Hva slags fremtid ønsker vi for Den norske filmskolen ?

Hva slags fremtid ønsker vi for Den norske filmskolen ?

Vi skal ha en filmutdanning som møter fremtiden. Men om en sammenslåing av AMEK og Filmskolen er svaret på fremtidens utfordring på utdanning innen det kunstfaglige audiovisuelle feltet, er jeg usikker på, skriver tidligere dekan Karin Julsrud. I så fall skal mye endres internt ved de to fakultetene og mye nytt etableres.

Foto fra masterutdanningen ved Myrens verksted i Oslo.

Det haster med en bred diskusjon om vår nasjonale filmutdanning og den bør være ryddig og fokusert. Det er en legitim frykt for at bransje og fagmiljø ikke blir lyttet til i en endringsprosess som i stor grad er et bestillingsverk fra HINNs ledelse og styre. Når sommeren kommer har HINN (Høgskolen i Innlandet), som filmskolen i dag er en del av, tatt beslutninger som kan være irreversible i årevis fremover. Om prosessen ikke blir mer åpen og mer tid satt av til dette, er vinduet for påvirkning ekstremt kort.

 Kort oppsummert ser jeg 4 parallelle og viktige diskusjoner:

 1: Sammenslåingen av Dnf og AMEK til et større audiovisuelt fakultet. 

 Den svært sannsynlige sammenslåingen av de to små fakultetene i dag kalt Den norske filmskolen (Dnf) og Fakultet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi (AMEK/tidligere TV-skolen) til ett større fakultet for audiovisuelle medier. Prosessen rundt utredningen av dette er ikke satt på vent.

 2: Kritikken mot at filmskolen følger utdanningssektorens lovpålagte struktur. 

 Filmskolen i dag tilbyr utdanning på 3 nivåer; bachelor, master og ph.d, slik alle tilsvarende skoler i Europa skal i henhold til Bologna-avtalen. Det hevdes av noen at denne utvidelsen svekker den «fagskolen» BA-studiet på mange måter har vært og at master og ph.d medfører en uønsket akademisering av kunsten. 

 3: Endringer med løsrevne bachelor-, master- og ph.d-løp satt opp mot et sammenhengende og lengre studie som juss, arkitektur eller en siv.ing-utdanning.

Som følge av denne utvidelsen av studieprogresjon er det i dag en diskusjon om nivået på BA, MA og Ph.d, om strukturen på utdanningen og hvordan fremtidens filmskole skal se ut. En komplisert diskusjon som hører hjemme hos skolens faglige ledelse og skolens fakultetsråd, og som nå er satt på vent (ref torsdagens oppsummering i Rushprint

 4: Fremtidig Lokalisering av Den norske filmskolen. 

 Dette er en grunnleggende og helt sentral diskusjon.

«I løpet av få år er skolens aktivitet dramatisk utvidet uten at dette er blitt kompensert for i tilstrekkelig grad. Og uten at skolen var godt nok rustet for dette.»

Jeg vil nå utdype noe rundt disse fire parallelle diskusjonene og også hvordan de griper inn i hverandre:

1: Sammenslåing av Filmskolen og AMEK til et større audiovisuelt fakultet.

At Høgskolens ledelse ved rektor og styre ønsker en sammenslåing av de to fakultetene Filmskolen og AMEK er forståelig. Det vil kunne fjerne noens forvirring over at noe av det som skjer på de to fakultetene kan oppleves som overlappende. En slik sammenslåing vil også kunne føre til noen besparelser og for å bruke et forslitt begrep: «bedre synergi». Det er en god dialog mellom de to fakultetene i dag og allerede etablerte samarbeid – der dette så langt har vært naturlig. På samme måte som Filmskolen i dag samarbeider med blant annet Kunsthøyskolen og Musikkhøyskolen i Oslo, der dette er en gevinst for utdanningene våre. Men i HINNs fakultetsmodell og for HINNs strategiske planer og ønske om å bli et Universitet, kan det å samle all audiovisuell utdanning under ett fakultet og med det synliggjøre HINN og Innlandets satsing på dette området, være et hensiktsmessig grep.

Høgskolestyret har gitt dekanene ved Dnf og AMEK i oppdrag å utrede muligheter for ytterligere samarbeid mellom dagens to fakulteter, med sammenslåing som ett mulig resultat. Det foreligger en prosessplan der arbeidet skal være sluttført i juni 2023. Det er verdt å merke seg at en så vidt viktig strategisk prosess ikke er tenkt å skulle ta mer enn et snaut halvt år. Det er som sagt innledningsvis ikke denne prosessen som nå er utsatt.

Det interne utredningsarbeidet har fra styrets side bl.a som formål å «videreutvikle de audiovisuelle fagmiljøene som et satsingsområde for HINN».  Det argumenteres for at «miljøet bør posisjoneres for bredere og samordnet rekruttering til feltet» – men hva er feltet? Og er egentlig spillefilmen og tv-dramatikken i det samme feltet som flerkamera- og faktabaserte studioproduksjoner?  I dag er Filmskolen et kunstfaglig fakultet, AMEK er ikke det. Risikerer vi å få et audiovisuelt fortellerteknisk lappeteppe som ikke tilhører samme fagfelt?

Vi skal ha en filmutdanning som møter fremtiden. Vi skal være en filmutdanning som ligger i front og som tar opp i seg og også utfordrer det bestående.  Vi skal samarbeide på tvers av kunstneriske disipliner og vi skal bli utfordret av ny teknologi, omfavne interaktive fortellinger, nye produksjonsmodeller, nye roller og samarbeidsmuligheter. Men om en sammenslåing av AMEK og Filmskolen er svaret på fremtidens utfordring på utdanning innen det kunstfaglige audiovisuelle feltet, er jeg usikker på.  I så fall skal mye endres internt ved de to fakultetene og mye nytt etableres. Det er mulig man kan finne en egnet modell for dette, men hvordan vil en slik sammenslåing påvirke rekrutteringen av nye studenter, økonomien, «brandingen» av utdanningene og beslutningsprosesser, for å nevne noe. Å analysere og utrede konsekvensene av dette bør ta langt lenger enn et halvt år. Og kanskje aller viktigst: Filmskolen bør få rom og ro til å revidere og endre sitt BA/MA-løp før skolen går inn i reelle diskusjoner om fakultetssammenslåing og eventuell ny overordnet struktur. Vil den hastefarten som nå er igangsatt føre til at vår egenart som nasjonal kunstfaglig utdanning innen filmfeltet står i fare for å bli utvannet?

2: Kritikken mot at filmskolen følger utdanningssektorens lovpålagte struktur.

At Den norske filmskolen i dag tilbyr utdanning på 3 nivåer – bachelor, master og ph.d – betyr at filmskolen leverer i forhold til sitt opprinnelige oppdrag, nemlig å tilby «utdanning på høyeste nivå, sett i nordisk og europeisk sammenheng». Dette er strukturen på utdanningen vår vedtatt av departement og Storting, i henhold til Bologna-avtalen, og på linje med all annen høyere utdanning. Det lar seg ikke reversere. Eller endre. Misforståelsen som synes å råde blant de som er redde for «akademiseringen» av en kunstutdanning er at utdanning på 3 nivåer er ensbetydende med akademisering.  Det er hvordan utdanningen er tilrettelagt og innholdet i utdanningen som er det viktige i denne saken. Det vil til enhver tid være opp til skolens ledelse å definere dette i en løpende intern og ekstern diskusjon om filmutdanningens fremtid og videre utvikling. Kunstnerisk praksis har alltid stått sentralt på filmskolen og de 3 utdanningsnivåene er ikke noe hinder for fortsettelsen av dette.

Vi kan og bør fortsatt lære BA-studentene håndverket og la dem praktisere gjennom øvelser. Som stipendiat ved et kunstfaglig ph.d-program skal du levere et kunstnerisk verk når du disputerer, samt en refleksjon rundt dette verket (Nina Grünfeldt gjør godt rede for dette i sitt innlegg i Rushprint sist uke). Stipendiatene vi ønsker oss er aktive bransjeutøvere som gjennom en 4-årig stipendiatperiode blir gitt en mulighet til å fordype seg og utvikle seg innenfor filmfeltet, gjennom praksis, for fortløpende å kunne dele sin kunnskap og sine erfaringer med våre fremtidige studenter og også bransjen.

At man kan bekymre seg for økonomi og potensiell utarming av det som i dag fortsatt er skolens grunnutdanning, nemlig det 3-årige løpet på Lillehammer, er relevant og høyst forståelig.  I løpet av få år er skolens aktivitet dramatisk utvidet uten at dette er blitt kompensert for i tilstrekkelig grad. Og uten at skolen var godt nok rustet for dette. Det skjedde i min tid som dekan og det var mitt ansvar. Men vi skal passe oss for å la dette bli en konkurranse mellom en bachelor og en master, og en konflikt internt. Å forville seg inn i det sporet skader bare Filmskolen. Filmutdanning er dyr utdanning og det må til enhver tid jobbes hardt for å synliggjøre denne utdanningens behov, primært internt i den institusjonen man er del av, men også opp mot departementet. Like mye som det må jobbes effektivt for å utnytte de ressursene man har på best mulig måte og også evne å hente ressurser utenfra. Å tenke at alt var så mye bedre før, fører ingen steds hen. Vi må se mulighetene som ligger foran oss.

Som på alle andre områder i samfunnet er det også et press på høyere utdanning økonomisk rent generelt, og det preger enhver utdanningsinstitusjon. Men er man et uttalt «satsingsområde», bør ikke det da uansett få konsekvenser for tildelingen av ressurser ved den institusjonen man er en del av? Bør ikke HINN som er gode på å fremsnakke filmskolen i mange sammenhenger sørge for at vår nasjonale filmutdanning er rustet til å møte fremtidens utfordringer?

3. Endringer med løsrevne bachelor-, master- og ph.d-løp satt opp mot et sammenhengende og lengre studie som juss, arkitektur eller en siv.ing-utdanning.

I dag befinner skolens 3-årige bachelorprogram seg på Lillehammer, en selvstendig 2-årig master i Oslo. Oslo har også vært utgangspunktet for skolens kunstneriske utviklingsarbeid og stipendiataktivitet. Diskusjonen om å slå sammen bachelor og master til ett lengre studieløp har gått over lang tid og kan synes som en naturlig fremtidig løsning. Vi som er godt kjent med skolen vet at det 3-årige løpet ikke gir nok tid og rom for det vi alle ser som nødvendig for at den enkelte student skal kunne lære håndverket innen sin fagdisiplin, utvikle sin kunstneriske stemme og høste erfaring gjennom små og store praktiske øvelser i møte med de andre fagdisiplinene ved skolen. I dagens mangfoldige audiovisuelle landskap krever det også en skole som er oppdatert innen teknologi og nye fortellerformer og har mulighet for å tilby undervisning som reflekterer og helst ligger litt foran bransjens egen utvikling. 3 år oppleves utilstrekkelig for alt dette.

Men hva en endring skal innebære finnes det ikke et enkelt svar på. Bildet kompliseres av at skolen i dag har en campus på Lillehammer og en i Oslo. Det er full enighet blant skolens ansatte om at en samlokalisering av alle skolens aktiviteter ville være en langt bedre løsning enn dagens, både faglig og økonomisk. Men er da Lillehammer det riktige og eneste alternativet om man ønsker å bevare både nivå på utdanning og undervisning, samt nærhet til bransjen som alle er enige om er helt sentralt?

En enkel modell kunne være å fortsatt tilby en 3-årig grunnutdanning på Lillehammer og for de som ønsker det, gå videre på et 2-årig mer fordypende masterprogram i Oslo, dvs gjøre masteren om til en direkte videreføring av det 3-årige løpet, ikke en selvstendig såkalt erfaringsbasert master som i dag. Da får man ingen samlokalisering, men man beholder Oslo delen. Det utredes i dag et forslag basert på et 4-årig BA/MA løp, med en ett-årig felles grunnutdanning, og da basert på at det 4-årige skoleforløpet i sin helhet gjennomføres på Lillehammer. Hvilke konsekvenser dette vil få for skolens faglige innhold, bekymret dagens bachelorstudenter seg for i sitt innlegg i Rushprint 6.1, noe som har ført til at denne prosessen nå er utsatt. Hvilke konsekvenser en slik modell vil få for rekruttering av studenter og lærere bør også utredes.

Om denne modellen gjennomføres er tanken at det 4-årige løpet i sin helhet legges til  Lillehammer og vil føre til at filmskolens «vindu ut mot bransjen» i Oslo om noen år vil være en saga blott, i tråd med HINNs ønsker om å samle alle audiovisuelle studietilbud lokalt. Men kan man egentlig diskutere et integrert studieløp, eller en studiemodell, uten også å diskutere lokaliseringen av denne? Og kan man diskutere en sammenslåing av de to fakultetene uten også å diskutere studieforløpets innhold, slik det nå legges opp til? Med Filmskolen underlagt Høgskolen i Innlandet, må vi kanskje heller akseptere at campus i to byer er den beste av to litt haltende alternativer?

4: Fremtidig lokalisering av Den norske filmskolen.

Min kamp det siste året som dekan var bl a å få utvidet lokalene i Oslo, slik at vi kunne ha plass til både forskning, master, stipendiater, etter- og videreutdanning, kurs, seminarer og andre «events» – kort sagt: få til et levende faglig miljø der både innovasjon og utvikling stod sentralt og der bransjen var tungt involvert. Det var en kamp jeg tapte. Dette til tross for at også andre fakultet ved HINN har og hadde behov for lokaliteter i Oslo til bl a møtevirksomhet og etter- og videreutdanning og så det som et pluss for HINN å ha et «lokalkontor» i Oslo. Og for Filmskolens vedkommende, nødvendigheten av å ha «et vindu ut mot bransjen», der bransjen og de viktigste samarbeidspartnerne faktisk befinner seg.

Den argumentasjon vant jeg frem med da jeg startet som dekan i 2017 og vi fikk bevilget ekstra midler til å bygge opp det som i dag er aktiviteten ved Myrens Verksted. Det er derfor ganske trist å se at et levende miljø på et fantastisk sted kretsende rundt filmskolens nye masterprogram nå risikerer å kunne forsvinne. Vi kom ikke engang dit at vi fikk muligheten til å utnytte det potensialet dette stedet har og hadde.

Vi vet jo alle at det var gjenbruk av OL-lokaliteter fra 94 som gjorde at Filmskolen omsider ble etablert og lagt til Storhove utenfor Lillehammer. Men nå som det også utredes hvorvidt hele Høgskolen skal flytte fra de opprinnelige OL-lokalene inn til sentrum av Lillehammer, så opphører vel også denne «kontrakten»? Er det kanskje et mulig vindu akkurat nå å få en debatt rundt lokaliseringen av vår nasjonale filmutdanning opp også på den politiske agendaen?

Rekruttering av faglig ansatte.

Forrige ukes innlegg i Rushprint av Nina Grünfeldt, nyansatt prodekan for forskning på både Dnf og AMEK, er med på å befeste det som er HINNs sittende styres mål, nemlig etableringen av ett større audiovisuelt fakultet, der Filmskolen i så fall blir et institutt underlagt dette. Grünfeldt formulerer seg på en måte som om dette allerede er et resultat av prosessen. Hun tar også til orde for fast ansatte lærere med fast bopæl på Lillehammer, som en positiv og nødvendig del av det hele.

Men for en som har ledet skolen i bortimot 5 år, der rekruttering av faglig stab har utgjort kanskje den viktigste og mest tidkrevende delen av jobben, vet jeg det meste om hvor vanskelig det er å få attraktive bransjeaktører og fremtidige pedagoger til å flytte på seg, selv bare for en 4-årsperiode.

Alle skolens faglig ansatte bor i dag utenfor Lillehammer regionen, de fleste i og rundt Oslo, to i Bergen, to i Danmark. Det er dyrt, selv om den gamle 2-årige etterlønnsordningen er borte. Helt røft regnet (i min tid som dekan), koster det skolen 4 millioner kroner årlig, med reise og opphold for lærere og gjestelærere.  Når man så i dag ønsker å flytte masteren og allerede har vedtatt å flytte ph.d-utdanningen til Lillehammer, vil jo dette tallet bli vesentlig høyere. Tenk om disse pengene isteden kunne vært brukt til faglig utvikling og oppdatering?  Å rekruttere lærere og stipendiater med ønske om «residensplikt Lillehammer» og uten støtte til reise og opphold, er jeg redd blir en vanskelig oppgave.  Og vil man ikke også risikere å miste mange gode lærere på veien? Og er det ikke stor sannsynlighet for at de 7 nye stipendiatene, «residensplikt» eller ei, vil tilbringe størsteparten av tiden sin i Oslo eller der de allerede har sin praksis og sine samarbeidspartnere?

Ved Myrens verksted i Oslo, der masteren holder til, er det annerledes. Der er rekrutteringsjobben lett og ønsket om å jobbe som lærer stort. Der er det enkelt å kombinere en undervisnings-stilling med familie og annet arbeid. Der et det lett å hente inn sentrale bransjeaktører også for kortere besøk. For er ikke skolens tilknytning til og relevans for bransjen ett av skolens viktigste konkurranse parametere og uløselig knyttet til at man greier å hente lærekrefter fra den utøvende del av bransjen?

Dekan Eli Bø skriver nettopp i sitt debattinnlegg og tilsvar til studentene om viktigheten av nærhet til bransjen og er stolt av skolens faglige stab som alle i dag også er aktive bransje-utøvere, og ved det kan tilføre skolens studenter oppdatert utdanning om det som til enhver tid er på agendaen og rører seg i en bransje i en stadig voldsom utvikling. Vil vi virkelig bort fra denne modellen?

Omsorg for vår nasjonale filmutdanning.

Er omsorgen for filmutdanningen i ferd med å forsvinne i en tilsløret debatt der hverken lokalisering eller evt institusjonstilknytning er på agendaen i det utredningsarbeidet som nå er igangsatt? Hvorvidt Filmskolen er del av Høgskolen i Innlandet, del av et fremtidig kunstfaglig Universitet, eller det finnes en helt annen modell, er en problemstilling som i dag kanskje er mer relevant å diskutere enn noen gang i Filmskolens 25-årige historie. Og det betyr ikke at ikke HINN både har vært og fortsatt kan være et godt hjem for vår nasjonale filmutdanning. Men vi må kunne våge å ha en åpen dialog også om dette.

Vi må sørge for en fokusert debatt rundt filmutdanningens fremtid og skolens naturlige lokalisering og tilhørighet. Og selv om det i dagens politiske landskap kan synes som en illusjon å tro at noe kan flyttes fra distriktene inn mot sentrum, bør vi i alle fall evne å få politiske aktører på banen i denne debatten.

Det handler om Den norske filmskolens og den nasjonale filmutdanningens fremtid og på hvilken måte vi best ivaretar denne.  Og da må diskusjonen løftes opp på et annet nivå enn en potensiell sammenslåing av to fakultet ved Høgskolen i Innlandet. Da må man se hva som foregår på Høyskolen Kristiania og hvilken utdanning som tilbys der og bestemme seg for hvorvidt man vil ha en nasjonal filmutdanning som kan konkurrere godt med dette tilbudet, helst være noe litt annet, slik at de to større audiovisuelle og kreative utdanningsmiljøene både kan utfylle, utfordre og inspirere hverandre til det beste for alle fremtidige filmstudenter, bransjen vi er en del av og de norskproduserte filmene og TV-seriene vi skal glede oss til i flere tiår fremover.


Karin Julsrud er professor og tidligere dekan ved Den norske filmskolen


 

Les tidligere innlegg i debatten:

«Filmskolens kvalitet og faglige renommé står på spill.»

«Vi må i større grad bli én samlet skole.»

Om filmskolens kvalitet og faglige renommé.

Hva betyr «akademisering» av filmskolen?

Vi trenger fortsatt en større visjon for filmskolen.

Hva slags fremtid ønsker vi for Den norske filmskolen ?

Hva slags fremtid ønsker vi for Den norske filmskolen ?

Vi skal ha en filmutdanning som møter fremtiden. Men om en sammenslåing av AMEK og Filmskolen er svaret på fremtidens utfordring på utdanning innen det kunstfaglige audiovisuelle feltet, er jeg usikker på, skriver tidligere dekan Karin Julsrud. I så fall skal mye endres internt ved de to fakultetene og mye nytt etableres.

Foto fra masterutdanningen ved Myrens verksted i Oslo.

Det haster med en bred diskusjon om vår nasjonale filmutdanning og den bør være ryddig og fokusert. Det er en legitim frykt for at bransje og fagmiljø ikke blir lyttet til i en endringsprosess som i stor grad er et bestillingsverk fra HINNs ledelse og styre. Når sommeren kommer har HINN (Høgskolen i Innlandet), som filmskolen i dag er en del av, tatt beslutninger som kan være irreversible i årevis fremover. Om prosessen ikke blir mer åpen og mer tid satt av til dette, er vinduet for påvirkning ekstremt kort.

 Kort oppsummert ser jeg 4 parallelle og viktige diskusjoner:

 1: Sammenslåingen av Dnf og AMEK til et større audiovisuelt fakultet. 

 Den svært sannsynlige sammenslåingen av de to små fakultetene i dag kalt Den norske filmskolen (Dnf) og Fakultet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi (AMEK/tidligere TV-skolen) til ett større fakultet for audiovisuelle medier. Prosessen rundt utredningen av dette er ikke satt på vent.

 2: Kritikken mot at filmskolen følger utdanningssektorens lovpålagte struktur. 

 Filmskolen i dag tilbyr utdanning på 3 nivåer; bachelor, master og ph.d, slik alle tilsvarende skoler i Europa skal i henhold til Bologna-avtalen. Det hevdes av noen at denne utvidelsen svekker den «fagskolen» BA-studiet på mange måter har vært og at master og ph.d medfører en uønsket akademisering av kunsten. 

 3: Endringer med løsrevne bachelor-, master- og ph.d-løp satt opp mot et sammenhengende og lengre studie som juss, arkitektur eller en siv.ing-utdanning.

Som følge av denne utvidelsen av studieprogresjon er det i dag en diskusjon om nivået på BA, MA og Ph.d, om strukturen på utdanningen og hvordan fremtidens filmskole skal se ut. En komplisert diskusjon som hører hjemme hos skolens faglige ledelse og skolens fakultetsråd, og som nå er satt på vent (ref torsdagens oppsummering i Rushprint

 4: Fremtidig Lokalisering av Den norske filmskolen. 

 Dette er en grunnleggende og helt sentral diskusjon.

«I løpet av få år er skolens aktivitet dramatisk utvidet uten at dette er blitt kompensert for i tilstrekkelig grad. Og uten at skolen var godt nok rustet for dette.»

Jeg vil nå utdype noe rundt disse fire parallelle diskusjonene og også hvordan de griper inn i hverandre:

1: Sammenslåing av Filmskolen og AMEK til et større audiovisuelt fakultet.

At Høgskolens ledelse ved rektor og styre ønsker en sammenslåing av de to fakultetene Filmskolen og AMEK er forståelig. Det vil kunne fjerne noens forvirring over at noe av det som skjer på de to fakultetene kan oppleves som overlappende. En slik sammenslåing vil også kunne føre til noen besparelser og for å bruke et forslitt begrep: «bedre synergi». Det er en god dialog mellom de to fakultetene i dag og allerede etablerte samarbeid – der dette så langt har vært naturlig. På samme måte som Filmskolen i dag samarbeider med blant annet Kunsthøyskolen og Musikkhøyskolen i Oslo, der dette er en gevinst for utdanningene våre. Men i HINNs fakultetsmodell og for HINNs strategiske planer og ønske om å bli et Universitet, kan det å samle all audiovisuell utdanning under ett fakultet og med det synliggjøre HINN og Innlandets satsing på dette området, være et hensiktsmessig grep.

Høgskolestyret har gitt dekanene ved Dnf og AMEK i oppdrag å utrede muligheter for ytterligere samarbeid mellom dagens to fakulteter, med sammenslåing som ett mulig resultat. Det foreligger en prosessplan der arbeidet skal være sluttført i juni 2023. Det er verdt å merke seg at en så vidt viktig strategisk prosess ikke er tenkt å skulle ta mer enn et snaut halvt år. Det er som sagt innledningsvis ikke denne prosessen som nå er utsatt.

Det interne utredningsarbeidet har fra styrets side bl.a som formål å «videreutvikle de audiovisuelle fagmiljøene som et satsingsområde for HINN».  Det argumenteres for at «miljøet bør posisjoneres for bredere og samordnet rekruttering til feltet» – men hva er feltet? Og er egentlig spillefilmen og tv-dramatikken i det samme feltet som flerkamera- og faktabaserte studioproduksjoner?  I dag er Filmskolen et kunstfaglig fakultet, AMEK er ikke det. Risikerer vi å få et audiovisuelt fortellerteknisk lappeteppe som ikke tilhører samme fagfelt?

Vi skal ha en filmutdanning som møter fremtiden. Vi skal være en filmutdanning som ligger i front og som tar opp i seg og også utfordrer det bestående.  Vi skal samarbeide på tvers av kunstneriske disipliner og vi skal bli utfordret av ny teknologi, omfavne interaktive fortellinger, nye produksjonsmodeller, nye roller og samarbeidsmuligheter. Men om en sammenslåing av AMEK og Filmskolen er svaret på fremtidens utfordring på utdanning innen det kunstfaglige audiovisuelle feltet, er jeg usikker på.  I så fall skal mye endres internt ved de to fakultetene og mye nytt etableres. Det er mulig man kan finne en egnet modell for dette, men hvordan vil en slik sammenslåing påvirke rekrutteringen av nye studenter, økonomien, «brandingen» av utdanningene og beslutningsprosesser, for å nevne noe. Å analysere og utrede konsekvensene av dette bør ta langt lenger enn et halvt år. Og kanskje aller viktigst: Filmskolen bør få rom og ro til å revidere og endre sitt BA/MA-løp før skolen går inn i reelle diskusjoner om fakultetssammenslåing og eventuell ny overordnet struktur. Vil den hastefarten som nå er igangsatt føre til at vår egenart som nasjonal kunstfaglig utdanning innen filmfeltet står i fare for å bli utvannet?

2: Kritikken mot at filmskolen følger utdanningssektorens lovpålagte struktur.

At Den norske filmskolen i dag tilbyr utdanning på 3 nivåer – bachelor, master og ph.d – betyr at filmskolen leverer i forhold til sitt opprinnelige oppdrag, nemlig å tilby «utdanning på høyeste nivå, sett i nordisk og europeisk sammenheng». Dette er strukturen på utdanningen vår vedtatt av departement og Storting, i henhold til Bologna-avtalen, og på linje med all annen høyere utdanning. Det lar seg ikke reversere. Eller endre. Misforståelsen som synes å råde blant de som er redde for «akademiseringen» av en kunstutdanning er at utdanning på 3 nivåer er ensbetydende med akademisering.  Det er hvordan utdanningen er tilrettelagt og innholdet i utdanningen som er det viktige i denne saken. Det vil til enhver tid være opp til skolens ledelse å definere dette i en løpende intern og ekstern diskusjon om filmutdanningens fremtid og videre utvikling. Kunstnerisk praksis har alltid stått sentralt på filmskolen og de 3 utdanningsnivåene er ikke noe hinder for fortsettelsen av dette.

Vi kan og bør fortsatt lære BA-studentene håndverket og la dem praktisere gjennom øvelser. Som stipendiat ved et kunstfaglig ph.d-program skal du levere et kunstnerisk verk når du disputerer, samt en refleksjon rundt dette verket (Nina Grünfeldt gjør godt rede for dette i sitt innlegg i Rushprint sist uke). Stipendiatene vi ønsker oss er aktive bransjeutøvere som gjennom en 4-årig stipendiatperiode blir gitt en mulighet til å fordype seg og utvikle seg innenfor filmfeltet, gjennom praksis, for fortløpende å kunne dele sin kunnskap og sine erfaringer med våre fremtidige studenter og også bransjen.

At man kan bekymre seg for økonomi og potensiell utarming av det som i dag fortsatt er skolens grunnutdanning, nemlig det 3-årige løpet på Lillehammer, er relevant og høyst forståelig.  I løpet av få år er skolens aktivitet dramatisk utvidet uten at dette er blitt kompensert for i tilstrekkelig grad. Og uten at skolen var godt nok rustet for dette. Det skjedde i min tid som dekan og det var mitt ansvar. Men vi skal passe oss for å la dette bli en konkurranse mellom en bachelor og en master, og en konflikt internt. Å forville seg inn i det sporet skader bare Filmskolen. Filmutdanning er dyr utdanning og det må til enhver tid jobbes hardt for å synliggjøre denne utdanningens behov, primært internt i den institusjonen man er del av, men også opp mot departementet. Like mye som det må jobbes effektivt for å utnytte de ressursene man har på best mulig måte og også evne å hente ressurser utenfra. Å tenke at alt var så mye bedre før, fører ingen steds hen. Vi må se mulighetene som ligger foran oss.

Som på alle andre områder i samfunnet er det også et press på høyere utdanning økonomisk rent generelt, og det preger enhver utdanningsinstitusjon. Men er man et uttalt «satsingsområde», bør ikke det da uansett få konsekvenser for tildelingen av ressurser ved den institusjonen man er en del av? Bør ikke HINN som er gode på å fremsnakke filmskolen i mange sammenhenger sørge for at vår nasjonale filmutdanning er rustet til å møte fremtidens utfordringer?

3. Endringer med løsrevne bachelor-, master- og ph.d-løp satt opp mot et sammenhengende og lengre studie som juss, arkitektur eller en siv.ing-utdanning.

I dag befinner skolens 3-årige bachelorprogram seg på Lillehammer, en selvstendig 2-årig master i Oslo. Oslo har også vært utgangspunktet for skolens kunstneriske utviklingsarbeid og stipendiataktivitet. Diskusjonen om å slå sammen bachelor og master til ett lengre studieløp har gått over lang tid og kan synes som en naturlig fremtidig løsning. Vi som er godt kjent med skolen vet at det 3-årige løpet ikke gir nok tid og rom for det vi alle ser som nødvendig for at den enkelte student skal kunne lære håndverket innen sin fagdisiplin, utvikle sin kunstneriske stemme og høste erfaring gjennom små og store praktiske øvelser i møte med de andre fagdisiplinene ved skolen. I dagens mangfoldige audiovisuelle landskap krever det også en skole som er oppdatert innen teknologi og nye fortellerformer og har mulighet for å tilby undervisning som reflekterer og helst ligger litt foran bransjens egen utvikling. 3 år oppleves utilstrekkelig for alt dette.

Men hva en endring skal innebære finnes det ikke et enkelt svar på. Bildet kompliseres av at skolen i dag har en campus på Lillehammer og en i Oslo. Det er full enighet blant skolens ansatte om at en samlokalisering av alle skolens aktiviteter ville være en langt bedre løsning enn dagens, både faglig og økonomisk. Men er da Lillehammer det riktige og eneste alternativet om man ønsker å bevare både nivå på utdanning og undervisning, samt nærhet til bransjen som alle er enige om er helt sentralt?

En enkel modell kunne være å fortsatt tilby en 3-årig grunnutdanning på Lillehammer og for de som ønsker det, gå videre på et 2-årig mer fordypende masterprogram i Oslo, dvs gjøre masteren om til en direkte videreføring av det 3-årige løpet, ikke en selvstendig såkalt erfaringsbasert master som i dag. Da får man ingen samlokalisering, men man beholder Oslo delen. Det utredes i dag et forslag basert på et 4-årig BA/MA løp, med en ett-årig felles grunnutdanning, og da basert på at det 4-årige skoleforløpet i sin helhet gjennomføres på Lillehammer. Hvilke konsekvenser dette vil få for skolens faglige innhold, bekymret dagens bachelorstudenter seg for i sitt innlegg i Rushprint 6.1, noe som har ført til at denne prosessen nå er utsatt. Hvilke konsekvenser en slik modell vil få for rekruttering av studenter og lærere bør også utredes.

Om denne modellen gjennomføres er tanken at det 4-årige løpet i sin helhet legges til  Lillehammer og vil føre til at filmskolens «vindu ut mot bransjen» i Oslo om noen år vil være en saga blott, i tråd med HINNs ønsker om å samle alle audiovisuelle studietilbud lokalt. Men kan man egentlig diskutere et integrert studieløp, eller en studiemodell, uten også å diskutere lokaliseringen av denne? Og kan man diskutere en sammenslåing av de to fakultetene uten også å diskutere studieforløpets innhold, slik det nå legges opp til? Med Filmskolen underlagt Høgskolen i Innlandet, må vi kanskje heller akseptere at campus i to byer er den beste av to litt haltende alternativer?

4: Fremtidig lokalisering av Den norske filmskolen.

Min kamp det siste året som dekan var bl a å få utvidet lokalene i Oslo, slik at vi kunne ha plass til både forskning, master, stipendiater, etter- og videreutdanning, kurs, seminarer og andre «events» – kort sagt: få til et levende faglig miljø der både innovasjon og utvikling stod sentralt og der bransjen var tungt involvert. Det var en kamp jeg tapte. Dette til tross for at også andre fakultet ved HINN har og hadde behov for lokaliteter i Oslo til bl a møtevirksomhet og etter- og videreutdanning og så det som et pluss for HINN å ha et «lokalkontor» i Oslo. Og for Filmskolens vedkommende, nødvendigheten av å ha «et vindu ut mot bransjen», der bransjen og de viktigste samarbeidspartnerne faktisk befinner seg.

Den argumentasjon vant jeg frem med da jeg startet som dekan i 2017 og vi fikk bevilget ekstra midler til å bygge opp det som i dag er aktiviteten ved Myrens Verksted. Det er derfor ganske trist å se at et levende miljø på et fantastisk sted kretsende rundt filmskolens nye masterprogram nå risikerer å kunne forsvinne. Vi kom ikke engang dit at vi fikk muligheten til å utnytte det potensialet dette stedet har og hadde.

Vi vet jo alle at det var gjenbruk av OL-lokaliteter fra 94 som gjorde at Filmskolen omsider ble etablert og lagt til Storhove utenfor Lillehammer. Men nå som det også utredes hvorvidt hele Høgskolen skal flytte fra de opprinnelige OL-lokalene inn til sentrum av Lillehammer, så opphører vel også denne «kontrakten»? Er det kanskje et mulig vindu akkurat nå å få en debatt rundt lokaliseringen av vår nasjonale filmutdanning opp også på den politiske agendaen?

Rekruttering av faglig ansatte.

Forrige ukes innlegg i Rushprint av Nina Grünfeldt, nyansatt prodekan for forskning på både Dnf og AMEK, er med på å befeste det som er HINNs sittende styres mål, nemlig etableringen av ett større audiovisuelt fakultet, der Filmskolen i så fall blir et institutt underlagt dette. Grünfeldt formulerer seg på en måte som om dette allerede er et resultat av prosessen. Hun tar også til orde for fast ansatte lærere med fast bopæl på Lillehammer, som en positiv og nødvendig del av det hele.

Men for en som har ledet skolen i bortimot 5 år, der rekruttering av faglig stab har utgjort kanskje den viktigste og mest tidkrevende delen av jobben, vet jeg det meste om hvor vanskelig det er å få attraktive bransjeaktører og fremtidige pedagoger til å flytte på seg, selv bare for en 4-årsperiode.

Alle skolens faglig ansatte bor i dag utenfor Lillehammer regionen, de fleste i og rundt Oslo, to i Bergen, to i Danmark. Det er dyrt, selv om den gamle 2-årige etterlønnsordningen er borte. Helt røft regnet (i min tid som dekan), koster det skolen 4 millioner kroner årlig, med reise og opphold for lærere og gjestelærere.  Når man så i dag ønsker å flytte masteren og allerede har vedtatt å flytte ph.d-utdanningen til Lillehammer, vil jo dette tallet bli vesentlig høyere. Tenk om disse pengene isteden kunne vært brukt til faglig utvikling og oppdatering?  Å rekruttere lærere og stipendiater med ønske om «residensplikt Lillehammer» og uten støtte til reise og opphold, er jeg redd blir en vanskelig oppgave.  Og vil man ikke også risikere å miste mange gode lærere på veien? Og er det ikke stor sannsynlighet for at de 7 nye stipendiatene, «residensplikt» eller ei, vil tilbringe størsteparten av tiden sin i Oslo eller der de allerede har sin praksis og sine samarbeidspartnere?

Ved Myrens verksted i Oslo, der masteren holder til, er det annerledes. Der er rekrutteringsjobben lett og ønsket om å jobbe som lærer stort. Der er det enkelt å kombinere en undervisnings-stilling med familie og annet arbeid. Der et det lett å hente inn sentrale bransjeaktører også for kortere besøk. For er ikke skolens tilknytning til og relevans for bransjen ett av skolens viktigste konkurranse parametere og uløselig knyttet til at man greier å hente lærekrefter fra den utøvende del av bransjen?

Dekan Eli Bø skriver nettopp i sitt debattinnlegg og tilsvar til studentene om viktigheten av nærhet til bransjen og er stolt av skolens faglige stab som alle i dag også er aktive bransje-utøvere, og ved det kan tilføre skolens studenter oppdatert utdanning om det som til enhver tid er på agendaen og rører seg i en bransje i en stadig voldsom utvikling. Vil vi virkelig bort fra denne modellen?

Omsorg for vår nasjonale filmutdanning.

Er omsorgen for filmutdanningen i ferd med å forsvinne i en tilsløret debatt der hverken lokalisering eller evt institusjonstilknytning er på agendaen i det utredningsarbeidet som nå er igangsatt? Hvorvidt Filmskolen er del av Høgskolen i Innlandet, del av et fremtidig kunstfaglig Universitet, eller det finnes en helt annen modell, er en problemstilling som i dag kanskje er mer relevant å diskutere enn noen gang i Filmskolens 25-årige historie. Og det betyr ikke at ikke HINN både har vært og fortsatt kan være et godt hjem for vår nasjonale filmutdanning. Men vi må kunne våge å ha en åpen dialog også om dette.

Vi må sørge for en fokusert debatt rundt filmutdanningens fremtid og skolens naturlige lokalisering og tilhørighet. Og selv om det i dagens politiske landskap kan synes som en illusjon å tro at noe kan flyttes fra distriktene inn mot sentrum, bør vi i alle fall evne å få politiske aktører på banen i denne debatten.

Det handler om Den norske filmskolens og den nasjonale filmutdanningens fremtid og på hvilken måte vi best ivaretar denne.  Og da må diskusjonen løftes opp på et annet nivå enn en potensiell sammenslåing av to fakultet ved Høgskolen i Innlandet. Da må man se hva som foregår på Høyskolen Kristiania og hvilken utdanning som tilbys der og bestemme seg for hvorvidt man vil ha en nasjonal filmutdanning som kan konkurrere godt med dette tilbudet, helst være noe litt annet, slik at de to større audiovisuelle og kreative utdanningsmiljøene både kan utfylle, utfordre og inspirere hverandre til det beste for alle fremtidige filmstudenter, bransjen vi er en del av og de norskproduserte filmene og TV-seriene vi skal glede oss til i flere tiår fremover.


Karin Julsrud er professor og tidligere dekan ved Den norske filmskolen


 

Les tidligere innlegg i debatten:

«Filmskolens kvalitet og faglige renommé står på spill.»

«Vi må i større grad bli én samlet skole.»

Om filmskolens kvalitet og faglige renommé.

Hva betyr «akademisering» av filmskolen?

Vi trenger fortsatt en større visjon for filmskolen.

MENY