– Du må slå til når flammen brenner.

– Du må slå til når flammen brenner.

Du må elske historien din! Frøydis Fossli Moe og Joachim Askjer har laget hver sin film på lavbudsjett og forteller om strategier og fallgruber.

The only way to learn how to make a low-budget film is by making a low-budget film. -Roger Corman (1926-2024)

 Fuckings bygda er et resultat av covid. Av en klaustrofobisk, innestengt koronasituasjon, sier filmskaper Frøydis Fossli Moe. 

 – Og et ønske om å uttrykke seg. Å finne ut av hva jeg følte. Da jeg begynte å skrive, visste jeg ikke hvor lenge pandemien ville vare. Det var lettere å se tilbake. På hva som har formet meg og hvordan livet mitt har vært frem til nå. Det ble en reflekterende reise som begynte den første uka i nedstengningen. Jeg skrev 78 sider på to døgn. Jeg fikk en flyt over meg og måtte bare gjøre det.

Fuckings bygda.

Energi, fritid og penger 

Snart skulle produsent, medmanusforfatter og skuespiller Maria Wiik bli en del av prosjektet – og i utgangspunktet tenkte duoen bare å få filmen på beina og deretter samarbeide med et produksjonsselskap. Men: 

-Det var ikke så mye interesse fra dem vi pitchet prosjektet for. Derfor bestemte vi oss for å gjøre det selv, til tross for at vi raskt innså at det ville kreve mye energi og fritid, samt at vi måtte dedikere tid og penger. Men vi syntes historien var såpass viktig å fortelle at vi var villige til å gå den ekstra milen.

Fuckings bygda følger hovedpersonen Mariam (Mina Dale) idet hun forlater et brokete hovedstadsopphold til fordel for mennesker og miljøer i naturskjønn og sommerlig gudbrandsdalsnatur. Selve produksjonen – elleve innspillingsdager – ble spilt inn for sparepenger. 

-Over tid har utgiftene hopet seg opp, men vi håper å kanskje komme i null en dag. Som frilanser er inntekten min begrenset, men vår dedikasjon til filmen er tydelig når vi er villig til å investere våre egne penger i prosjektet.

Hva gikk pengene til? 

– Location, mat, reise og utstyr. Etter at jeg ble ferdig med utdannelsen ved Screen Academy Scotland i 2018, pleide jeg å samle en gruppe unge kreative hvert år for å lage en lavbudsjett-kortfilm, også kjent som «årets sommerfilm» blant unge filmskapere i Oslo. Året før innspillingen av Fuckings bygda, befant jeg meg på en helt fantastisk location som senere ble kjent som Fuckings bygda-huset.

 – Teamet mitt og jeg la ned mye planlegging før innspillingen for å minimere alle mulige kostnader, inkludert leie av location.  Det er viktig at samarbeidspartnere og utleiere har tillit til deg, fordi når de har det, kan man komme langt selv med et begrenset budsjett. Jeg tror og vet at mange er villige til å bidra så lenge du er vennlig og ærlig.

Frøydis Fossli Moe.

Kvele ideer tidlig 

Lavt budsjett krever mye planlegging – billettene til skuespillere og stab ble for eksempel kjøpt i god tid før opptak. 

-Vi fikk mye rabatt og ikke minst støtte, blant annet fra Storyline, Shortcut og Mediefabrikken. Det at de støtter unge mennesker som ønsker å skape noe nytt er utrolig fint. Uten deres støtte hadde vi ikke vært i stand til å lage filmen. Så tusen takk for at de er her for fremtidige filmskapere.

I manusarbeidet måtte alle store ideer kveles tidlig. 

 – Vi måtte skrive det billig. Mange locations er utendørs, i dagslys. Alle scenene i barndomshjemmet er spilt inn i samme hus og ikke minst hadde vi et lite cast. 

Fuckings bygda

Nettverk og lidenskap 

Fuckings bygda vant publikumspris på både Oslo Fusion og Oslo Pix i fjor og fikk ordinær kinopremiere i april. 

 – Folk har vært utrolig støttende og fine. Det har vært overveldende å se hvor energiske unge mennesker blir. 

Etter visningen på Oslo Fusion kom Fossli Moe seg nesten ikke ut døra på Vega kino. 

-Det var så mange som ville snakke. De takket oss for å presentere skeive forhold på en normalisert måte på det store lerretet. Dette var et tema vi diskuterte grundig under skriveprosessen, så å høre at det falt i smak hos publikum varmet hjertene våre.

Hva er de viktigste erfaringene fra produksjonen? Har du råd til andre som vil prøve seg på lavbudsjettsfilmer? 

-Ikke kast deg inn i et lavbudsjettsprosjekt med mindre du virkelig vil det! Du må elske historien din og karakterene dine. Det krever mye av deg. Man må rett og slett ha enorm lidenskap for prosjektet. Det er også svært viktig å ha et sterkt nettverk, både følelsesmessig og praktisk, som kan hjelpe deg underveis.

 – Det finnes støtteordninger utover Viken og NFI, som kommunale støtteordninger og Fond for lyd og bilde – det er mange muligheter der ute, men det tar mye energi og tid å søke. Det lønner seg også å finne et team som har troen på prosjektet og er villig til å jobbe på fritiden sin. Klipperen vår, for eksempel, jobbet med klippen i over et år i helgene, mens komponistene og lyddesigneren jobbet av og på i tre måneder. Det handler rett og slett om å finne de rette folkene og å slå til når flammen brenner.

Komfortabelt på egenhånd

Joachim Askjer under opptak sammen med hovedrollehaver Aleksander Sylvan.

En annen av årets norske lavbudsjettsproduksjoner er Oculi – Det eneste vitnet, produsert, skrevet, regissert, fotografert og klippet av Joachim Askjer, som har bakgrunn fra tv-bransjen. 

– Klippen er ferdig, og jeg er et godt stykke ut i lydetterarbeidet. Jeg sitter og grader og pusler med ting som trailer og filmplakat. Jeg har en kar som jobber med lydmiksen, ellers gjør jeg det meste sjøl. Dette er i veldig stor grad en enmannsoperasjon. 

Oculi kretser rundt en blind hovedperson som blir vitne i til en kidnapping etter en date. Askjer hadde pønsket på ulike what if-situasjoner i årevis, og da han var singel Tinder-bruker, dukket det opp en tanke: 

 – Hva om jeg mister telefonen mens jeg dater en dame eller hvis appen forsvinner? Da mister jeg det eneste kontaktpunktet. Og så spant jeg det videre til et kidnappingsplott: Hva om jeg var blind i tillegg? Og ikke kunne beskrive hvordan dama så ut? Hva skulle jeg sagt til politiet? 

Det var ikke et mål i seg selv å være en enmannsoperasjon. 

 – Men jeg har jo ikke et nettverk av filmfolk rundt meg. Jeg jobber jo med tv. Og det er veldig lite overlapp inn i filmverdenen. De fleste jeg kjenner jobber med det samme som meg, som er klipp. Så jeg kunne fått en kollega til å klippe, men det er jo det eneste jeg er kvalifisert til selv. 

NFI krever at man søker via en produsent. 

 – Jeg kjenner ingen. Jeg hadde måttet brase inn døra midt under pandemien, det ville blitt en lang og seig prosess som ikke nødvendigvis ville gått noen vei. Og så er jeg ikke særlig god på nettverksbygging. Sånn sett er det komfortabelt å styre på egenhånd. 

Oculi – Det eneste vitnet

Verdien av goodwill

Askjer stod selv for finansieringen – 150 000 av egne sparepenger. I tillegg kommer arbeidskreditter og utstyr som ble kjøpt inn i forkant. 

Hva gikk pengene til? 

– Noen har jeg betalt. Jeg hadde med lydmann stort sett hver dag. Det er det eneste stabsmedlemmet utover meg og kompiser som har hjulpet til. Jeg hadde med stuntteam et par dager. Ellers er det gjerne locations som koster. 

Tålmodighet og godvilje kan gjøre det mulig å få gratis locations, sier Askjer. Men det er en hake: 

 – Du blir avhengig av andre folks goodwill. I en scene hadde jeg godsnakket meg til gratis location på restaurant. Da var jeg veldig på eierens nåde. En liten misforståelse gjorde at location og hele opptaksdagen forsvant. Men når man betaler noen, er man kunde. Og kan stille litt krav. Alt blir mye lettere med penger. 

Tett på ansiktet

Et av Askjers budsjett-tiltak var å filme alt i samme kamera-setup. 

 – Med en håndholdt Gimbal. De er billigere enn vanlig tripod. Da kjøpte jeg ikke det i tillegg. 

Teamet ble også grundig begrenset. 

 – Det hadde vært deilig å bruke fotoassistent, lysmann, prodleder og så videre, men med en gang man trekker inn folk, er man plutselig på et nivå hvor du trenger flere støttefunksjoner. 

Og hvor bevisst var du på budsjettet da du skrev manus? 

– Det var i tankene mine ganske tidlig. At jeg ikke skrev inn locations jeg aldri ville få tilgang på. Jeg hadde skrevet inn et slags visuelt virkemiddel som skulle hjelpe meg med budsjettet: At vi ser historien fra den blinde hovedpersonens perspektiv. Han ser jo ikke så mye. Planen var å ligge tett på ansiktet hans og dermed komme unna med å vise veldig lite rundt ham. Jeg hadde for eksempel ikke trodd jeg ville få til politibil og politiuniformer. Kunne jeg løse det ved å bare skinne noe blått lys i fjeset hans? 

Politiutfordringen løste seg. 

 – Det var ikke så vanskelig. Men det kostet litt. 10 000 kroner dagen. 

Hold det lite!

Forrige gang Rushprint skrev om Oculi – Det eneste vitnet, var planen å lansere den på kinoene denne våren. Nå opereres det med premiere på sensommer/tidlig høst. 

Hva er de viktigste erfaringene fra produksjonen? 

– De er mange. De kunne jeg skrevet en bok om. Det vanskeligste med å lage lavbudsjettsfilm handler om tid og overskudd. Jeg må gjøre det ved siden av jobb, uten å få betalt. Det ble en fridag/helg/kveld-greie. Jeg har skaffet location og styra og ordna mens jeg prøver å jobbe den faktiske jobben min. Det er krevende å lage film ved siden av full jobb. Jeg har lært masse generelt om å lage film. Hvor forberedt man må være, hvor lite man kan stole på at ting bare løser seg. Alt går jo gærent. Man må ha en plan B, plan C og plan D. 

Hvilke råd vil du gi andre filmskapere med lavt budsjett? 

 – Å tenke allerede på manusstadiet at man holder det så lite og så contained som mulig. Det er vel et kjent lavbudsjettsråd. Og alltid ha en plan B. Og når du ikke betaler folk for locations, er du så avhengig av goodwill at du må kunne kaste en opptaksdag på null varsel. Uten at det velter hele prosjektet. Jeg klarte å planlegge to opptaksdager om gangen. 

Askjer skulle gjerne sett at NFIs etterhåndsstøtte kom tilbake til sin opprinnelige form, der også filmer produsert uten NFI-støtte kunne få tilskudd basert på kinobesøket. 

 – Jeg er ydmyk med tanke på statsstøtte – det er jo skattepenger man får for å lage film. Men når denne etterhåndsstøtten finnes, burde den vært tilgjengelig for alle. Argumentet jeg ofte leser fra NFIs side er at det så mange som bare hadde mål om å nå besøkskravet. Det er jo selvfølgelig ingen som setter i gang et filmprosjekt KUN fordi de ønsker å få etterhåndsstøtte. Vi har jo alle som mål å lage gode filmer folk går og ser

– Du må slå til når flammen brenner.

– Du må slå til når flammen brenner.

Du må elske historien din! Frøydis Fossli Moe og Joachim Askjer har laget hver sin film på lavbudsjett og forteller om strategier og fallgruber.

The only way to learn how to make a low-budget film is by making a low-budget film. -Roger Corman (1926-2024)

 Fuckings bygda er et resultat av covid. Av en klaustrofobisk, innestengt koronasituasjon, sier filmskaper Frøydis Fossli Moe. 

 – Og et ønske om å uttrykke seg. Å finne ut av hva jeg følte. Da jeg begynte å skrive, visste jeg ikke hvor lenge pandemien ville vare. Det var lettere å se tilbake. På hva som har formet meg og hvordan livet mitt har vært frem til nå. Det ble en reflekterende reise som begynte den første uka i nedstengningen. Jeg skrev 78 sider på to døgn. Jeg fikk en flyt over meg og måtte bare gjøre det.

Fuckings bygda.

Energi, fritid og penger 

Snart skulle produsent, medmanusforfatter og skuespiller Maria Wiik bli en del av prosjektet – og i utgangspunktet tenkte duoen bare å få filmen på beina og deretter samarbeide med et produksjonsselskap. Men: 

-Det var ikke så mye interesse fra dem vi pitchet prosjektet for. Derfor bestemte vi oss for å gjøre det selv, til tross for at vi raskt innså at det ville kreve mye energi og fritid, samt at vi måtte dedikere tid og penger. Men vi syntes historien var såpass viktig å fortelle at vi var villige til å gå den ekstra milen.

Fuckings bygda følger hovedpersonen Mariam (Mina Dale) idet hun forlater et brokete hovedstadsopphold til fordel for mennesker og miljøer i naturskjønn og sommerlig gudbrandsdalsnatur. Selve produksjonen – elleve innspillingsdager – ble spilt inn for sparepenger. 

-Over tid har utgiftene hopet seg opp, men vi håper å kanskje komme i null en dag. Som frilanser er inntekten min begrenset, men vår dedikasjon til filmen er tydelig når vi er villig til å investere våre egne penger i prosjektet.

Hva gikk pengene til? 

– Location, mat, reise og utstyr. Etter at jeg ble ferdig med utdannelsen ved Screen Academy Scotland i 2018, pleide jeg å samle en gruppe unge kreative hvert år for å lage en lavbudsjett-kortfilm, også kjent som «årets sommerfilm» blant unge filmskapere i Oslo. Året før innspillingen av Fuckings bygda, befant jeg meg på en helt fantastisk location som senere ble kjent som Fuckings bygda-huset.

 – Teamet mitt og jeg la ned mye planlegging før innspillingen for å minimere alle mulige kostnader, inkludert leie av location.  Det er viktig at samarbeidspartnere og utleiere har tillit til deg, fordi når de har det, kan man komme langt selv med et begrenset budsjett. Jeg tror og vet at mange er villige til å bidra så lenge du er vennlig og ærlig.

Frøydis Fossli Moe.

Kvele ideer tidlig 

Lavt budsjett krever mye planlegging – billettene til skuespillere og stab ble for eksempel kjøpt i god tid før opptak. 

-Vi fikk mye rabatt og ikke minst støtte, blant annet fra Storyline, Shortcut og Mediefabrikken. Det at de støtter unge mennesker som ønsker å skape noe nytt er utrolig fint. Uten deres støtte hadde vi ikke vært i stand til å lage filmen. Så tusen takk for at de er her for fremtidige filmskapere.

I manusarbeidet måtte alle store ideer kveles tidlig. 

 – Vi måtte skrive det billig. Mange locations er utendørs, i dagslys. Alle scenene i barndomshjemmet er spilt inn i samme hus og ikke minst hadde vi et lite cast. 

Fuckings bygda

Nettverk og lidenskap 

Fuckings bygda vant publikumspris på både Oslo Fusion og Oslo Pix i fjor og fikk ordinær kinopremiere i april. 

 – Folk har vært utrolig støttende og fine. Det har vært overveldende å se hvor energiske unge mennesker blir. 

Etter visningen på Oslo Fusion kom Fossli Moe seg nesten ikke ut døra på Vega kino. 

-Det var så mange som ville snakke. De takket oss for å presentere skeive forhold på en normalisert måte på det store lerretet. Dette var et tema vi diskuterte grundig under skriveprosessen, så å høre at det falt i smak hos publikum varmet hjertene våre.

Hva er de viktigste erfaringene fra produksjonen? Har du råd til andre som vil prøve seg på lavbudsjettsfilmer? 

-Ikke kast deg inn i et lavbudsjettsprosjekt med mindre du virkelig vil det! Du må elske historien din og karakterene dine. Det krever mye av deg. Man må rett og slett ha enorm lidenskap for prosjektet. Det er også svært viktig å ha et sterkt nettverk, både følelsesmessig og praktisk, som kan hjelpe deg underveis.

 – Det finnes støtteordninger utover Viken og NFI, som kommunale støtteordninger og Fond for lyd og bilde – det er mange muligheter der ute, men det tar mye energi og tid å søke. Det lønner seg også å finne et team som har troen på prosjektet og er villig til å jobbe på fritiden sin. Klipperen vår, for eksempel, jobbet med klippen i over et år i helgene, mens komponistene og lyddesigneren jobbet av og på i tre måneder. Det handler rett og slett om å finne de rette folkene og å slå til når flammen brenner.

Komfortabelt på egenhånd

Joachim Askjer under opptak sammen med hovedrollehaver Aleksander Sylvan.

En annen av årets norske lavbudsjettsproduksjoner er Oculi – Det eneste vitnet, produsert, skrevet, regissert, fotografert og klippet av Joachim Askjer, som har bakgrunn fra tv-bransjen. 

– Klippen er ferdig, og jeg er et godt stykke ut i lydetterarbeidet. Jeg sitter og grader og pusler med ting som trailer og filmplakat. Jeg har en kar som jobber med lydmiksen, ellers gjør jeg det meste sjøl. Dette er i veldig stor grad en enmannsoperasjon. 

Oculi kretser rundt en blind hovedperson som blir vitne i til en kidnapping etter en date. Askjer hadde pønsket på ulike what if-situasjoner i årevis, og da han var singel Tinder-bruker, dukket det opp en tanke: 

 – Hva om jeg mister telefonen mens jeg dater en dame eller hvis appen forsvinner? Da mister jeg det eneste kontaktpunktet. Og så spant jeg det videre til et kidnappingsplott: Hva om jeg var blind i tillegg? Og ikke kunne beskrive hvordan dama så ut? Hva skulle jeg sagt til politiet? 

Det var ikke et mål i seg selv å være en enmannsoperasjon. 

 – Men jeg har jo ikke et nettverk av filmfolk rundt meg. Jeg jobber jo med tv. Og det er veldig lite overlapp inn i filmverdenen. De fleste jeg kjenner jobber med det samme som meg, som er klipp. Så jeg kunne fått en kollega til å klippe, men det er jo det eneste jeg er kvalifisert til selv. 

NFI krever at man søker via en produsent. 

 – Jeg kjenner ingen. Jeg hadde måttet brase inn døra midt under pandemien, det ville blitt en lang og seig prosess som ikke nødvendigvis ville gått noen vei. Og så er jeg ikke særlig god på nettverksbygging. Sånn sett er det komfortabelt å styre på egenhånd. 

Oculi – Det eneste vitnet

Verdien av goodwill

Askjer stod selv for finansieringen – 150 000 av egne sparepenger. I tillegg kommer arbeidskreditter og utstyr som ble kjøpt inn i forkant. 

Hva gikk pengene til? 

– Noen har jeg betalt. Jeg hadde med lydmann stort sett hver dag. Det er det eneste stabsmedlemmet utover meg og kompiser som har hjulpet til. Jeg hadde med stuntteam et par dager. Ellers er det gjerne locations som koster. 

Tålmodighet og godvilje kan gjøre det mulig å få gratis locations, sier Askjer. Men det er en hake: 

 – Du blir avhengig av andre folks goodwill. I en scene hadde jeg godsnakket meg til gratis location på restaurant. Da var jeg veldig på eierens nåde. En liten misforståelse gjorde at location og hele opptaksdagen forsvant. Men når man betaler noen, er man kunde. Og kan stille litt krav. Alt blir mye lettere med penger. 

Tett på ansiktet

Et av Askjers budsjett-tiltak var å filme alt i samme kamera-setup. 

 – Med en håndholdt Gimbal. De er billigere enn vanlig tripod. Da kjøpte jeg ikke det i tillegg. 

Teamet ble også grundig begrenset. 

 – Det hadde vært deilig å bruke fotoassistent, lysmann, prodleder og så videre, men med en gang man trekker inn folk, er man plutselig på et nivå hvor du trenger flere støttefunksjoner. 

Og hvor bevisst var du på budsjettet da du skrev manus? 

– Det var i tankene mine ganske tidlig. At jeg ikke skrev inn locations jeg aldri ville få tilgang på. Jeg hadde skrevet inn et slags visuelt virkemiddel som skulle hjelpe meg med budsjettet: At vi ser historien fra den blinde hovedpersonens perspektiv. Han ser jo ikke så mye. Planen var å ligge tett på ansiktet hans og dermed komme unna med å vise veldig lite rundt ham. Jeg hadde for eksempel ikke trodd jeg ville få til politibil og politiuniformer. Kunne jeg løse det ved å bare skinne noe blått lys i fjeset hans? 

Politiutfordringen løste seg. 

 – Det var ikke så vanskelig. Men det kostet litt. 10 000 kroner dagen. 

Hold det lite!

Forrige gang Rushprint skrev om Oculi – Det eneste vitnet, var planen å lansere den på kinoene denne våren. Nå opereres det med premiere på sensommer/tidlig høst. 

Hva er de viktigste erfaringene fra produksjonen? 

– De er mange. De kunne jeg skrevet en bok om. Det vanskeligste med å lage lavbudsjettsfilm handler om tid og overskudd. Jeg må gjøre det ved siden av jobb, uten å få betalt. Det ble en fridag/helg/kveld-greie. Jeg har skaffet location og styra og ordna mens jeg prøver å jobbe den faktiske jobben min. Det er krevende å lage film ved siden av full jobb. Jeg har lært masse generelt om å lage film. Hvor forberedt man må være, hvor lite man kan stole på at ting bare løser seg. Alt går jo gærent. Man må ha en plan B, plan C og plan D. 

Hvilke råd vil du gi andre filmskapere med lavt budsjett? 

 – Å tenke allerede på manusstadiet at man holder det så lite og så contained som mulig. Det er vel et kjent lavbudsjettsråd. Og alltid ha en plan B. Og når du ikke betaler folk for locations, er du så avhengig av goodwill at du må kunne kaste en opptaksdag på null varsel. Uten at det velter hele prosjektet. Jeg klarte å planlegge to opptaksdager om gangen. 

Askjer skulle gjerne sett at NFIs etterhåndsstøtte kom tilbake til sin opprinnelige form, der også filmer produsert uten NFI-støtte kunne få tilskudd basert på kinobesøket. 

 – Jeg er ydmyk med tanke på statsstøtte – det er jo skattepenger man får for å lage film. Men når denne etterhåndsstøtten finnes, burde den vært tilgjengelig for alle. Argumentet jeg ofte leser fra NFIs side er at det så mange som bare hadde mål om å nå besøkskravet. Det er jo selvfølgelig ingen som setter i gang et filmprosjekt KUN fordi de ønsker å få etterhåndsstøtte. Vi har jo alle som mål å lage gode filmer folk går og ser

MENY