”Alle gutta hun laget film med har blitt så kanonisert”

”Alle gutta hun laget film med har blitt så kanonisert”

I dag åpner Cinemateket sin filmserie med Agnes Vardas filmer. Den feirede nittiårige franske filmkunstneren har også betydd mye for norske filmskapere. Her forteller Aslaug Holm, Yngve Sæther og Kim Hiorthøy om hvorfor hun er så viktig.

I dag åpner Cinemateket sin filmserie om Agnès Varda, med nittåringens siste film Faces, Places, som ble vist  utenfor konkurranse i Cannes i 2017. Varda lagde sin første film allerede i 1954, og filmen La pointe Courte er regnet som en av forløperne til den franske nybølgefilmen. Siden den gang har hun hatt en svært produktiv, mangfoldig og aktiv karriere. Hun har vekslet mellom fiksjon, dokumentar og fotografi. Hennes sosiale engasjement har vært gjennomgående og hun har vært foregangskvinne på mange felt. Filmene hennes har påvirket flere i vår filmbransje, og vi tok kontakt med tre av dem: Produsent Yngve Sæther og filmregissørene og fotografene Kim Hiorthøy og Aslaug Holm.

Aslaug Holm

Hvordan inspirerer Varda deg?

 – Det som fascinerer meg er hennes utrolig nysgjerrighet og lekenhet hele veien, fra starten og fram til i dag som nittiåring. Hun fortsetter å utforske og inkludere. Hun skaper filmer der prosessen blir en del av filmen. Som filmen Vagabond som har mye dokumentarisk ved seg. Varda våger å gå inn uten å ha alt klart for seg på forhånd. Ikke alt er skrevet fra a til å. Hun gir seg selv åpne rom som hun går inn i og skaper i møte med det hun opplever eller utforsker der. Fra tidlig av har hun fritt blandet fiksjon og dokumentar. Hun ivaretar respekten for og lekenheten ved for film som utrykk, ved å åpne opp rommet mellom dem.

Relaterer du deg til hennes tilnærming til film?

 – Ja, måten hun klipper film på. Det at hun anser at hun skriver med film. Varda ser på filmen som et puslespill og jeg kjenner meg veldig godt igjen. Hun beskriver det som en intuitiv prosess, at du lar bilder tale til deg underveis, at du skriver manus på nytt mens du klipper. Det er en spennende måte å utforske materialet ditt på, å la det snakke til deg. Ikke være militant og forutbestemt på hva det skal formidle, men åpen for at det forteller deg nye ting.

Hvordan berører tematikken deg?

– Varda virker veldig poetisk, hun formidler hva det vil si å være menneske i verden. Filmene både viser ensomhet og lengsel etter frihet. Mye av styrken hennes ligger i at hun er opptatt av ensomhet som noe positivt, som en søken etter noe større.

På hvilken måte?

– At hun åpner opp for mysteriet; et essensielt håp der du er en del av noe større, din stemme betyr noe i verden. For meg vektlegger hun at livet (og filmen) blir til mens man går. Min første dokumentar, Men i himmelen får jeg vinger, som jeg laget sammen med Benedicte Orvung og Maria Konow Lund, har flere trekk som ligner på Vagabond. En gammel dame forlater gamlehjemmet hun bor på klokken åtte hver morgen og går mutters alene ut i byen, helt til sent. Gjennom alle  tilfeldige møtene hun har, skaper hun seg et helt nytt liv hver eneste dag. Det er som en roadmovie fra Oslo.

 Du og Agnés deler det fotografiske?

 – Agnès var opprinnelig stillfotograf. Jeg kjenner meg igjen i hennes visuelle inngang og i hennes lidenskapelige sans for det karakterdrevne. Heftig og Begistret (som Holm hadde foto på. Journ.anm) er inspirert av hennes filmer. Det er ikke en plotdrevet film, men en hyllest til at livet skjer her og nå. Filmen var  inspirert av Varda og hvordan tilstedeværelse preger filmene hennes. Det er stor poesi i måten hun fanger karakterene på. Fordi hun utforsker ennå, er hun så vital. Hun står for det motsatte av manusstyrt filmskaping. Kanskje noe til ettertanke for tilskuddsgivere som ofte går for det manusstyrte og dermed ikke åpner opp for film som prosess.

Agnes Varda på den røde løperen i Cannes tidligere i år.

Yngve Sæther

Når så du din første Vardafilm?

– Det var før jeg begynte å studere filmvitenskap, jeg var på Kjell Billings sommerfilmskole på det gamle Cinemateket på Grev Wedels plass. Jeg så filmen Cleo fra 5 til 7, det må ha vært midt på 80- tallet. Filmen hadde en litt uvanlig balanse. Den var veldig impresjonistisk og hadde en letthet i sin skildring av en dame som venter svar på om hun har dødelig kreft. Varda følger hovedpersonen Cleo med denne uvanlig lettheten og samtidig tyngde i de få timene den dagen. Det er en måte å skildre på som er så utrolig tett på livet. Mesterpianisten Michel Legrand spiller seg selv. Han var da kjent popstjerne og velkjent filmkomponist. Cleo skjuler det vanskelige hun bærer på for pianisten, sin dype eksistensielle angst eller sorg. Jeg opplevde filmen som veldig moderne i uttrykket. Vardas evne til å utfordre rammene gjør at hun ikke blir satt. Hun drar veksler på dokumentar i fiksjon og omvendt. Det er en veldig sprek måte å fortelle på.

Du møtte Varda?

 – Ja, jeg satt i styret i Arthaus da vi tok inn filmen hennes Samlerne og jeg. Hun var like gammel som mora mi, som var pensjonist og tok livet med ro. Likevel fartet Varda verden rundt og promoterte film. Vi var sammen i en middag. Den var en spesiell dag, 9/11, 2001. Den dagen skyskraperne raste og alle var veldig preget av dette. Varda holdt hoff, men tok en liten lur under middagen. Vi var høflige og holdt masken. Etter bare et minutt, så våknet Varda og var tilbake. Akkurat dette, evnen hennes til å ta seg tilbake, selv om hun var sliten og gammel, evnen til å være lidenskapelig opptatt av alt, er fascinerende og grunnen til at hun har holdt det gående hele tiden.

Hva tenkte du den gangen om Varda?

– Jeg trodde da i 2001 at det ville være hennes siste film. Men nå er hun her igjen, med en film hun har laget sammen med en ung grafittiartist. Sammen reiser de rundt på den franske landsbygda, hvor de filmer, fotograferer og engasjerer.

Hva er det som gjør henne aktuell?

 – Det hun lager er helt relevant, morsomt og lekent, dermed blir det ikke utdatert.

 

«Nesten nitti år gammel legger Agnès Varda ut på en reise rundt om i Frankrike sammen med gatekunstneren JR. De to tilhører ulike generasjoner og kommer fra hvert sitt fagfelt. Men med stor respekt for hverandre, blir de en dynamtisk duo som leter frem folk, lytter til dem, fotograferer dem og avbilder dem på fabrikk- og husvegger, på bunkerser og containere…» (tekst fra Cinemateket)

Kim Hiorthøy

Hva er det for deg som filmskaper som gjør Varda viktig?

– Det er mange grunner. Formmessig er det hennes måte å kombinere de utrolig mange elementene filmskapning består av; tematikk, oppbygning, musikkbruk, billedkomposisjon. Hun er veldig moderne og har ligget langt foran.

Hvilken film har betydd mye?

– Filmen Cléo fra 5 til 7. Tematikken handler om de mange lagene Cleo finnes på, i verden. Hun finnes som celebritet, som stjerne, men hun er også anonym i det hun vandrer gatelangs i Paris.

Hva tenker du om Varda?

 – Det er forstemmende hvor lite oppmerksomhet Varda fikk, i forhold til de andre regissørene. Alle gutta hun laget film med har blitt så kanonisert. Jeg mener ikke at man skal se filmene hennes for å gi henne oppreisning. Men hvis du liker Jean Luc Godard og Eric Rohmer liker du garantert Varda.

Har hun vært viktig inspirasjon for deg som filmskaper?

– Ja, virkelig. Hun stiller gode spørsmål gjennom de valgene hun tar. Motstandsposisjonen i alle hennes filmer gjør filmene interessante. Mange folk som lager spennende ting har det til felles at de ikke aksepterer det bestående. At de utfordrer og utforsker. Samtidig må vi huske at hun nå er en superstjerne og er enormt fetert i Frankrike.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

”Alle gutta hun laget film med har blitt så kanonisert”

”Alle gutta hun laget film med har blitt så kanonisert”

I dag åpner Cinemateket sin filmserie med Agnes Vardas filmer. Den feirede nittiårige franske filmkunstneren har også betydd mye for norske filmskapere. Her forteller Aslaug Holm, Yngve Sæther og Kim Hiorthøy om hvorfor hun er så viktig.

I dag åpner Cinemateket sin filmserie om Agnès Varda, med nittåringens siste film Faces, Places, som ble vist  utenfor konkurranse i Cannes i 2017. Varda lagde sin første film allerede i 1954, og filmen La pointe Courte er regnet som en av forløperne til den franske nybølgefilmen. Siden den gang har hun hatt en svært produktiv, mangfoldig og aktiv karriere. Hun har vekslet mellom fiksjon, dokumentar og fotografi. Hennes sosiale engasjement har vært gjennomgående og hun har vært foregangskvinne på mange felt. Filmene hennes har påvirket flere i vår filmbransje, og vi tok kontakt med tre av dem: Produsent Yngve Sæther og filmregissørene og fotografene Kim Hiorthøy og Aslaug Holm.

Aslaug Holm

Hvordan inspirerer Varda deg?

 – Det som fascinerer meg er hennes utrolig nysgjerrighet og lekenhet hele veien, fra starten og fram til i dag som nittiåring. Hun fortsetter å utforske og inkludere. Hun skaper filmer der prosessen blir en del av filmen. Som filmen Vagabond som har mye dokumentarisk ved seg. Varda våger å gå inn uten å ha alt klart for seg på forhånd. Ikke alt er skrevet fra a til å. Hun gir seg selv åpne rom som hun går inn i og skaper i møte med det hun opplever eller utforsker der. Fra tidlig av har hun fritt blandet fiksjon og dokumentar. Hun ivaretar respekten for og lekenheten ved for film som utrykk, ved å åpne opp rommet mellom dem.

Relaterer du deg til hennes tilnærming til film?

 – Ja, måten hun klipper film på. Det at hun anser at hun skriver med film. Varda ser på filmen som et puslespill og jeg kjenner meg veldig godt igjen. Hun beskriver det som en intuitiv prosess, at du lar bilder tale til deg underveis, at du skriver manus på nytt mens du klipper. Det er en spennende måte å utforske materialet ditt på, å la det snakke til deg. Ikke være militant og forutbestemt på hva det skal formidle, men åpen for at det forteller deg nye ting.

Hvordan berører tematikken deg?

– Varda virker veldig poetisk, hun formidler hva det vil si å være menneske i verden. Filmene både viser ensomhet og lengsel etter frihet. Mye av styrken hennes ligger i at hun er opptatt av ensomhet som noe positivt, som en søken etter noe større.

På hvilken måte?

– At hun åpner opp for mysteriet; et essensielt håp der du er en del av noe større, din stemme betyr noe i verden. For meg vektlegger hun at livet (og filmen) blir til mens man går. Min første dokumentar, Men i himmelen får jeg vinger, som jeg laget sammen med Benedicte Orvung og Maria Konow Lund, har flere trekk som ligner på Vagabond. En gammel dame forlater gamlehjemmet hun bor på klokken åtte hver morgen og går mutters alene ut i byen, helt til sent. Gjennom alle  tilfeldige møtene hun har, skaper hun seg et helt nytt liv hver eneste dag. Det er som en roadmovie fra Oslo.

 Du og Agnés deler det fotografiske?

 – Agnès var opprinnelig stillfotograf. Jeg kjenner meg igjen i hennes visuelle inngang og i hennes lidenskapelige sans for det karakterdrevne. Heftig og Begistret (som Holm hadde foto på. Journ.anm) er inspirert av hennes filmer. Det er ikke en plotdrevet film, men en hyllest til at livet skjer her og nå. Filmen var  inspirert av Varda og hvordan tilstedeværelse preger filmene hennes. Det er stor poesi i måten hun fanger karakterene på. Fordi hun utforsker ennå, er hun så vital. Hun står for det motsatte av manusstyrt filmskaping. Kanskje noe til ettertanke for tilskuddsgivere som ofte går for det manusstyrte og dermed ikke åpner opp for film som prosess.

Agnes Varda på den røde løperen i Cannes tidligere i år.

Yngve Sæther

Når så du din første Vardafilm?

– Det var før jeg begynte å studere filmvitenskap, jeg var på Kjell Billings sommerfilmskole på det gamle Cinemateket på Grev Wedels plass. Jeg så filmen Cleo fra 5 til 7, det må ha vært midt på 80- tallet. Filmen hadde en litt uvanlig balanse. Den var veldig impresjonistisk og hadde en letthet i sin skildring av en dame som venter svar på om hun har dødelig kreft. Varda følger hovedpersonen Cleo med denne uvanlig lettheten og samtidig tyngde i de få timene den dagen. Det er en måte å skildre på som er så utrolig tett på livet. Mesterpianisten Michel Legrand spiller seg selv. Han var da kjent popstjerne og velkjent filmkomponist. Cleo skjuler det vanskelige hun bærer på for pianisten, sin dype eksistensielle angst eller sorg. Jeg opplevde filmen som veldig moderne i uttrykket. Vardas evne til å utfordre rammene gjør at hun ikke blir satt. Hun drar veksler på dokumentar i fiksjon og omvendt. Det er en veldig sprek måte å fortelle på.

Du møtte Varda?

 – Ja, jeg satt i styret i Arthaus da vi tok inn filmen hennes Samlerne og jeg. Hun var like gammel som mora mi, som var pensjonist og tok livet med ro. Likevel fartet Varda verden rundt og promoterte film. Vi var sammen i en middag. Den var en spesiell dag, 9/11, 2001. Den dagen skyskraperne raste og alle var veldig preget av dette. Varda holdt hoff, men tok en liten lur under middagen. Vi var høflige og holdt masken. Etter bare et minutt, så våknet Varda og var tilbake. Akkurat dette, evnen hennes til å ta seg tilbake, selv om hun var sliten og gammel, evnen til å være lidenskapelig opptatt av alt, er fascinerende og grunnen til at hun har holdt det gående hele tiden.

Hva tenkte du den gangen om Varda?

– Jeg trodde da i 2001 at det ville være hennes siste film. Men nå er hun her igjen, med en film hun har laget sammen med en ung grafittiartist. Sammen reiser de rundt på den franske landsbygda, hvor de filmer, fotograferer og engasjerer.

Hva er det som gjør henne aktuell?

 – Det hun lager er helt relevant, morsomt og lekent, dermed blir det ikke utdatert.

 

«Nesten nitti år gammel legger Agnès Varda ut på en reise rundt om i Frankrike sammen med gatekunstneren JR. De to tilhører ulike generasjoner og kommer fra hvert sitt fagfelt. Men med stor respekt for hverandre, blir de en dynamtisk duo som leter frem folk, lytter til dem, fotograferer dem og avbilder dem på fabrikk- og husvegger, på bunkerser og containere…» (tekst fra Cinemateket)

Kim Hiorthøy

Hva er det for deg som filmskaper som gjør Varda viktig?

– Det er mange grunner. Formmessig er det hennes måte å kombinere de utrolig mange elementene filmskapning består av; tematikk, oppbygning, musikkbruk, billedkomposisjon. Hun er veldig moderne og har ligget langt foran.

Hvilken film har betydd mye?

– Filmen Cléo fra 5 til 7. Tematikken handler om de mange lagene Cleo finnes på, i verden. Hun finnes som celebritet, som stjerne, men hun er også anonym i det hun vandrer gatelangs i Paris.

Hva tenker du om Varda?

 – Det er forstemmende hvor lite oppmerksomhet Varda fikk, i forhold til de andre regissørene. Alle gutta hun laget film med har blitt så kanonisert. Jeg mener ikke at man skal se filmene hennes for å gi henne oppreisning. Men hvis du liker Jean Luc Godard og Eric Rohmer liker du garantert Varda.

Har hun vært viktig inspirasjon for deg som filmskaper?

– Ja, virkelig. Hun stiller gode spørsmål gjennom de valgene hun tar. Motstandsposisjonen i alle hennes filmer gjør filmene interessante. Mange folk som lager spennende ting har det til felles at de ikke aksepterer det bestående. At de utfordrer og utforsker. Samtidig må vi huske at hun nå er en superstjerne og er enormt fetert i Frankrike.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY