Foto: fra «Spacey Unmasked» – som har premiere på mandag.

Da den profilerte amerikanske regissøren Paul Schrader i fjor sa han kunne tenke seg å caste Kevin Spacey i sin neste film, skapte det overskrifter. «Spacey er en strålende skuespiller. Han ble funnet ikke skyldig. Hvorfor skal ikke jeg kunne jobbe med ham?»

Schrader har selvsagt rett: Spacey ble ikke funnet skyldig. Samtidig lever alle fortellingene om Spaceys problematiske opptreden videre, blant annet i den NRK-aktuelle dokumentaren Spacey Unmasked (premiere mandag). Vitnesbyrdene om hans grenseoverskridende og skremmende oppførsel er rett og slett for mange til at Hollywood vil la ham vende tilbake. 

Når Hollywood vender ryggen til deg, gjenstår bare noen få utveier. Du kan som Mel Gibson lage filmer for dine egne penger. Eller du kan som Johnny Depp finne aksept og filmroller på den internasjonale arenaen, utenfor Hollywood.

Hvordan Spacey skal finne veien tilbake til bransjen, vet ikke jeg. Hans eksempel viser hvor langt det kan være mellom rettssamfunnets liv og lære. Selv om du blir erklært ikke skyldig, er det en lang vei å gå om du skal komme inn i varmen igjen. Hva som blir enden på visa etter den nylige opphevelsen av dommen mot Harvey Weinstein er også for tidlig å si. Alt tyder på at han i beste fall kan håpe på en redusert dom.

USA vs Norge

Den oppmerksomme leser har sikkert lagt merke til at jeg her opererer med en rettsforståelse som handler om at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. I realiteten vet vi jo at denne gullstandarden er vanskelig å opprettholde. I de sosiale mediers domstoler kommer tvilen deg sjelden til gode.

De samme maktstrukturene som lot Spacey og andre ture fram i årevis, virker nå mot dem. Har du først havnet i gapestokken, er det ikke noe du kan riste av deg med det første. Du er dessuten regnet  som en slags box office poison. Om du skal vende tilbake etter en eventuell frifinnelse eller soning, forutsetter det nærmest en egen dramaturgi for hvordan denne botsgangen skal gjennomføres. 

Vi har en lei tendens til å likestille amerikanske forhold med norske, også innen filmlivet. Det har skygget for det faktum at det er forskjell på den amerikanske håndteringen av de som har havnet i unåde og den norske. Den norske bransjen kaster dem ikke like raskt til løvene. Det er dessuten større takhøyde for avvikende meninger og oppførsel i norsk offentlighet – så lenge det ikke handler om overgrep, vel og merke – enn det er for amerikanske filmfolk. For en Hollywoodstjerne kan  kontrære meninger noen ganger være like fatalt for karrieren som et overgrep. Det er ikke tilfeldig at Tom Cruise ikke snakker om sitt medlemskap i Scientologikirken.

Man skulle tro at McCarthyismen på 1940- og 50-tallet hadde gjort Hollywood immun overfor heksejakter. Men fortsatt er det temaer amerikanske filmfolk skal holde seg unna og som kan utløse sterke sanksjoner. Å høylytt kritisere Israels okkupasjon av Palestina har inntil nylig vært en risikosport – i hvert fall om du vil jobbe med studioene. Om du er uttalt Trump-tilhenger, er det heller ingen god søknad for framtidige jobber i Hollywood.

Her hjemme er det mindre brutalt. Måten Atle Antonsen er behandlet på etter sitt overtramp overfor Sumaya Jirde Ali er illustrerende. Den representerer en slags norsk dramaturgi for hvordan man kan vende tilbake etter å ha blamert seg: Først trekker du deg tilbake og ligger en stund lavt. Du kommer med en uttalelse der du viser anger. Så begynner du i det små å gjøre noen jobber her og der, innen du vender tilbake på en større produksjon (Antonsen er nå igjen aktuell i Kongen befaler).

Jeg skal ikke påstå at Antonsen gjorde alt riktig etter fadesen; han burde ha erkjent svikten umiddelbart og lagt seg paddeflat, som det heter. Men han har funnet veien tilbake. Om publikum fortsatt vil oppfatte han som den relativt uskyldige komikeren han framsto som før hendelsen, gjenstår å se.

Tilfellet Allen

For Woody Allen, som er aktuell med ny film på norske kinoer om noen uker, er det ingen vei tilbake til amerikansk film. I likhet med Depp har han funnet filmfinansiering i Frankrike, der han fortsatt verdsettes. Han kan ikke lenger filme på sitt elskede Manhattan, og må finne trøst i europeiske locations som Paris, London og Barcelona (jo, det finnes større tragedier).

Allen fortsetter altså å lage film på europeernes nåde, i en alder av 88 år – bare det et lite mirakel i seg selv. Han er ikke dømt for noe i strafferettslig forstand. Men som det kommer fram av HBO-serien Allen vs Farrow – en drittpakke som likevel inneholder relevant informasjon – var han farlig nærme rettsforfølgelse. Rettsdokumenter avdekker at Allen viste en underlig oppførsel overfor eget mindreårig barn. Men tiltalen ble trukket tilbake av ukjente årsaker.

Allen er en fri mann, men ikke helt. Amerikanske mediers forfølgelse av ham er nådeløs. Fram til den dagen Allen eventuelt blir dømt for noe, burde det være en selvsagt ting å respektere hans rettigheter som fri mann. 

Det betyr likevel ikke at du skal lukke øynene, holde deg for nesa og inngå samarbeid med ham. Eller at du behøver å se filmene hans. Det er helt og holdent opp til deg selv. Men idet vi gir etter for våre mest primitive instinkter, ved å stille oss opp foran gapestokken for å bejuble syndebukkenes fall, mister vi noe av oss selv. Det hjelper heller ikke på ofrenes følelse av gjenopprettelse etter en eventuell dom at vi som publikum livner til ved synet av blod. Og sist, men ikke minst: det er ingen garanti for at vi ikke en dag kan havne i den gapestokken selv, om vi tildeler den en så sentral rolle.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.