Den franske filmskaperen Agnès Varda er død, i en alder av 90 år. Hun var en ledende stemme innen den franske nybølgefilmen, og skulle gjennom ulike faser av karrieren markere seg som en nysgjerrig og nyskapende dokumentarist. I 2017 ble hun nominert til en Oscar for dokumentaren Faces Places.

Varda ble født i Belgia i 1928 og flyttet til Paris for å studere ved Sorbonne. Etter å ha jobbet som stillfotograf begynte hun å lage film, og debuterte i 1955 med La Pointe Courte, med blant annet Philippe Noiret i en sentral rolle. Filmen foregrep mange av særtrekkene ved den franske nybølgefilmen som var iferd med å bryte ut. Hun lagde en rekke dokumentarer før hun slo igjennom for alvor med Cleo fra 5 til 7 i 1962. Senere skulle hun også oppleve stor kommersiell suksess med Vagabond (1985) som hun fikk Gulløven for i Venezia samme året, og som hadde Sandrine Bonnaire i hovedrollen. Varda var gift med regissør Jacques Demy – også han sentral i den franske nybølgefilmen med filmer som blant annet Paraplyene i Cherbourg. Etter hans død  lagde hun en hommage til hans minne i filmen Jacquot de Nantes.

I forbindelse med Cinematekets serie med filmer av Varda i november i fjor spurte vi et knippe norske filmskapere om hvordan den franske filmskaperen har påvirket dem. Aslaug Holm fremhevet Vardas utrolig nysgjerrighet og lekenhet hele veien:

– Hun fortsetter å utforske og inkludere. Hun skaper filmer der prosessen blir en del av filmen. Som filmen Vagabond som har mye dokumentarisk ved seg. Varda våger å gå inn uten å ha alt klart for seg på forhånd. Ikke alt er skrevet fra a til å. Hun gir seg selv åpne rom som hun går inn i og skaper i møte med det hun opplever eller utforsker der. Fra tidlig av har hun fritt blandet fiksjon og dokumentar. Hun ivaretar respekten for og lekenheten ved for film som utrykk, ved å åpne opp rommet mellom dem.

Også Kim Hiorthøy har vært influert av Varda.

– Formmessig er det hennes måte å kombinere de utrolig mange elementene filmskapning består av; tematikk, oppbygning, musikkbruk, billedkomposisjon. Hun er veldig moderne og har ligget langt foran. Jeg liker særlig godt Cléo fra 5 til 7. Tematikken handler om de mange lagene Cleo finnes på, i verden. Hun finnes som celebritet, som stjerne, men hun er også anonym i det hun vandrer gatelangs i Paris.

Produsent Yngve Sæther mintes sitt første møte med hennes filmer:

– Jeg husker jeg så Cleo fra 5 til 7, det må ha vært midt på 80-tallet. Filmen hadde en litt uvanlig balanse. Den var veldig impresjonistisk og hadde en letthet i sin skildring av en dame som venter svar på om hun har dødelig kreft. Varda følger hovedpersonen Cleo med denne uvanlig lettheten og samtidig tyngde i de få timene den dagen. Det er en måte å skildre på som er så utrolig tett på livet. Mesterpianisten Michel Legrand spiller seg selv. Han var da kjent popstjerne og velkjent filmkomponist. Cleo skjuler det vanskelige hun bærer på for pianisten, sin dype eksistensielle angst eller sorg. Jeg opplevde filmen som veldig moderne i uttrykket. Vardas evne til å utfordre rammene gjør at hun ikke blir satt. Hun drar veksler på dokumentar i fiksjon og omvendt. Det er en veldig sprek måte å fortelle på.

Les mer om hvordan norske filmskapere opplever Vardas filmer