Sosialt og politisk engasjement er rammen for de kinoaktuelle dokumentarene om visesangeren Cornelis Vreeswijk og det svenske åttitalls-rockebandet Imperiet – som ikke bryter formmessig ny grunn som musikerportretter, men kanskje heller ikke behøver å gjøre det.
For tiden er Magnus Gerttens dokumentar om Cornelis Vreeswijk, Somliga går med trasiga skor (med undertittel Filmen om Cornelis), å se på norske kinoer. Førstkommende fredag får den selskap av Et hjerte er alltid rødt – Filmen om Imperiet, regissert av Anders «Balsam» Hellström. To svenske portrettdokumentarer om to musikalske nasjonalskatter fra samme land (selv om nederlandske Cornelis Vreeswijk aldri ble svensk statsborger). Riktignok representerer disse artistene hver sin generasjon, men det er flere berøringspunkter mellom de to dokumentarene enn Vreeswijks og Imperiets respektive tolkninger av Bellmans gamle vise «Märk hur vår skugga» (eller «Fredmans Epistel nr 81», som den opprinnelig heter), som her dukker opp i hver sin film.
La oss ta de i denne sammenhengen yngste først. Post-pønk/«nyveiv»-bandet Imperiet, med Joakim Thåström som frontfigur, oppstod da pønkbandet Ebba Grön ble oppløst i 1983, som en videreføring av Ebba-sideprosjektet Rymdimperiet. Allerede mens de var aktive, ble det profilerte pønkbandet Ebba Grön portrettert i Johan Donners film Ebba – The Movie fra 1982. Til tross for at Imperiet ble et av Sveriges aller største rockeband i løpet av de rundt seks årene de eksisterte på åttitallet, har det imidlertid aldri blitt laget noen film om dette bandet. Det er med andre ord på høy tid – selv om det vel snarere er Thåström enn Imperiet som regnes som en slags svensk nasjonalskatt, slik jeg skrev innledningsvis. Men det gir ikke mindre grunn til å løfte bandet fram i folks bevissthet gjennom en dokumentar.
Den muligens noe tvilsomme betegnelsen «Nordens U2» har vel ikke egentlig blitt brukt om Imperiet, men om de senere Kent – som var en slags arvtagere etter nettopp Imperiet. U2 er imidlertid ingen unaturlig referanse når det gjelder både Imperiets musikalske uttrykk og popularitet på denne tiden, om enn med flere elektroniske innslag i lydbildet. Et hjerte er alltid rødt (som for øvrig er en tekstlinje fra låta «Alltid rött alltid rätt») skildrer hvordan etableringen av Imperiet og deres gradvise vei mot stadionrocken innebar både utskifting av bandmedlemmer og utvidelse av instrumentbruk fra den opprinnelige pønkbesetningen, der de tidsriktig nok raskt inkluderte synth så vel som saksofon.
Som seg hør og bør kommer dokumentaren inn på hedonistisk rockestjerneliv, kreative uenigheter blant gruppas sterke personligheter og lovnad om gull og grønne skoger i kontraktform fra selveste USA. Innspillingen av gruppas eneste engelskspråklige album, bestående av låter de tidligere hadde spilt inn på svensk og dermed følte seg ferdige med, synes imidlertid å ha vært starten på slutten for Imperiet. Hvor alle pengene ble av, er det tilsynelatende ingen som helt begriper.
Hellström har tidligere regissert konsertfilmen Som jordgubbarna smakade… med Thåström (som har hatt en lang solokarriere etter Imperiet) fra 2012, og er selv del av det svenske rockemusikermiljøet. Om han i utgangspunktet ikke er noen utpreget erfaren dokumentarfilmskaper, er i hvert fall hans tilgang til bandmedlemmene en åpenbar styrke for dette filmprosjektet. Spesielt den medieskye Thåström (eller «Pimme», som han kalles) stiller sjelden opp til intervjuer, men i Et hjerte er alltid rødt virker han både avslappet og åpenhjertig. Også de andre medlemmene får sagt sitt, hvorav bassist Christian Falk, som døde i 2014, er gjengitt i arkivopptak – i tillegg til at kjæresten hans fra denne tiden intervjues i filmen.
Veien til Norge er ikke lang for svenske artister. Imperiet spilte ofte her i landet, og i dokumentaren medvirker deres norske manager Arild Skrindo. Han var også involvert da Imperiet turnerte i Latin-Amerika, som fungerer som en slags ramme for Et hjerte er alltid rødt. Bandet engasjerte seg i internasjonalt solidaritetsarbeid, med blant annet støttekonsert mot apartheid og plateutgivelse til inntekt for sørafrikanske ANC. På denne tiden markerte Sverige under statsminister Olof Palme seg sterkt og tydelig internasjonalt, og med det ble Imperiet en form for ambassadører for hjemlandet på turné til Mexico, Cuba og Nicaragua. Bandmedlemmene fikk med dette møte både Cubas kommunistiske diktatur og Nicaragua kort tid etter sandinistenes revolusjon, med kampene mellom regjeringsstyrkene og de USA-støttede Contras-gruppene. Ved å omfavne slike storpolitiske perspektiver gir filmen også et innblikk i den politiske brytningstiden åttitallet var – ikke minst for Sverige.
Formmessig følger filmen dog samme mal som de fleste rockedokumentarer, med en kombinasjon av oppgravd (inkludert noe ukjent) arkivmateriale og «snakkende hoder» med tilsvarende oppgravde involverte. Av og til ser man musikkdokumentarer som gjør noe nytt og forfriskende med denne tilnærmingen, som de relativt nylige The Velvet Underground av Todd Haynes fra 2021 og Brett Morgens Bowie-portrett Moonage Daydream fra 2022. Begge er filmer som kombinerer arkivklipp og intervjuer (om enn ingen nye i Morgens film), men som føles alt annet enn konvensjonelle. Det samme kan strengt tatt ikke sies om Et hjerte er alltid rødt. Men så lenge intervjuobjektene og arkivklippene på ulike vis belyser interessante temaer og kombinasjonen av disse er godt balansert, ser jeg ingen grunn til at enhver musikkdokumentar på død og liv skal endre en formel som har vist seg å fungere.
Så kan man alltids si seg uenig i en og annen utelatelse. Hellström har ikke satt seg fore å gi noen kronologisk gjennomgang av alle utgivelser og øvrige meritter fra bandets karriere, og det er trolig et fornuftig valg. Men særlig fraværet av det ambisiøse albumet «Synd» føles, ja, synd, både med tanke på platas åpenbare kvaliteter og at Imperiets samlede katalog ikke er så omfattende. Like fullt har Et hjerte er alltid rødt blitt en vellaget og fengende dokumentar, som evner å fange bandets ånd.
Uten at forskjellen nødvendigvis er så påtakelig, kan man se noe mer filmatisk finesse i Somliga går med trasiga skor, som er regissert av en langt mer erfaren filmskaper. Magnus Gertten har tidligere blant annet laget dokumentaren Tusen bitar om artisten Björn Afzelius (regissert sammen med Stefan Berg) fra 2014 og Den unge Zlatan om fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic (regissert med broren Fredrik) fra 2015. Også i denne filmen benyttes naturlig nok mye arkivmateriale, deriblant opptak som ikke i særlig grad er vist tidligere. Gertten er svært dyktig til å gjøre denne typen materiale levende, inkludert stillsfotografier, og Vreeswijk-dokumentaren kan slik sett føre tankene til vel så mye til hans forrige film Nelly & Nadine fra 2022 som til andre musikerportretter.
I Somliga går med trasiga skor forteller han altså historien om den nederlandskfødte visesangeren og låtskriveren Cornelis Vreeswijk, som slo igjennom på den svenske visescenen på sekstitallet. Og der Et hjerte er alltid rødt benytter Imperiets politiske engasjement i Latin-Amerika som en ramme for fortellingen, gjør Gerttens film det samme med Vreeswijks sosiale engasjement for dem som falt utenfor det svenske «folkhemmet». Som også er dem sangen som dokumentaren har tatt sitt navn etter, handler om.
Rammen i denne filmen knyttes til den nålevende personen Fatima Nadja eller «Fatumeh», som Vreeswijk ble kjent med da de begge bodde i et kunstnerkollektiv mens hun var barn. Senere ble hun heroinist og havnet på gata (før hun etter hvert kom inn i et metadonbehandlingsprogram), og for artisten ble den siste plateutgivelsen «Till Fatumeh – rapport från de osaligas ängder» fra 1987 – skrevet til nettopp henne og spilt inn samme år som han døde av leverkreft – et svært viktig prosjekt.
Denne innfallsvinkelen betyr naturligvis ikke at filmen skygger unna de godt kjente, mørke sidene ved artistens eget liv, som misbruket av alkohol og til tider også narkotika. Dette henger da også sammen med Vreeswijks forståelse og medfølelse for mennesker som går i de mest utslitte, fillete skoene. Gertten har dessuten uttalt at en «post metoo»-film om Vreeswijk åpenbart ikke kan unnlate visse problematiske forhold, og dokumentaren går relativt detaljert inn på en episode med fysisk mishandling av en av Vreeswijks ektefeller.
I filmen medvirker både Fatima Nadja, som i dag er billedkunstner, samt flere av Vreeswijks ekskoner og andre med tilknytning til ham. Sønnen Jack gikk bort for et drøyt år siden, og er derfor ikke så mye med i filmen som opprinnelig tenkt. Det hadde vært ønskelig å se mer av ham, men årsakene er med andre ord fullt forståelige. Relasjonen mellom Vreeswijk og Fatima kunne imidlertid ha vært skildret noe mer inngående når dette først vies en såpass sentral plass i filmen, men heller ikke dette er noen stor innvending.
Historien om Cornelis Vreeswijk er i utgangspunktet bedre kjent enn Imperiets, og har tidligere vært gjenstand for både dokumentar og spillefilm (sistnevnte med norske Hans-Erik Dyvik Husby i en utmerket rolleprestasjon som Vreeswijk, i Amir Chamdins Cornelis fra 2010). Somliga går med trasiga skor byr ikke nødvendigvis på så mye man ikke allerede visste om Vreeswijk, men gir en nærgående og høyst levende framstilling av personen, sceneartisten og musikken han skapte. Og nettopp rammen om Fatima og Vreeswijks sosiale engasjement er en i all hovedsak velfungerende struktur – for ikke å si et par godt fungerende sko – for å ta oss gjennom livshistorien hans. Dette er en kyndig utført dokumentar, som lar nye så vel som eldre intervjuer utdype, samtidig som fortellingens fremste styrke ligger i det rikholdige arkivmaterialet. Og det gjør ikke minst inntrykk å høre intervju med den alvorlig syke Vreeswijk i forbindelse med en påtenkt biografi.
Også i denne filmen dukker en nordmann opp fra sidelinja, da poeten Jan Erik Vold mot slutten av Vreeswijks liv skrev en artikkel i den svenske avisen Dagens Nyheter der han plasserte artisten sammen med Bob Dylan, Vladimir Vysotskij og Jacques Brel, og kritiserte svenskene for ikke å verdsette sine store kunstnere.
Til sist møtes endatil de to generasjonene som Vreeswijk og Imperiet representerer på ganske så rørende vis. Kort tid før han døde fikk Vreeswijk et etterlengtet comeback da han ble omfavnet av åttitallets yngre publikummere som nå hadde oppdaget ham, med særlig konserten hans på Roskilde-festivalen i 1987 som et høydepunkt i så måte.
Og så kan man kanskje ytre et forsiktig håp om at dokumentarer som dette ikke bare appellerer til de nostalgiske menighetene, men også bidrar til at stadig nye generasjoner vil verdsette disse kunstnerne.
Somliga går med trasiga skor hadde kinopemiere forrige uke. Et hjerte er alltid rødt – Filmen om Imperiet har kinopremiere 3.mai.
Sosialt og politisk engasjement er rammen for de kinoaktuelle dokumentarene om visesangeren Cornelis Vreeswijk og det svenske åttitalls-rockebandet Imperiet – som ikke bryter formmessig ny grunn som musikerportretter, men kanskje heller ikke behøver å gjøre det.
For tiden er Magnus Gerttens dokumentar om Cornelis Vreeswijk, Somliga går med trasiga skor (med undertittel Filmen om Cornelis), å se på norske kinoer. Førstkommende fredag får den selskap av Et hjerte er alltid rødt – Filmen om Imperiet, regissert av Anders «Balsam» Hellström. To svenske portrettdokumentarer om to musikalske nasjonalskatter fra samme land (selv om nederlandske Cornelis Vreeswijk aldri ble svensk statsborger). Riktignok representerer disse artistene hver sin generasjon, men det er flere berøringspunkter mellom de to dokumentarene enn Vreeswijks og Imperiets respektive tolkninger av Bellmans gamle vise «Märk hur vår skugga» (eller «Fredmans Epistel nr 81», som den opprinnelig heter), som her dukker opp i hver sin film.
La oss ta de i denne sammenhengen yngste først. Post-pønk/«nyveiv»-bandet Imperiet, med Joakim Thåström som frontfigur, oppstod da pønkbandet Ebba Grön ble oppløst i 1983, som en videreføring av Ebba-sideprosjektet Rymdimperiet. Allerede mens de var aktive, ble det profilerte pønkbandet Ebba Grön portrettert i Johan Donners film Ebba – The Movie fra 1982. Til tross for at Imperiet ble et av Sveriges aller største rockeband i løpet av de rundt seks årene de eksisterte på åttitallet, har det imidlertid aldri blitt laget noen film om dette bandet. Det er med andre ord på høy tid – selv om det vel snarere er Thåström enn Imperiet som regnes som en slags svensk nasjonalskatt, slik jeg skrev innledningsvis. Men det gir ikke mindre grunn til å løfte bandet fram i folks bevissthet gjennom en dokumentar.
Den muligens noe tvilsomme betegnelsen «Nordens U2» har vel ikke egentlig blitt brukt om Imperiet, men om de senere Kent – som var en slags arvtagere etter nettopp Imperiet. U2 er imidlertid ingen unaturlig referanse når det gjelder både Imperiets musikalske uttrykk og popularitet på denne tiden, om enn med flere elektroniske innslag i lydbildet. Et hjerte er alltid rødt (som for øvrig er en tekstlinje fra låta «Alltid rött alltid rätt») skildrer hvordan etableringen av Imperiet og deres gradvise vei mot stadionrocken innebar både utskifting av bandmedlemmer og utvidelse av instrumentbruk fra den opprinnelige pønkbesetningen, der de tidsriktig nok raskt inkluderte synth så vel som saksofon.
Som seg hør og bør kommer dokumentaren inn på hedonistisk rockestjerneliv, kreative uenigheter blant gruppas sterke personligheter og lovnad om gull og grønne skoger i kontraktform fra selveste USA. Innspillingen av gruppas eneste engelskspråklige album, bestående av låter de tidligere hadde spilt inn på svensk og dermed følte seg ferdige med, synes imidlertid å ha vært starten på slutten for Imperiet. Hvor alle pengene ble av, er det tilsynelatende ingen som helt begriper.
Hellström har tidligere regissert konsertfilmen Som jordgubbarna smakade… med Thåström (som har hatt en lang solokarriere etter Imperiet) fra 2012, og er selv del av det svenske rockemusikermiljøet. Om han i utgangspunktet ikke er noen utpreget erfaren dokumentarfilmskaper, er i hvert fall hans tilgang til bandmedlemmene en åpenbar styrke for dette filmprosjektet. Spesielt den medieskye Thåström (eller «Pimme», som han kalles) stiller sjelden opp til intervjuer, men i Et hjerte er alltid rødt virker han både avslappet og åpenhjertig. Også de andre medlemmene får sagt sitt, hvorav bassist Christian Falk, som døde i 2014, er gjengitt i arkivopptak – i tillegg til at kjæresten hans fra denne tiden intervjues i filmen.
Veien til Norge er ikke lang for svenske artister. Imperiet spilte ofte her i landet, og i dokumentaren medvirker deres norske manager Arild Skrindo. Han var også involvert da Imperiet turnerte i Latin-Amerika, som fungerer som en slags ramme for Et hjerte er alltid rødt. Bandet engasjerte seg i internasjonalt solidaritetsarbeid, med blant annet støttekonsert mot apartheid og plateutgivelse til inntekt for sørafrikanske ANC. På denne tiden markerte Sverige under statsminister Olof Palme seg sterkt og tydelig internasjonalt, og med det ble Imperiet en form for ambassadører for hjemlandet på turné til Mexico, Cuba og Nicaragua. Bandmedlemmene fikk med dette møte både Cubas kommunistiske diktatur og Nicaragua kort tid etter sandinistenes revolusjon, med kampene mellom regjeringsstyrkene og de USA-støttede Contras-gruppene. Ved å omfavne slike storpolitiske perspektiver gir filmen også et innblikk i den politiske brytningstiden åttitallet var – ikke minst for Sverige.
Formmessig følger filmen dog samme mal som de fleste rockedokumentarer, med en kombinasjon av oppgravd (inkludert noe ukjent) arkivmateriale og «snakkende hoder» med tilsvarende oppgravde involverte. Av og til ser man musikkdokumentarer som gjør noe nytt og forfriskende med denne tilnærmingen, som de relativt nylige The Velvet Underground av Todd Haynes fra 2021 og Brett Morgens Bowie-portrett Moonage Daydream fra 2022. Begge er filmer som kombinerer arkivklipp og intervjuer (om enn ingen nye i Morgens film), men som føles alt annet enn konvensjonelle. Det samme kan strengt tatt ikke sies om Et hjerte er alltid rødt. Men så lenge intervjuobjektene og arkivklippene på ulike vis belyser interessante temaer og kombinasjonen av disse er godt balansert, ser jeg ingen grunn til at enhver musikkdokumentar på død og liv skal endre en formel som har vist seg å fungere.
Så kan man alltids si seg uenig i en og annen utelatelse. Hellström har ikke satt seg fore å gi noen kronologisk gjennomgang av alle utgivelser og øvrige meritter fra bandets karriere, og det er trolig et fornuftig valg. Men særlig fraværet av det ambisiøse albumet «Synd» føles, ja, synd, både med tanke på platas åpenbare kvaliteter og at Imperiets samlede katalog ikke er så omfattende. Like fullt har Et hjerte er alltid rødt blitt en vellaget og fengende dokumentar, som evner å fange bandets ånd.
Uten at forskjellen nødvendigvis er så påtakelig, kan man se noe mer filmatisk finesse i Somliga går med trasiga skor, som er regissert av en langt mer erfaren filmskaper. Magnus Gertten har tidligere blant annet laget dokumentaren Tusen bitar om artisten Björn Afzelius (regissert sammen med Stefan Berg) fra 2014 og Den unge Zlatan om fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic (regissert med broren Fredrik) fra 2015. Også i denne filmen benyttes naturlig nok mye arkivmateriale, deriblant opptak som ikke i særlig grad er vist tidligere. Gertten er svært dyktig til å gjøre denne typen materiale levende, inkludert stillsfotografier, og Vreeswijk-dokumentaren kan slik sett føre tankene til vel så mye til hans forrige film Nelly & Nadine fra 2022 som til andre musikerportretter.
I Somliga går med trasiga skor forteller han altså historien om den nederlandskfødte visesangeren og låtskriveren Cornelis Vreeswijk, som slo igjennom på den svenske visescenen på sekstitallet. Og der Et hjerte er alltid rødt benytter Imperiets politiske engasjement i Latin-Amerika som en ramme for fortellingen, gjør Gerttens film det samme med Vreeswijks sosiale engasjement for dem som falt utenfor det svenske «folkhemmet». Som også er dem sangen som dokumentaren har tatt sitt navn etter, handler om.
Rammen i denne filmen knyttes til den nålevende personen Fatima Nadja eller «Fatumeh», som Vreeswijk ble kjent med da de begge bodde i et kunstnerkollektiv mens hun var barn. Senere ble hun heroinist og havnet på gata (før hun etter hvert kom inn i et metadonbehandlingsprogram), og for artisten ble den siste plateutgivelsen «Till Fatumeh – rapport från de osaligas ängder» fra 1987 – skrevet til nettopp henne og spilt inn samme år som han døde av leverkreft – et svært viktig prosjekt.
Denne innfallsvinkelen betyr naturligvis ikke at filmen skygger unna de godt kjente, mørke sidene ved artistens eget liv, som misbruket av alkohol og til tider også narkotika. Dette henger da også sammen med Vreeswijks forståelse og medfølelse for mennesker som går i de mest utslitte, fillete skoene. Gertten har dessuten uttalt at en «post metoo»-film om Vreeswijk åpenbart ikke kan unnlate visse problematiske forhold, og dokumentaren går relativt detaljert inn på en episode med fysisk mishandling av en av Vreeswijks ektefeller.
I filmen medvirker både Fatima Nadja, som i dag er billedkunstner, samt flere av Vreeswijks ekskoner og andre med tilknytning til ham. Sønnen Jack gikk bort for et drøyt år siden, og er derfor ikke så mye med i filmen som opprinnelig tenkt. Det hadde vært ønskelig å se mer av ham, men årsakene er med andre ord fullt forståelige. Relasjonen mellom Vreeswijk og Fatima kunne imidlertid ha vært skildret noe mer inngående når dette først vies en såpass sentral plass i filmen, men heller ikke dette er noen stor innvending.
Historien om Cornelis Vreeswijk er i utgangspunktet bedre kjent enn Imperiets, og har tidligere vært gjenstand for både dokumentar og spillefilm (sistnevnte med norske Hans-Erik Dyvik Husby i en utmerket rolleprestasjon som Vreeswijk, i Amir Chamdins Cornelis fra 2010). Somliga går med trasiga skor byr ikke nødvendigvis på så mye man ikke allerede visste om Vreeswijk, men gir en nærgående og høyst levende framstilling av personen, sceneartisten og musikken han skapte. Og nettopp rammen om Fatima og Vreeswijks sosiale engasjement er en i all hovedsak velfungerende struktur – for ikke å si et par godt fungerende sko – for å ta oss gjennom livshistorien hans. Dette er en kyndig utført dokumentar, som lar nye så vel som eldre intervjuer utdype, samtidig som fortellingens fremste styrke ligger i det rikholdige arkivmaterialet. Og det gjør ikke minst inntrykk å høre intervju med den alvorlig syke Vreeswijk i forbindelse med en påtenkt biografi.
Også i denne filmen dukker en nordmann opp fra sidelinja, da poeten Jan Erik Vold mot slutten av Vreeswijks liv skrev en artikkel i den svenske avisen Dagens Nyheter der han plasserte artisten sammen med Bob Dylan, Vladimir Vysotskij og Jacques Brel, og kritiserte svenskene for ikke å verdsette sine store kunstnere.
Til sist møtes endatil de to generasjonene som Vreeswijk og Imperiet representerer på ganske så rørende vis. Kort tid før han døde fikk Vreeswijk et etterlengtet comeback da han ble omfavnet av åttitallets yngre publikummere som nå hadde oppdaget ham, med særlig konserten hans på Roskilde-festivalen i 1987 som et høydepunkt i så måte.
Og så kan man kanskje ytre et forsiktig håp om at dokumentarer som dette ikke bare appellerer til de nostalgiske menighetene, men også bidrar til at stadig nye generasjoner vil verdsette disse kunstnerne.
Somliga går med trasiga skor hadde kinopemiere forrige uke. Et hjerte er alltid rødt – Filmen om Imperiet har kinopremiere 3.mai.
