges for å få maksimalt igjen. Vi må ha visjoner om at Norge skal være fremragende innen film, en næring som nå er den raskest voksende og mest inntektsbringende i for eksempel Storbritannia. Vår nasjonale filmskole er i denne sammenhengen avgjørende for å lykkes.
Et fellestrekk for oss som jobber i denne bransjen er at vi trekkes til film fordi vår styrke er visuell kommunikasjon. Vi er ikke akademikere, vi trenger ikke diplomer og bachelorgrader for å lage film. Filmarbeid er praktisk arbeid. Vi lykkes fordi vår styrke er det visuelle. De beste filmskolene er best fordi de gir elevene en solid praktisk yrkeserfaring. Selvfølgelig er film også teori. Men i motsetning til en akademiker som tilnærmer seg sitt fag gjennom teoretisk kunnskap, er vi mer som en snekker, en pianist eller en maler. Gjennom det praktiske arbeidet oppdager vi de hullene som naturlig nok må fylles med teoretisk kunnskap. Vi tilegner oss teori fordi vi trenger den til å spille etter noter, følge en byggetegning eller blande oljefarger med terpentin. Men det primære for filmskaping vil alltid være den praktiske tilnærmingen.
De beste lærekreftene for en filmskole er de som er aktive og tett på en levende bransje.
De er ikke stipendiater og fulltidslærere. De er suksessfulle mennesker med en stram agenda. De kan kanskje sette av en time når de er innom Oslo eller mellom to oppdrag. Men å holde en times foredrag i Lillehammer betyr at man i tillegg må sette av tid til fem timer transport. Ofte ender det jo og opp med overnatting på hotell og diett etter statens regulativer. Da begrenser utvalget seg og kostnadene blir samtidig skyhøye.
De filmene vi er stolte av, de som vinner priser, de som tar Norge ut i verden, som er nyskapende, de filmene som tilfører filmspråket noe nytt, som utvikler filmens grammatiske univers og går inn i historien – de er ikke rakettforskning. Disse filmene er som god jazz, de er først og fremst et resultat av intuisjon og talent, de bygger på erfaring som igjen lener seg på solide mengder praktisk og teoretisk kunnskap.
Jeg tilhører selv en spesiell gruppe av dyslektikere. En fellesnevner for Walt Disney, Steven Spielberg og Steve McQueen (lista er uendelig mye lenger) er at flere av dem ble sett på som evneveike på skolen. Poenget mitt her er at hvis den norske filmskolen blir en del av og tilpasses en standard høyskole eller universitet, så står vi samtidig i fare for å miste mange av disse talentene som ikke vil orke, eller ha teoretisk mulighet til å komme inn på en høyskole. Vi har allerede mange gode muligheter for teoretisk filmutdanning i Stavanger, Bergen, Trondheim og Oslo.
Min favorittanekdote om viktigheten av samspillet mellom kreative næringer er en historie fra 1985 om dyslektikeren Steve Jobs. Han hadde akkurat fått sparken fra Apple og ble medeier i det som skulle bli animasjonsselskapet Pixar (Toy Story, Monsters, osv).
Steve Job´s unike digitale kunnskaper forandret fullstendig måten Pixar jobbet på som igjen utløste helt nye kreative måter å lage film på. Den første filmen de gjorde var kortfilmen Luxo.jr som vant Oscar. Hovedpersonen i filmen, Luxo.jr, var hentet fra den norske designeren Jac Jacobsen og hans Luxolampe. Grunnlaget for Pixar sin enorme suksess er koblingen kunst, design, datateknologi og innovasjon.
Distriktspolitikk er særdeles viktig for vårt langstrakte land. Nasjonalbibliotekets avdeling i Rana er en bærebjelke for den norske kulturarven og gjør en glimrende jobb med å oppbevare og digitalisere bøker, film og programmer fra media. Men jeg vet ikke om noen eksempler på en vellykket filmskole som ikke ligger i en større by og som regel i en hovedstad.
Filmbransjen kjempet hardt i mange år for å få på plass en filmskole i Norge. Vi fikk den så sent som i 1997. Vi var den gang det eneste landet i Europa, utenom Albania, som ikke hadde en nasjonal filmskole. Men filmbransjen vant aldri frem med sine argumenter om at skolen måtte legges til Oslo. Som professor i medievitenskap ved NTNU, Kathrine Skretting skrev i tidsskriftet Idunn i 2014, «Problemstillingen var ikke: Norge skal få en filmskole. Hvor bør den ligge? Saken var snarere at dersom Norge skulle ha en filmskole, skulle den ligge på Lillehammer. Slik ble det da også, og lokaliseringsdebatten stilnet, selv om lydlinjens daværende leder Jan Lindvik foreslo flytting til Oslo i 2008. Svaret fra myndighetene var et kategorisk og entydig nei».
Paradokset her er at i samme tidsrom som filmskolen ble lagt til Lillehammer var Arkitekthøyskolen, Kunsthøyskolen, Teaterhøgskolen, Balletthøgskolen, Operahøgskolen, Design, Kunst og håndverk og Kunstakademiet på jakt etter nye lokaler. Fornebu ble på denne tiden lagt ned som flyplass og det ble frigjort fantastiske lokaler som kunne ha rommet det aller meste – sammen med det som den gang ble kalt IT Fornebu. Men slik ble det ikke. Lokale politikere i Lillehammer brukte gjenbruk av det lille filmstudioet som var bygget til OL og nærheten til den eksisterende høyskolen som hovedargument for å legge filmskolen til Lillehammer. Skolen måtte bruke utallige millioner til å bygge om studioet for å få det hele til å fungere som filmskole (dette argumentet om gjenbruk av OL-anleggene burde vært bedre egnet for Idrettshøyskolen som i 1995 utvidet sine lokaler med over 7000 kvadratmeter).
Jeg savner en større visjon for hva en filmskole bør være i 2023. Min drøm er at vi nå, 25 år etter at skolen startet opp i Lillehammer, avslutter soningstiden i «distriktsfengselet». Jeg håper vi nå er i bedre stand til å forstå hva film som en ny supernæring kan bety for Norge og dermed flytter Den norske filmskolen til Oslo.
Forestill dere en framtidig filmskole som også er en del av Cinemateket, Nasjonalbiblioteket med sitt store filmarkiv, kinoer, filmstudio og gode naturlige møteplasser for bransjen. Tenk dere en skole som inkluderer teater, ballett, musikk, arkitektur, fotografi og maleri, med plass for spillutviklere, filmarbeidere og gründere. Tenk hvor fantastisk det ville ha vært og ta en lunsj på en koselig kafe i dette bygget og naturlig dumpe borti den dyslektiske filmstudenten, filmhistorikeren, gründeren og komponisten. På et slikt sted vil den nye filmen formes, morgendagens talenter fødes og nye industrier skapes.
Jeg vil til slutt minne om at både den suksessfulle danske og svenske filmskolen ligger midt i sentrum av Stockholm og København, tett på, eller som en del av teater, ballett, kunst og arkitekthøyskolene.
John Christian Rosenlund er filmfotograf av blant annet Kongens Nei og Utvandrerne. Han er også en av grunnleggerne av Drylab og Softlights. Mer info: www.jcr.no
Den Norske filmskolen på Lillehammer er et trist eksempel på misforstått distriktspolitikk og viser en grunnleggende mangel på respekt for fagmiljøet og bransjen generelt. Oppropet fra studentene er nok en indikasjon på at noe er galt, mener John Christian Rosenlund.
Foto: John Christian Rosenlund (til venstre) under opptakene til «Tusen ganger godnatt» (Foto: Terje Bringedal).
«Vi er flere studenter ved DNF som bekymrer oss for de faglige konsekvensene endringene vil ha for filmskolen, som i 25 år har vært den fremste filmutdanningen i Norge» skriver 33 studenter ved skolen i et innlegg her på Rushprint 6. januar.
Filmskolen skal være Norges ypperste utdanning innen filmproduksjon og er samtidig en av Norges dyreste utdanninger. Vi bør og må forvente topp kvalitet.
For bokstavelig talt å forstå hele bildet vil jeg beskrive filmskolens begredelige historie, faren ved akademisering, betydningen av sentralisering og om hva dette betyr for de store endringene som nå skjer i filmindustrien.
Film er den kunstformen som aller mest er avhengig av andre kunstformer for å lykkes. Film er et resultat av samspillet mellom teater, ballett, musikk, arkitektur, fotografi og maleri, i tillegg til spill/programvareutvikling og mekanisk høyteknologi. Det er synergien mellom disse bransjene som danner næringsgrunnlaget for den suksessfulle filmen.
Etter at filmskolen ble etablert i Lillehammer for 25 år siden så har filmen gjennomgått en kolossal kreativ, industriell og teknisk utvikling. Film er ikke lenger synonymt med å vise det ferdige resultatet på en lokal norsk kino. Med de nye strømmetjenestene så har filmen utviklet seg til å bli internasjonal storindustri med sesongbaserte tv-serier. I 2021 omsatte filmindustrien i verden for ufattelige 2500 milliarder kroner.
Vi må forvente at en moderne filmskole tilrettelegges for å få maksimalt igjen. Vi må ha visjoner om at Norge skal være fremragende innen film, en næring som nå er den raskest voksende og mest inntektsbringende i for eksempel Storbritannia. Vår nasjonale filmskole er i denne sammenhengen avgjørende for å lykkes.
Et fellestrekk for oss som jobber i denne bransjen er at vi trekkes til film fordi vår styrke er visuell kommunikasjon. Vi er ikke akademikere, vi trenger ikke diplomer og bachelorgrader for å lage film. Filmarbeid er praktisk arbeid. Vi lykkes fordi vår styrke er det visuelle. De beste filmskolene er best fordi de gir elevene en solid praktisk yrkeserfaring. Selvfølgelig er film også teori. Men i motsetning til en akademiker som tilnærmer seg sitt fag gjennom teoretisk kunnskap, er vi mer som en snekker, en pianist eller en maler. Gjennom det praktiske arbeidet oppdager vi de hullene som naturlig nok må fylles med teoretisk kunnskap. Vi tilegner oss teori fordi vi trenger den til å spille etter noter, følge en byggetegning eller blande oljefarger med terpentin. Men det primære for filmskaping vil alltid være den praktiske tilnærmingen.
De beste lærekreftene for en filmskole er de som er aktive og tett på en levende bransje.
De er ikke stipendiater og fulltidslærere. De er suksessfulle mennesker med en stram agenda. De kan kanskje sette av en time når de er innom Oslo eller mellom to oppdrag. Men å holde en times foredrag i Lillehammer betyr at man i tillegg må sette av tid til fem timer transport. Ofte ender det jo og opp med overnatting på hotell og diett etter statens regulativer. Da begrenser utvalget seg og kostnadene blir samtidig skyhøye.
De filmene vi er stolte av, de som vinner priser, de som tar Norge ut i verden, som er nyskapende, de filmene som tilfører filmspråket noe nytt, som utvikler filmens grammatiske univers og går inn i historien – de er ikke rakettforskning. Disse filmene er som god jazz, de er først og fremst et resultat av intuisjon og talent, de bygger på erfaring som igjen lener seg på solide mengder praktisk og teoretisk kunnskap.
Jeg tilhører selv en spesiell gruppe av dyslektikere. En fellesnevner for Walt Disney, Steven Spielberg og Steve McQueen (lista er uendelig mye lenger) er at flere av dem ble sett på som evneveike på skolen. Poenget mitt her er at hvis den norske filmskolen blir en del av og tilpasses en standard høyskole eller universitet, så står vi samtidig i fare for å miste mange av disse talentene som ikke vil orke, eller ha teoretisk mulighet til å komme inn på en høyskole. Vi har allerede mange gode muligheter for teoretisk filmutdanning i Stavanger, Bergen, Trondheim og Oslo.
Min favorittanekdote om viktigheten av samspillet mellom kreative næringer er en historie fra 1985 om dyslektikeren Steve Jobs. Han hadde akkurat fått sparken fra Apple og ble medeier i det som skulle bli animasjonsselskapet Pixar (Toy Story, Monsters, osv).
Steve Job´s unike digitale kunnskaper forandret fullstendig måten Pixar jobbet på som igjen utløste helt nye kreative måter å lage film på. Den første filmen de gjorde var kortfilmen Luxo.jr som vant Oscar. Hovedpersonen i filmen, Luxo.jr, var hentet fra den norske designeren Jac Jacobsen og hans Luxolampe. Grunnlaget for Pixar sin enorme suksess er koblingen kunst, design, datateknologi og innovasjon.
Distriktspolitikk er særdeles viktig for vårt langstrakte land. Nasjonalbibliotekets avdeling i Rana er en bærebjelke for den norske kulturarven og gjør en glimrende jobb med å oppbevare og digitalisere bøker, film og programmer fra media. Men jeg vet ikke om noen eksempler på en vellykket filmskole som ikke ligger i en større by og som regel i en hovedstad.
Filmbransjen kjempet hardt i mange år for å få på plass en filmskole i Norge. Vi fikk den så sent som i 1997. Vi var den gang det eneste landet i Europa, utenom Albania, som ikke hadde en nasjonal filmskole. Men filmbransjen vant aldri frem med sine argumenter om at skolen måtte legges til Oslo. Som professor i medievitenskap ved NTNU, Kathrine Skretting skrev i tidsskriftet Idunn i 2014, «Problemstillingen var ikke: Norge skal få en filmskole. Hvor bør den ligge? Saken var snarere at dersom Norge skulle ha en filmskole, skulle den ligge på Lillehammer. Slik ble det da også, og lokaliseringsdebatten stilnet, selv om lydlinjens daværende leder Jan Lindvik foreslo flytting til Oslo i 2008. Svaret fra myndighetene var et kategorisk og entydig nei».
Paradokset her er at i samme tidsrom som filmskolen ble lagt til Lillehammer var Arkitekthøyskolen, Kunsthøyskolen, Teaterhøgskolen, Balletthøgskolen, Operahøgskolen, Design, Kunst og håndverk og Kunstakademiet på jakt etter nye lokaler. Fornebu ble på denne tiden lagt ned som flyplass og det ble frigjort fantastiske lokaler som kunne ha rommet det aller meste – sammen med det som den gang ble kalt IT Fornebu. Men slik ble det ikke. Lokale politikere i Lillehammer brukte gjenbruk av det lille filmstudioet som var bygget til OL og nærheten til den eksisterende høyskolen som hovedargument for å legge filmskolen til Lillehammer. Skolen måtte bruke utallige millioner til å bygge om studioet for å få det hele til å fungere som filmskole (dette argumentet om gjenbruk av OL-anleggene burde vært bedre egnet for Idrettshøyskolen som i 1995 utvidet sine lokaler med over 7000 kvadratmeter).
Jeg savner en større visjon for hva en filmskole bør være i 2023. Min drøm er at vi nå, 25 år etter at skolen startet opp i Lillehammer, avslutter soningstiden i «distriktsfengselet». Jeg håper vi nå er i bedre stand til å forstå hva film som en ny supernæring kan bety for Norge og dermed flytter Den norske filmskolen til Oslo.
Forestill dere en framtidig filmskole som også er en del av Cinemateket, Nasjonalbiblioteket med sitt store filmarkiv, kinoer, filmstudio og gode naturlige møteplasser for bransjen. Tenk dere en skole som inkluderer teater, ballett, musikk, arkitektur, fotografi og maleri, med plass for spillutviklere, filmarbeidere og gründere. Tenk hvor fantastisk det ville ha vært og ta en lunsj på en koselig kafe i dette bygget og naturlig dumpe borti den dyslektiske filmstudenten, filmhistorikeren, gründeren og komponisten. På et slikt sted vil den nye filmen formes, morgendagens talenter fødes og nye industrier skapes.
Jeg vil til slutt minne om at både den suksessfulle danske og svenske filmskolen ligger midt i sentrum av Stockholm og København, tett på, eller som en del av teater, ballett, kunst og arkitekthøyskolene.
John Christian Rosenlund er filmfotograf av blant annet Kongens Nei og Utvandrerne. Han er også en av grunnleggerne av Drylab og Softlights. Mer info: www.jcr.no
