Portrettfoto er tatt av Javad Parsa.

Mens situasjonen i Gaza går fra brutal, til katastrofal, til en humanitær krise og noe som ligner et folkemord, vises dokumentaren, Al Haya Helwa – Livet er vakkert, med Gaza City og Tromsø, som forankringspunkt, på festivaler rundt om i verden. 

Med det vi ser på nyhetene og sosiale medier hver dag, har dokumentaren, som allerede har et politisk bakteppe, fått et dobbelt bakteppe, om man kan si det sånn. Den har blitt et vitnesbyrd om en forgangen tid. Den viser det som ikke vises på nyhetene, nemlig at innbyggerne i Gaza ikke bare er Hamaskrigerne, fanatisk religiøse eller undertrykte opprørere, men mennesker som ligner en selv. Det er noe uvirkelig ved å se palestinere kose seg ved den vakre stranda i Gaza City, bade i solnedgang, det er som om selv solnedganger ikke lenger kan finnes der. Det er noe uvirkelig ved å se ungdommer som ler sammen, er fjollete, som om spøk ikke lenger kan finnes der. Det er noe uvirkelig ved alle de vakre, historiske bygningene som utgjør Gaza City – byen Mohamed Jabaly (f.1990) vokste opp i, kjøpte sitt første filmkamera i, opplevde to intifadaer i, aldri hadde planer om å forlate for annet enn ferier. Det er som om skjønnhet ikke lenger kan finnes der. Livet er IKKE lenger vakkert i Gaza. Kan det noen gang bli det igjen? 

I det grelle lyset av fallende bomber, invasjon og begravde barn, har dokumentaren Al Haya Helwa – Livet er vakkert blitt en enda viktigere film enn Mohamed Jabaly kunne ha forestilt seg. Dessverre. Han hadde selvsagt ønsket at filmen ble sluppet i et annet politisk klima. Med venner og bekjente som allerede er døde, deriblant den ene kameramannen hans, og søsteren og broren som har forlatt Palestina, er det ikke like lett å nyte suksessen filmen har fått. Jabaly ønsker seg ro til å skape, men skaper i uro. Jabaly er sliten, men ikke motløs. Han har troen på at Gaza will rise again. Som en Fønix fra askene. Så lenge ikke alle forlater landet da. 

Da Jabaly var ung, dro klassen hans på skoletur til flyplassen, var der i noen timer, drømte at de fløy rundt i verden, mens de i virkeligheten ikke forlot flyplassen. Etter noen timer dro de tilbake til Gaza City. Tanken på at de kunne ha beveget seg ut av landet, var spennende nok i seg selv. Nå har Jabaly reist verden rundt på ekte med filmene sine Ambulance og Al Haya Helwa – Livet er vakkert. Han bor for tiden både i Tromsø og Oslo, hvor han tar en MA på KHiO i Kunst. Får han noensinne muligheten til å vende tilbake til den palestinske hjembyen? 

Jeg møter den travle filmskaperen på en restaurant i Oslo for å snakke om livet, kunsten, og hva han skal fortelle ett fremtidig barn om livet i Gaza. 

– Grunnen til at jeg endte opp i Norge, er Gaza, grunnen til at jeg er en filmskaper er Gaza, egentlig kan jeg takke Gaza for nesten alt i livet mitt, sier Jabaly med intense, lysende øyne og setter seg ned. 

Det er tydelig at han elsker Gaza City. Eller, minnet om byen sin. For byen hans eksisterer ikke lenger, eller landet eksisterer jo, men de fleste byggene og menneskene han omringet seg med, er borte. 

– Men jeg har troa, fortsetter han. Jeg nekter å gi meg. Bare se på Berlin etter andre verdenskrig, helt i ruiner. Gaza skal bygges opp igjen, det er jeg ikke i tvil om. Et liv skal igjen være mulig der. Men først må min kamp bli til din kamp, bli til alles kamp. 

Håp er viktig. For tiden kanskje viktigere enn noensinne. Å etablere «The Gaza Film Unit», en gren under det Palestinske filminstituttet, slik Jabaly er med på å gjøre nå, kan kanskje gi litt håp i håpløsheten? 

– Jeg har alltid drømt å hjelpe andre til å realisere sine drømmer, sine filmer, sier han. – Vi trenger flere som kan fortelle nyanserte historier fra Gaza fra innsiden. Med alt som har skjedd og som skjer nå, kommer det til å være en overflod av viktige perspektiver å formidle. 

Selv har ikke Jabaly gått på noen filmskole. Det fantes ingen filmskole i Gaza da han vokste opp, så han måtte lære seg alt selv. I begynnelsen lagde han fiksjonskortfilmer med vennene sine i alle rollene. Nå må han kanskje begynne med fiksjon igjen, for å fortelle de historiene fra Gaza City som ikke lenger er mulige å fortelle dokumentarisk, som han gjerne vil fortelle sitt potensielt framtidige barn. 

Jabalys gjennombrudd kom da han ble ambulansesjåfør under den 51 dager lange krigen mellom Israel og Gaza i 2014, samme året som han besøkte Tromsø, og så ble støkk siden grensen til Gaza ble stengt. Jabaly søkte om oppholdstillatelse, men norske myndigheter ville ikke anerkjenne hans papirløse filmutdannelse og ga ham avslag. Cirka sånn starter Al Haya Helwa – Livet er vakkert. Vi følger Jabalys kamp om å få bli i Norge, bli anerkjent som palestiner og filmskaper. Begge deler skal vise seg å være vanskelig. Det norske filmmiljøet, med ildsjelen Janne Heltberg i spissen, lager en kampanje for å støtte Jabaly og anerkjenne ham som filmskaper og kollega, samtidig blir det rettssak om hans rett til å bli værende i landet. Han søker bevisst oppholdstillatelse og ikke asyl. 

Har du blitt en talsperson for Gaza?

– Jeg kan ikke late som at jeg snakker for alle i Gaza, jeg snakker på vegne av meg selv, kanskje familien min og vennene mine. Men min personlige historie er selvsagt knyttet opp mot et større bilde, et større perspektiv, som gjør den relevant. På den måten blir «historien om meg» til noe annet enn min private dagbok. 

Visste du hele tiden at dette skulle bli en dokumentarfilm?

– Absolutt ikke. Men jeg fikk en impuls om å snu kameraet mot meg selv. Når en filmskaper gjør det, er det et tegn på at noe er galt. Enten i ham selv eller i samfunnet. Man har forskjellige måter å deale med sine dilemmaer på, men jeg bestemte meg raskt for å filme hver gang det skjedde noe. Uten å vite hva det skulle bli til. Jeg fulgte bare livets dramaturgi. Jeg ante ikke hva som kom til å skje med meg, neste uke, neste måned … Å filme det hele gjorde i det minste at jeg hadde kontroll på noe, om ikke livet, så i alle fall kameraet. Etter hvert skjønte jeg at dette nok kom til å bli min neste langfilm. Da jeg var i retten, spurte jeg om lov til å filme der. Jeg måtte bevise at jeg var en «ekte» filmskaper for å få oppholdstillatelse i Norge. Jeg fortalte dommeren at jeg ikke hadde tatt med meg kameraet for å dokumentere alt som skjer med meg om jeg ikke var en «ekte» filmskaper. Jeg sverget på at dette skulle bli en kinofilm, men jeg tror ikke hun trodde på meg. Den som ler sist …

 Ble det aldri for heftig å filme deg selv i denne vanskelige prosessen?

– Fra London er det nesten ingen opptak. Det var en vanskelig venneløs tid. Ensom. Jeg er avhengig av å være i et slags community. Det er sånn oppveksten min i Gaza City var strukturert, alle bryr seg om alle, de ler med deg, gråter med deg, feirer med deg. I London hadde jeg bare en katt å «snakke med». Da ble det vanskelig å trykke på opptaksknappen. Jeg måtte tvinge meg til det. Heldigvis har jeg nå, i Tromsø, etter å ha startet på minus null, skapt et vakkert nettverk av folk rundt meg. De kjempet også sammen med meg for at jeg skulle få bli i Norge. Min kamp ble deres kamp. Da jeg fikk den gode nyheten om oppholdstillatelse kom de og møtte meg på flyplassen, ikke for å feire meg, men for å feire seg selv, vi hadde alle vunnet. Snapshot’et fra flyplassen der vennene mine dukket opp, har blitt filmens plakat.

 Hva var det vanskeligste ved å lage filmen?

– Å gjenoppleve livet mitt igjen og igjen. Jeg vil at verden skal se den ydmykelsen jeg gjennomgikk alle disse årene med venting, venting og atter venting! Vente på å bli norsk statsborger, vente på at grensen til Gaza skal åpnes, vente på å bli anerkjent som filmskaper. Vente, vente, vente – det tok nesten livskraften ut av meg. 

Hvor lang tid har du brukt på å lage denne filmen?

– Jeg benytter meg av ting jeg har filmet siden barndommen og annet arkivmateriale om Gazas historie. Men ser man bort ifra det, begynte jeg filmingen i 2014 og avsluttet i 2018. Etter det startet produksjonen i 2019. Da fikk vi utviklingspenger fra Norsk filminstitutt og fra Nordnorsk filmsenter. Så kom Covid. Det gjorde det ekstra utfordrende. Vi kunne ikke dra rundt på diverse forum for å presentere filmen. 

Er alt du har filmet spontant, eller har du også planlagt eller re-enactet noen scener?

– Da jeg satt i klippen for å gjøre et utvalg av hva jeg skulle bruke av de mer enn 100 timene med film, skrev jeg selvsagt et treatment, det startet med fødselen min og fram til jeg sluttet å filme i 2018. Jeg skrev ned nøkkeløyeblikk. Det var en stor hjelp til å skape filmes struktur og narrativ. Da jeg gikk gjennom materialet med disse plotlinjene i mente, oppdaget jeg at jeg manglet en scene hvor jeg skriver til UDI for å søke om oppholdstillatelse. Jeg ville vise i filmen at når jeg prøver å skrive at jeg er fra Palestina, blir ikke landet anerkjent, isteden kommer «statsløs opp» på skjermen hver gang. Dette skjedde i virkeligheten, men siden jeg ikke hadde filmet det der og da, måtte jeg gjenskape virkeligheten i et re-enactment. Filmen er en blanding av rått materiale som er filmet uten å vite hva det skal bli, og mer intendert, uttenkt materiale. Jeg synes denne miksen skaper det spennet, og de lagene jeg ser etter.  

Hvem har du laget filmen for? 

– Jeg skulle ønske mamma kunne sett den, hun var en stor motivasjon for meg. Men hun døde dessverre før den ble ferdig. Ikke som en direkte årsak av den israelske invasjonen, men indirekte, hun skulle på en rutinesjekk, men kom aldri tilbake siden sykehusene var tomme for medisiner og andre fasiliteter hun trengte. Filmen min er dedisert til henne.