Om filmskolens kvalitet og faglige renommé.

Om filmskolens kvalitet og faglige renommé.

Jeg er ikke er i tvil om at Den norske filmskolens nåværende ledelse vil det beste for skolen. Men jeg er redd skolen vil gape over for mye. Vi trenger en bred debatt om hvordan filmskolen skal fungere i årene framover, mener Kjell Vassdal, tidligere hovedlærer for filmfoto.

Foto: Innleggets forfatter (i midten) under opptak til «El Clásico».

33 studenter på det nåværende kull 13 ved Den norske filmskolen (DNF) har skrevet et innlegg på Rushprint.no med tittelen: «Filmskolens kvalitet og faglige renommé står på spill.»

Innlegget er etter min mening godt skrevet og inneholder mange viktige momenter om den pågående prosessen ved DNF. Studentene frykter for den fremtidige filmutdanningen på filmskolen.

Undertegnede har vært tilknyttet filmskolen på forskjellige måter helt siden den ble opprettet.  Jeg har arbeidet under alle skolens fire dekaner, først som gjestelærer og Professor II. Fra 2009 og fram til i fjor sommer var jeg hovedlærer i foto. Jeg har hele tiden vært opptatt av at filmskolen skal kunne tilby undervisning og øvelser som vil forberede studentene på det de vil møte når de kommer ut i det virkelige filmlivet. Studentene på filmskolen må få trene seg opp til det krevende nivået som råder i dagens filmvirkelighet. De må være godt forberedt både kunstnerisk, teknisk og faglig.

Da skolen ble opprettet var det etter mange års påtrykk og ønsker om en ordentlig filmskole i Norge på et høyt nivå. Og det fikk vi. Jeg tør påstå at Den norske Filmskolen har vært en suksess. Det er bare å se på alle de talentfulle og kompetente filmkunstnerne som i dag setter sitt preg på den norske filmbransjen. I flere år har skolen hatt søkere fra hele Norden. Det er mange som heller vil gå på den norske filmskolen enn både den danske og den svenske. De vil gå på en filmskole hvor de blant annet tilbyr en linje innen produksjonsdesign. Det er det få andre skoler som kan tilby.

Hvorfor ble skolen så ettertraktet? Jo, fordi den kunne tilby undervisning på et høyt nivå. Den kunne tilby yrkesaktive og kompetente lærere, og gjestelærere som var enere på sine felt. Den kunne tilby undervisning og workshoper få andre kunne tilby. Den kunne tilby øvelser som la et solid faglig og kunstnerisk grunnlag for å gå ut i filmbransjen etterpå.

Hvorfor skal skolen endre på det nå?

Dårligere budsjetter, dårligere tilbud.

Problematikken studentene tar opp i sitt innlegg rundt mangelfulle planer og budsjetter for DNFs reform på veien mot å bli universitet, er bekymringer faglærere ved filmskolen har varslet ledelsen på DNF om i lang tid.

Jeg er ikke er i tvil om at skolens nåværende ledelse med dekan Eli Bø i spissen vil det beste for skolen. Det gjelder også alle de som er tilknyttet skolen faglig og administrativt. Men jeg er redd skolen vil gape over for mye.

Under dekan Thomas Stenderup fikk skolen opprettet masterstudie i Oslo, Cefima, PHD, dokumentarfilmregi og VFX-linje. Det ble for først gang snakk om å opprette universitet.

Mange opplevde at det ble så mye støy rundt det å drive filmskolen og at bachelorstudiet i Lillehammer kom helt i skyggen av alt annet. Virksomheten på Lillehammer var ikke lenger ryggraden i Den norske filmskolen. Skolen fikk dårligere budsjetter og måtte kutte i flere helt essensielle tilbud.

Det har også i løpet av de siste 4-5 årene utviklet seg til hva jeg vil kalle to fløyer på skolen.  Den ene har ønsket å hegne om den sterke kunstneriske/faglige utdanningen skolen har gitt i de 25 årene den har eksistert, basert på mange og gode tverrfaglige workshoper og solide fellesøvelser.

Den andre fløyen har vært mindre opptatt av fellesøvelser og mer opptatt av kortere øvelser og mer fokus på forskning og eksperimentering.

Varslingssak.

Så har det vært et stadig sterkere press på skolen fra både landets undervisnings-myndigheter og Høgskolen i Innlandet (HINN) om en sterkere akademisering av skolen.

Sist gang både faglærere og teknisk stab ved DNF sendte bekymringsmelding til ledelsen rundt budsjettkutt og manglende faglig utredning av hva reformen ville innebære for bachelor-studiet, resulterte det i en varslingssak som endte opp i styret på HINN.

Dette er ikke første gangen faglærere og teknisk stab på DNF uttrykker sin bekymring over manglende planer og svekkelse av faglig kvalitet i undervisningen.

Det ble flere ganger gang varslet om bekymringene under forrige dekan Karin Julsrud, men bekymringene ble ikke tatt på alvor. Rektor ved HINN Peer Jacob Svenkerud valgte også å legge varselet som kom våren 2022 om uroen på DNF «i skuffen».

Vi trenger en bred debatt!

Nå tar studentene og forhåpentligvis bransjen selv over stafettpinnen og det bør vi alle være glade for. Vi trenger en bred debatt om hvordan filmskolen skal fungere i årene framover.  Mange mener den ikke skal være noen yrkesskole for filmbransjen. Men det er jo ikke hva vi mener. Filmskolens mandat er å utdanne nye generasjoner av filmarbeidere på det høyeste kunstfaglige nivå. Men hvordan oppnår man det om man ikke får nok praksis i faget?

Dette handler absolutt ikke om motvilje overfor utviklingen av selve feltet vårt gjennom kunstnerisk utviklingsarbeid, men om tap av ressurser og en utvanning av grunnutdanningen for å møte utvidelsene DNF nå stå ovenfor, men ikke har penger til.

Filmutdanningen på bachelorstudiet ved DNF har seks linjespesialiseringer; i regi, foto, klipp, lyd, produksjonsdesign og for produsent og manus. Utdanningen har alltid vært å regne som et profesjonsstudie.

Man spesialiserer seg fra første stund innenfor sine respektive fag i de tre år man går på skolen. Skolens pedagogikk baserer seg på praktisk tilnærming – «learning by doing» – der alle seks fagfunksjoner kommer sammen i jevnlige produksjonsøvelser for å utøve filmkunsten sammen.

Som studentene så godt beskriver det i sin kronikk, simuleres det virkelige arbeidsliv i produksjonsøvelsene så godt som mulig der hver enkelt student får tett og personlig oppfølging av sine faglærere.

De veiledes gjennom god undervisning og praksis inn i en rolleforståelse i denne komplekse kunstformen der man ikke kan skille mellom håndverket og kunsten. Film er teknisk og kunstnerisk en svært krevende kunstform, der man må beherske håndverket for å kunne utøve kunsten. Det er enkel ABC.

Linjespesialiseringene må ikke svekkes.

Undervisningen på DNF koster penger i form av utstyr, oppfølging og tilstedeværelse fra lærere. Det er nok vanskelig å forstå at et lite fakultet kan være så dyrt å drifte. Men filmkunst er altså en av de dyreste kunstformer vi har og jeg mener pengebruken har vært verdt det. Norge har blitt en filmnasjon som blir lagt merke til.

For å møte kostnadene DNF snart står ovenfor har bachelorstudiet vært utsatt for store budsjettkutt, uten at det er gjort analyser eller utredninger av konsekvensene dette får for grunnutdanningen.

Hvis filmskolen skal bli en 5-årig integrert masterutdannelse, må i prinsippet alle de 42 studentene fra bachelorutdanningen kunne fortsette inn i et masterforløp der linjespesialiseringene fremdeles kan praktiseres/utøves og med tilsvarende faglige oppfølging som bachelorstudiet tilbyr. Denne muligheten finnes ikke i dag for flere av linjene. Det finnes verken studieplasser, utstyr eller lærerkrefter til dette på dagens masterstudie.

Det er derfor viktig at studentene som begynner på bachelorstudiet før alle reformer har kommet på plass, får det samme tilbudet om praksis gjennom produksjonsøvelser og undervisning som tidligere kull. Hvis ikke risikerer de å gjennomføre tre år på filmskolen uten å få jobb i bransjen når de kommer ut. Da opprettholder ikke DNF mandatet sitt.


Kjell Vassdal er fotograf og tidligere hovedlærer for fotolinja ved Den norske filmskolen.


 

Om filmskolens kvalitet og faglige renommé.

Om filmskolens kvalitet og faglige renommé.

Jeg er ikke er i tvil om at Den norske filmskolens nåværende ledelse vil det beste for skolen. Men jeg er redd skolen vil gape over for mye. Vi trenger en bred debatt om hvordan filmskolen skal fungere i årene framover, mener Kjell Vassdal, tidligere hovedlærer for filmfoto.

Foto: Innleggets forfatter (i midten) under opptak til «El Clásico».

33 studenter på det nåværende kull 13 ved Den norske filmskolen (DNF) har skrevet et innlegg på Rushprint.no med tittelen: «Filmskolens kvalitet og faglige renommé står på spill.»

Innlegget er etter min mening godt skrevet og inneholder mange viktige momenter om den pågående prosessen ved DNF. Studentene frykter for den fremtidige filmutdanningen på filmskolen.

Undertegnede har vært tilknyttet filmskolen på forskjellige måter helt siden den ble opprettet.  Jeg har arbeidet under alle skolens fire dekaner, først som gjestelærer og Professor II. Fra 2009 og fram til i fjor sommer var jeg hovedlærer i foto. Jeg har hele tiden vært opptatt av at filmskolen skal kunne tilby undervisning og øvelser som vil forberede studentene på det de vil møte når de kommer ut i det virkelige filmlivet. Studentene på filmskolen må få trene seg opp til det krevende nivået som råder i dagens filmvirkelighet. De må være godt forberedt både kunstnerisk, teknisk og faglig.

Da skolen ble opprettet var det etter mange års påtrykk og ønsker om en ordentlig filmskole i Norge på et høyt nivå. Og det fikk vi. Jeg tør påstå at Den norske Filmskolen har vært en suksess. Det er bare å se på alle de talentfulle og kompetente filmkunstnerne som i dag setter sitt preg på den norske filmbransjen. I flere år har skolen hatt søkere fra hele Norden. Det er mange som heller vil gå på den norske filmskolen enn både den danske og den svenske. De vil gå på en filmskole hvor de blant annet tilbyr en linje innen produksjonsdesign. Det er det få andre skoler som kan tilby.

Hvorfor ble skolen så ettertraktet? Jo, fordi den kunne tilby undervisning på et høyt nivå. Den kunne tilby yrkesaktive og kompetente lærere, og gjestelærere som var enere på sine felt. Den kunne tilby undervisning og workshoper få andre kunne tilby. Den kunne tilby øvelser som la et solid faglig og kunstnerisk grunnlag for å gå ut i filmbransjen etterpå.

Hvorfor skal skolen endre på det nå?

Dårligere budsjetter, dårligere tilbud.

Problematikken studentene tar opp i sitt innlegg rundt mangelfulle planer og budsjetter for DNFs reform på veien mot å bli universitet, er bekymringer faglærere ved filmskolen har varslet ledelsen på DNF om i lang tid.

Jeg er ikke er i tvil om at skolens nåværende ledelse med dekan Eli Bø i spissen vil det beste for skolen. Det gjelder også alle de som er tilknyttet skolen faglig og administrativt. Men jeg er redd skolen vil gape over for mye.

Under dekan Thomas Stenderup fikk skolen opprettet masterstudie i Oslo, Cefima, PHD, dokumentarfilmregi og VFX-linje. Det ble for først gang snakk om å opprette universitet.

Mange opplevde at det ble så mye støy rundt det å drive filmskolen og at bachelorstudiet i Lillehammer kom helt i skyggen av alt annet. Virksomheten på Lillehammer var ikke lenger ryggraden i Den norske filmskolen. Skolen fikk dårligere budsjetter og måtte kutte i flere helt essensielle tilbud.

Det har også i løpet av de siste 4-5 årene utviklet seg til hva jeg vil kalle to fløyer på skolen.  Den ene har ønsket å hegne om den sterke kunstneriske/faglige utdanningen skolen har gitt i de 25 årene den har eksistert, basert på mange og gode tverrfaglige workshoper og solide fellesøvelser.

Den andre fløyen har vært mindre opptatt av fellesøvelser og mer opptatt av kortere øvelser og mer fokus på forskning og eksperimentering.

Varslingssak.

Så har det vært et stadig sterkere press på skolen fra både landets undervisnings-myndigheter og Høgskolen i Innlandet (HINN) om en sterkere akademisering av skolen.

Sist gang både faglærere og teknisk stab ved DNF sendte bekymringsmelding til ledelsen rundt budsjettkutt og manglende faglig utredning av hva reformen ville innebære for bachelor-studiet, resulterte det i en varslingssak som endte opp i styret på HINN.

Dette er ikke første gangen faglærere og teknisk stab på DNF uttrykker sin bekymring over manglende planer og svekkelse av faglig kvalitet i undervisningen.

Det ble flere ganger gang varslet om bekymringene under forrige dekan Karin Julsrud, men bekymringene ble ikke tatt på alvor. Rektor ved HINN Peer Jacob Svenkerud valgte også å legge varselet som kom våren 2022 om uroen på DNF «i skuffen».

Vi trenger en bred debatt!

Nå tar studentene og forhåpentligvis bransjen selv over stafettpinnen og det bør vi alle være glade for. Vi trenger en bred debatt om hvordan filmskolen skal fungere i årene framover.  Mange mener den ikke skal være noen yrkesskole for filmbransjen. Men det er jo ikke hva vi mener. Filmskolens mandat er å utdanne nye generasjoner av filmarbeidere på det høyeste kunstfaglige nivå. Men hvordan oppnår man det om man ikke får nok praksis i faget?

Dette handler absolutt ikke om motvilje overfor utviklingen av selve feltet vårt gjennom kunstnerisk utviklingsarbeid, men om tap av ressurser og en utvanning av grunnutdanningen for å møte utvidelsene DNF nå stå ovenfor, men ikke har penger til.

Filmutdanningen på bachelorstudiet ved DNF har seks linjespesialiseringer; i regi, foto, klipp, lyd, produksjonsdesign og for produsent og manus. Utdanningen har alltid vært å regne som et profesjonsstudie.

Man spesialiserer seg fra første stund innenfor sine respektive fag i de tre år man går på skolen. Skolens pedagogikk baserer seg på praktisk tilnærming – «learning by doing» – der alle seks fagfunksjoner kommer sammen i jevnlige produksjonsøvelser for å utøve filmkunsten sammen.

Som studentene så godt beskriver det i sin kronikk, simuleres det virkelige arbeidsliv i produksjonsøvelsene så godt som mulig der hver enkelt student får tett og personlig oppfølging av sine faglærere.

De veiledes gjennom god undervisning og praksis inn i en rolleforståelse i denne komplekse kunstformen der man ikke kan skille mellom håndverket og kunsten. Film er teknisk og kunstnerisk en svært krevende kunstform, der man må beherske håndverket for å kunne utøve kunsten. Det er enkel ABC.

Linjespesialiseringene må ikke svekkes.

Undervisningen på DNF koster penger i form av utstyr, oppfølging og tilstedeværelse fra lærere. Det er nok vanskelig å forstå at et lite fakultet kan være så dyrt å drifte. Men filmkunst er altså en av de dyreste kunstformer vi har og jeg mener pengebruken har vært verdt det. Norge har blitt en filmnasjon som blir lagt merke til.

For å møte kostnadene DNF snart står ovenfor har bachelorstudiet vært utsatt for store budsjettkutt, uten at det er gjort analyser eller utredninger av konsekvensene dette får for grunnutdanningen.

Hvis filmskolen skal bli en 5-årig integrert masterutdannelse, må i prinsippet alle de 42 studentene fra bachelorutdanningen kunne fortsette inn i et masterforløp der linjespesialiseringene fremdeles kan praktiseres/utøves og med tilsvarende faglige oppfølging som bachelorstudiet tilbyr. Denne muligheten finnes ikke i dag for flere av linjene. Det finnes verken studieplasser, utstyr eller lærerkrefter til dette på dagens masterstudie.

Det er derfor viktig at studentene som begynner på bachelorstudiet før alle reformer har kommet på plass, får det samme tilbudet om praksis gjennom produksjonsøvelser og undervisning som tidligere kull. Hvis ikke risikerer de å gjennomføre tre år på filmskolen uten å få jobb i bransjen når de kommer ut. Da opprettholder ikke DNF mandatet sitt.


Kjell Vassdal er fotograf og tidligere hovedlærer for fotolinja ved Den norske filmskolen.


 

MENY