Kirsten Dunst og Daniel Brühl utgjør hovedcasten ved siden av Keanu Reeves på Ruben Östlunds neste spillefilm «The Entertainment System Is Down». For ikke lenge siden fortalte Östlund til Rushprint om inspirasjonen til filmen – som blant annet handler om vår frykt for kjedsomhet.
The Entertainment System Is Down blir Ruben Östlunds andre spillefilm på engelsk. Casten består av blant andre Keanu Reeves, Kirsten Dunst og Daniel Brühl. Det ble klart under filmfestivalen i Cannes der filmprosjektet denne uken luftes for internasjonale coprodusenter og distributører. Nok en gang er det Erik Hemmendorff i Platform Produktion som er produsent.
Filmen er hensatt til en langdistanseflyvning der underholdningssystemet på flyet svikter og passasjerer blir konfrontert med egen frykt for å kjede seg. I 2022 fortalte Östlund utførlig om inspirasjonen bak filmen til Rushprints Jon Inge Faldalen. Det underholdende intervjuet er også en interessant inngang til hvordan den svenske regissøren jobber med research. Det startet blant annet med en undersøkelse som viste at for noen er det å miste mobiltelefonen verre enn å miste en livspartner.
– Det var en forfatter eller litteraturprofessor, jeg husker ikke hva han heter, men han hadde sammenlignet «1984», boka til George Orwell, med Aldous Huxleys «Brave New World». Begge to handler jo om en dystopisk framtid. Den ene handler om at det er en totalitær stat som kontrollerer oss, den andre handler om at vi har en underholdningsmaskin som vi elsker, men som samtidig kontrollerer oss. «1984» konstaterer denne professoren at vi ikke havner i, vi havner i Aldous Huxleys «Brave New World». Det er spennende å se på dette i vår tid, hvor avhengige vi er blitt av disse maskinene, denne dopaminskrollingen og konstante floden av bilder. Jeg hørte i en undersøkelse at å miste mobiltelefonen opplever vi emosjonelt som verre enn å miste en partner, i øyeblikket det skjer, haha. Så mobiltelefonen er nummer en, jeg tror det var «tvunget til å flytte» nummer to, og «miste sin partner» på nummer tre. Det sier jo noe om hvilken rolle denne maskinen spiller i livet vårt, sier Östlund.
Som vil samle trådene i lufta.
– Jeg tenkte på dette med flykroppen, som er så jævlig bra, for det er som en sosiologisk lab – det er som et eget lite univers der inne. Og da ble jeg veldig nysgjerrig på om man kunne lage en film som kommer til å utspille seg på et fly. Men den kommer til å begynne på flyplassen, og vi kommer allerede i begynnelsen til å få vite at flyet styrter og at alle dør. Og så får vi se noen som løper for å forsøke å rekke dette flyet, helt, som du sier, meltdown, fordi man havner i ulike situasjoner og blir helt gal fordi man vil så gjerne bli med flyet, som kommer til å drepe en. Senere, ombord på flyet kommer det til å utspille seg visse ulike ting parallelt med at underholdningssystemet slukkes. Jeg tenker at når man kommer opp så funker kanskje 20 prosent av skjermene, i økonomi. Da bestemmer de seg for å reboote systemet. Og så er det kanskje 15 prosent, men det er nå andre skjermer som funker. Da blir de første som hadde sine skjermer som fungerte – som jo er på en 15 timers flyreise – svært opprørt, og personalet forstår at de må tilby dem en kompensasjon: en ostmacka och mineralvatten. Da blir de første 20 prosentene skikkelig irritert. Så da får de det sånn at alle skjermene slukkes, for at det skal bli rettferdig. Og jeg har faen meg funnet en måte man kan drive dette her med passasjerene og besetningen slik at flyet til sist styrter. Jeg tror jeg har fått det til. Tankegangen er veldig troverdig. Jeg synes det er fint om tilskueren hele tiden reflekterer over denne trivielle ostmacka och mineralvatten, «jeg vil ha noe annet», mot at vi vet at de snart skal dø, sier Östlund.
Som hos Roy Andersson, hvor man tenker på en finger klemt i døra heller enn døden?
– Ja, og som i Du levande, «Gläds då, du levande, i din ljuvt uppvärmda säng, innan Lethes iskalla våg slickar din flyende fot», men i stedet er folk her bare irritert. Det kan jo også oppstå møter på flyet som er spennende. Jeg har ofte ganske bra tanker etter at jeg har flydd, nettopp fordi jeg ikke har vært oppkoblet, opplever jeg det som. Filmen handler da også om det moderne mennesket når vi ikke kan distrahere oss, og vi er forlatt med våre egne tanker, sier Östlund.
Som blant annet bruker vitenskapelige undersøkelser som retningsgivere.
– Det fins to andre eksperiment jeg må fortelle om, som jeg alltid bruker som motiv for meg selv om at jeg er på rett vei. Én undersøkelse kretser omkring air rage. I senere tid, i hvert fall før pandemien, har man jo fått mer problem med dette. Og risikoen for air rage er fire ganger så høy om du boarder et fly gjennom businessklasse. Hehehe. Det er slike ting som forteller sannheter om oss, som jeg synes er fantastiske. Og så er det en annen undersøkelse, som handler om å kjede seg. Da ba man forsøkspersonene sitte i et rom og ikke gjøre noen ting. Det var deres oppgave. Jeg tror ikke forsøkspersonene visste tidsbegrensningen, og jeg tror ikke de satt lenger enn 15 minutter, men de opplevde det som helt forferdelig. Så la man til et moment i eksperimentet, at man kunne trykke på en knapp og gi seg selv et støt. Dette støtet var veldig smertefullt, men ikke skadelig. Om lag 40 prosent – i stedet for bare å sitte der, slippe å være i sine egne tanker – ga seg selv det støtet. Da forstår man også hvilken kraft denne maskinen har over oss, om vår natur krever en eller annen form for impulser hele tiden. Så det skal bli veldig spennende å se på det moderne mennesket i dette, forteller han.
Som ønsker å vise særlig mobilens makt over mennesket.
– Og så har jeg noen veldig fine sidehistorier også, blant annet et par som sitter på flyet. Man føler at de er rystet allerede under take off. Da de kommer opp i luften og får vite at underholdningssystemet er nede, sovner mannen. Og han sovner sånn her [Östlund legger hodet bakover og åpner munnen så kjeven henger ned]. Og kvinnen begynner å kikke på mobiletelefonen hans, klarer ikke å holde seg unna den, og forsøker låse den opp med ansiktsgjenkjenning. Hun får det først ikke til, og må liksom stenge munnen hans, og så får hun åpnet den. Hun begynner å gå gjennom telefonen hans og blir veldig opprørt, finner bevis for ting og begynner å ta bilder med sin egen mobiltelefon. Så man skjønner at det kommer til å bli 12 timer med relasjonskrise, den verste peaken av en relasjonskrise, haha, ler Östlund.
Når blir premieren?
– Det var litt som om Triangle of Sadness krevde et år til i klippen, så den hadde godt av å ta fem år å lage. Det var også finansieringsgrunner som gjorde at det tok fem år. Men tanken er at vi skal gå ned til tre år igjen, så i 2025.
Kirsten Dunst og Daniel Brühl utgjør hovedcasten ved siden av Keanu Reeves på Ruben Östlunds neste spillefilm «The Entertainment System Is Down». For ikke lenge siden fortalte Östlund til Rushprint om inspirasjonen til filmen – som blant annet handler om vår frykt for kjedsomhet.
The Entertainment System Is Down blir Ruben Östlunds andre spillefilm på engelsk. Casten består av blant andre Keanu Reeves, Kirsten Dunst og Daniel Brühl. Det ble klart under filmfestivalen i Cannes der filmprosjektet denne uken luftes for internasjonale coprodusenter og distributører. Nok en gang er det Erik Hemmendorff i Platform Produktion som er produsent.
Filmen er hensatt til en langdistanseflyvning der underholdningssystemet på flyet svikter og passasjerer blir konfrontert med egen frykt for å kjede seg. I 2022 fortalte Östlund utførlig om inspirasjonen bak filmen til Rushprints Jon Inge Faldalen. Det underholdende intervjuet er også en interessant inngang til hvordan den svenske regissøren jobber med research. Det startet blant annet med en undersøkelse som viste at for noen er det å miste mobiltelefonen verre enn å miste en livspartner.
– Det var en forfatter eller litteraturprofessor, jeg husker ikke hva han heter, men han hadde sammenlignet «1984», boka til George Orwell, med Aldous Huxleys «Brave New World». Begge to handler jo om en dystopisk framtid. Den ene handler om at det er en totalitær stat som kontrollerer oss, den andre handler om at vi har en underholdningsmaskin som vi elsker, men som samtidig kontrollerer oss. «1984» konstaterer denne professoren at vi ikke havner i, vi havner i Aldous Huxleys «Brave New World». Det er spennende å se på dette i vår tid, hvor avhengige vi er blitt av disse maskinene, denne dopaminskrollingen og konstante floden av bilder. Jeg hørte i en undersøkelse at å miste mobiltelefonen opplever vi emosjonelt som verre enn å miste en partner, i øyeblikket det skjer, haha. Så mobiltelefonen er nummer en, jeg tror det var «tvunget til å flytte» nummer to, og «miste sin partner» på nummer tre. Det sier jo noe om hvilken rolle denne maskinen spiller i livet vårt, sier Östlund.
Som vil samle trådene i lufta.
– Jeg tenkte på dette med flykroppen, som er så jævlig bra, for det er som en sosiologisk lab – det er som et eget lite univers der inne. Og da ble jeg veldig nysgjerrig på om man kunne lage en film som kommer til å utspille seg på et fly. Men den kommer til å begynne på flyplassen, og vi kommer allerede i begynnelsen til å få vite at flyet styrter og at alle dør. Og så får vi se noen som løper for å forsøke å rekke dette flyet, helt, som du sier, meltdown, fordi man havner i ulike situasjoner og blir helt gal fordi man vil så gjerne bli med flyet, som kommer til å drepe en. Senere, ombord på flyet kommer det til å utspille seg visse ulike ting parallelt med at underholdningssystemet slukkes. Jeg tenker at når man kommer opp så funker kanskje 20 prosent av skjermene, i økonomi. Da bestemmer de seg for å reboote systemet. Og så er det kanskje 15 prosent, men det er nå andre skjermer som funker. Da blir de første som hadde sine skjermer som fungerte – som jo er på en 15 timers flyreise – svært opprørt, og personalet forstår at de må tilby dem en kompensasjon: en ostmacka och mineralvatten. Da blir de første 20 prosentene skikkelig irritert. Så da får de det sånn at alle skjermene slukkes, for at det skal bli rettferdig. Og jeg har faen meg funnet en måte man kan drive dette her med passasjerene og besetningen slik at flyet til sist styrter. Jeg tror jeg har fått det til. Tankegangen er veldig troverdig. Jeg synes det er fint om tilskueren hele tiden reflekterer over denne trivielle ostmacka och mineralvatten, «jeg vil ha noe annet», mot at vi vet at de snart skal dø, sier Östlund.
Som hos Roy Andersson, hvor man tenker på en finger klemt i døra heller enn døden?
– Ja, og som i Du levande, «Gläds då, du levande, i din ljuvt uppvärmda säng, innan Lethes iskalla våg slickar din flyende fot», men i stedet er folk her bare irritert. Det kan jo også oppstå møter på flyet som er spennende. Jeg har ofte ganske bra tanker etter at jeg har flydd, nettopp fordi jeg ikke har vært oppkoblet, opplever jeg det som. Filmen handler da også om det moderne mennesket når vi ikke kan distrahere oss, og vi er forlatt med våre egne tanker, sier Östlund.
Som blant annet bruker vitenskapelige undersøkelser som retningsgivere.
– Det fins to andre eksperiment jeg må fortelle om, som jeg alltid bruker som motiv for meg selv om at jeg er på rett vei. Én undersøkelse kretser omkring air rage. I senere tid, i hvert fall før pandemien, har man jo fått mer problem med dette. Og risikoen for air rage er fire ganger så høy om du boarder et fly gjennom businessklasse. Hehehe. Det er slike ting som forteller sannheter om oss, som jeg synes er fantastiske. Og så er det en annen undersøkelse, som handler om å kjede seg. Da ba man forsøkspersonene sitte i et rom og ikke gjøre noen ting. Det var deres oppgave. Jeg tror ikke forsøkspersonene visste tidsbegrensningen, og jeg tror ikke de satt lenger enn 15 minutter, men de opplevde det som helt forferdelig. Så la man til et moment i eksperimentet, at man kunne trykke på en knapp og gi seg selv et støt. Dette støtet var veldig smertefullt, men ikke skadelig. Om lag 40 prosent – i stedet for bare å sitte der, slippe å være i sine egne tanker – ga seg selv det støtet. Da forstår man også hvilken kraft denne maskinen har over oss, om vår natur krever en eller annen form for impulser hele tiden. Så det skal bli veldig spennende å se på det moderne mennesket i dette, forteller han.
Som ønsker å vise særlig mobilens makt over mennesket.
– Og så har jeg noen veldig fine sidehistorier også, blant annet et par som sitter på flyet. Man føler at de er rystet allerede under take off. Da de kommer opp i luften og får vite at underholdningssystemet er nede, sovner mannen. Og han sovner sånn her [Östlund legger hodet bakover og åpner munnen så kjeven henger ned]. Og kvinnen begynner å kikke på mobiletelefonen hans, klarer ikke å holde seg unna den, og forsøker låse den opp med ansiktsgjenkjenning. Hun får det først ikke til, og må liksom stenge munnen hans, og så får hun åpnet den. Hun begynner å gå gjennom telefonen hans og blir veldig opprørt, finner bevis for ting og begynner å ta bilder med sin egen mobiltelefon. Så man skjønner at det kommer til å bli 12 timer med relasjonskrise, den verste peaken av en relasjonskrise, haha, ler Östlund.
Når blir premieren?
– Det var litt som om Triangle of Sadness krevde et år til i klippen, så den hadde godt av å ta fem år å lage. Det var også finansieringsgrunner som gjorde at det tok fem år. Men tanken er at vi skal gå ned til tre år igjen, så i 2025.
