Ja, armlengdesprinsippet er ukontroversielt når man holder seg på festtale-nivå, bekrefter kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery. Det blir mer komplisert når man går ned i grøten, men det gjør jeg gjerne, siden Rushprint-redaktør Kjetil Lismoen er bekymret.
Under overskriften «Armlengde til besvær» kritiserte Kjetil Lismoen nylig Norsk filminstitutts holdninger til og praktisering av armlengdeprinsippet.
Han viser til Kultur- og likestillingsdepartementets forslag til lovfesting av armlengdeprinsippet, som han mener er «så lite kontroversielt at det kun anses som en formalitet å få vedtatt det».
Lismoen hevder videre at NFI i høringen har bedt om et «unntak» fra prinsippet, når det gjelder prioritering av f.eks. inkludering, mangfold eller universell utforming.
Han advarer mot dette og sier at: «Idet filmpolitikken blir et middel for noe annet enn filmens egenart, drevet av troen på at den skal forbedre oss som samfunnsborgere, gjør vi det enklere for framtidige klåfingrede og autoritære politikere og byråkrater.»
Her vil jeg gjerne oppklare:
Det er en ganske utbredt misforståelse at armlengdeprinsippet innebærer et absolutt forbud mot politisk styring. Dette er ikke tilfelle. I praksis er det ikke tale om å avskjære enhver form for politisk innflytelse eller kontroll over bruken av offentlige midler. Når prinsippet skal anvendes i konkrete saker, må hensynet til kunstnerisk autonomi avveies mot behovet for legitim politisk styring. Det er denne avveiningen som er vanskelig, og som gjør en lovfesting til alt annet enn en «formalitet».
Formålet med lovforslaget er derfor ikke bare å hindre politisk overstyring, men også å tydeliggjøre hva slags kulturpolitisk styring som er legitim. Vi politikere har et soleklart ansvar for å forvalte offentlige midler og følge opp demokratiske vedtak, også på kulturfeltet.
Når NFI tar til orde for at det bør kunne gis overordnede føringer om prioritering av f.eks. mangfold eller universell utforming, så er det derfor ikke tale om et «unntak». Snarere dreier det seg om hvor grensen bør trekkes. I rettferdighetens navn må det også nevnes at det var departementet selv som i høringsnotatet trakk fram dette som et eksempel på overordnet styring som kan være akseptabel.
Filmpolitikken ER allerede et «middel for noe annet enn filmens egenart» og har alltid vært det. De filmpolitiske målene er ikke begrenset til å fremme kunstnerisk kvalitet i et vakuum. Bredere samfunnshensyn kommer inn.
Det framgår av Kultur- og likestillingsdepartementets budsjettproposisjon for 2024 at bevilgningene på filmområdet skal legge til rette for gm
– et bredt, variert og tilgjengelig filmtilbud av høy kvalitet i hele landet
– likestilling og mangfold både foran og bak kamera
– en sterk og bærekraftig bransje
– gjennomslagskraft for norske produksjoner nasjonalt og internasjonal
Et likeverdig tilbud uavhengig av hvor du bor og hvem du er, er et viktig politisk mål. Filmpolitikken skal bidra til å sikre at alle borgere får et tilbud som snakker til dem, er relevant for dem og som reflekterer deres egen virkelighet. I tillegg er næringspolitiske og miljøpolitiske hensyn eksempler på legitime politiske mål som tilskuddsordningene kan bidra til å fremme. Armlengdeprinsippet dreier seg på sin side om hvordan disse målene kan fremmes uten å kompromittere eller gå på bekostning av den kunstneriske friheten.
Vi må ikke være redde for å si at kunst og kultur kan bidra positivt til for eksempel likestilling, bærekraft, demokrati eller verdiskapning. Det betyr ikke at kunsten mangler egenverdi. Det er ingen motsetning her.
Lubna Jaffery er Kultur- og likestillingsminister
Ja, armlengdesprinsippet er ukontroversielt når man holder seg på festtale-nivå, bekrefter kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery. Det blir mer komplisert når man går ned i grøten, men det gjør jeg gjerne, siden Rushprint-redaktør Kjetil Lismoen er bekymret.
Under overskriften «Armlengde til besvær» kritiserte Kjetil Lismoen nylig Norsk filminstitutts holdninger til og praktisering av armlengdeprinsippet.
Han viser til Kultur- og likestillingsdepartementets forslag til lovfesting av armlengdeprinsippet, som han mener er «så lite kontroversielt at det kun anses som en formalitet å få vedtatt det».
Lismoen hevder videre at NFI i høringen har bedt om et «unntak» fra prinsippet, når det gjelder prioritering av f.eks. inkludering, mangfold eller universell utforming.
Han advarer mot dette og sier at: «Idet filmpolitikken blir et middel for noe annet enn filmens egenart, drevet av troen på at den skal forbedre oss som samfunnsborgere, gjør vi det enklere for framtidige klåfingrede og autoritære politikere og byråkrater.»
Her vil jeg gjerne oppklare:
Det er en ganske utbredt misforståelse at armlengdeprinsippet innebærer et absolutt forbud mot politisk styring. Dette er ikke tilfelle. I praksis er det ikke tale om å avskjære enhver form for politisk innflytelse eller kontroll over bruken av offentlige midler. Når prinsippet skal anvendes i konkrete saker, må hensynet til kunstnerisk autonomi avveies mot behovet for legitim politisk styring. Det er denne avveiningen som er vanskelig, og som gjør en lovfesting til alt annet enn en «formalitet».
Formålet med lovforslaget er derfor ikke bare å hindre politisk overstyring, men også å tydeliggjøre hva slags kulturpolitisk styring som er legitim. Vi politikere har et soleklart ansvar for å forvalte offentlige midler og følge opp demokratiske vedtak, også på kulturfeltet.
Når NFI tar til orde for at det bør kunne gis overordnede føringer om prioritering av f.eks. mangfold eller universell utforming, så er det derfor ikke tale om et «unntak». Snarere dreier det seg om hvor grensen bør trekkes. I rettferdighetens navn må det også nevnes at det var departementet selv som i høringsnotatet trakk fram dette som et eksempel på overordnet styring som kan være akseptabel.
Filmpolitikken ER allerede et «middel for noe annet enn filmens egenart» og har alltid vært det. De filmpolitiske målene er ikke begrenset til å fremme kunstnerisk kvalitet i et vakuum. Bredere samfunnshensyn kommer inn.
Det framgår av Kultur- og likestillingsdepartementets budsjettproposisjon for 2024 at bevilgningene på filmområdet skal legge til rette for gm
– et bredt, variert og tilgjengelig filmtilbud av høy kvalitet i hele landet
– likestilling og mangfold både foran og bak kamera
– en sterk og bærekraftig bransje
– gjennomslagskraft for norske produksjoner nasjonalt og internasjonal
Et likeverdig tilbud uavhengig av hvor du bor og hvem du er, er et viktig politisk mål. Filmpolitikken skal bidra til å sikre at alle borgere får et tilbud som snakker til dem, er relevant for dem og som reflekterer deres egen virkelighet. I tillegg er næringspolitiske og miljøpolitiske hensyn eksempler på legitime politiske mål som tilskuddsordningene kan bidra til å fremme. Armlengdeprinsippet dreier seg på sin side om hvordan disse målene kan fremmes uten å kompromittere eller gå på bekostning av den kunstneriske friheten.
Vi må ikke være redde for å si at kunst og kultur kan bidra positivt til for eksempel likestilling, bærekraft, demokrati eller verdiskapning. Det betyr ikke at kunsten mangler egenverdi. Det er ingen motsetning her.
Lubna Jaffery er Kultur- og likestillingsminister
