De fleste er i utgangspunktet for mindre politisk styring og større uavhengighet for kunsten. Men ingen vil gi slipp på sin makt – heller ikke Norsk filminstitutt. I vente på departementets behandling av endringsforslaget av Kulturloven, ser Rushprints redaktør nærmere på armlengdes avstand innen filmfeltet.
I fjor sendte Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD) forslag til endringer i lov om offentlige styresmakters ansvar for kulturvirksomheter («Kulturloven») ut til høring med høringsfrist 30. juni 2023. Forslaget var basert på innspillet fra Ytringsfrihetskommisjonen som i 2022 foreslo en todelt lovfesting av det såkalte «armlengdeprinsippet».
Prinsippet handler i hovedsak om å sikre en nødvendig avstand til politiske og organiserte interesser. Man vil legge til rette for ytringsfrihet ved å lovfeste prinsipper for «avveiningen mellom politisk styring og kunstnerisk og kulturfaglig autonomi».
Hvorfor det ennå ikke er fattet et vedtak, må tilskrives byråkratiets sendrektighet. Det er ingen som motsetter seg lovforslaget, om vi skal tro relevante aktører. Snarere tvertimot: Det hevdes at forslaget er så lite kontroversielt at det kun anses som en formalitet å få vedtatt det.
De fleste er i utgangspunktet for mindre politisk styring og mer uavhengighet for kunsten. Det finnes knapt en leder av noen kunst- og kulturinstitusjon i dag som ikke liker å pynte seg med formuleringer om den frie kunsten.
Så når lovforslaget omsider vedtas, så er vi vel i mål?
Ja, hadde det bare vært så enkelt. Men nei, det er da arbeidet begynner. Det er når vi skal forsøke å definere og implementere armlengdes avstand i praksis, at de vanskelige problemstillingene dukker opp.
Prinsippet om armlengdes avstand skal ivareta både fagligheten og ytringsfriheten. Samtidig er mange av kunst- og kulturlivets institusjoner virkemiddelapparater som skal omsette politiske visjoner til praksis, basert på politiske føringer fra demokratiske valg. Det er en skjør balansegang, særlig når vi har en regjering med et instrumentelt syn på kulturpolitikken.
Disse avveiningene ser vi allerede i de høringssvarene som bransjeaktørene har sendt inn. Alle ønsker mer armlengde for sin institusjon eller organisasjon overfor styrende politiske myndigheter. Men ingen ønsker å få svekket sin egen innflytelse over de ulike kultur- og kunstfeltene man skal betjene.
Norsk filminstitutts høringssvar er illustrerende. Her mener NFI at det allerede er fastsatt i forskriftene (slik de tolker det) at departementet ikke skal kunne instruere NFIs utøvelse av kunstnerisk og filmfaglig skjønn i enkeltsaker. Men de synes det er greit nok med en ytterligere klargjøring.
Samtidig ønsker NFI et unntak fra armlengdes-prinsippet: det bør kunne gis «føringer i form av vilkår/forutsetninger for tilskudd om at inkludering, mangfold eller universell utforming eller liknende skal prioriteres». Med andre ord: de vil ikke gi slipp på muligheten til å utøve politisk motivert skjønn og ber politikerne om ryggdekning for det.
Det har de på mange måter allerede fått, i hvert fall av den nåværende regjeringen. Og flere av motivene er hederlige nok: kjønnsbalanse og minoritetenes representasjon er viktige spørsmål. Men hvordan dette unntaket til en hver tid skal tolkes (…eller liknende…), og hvor grensene går for NFIs eget armslag utover og nedover, er ikke godt å si.
I fjor holdt NFI et seminar om grønn produksjon. Der mente en av paneldeltakerne at klimasaken var så viktig at filmforvaltningen bør gi det ekstra prioritet, også på innholdssiden. Behovet for å redde verden må kunne trumfe kunstneriske hensyn. NFI signaliserte på sin side at de vil komme tilbake med sterkere føringer for en grønnere filmproduksjon.
Jeg er ikke uenig i at klimasaken er vår tids viktigste sak. Her bør vi alle gjøre vårt, og en stor kollektiv innsats må selvsagt til. Men med en gang vi åpner døren for å la moralske kriterier bli avgjørende for et forvaltningsorgans faglige/kunstneriske søknadsvurdering, står vi overfor ukjent terreng – i hvert fall i moderne tid. Det kan vise seg å bli vanskelig å lukke den døren for andre presserende saker av samfunnsmessig betydning som KUD/NFI finner det opportunt å fremme ved en senere anledning. Idet filmpolitikken blir et middel for noe annet enn filmens egenart, drevet av troen på at den skal forbedre oss som samfunnsborgere, gjør vi det enklere for framtidige klåfingrede og autoritære politikere og byråkrater.
For et par år siden tok det svenske kulturlivet noen skritt tilbake, for å evaluere ytringsfriheten. En regjeringsoppnevnt undersøkelse viste at et klart flertall i filmbransjen hadde opplevd direkte politisk styring fra Det svenske filminstituttet. Mange mente de var utsatt for sensur. I flere år hadde SFI reist rundt på verdens festivaler og holdt foredrag om den svenske modellen. Sverige var et foregangsland når det gjaldt kjønnsbalanse. Men baksiden av medaljen hjemme var en overivrig politisk styring og inngripen på mange nivåer.
Ingen snakker om slike «svenske tilstander» her til lands. Men en undersøkelse gjennomført av Fritt Ord blant norske kunstnere i 2020 tyder på at også vi har våre utfordringer. Da kom det fram at hele 54 prosent av de spurte i filmbransjen mente de risikerte «å falle i unåde hos maktpersoner og/eller finansieringsinstitusjoner” om de ytret seg fritt.
I enda større grad enn i Sverige har vi et dominerende filminstitutt som utøver uforholdsmessig stor makt over hva som produseres og formidles. Samtidig er det blitt stadig vanskeligere å få innsikt i beveggrunnene for NFI-ledelsens prioriteringer. Derfor har bransjerådet en rekke ganger bedt som større transparens, nå sist etter at NFI uten forvarsel besluttet å omfordele midlene til produksjon.
NFI ønsker blant annet å etablere en strategisk pott, for å gi seg selv større handlingsrom, som det heter. Utover det er det ingen i NFI som foreløpig har villet forklare nærmere hva denne potten skal gå til – eller hvorfor andre formater må lide på grunn av den. Men én ting er sikkert: den vil gi NFI-ledelsen større makt til å gi mer til de man synes fortjener det. Uten klare kriterier risikerer man å overlate disse tildelingene til trynefaktoren. Og det er her vi er tilbake i den døråpningen jeg nevnte innledningsvis, som politikere og byråkrater kan falle for fristelsen å vide enda mer ut.
Mangelen på åpenhet fra NFI fører til spekulasjoner og uvisshet. Det hersker blant annet forvirring med hensyn til hvor store fondsmidlene totalt er. Bransjerådet har bedt om tall, Rushprint har bedt om tall og flere andre har sendt innsynsbegjæring. Men NFI vil av en eller annen grunn ikke selv gå offentlig ut med sammenlignbare tall. Og denne merkelige holdningen stanser ikke der:
I et høringsnotat om formidlingsforskriften som er ute til høring i bransjen nå, foreslår NFI å avvikle ekspertutvalget for distribusjon av kvalitetsfilm og isteden bruke egne byråkrater. Dette skjer samtidig som at NFI i sitt eget høringssvar til KUD (til Kulturloven) fremhever sin bruk av nettopp eksterne ekspertutvalg, panel og juryer som eksempel på positiv utøvelse av armlengdes avstand-prinsippet.
Med tanke på den voksende uroen i bransjen om hvordan fagmiljøet i NFI de siste årene er blitt svekket, er det bekymringsverdig med så lite konsistens og åpenhet. Det svekker også NFIs posisjon overfor politiske miljøer som ønsker å vingeklippe den sentralt plasserte organisasjonen til fordel for regionene.
En omfordeling av tildelingsmidlene ut av NFIs favn, har sine fordeler og ulemper jeg ikke skal gå nærmere inn på her. Det vil ikke nødvendigvis gi oss bedre filmer og serier, men det vil kunne tilføre filmproduksjon i Norge et sunnere demokratisk fundament.
Det betyr likevel ikke at armlengdes-spørsmålet vil bli løst. Snarere tvertimot. For er det noe arbeidet med å kartlegge armlengdes avstand i kunst- og kulturlivet viser, så er det at jo mindre forholdene er, desto mindre armlengdes avstand finnes det. Men den problemstillingen får vi ta i neste omgang.
Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.
De fleste er i utgangspunktet for mindre politisk styring og større uavhengighet for kunsten. Men ingen vil gi slipp på sin makt – heller ikke Norsk filminstitutt. I vente på departementets behandling av endringsforslaget av Kulturloven, ser Rushprints redaktør nærmere på armlengdes avstand innen filmfeltet.
I fjor sendte Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD) forslag til endringer i lov om offentlige styresmakters ansvar for kulturvirksomheter («Kulturloven») ut til høring med høringsfrist 30. juni 2023. Forslaget var basert på innspillet fra Ytringsfrihetskommisjonen som i 2022 foreslo en todelt lovfesting av det såkalte «armlengdeprinsippet».
Prinsippet handler i hovedsak om å sikre en nødvendig avstand til politiske og organiserte interesser. Man vil legge til rette for ytringsfrihet ved å lovfeste prinsipper for «avveiningen mellom politisk styring og kunstnerisk og kulturfaglig autonomi».
Hvorfor det ennå ikke er fattet et vedtak, må tilskrives byråkratiets sendrektighet. Det er ingen som motsetter seg lovforslaget, om vi skal tro relevante aktører. Snarere tvertimot: Det hevdes at forslaget er så lite kontroversielt at det kun anses som en formalitet å få vedtatt det.
De fleste er i utgangspunktet for mindre politisk styring og mer uavhengighet for kunsten. Det finnes knapt en leder av noen kunst- og kulturinstitusjon i dag som ikke liker å pynte seg med formuleringer om den frie kunsten.
Så når lovforslaget omsider vedtas, så er vi vel i mål?
Ja, hadde det bare vært så enkelt. Men nei, det er da arbeidet begynner. Det er når vi skal forsøke å definere og implementere armlengdes avstand i praksis, at de vanskelige problemstillingene dukker opp.
Prinsippet om armlengdes avstand skal ivareta både fagligheten og ytringsfriheten. Samtidig er mange av kunst- og kulturlivets institusjoner virkemiddelapparater som skal omsette politiske visjoner til praksis, basert på politiske føringer fra demokratiske valg. Det er en skjør balansegang, særlig når vi har en regjering med et instrumentelt syn på kulturpolitikken.
Disse avveiningene ser vi allerede i de høringssvarene som bransjeaktørene har sendt inn. Alle ønsker mer armlengde for sin institusjon eller organisasjon overfor styrende politiske myndigheter. Men ingen ønsker å få svekket sin egen innflytelse over de ulike kultur- og kunstfeltene man skal betjene.
Norsk filminstitutts høringssvar er illustrerende. Her mener NFI at det allerede er fastsatt i forskriftene (slik de tolker det) at departementet ikke skal kunne instruere NFIs utøvelse av kunstnerisk og filmfaglig skjønn i enkeltsaker. Men de synes det er greit nok med en ytterligere klargjøring.
Samtidig ønsker NFI et unntak fra armlengdes-prinsippet: det bør kunne gis «føringer i form av vilkår/forutsetninger for tilskudd om at inkludering, mangfold eller universell utforming eller liknende skal prioriteres». Med andre ord: de vil ikke gi slipp på muligheten til å utøve politisk motivert skjønn og ber politikerne om ryggdekning for det.
Det har de på mange måter allerede fått, i hvert fall av den nåværende regjeringen. Og flere av motivene er hederlige nok: kjønnsbalanse og minoritetenes representasjon er viktige spørsmål. Men hvordan dette unntaket til en hver tid skal tolkes (…eller liknende…), og hvor grensene går for NFIs eget armslag utover og nedover, er ikke godt å si.
I fjor holdt NFI et seminar om grønn produksjon. Der mente en av paneldeltakerne at klimasaken var så viktig at filmforvaltningen bør gi det ekstra prioritet, også på innholdssiden. Behovet for å redde verden må kunne trumfe kunstneriske hensyn. NFI signaliserte på sin side at de vil komme tilbake med sterkere føringer for en grønnere filmproduksjon.
Jeg er ikke uenig i at klimasaken er vår tids viktigste sak. Her bør vi alle gjøre vårt, og en stor kollektiv innsats må selvsagt til. Men med en gang vi åpner døren for å la moralske kriterier bli avgjørende for et forvaltningsorgans faglige/kunstneriske søknadsvurdering, står vi overfor ukjent terreng – i hvert fall i moderne tid. Det kan vise seg å bli vanskelig å lukke den døren for andre presserende saker av samfunnsmessig betydning som KUD/NFI finner det opportunt å fremme ved en senere anledning. Idet filmpolitikken blir et middel for noe annet enn filmens egenart, drevet av troen på at den skal forbedre oss som samfunnsborgere, gjør vi det enklere for framtidige klåfingrede og autoritære politikere og byråkrater.
For et par år siden tok det svenske kulturlivet noen skritt tilbake, for å evaluere ytringsfriheten. En regjeringsoppnevnt undersøkelse viste at et klart flertall i filmbransjen hadde opplevd direkte politisk styring fra Det svenske filminstituttet. Mange mente de var utsatt for sensur. I flere år hadde SFI reist rundt på verdens festivaler og holdt foredrag om den svenske modellen. Sverige var et foregangsland når det gjaldt kjønnsbalanse. Men baksiden av medaljen hjemme var en overivrig politisk styring og inngripen på mange nivåer.
Ingen snakker om slike «svenske tilstander» her til lands. Men en undersøkelse gjennomført av Fritt Ord blant norske kunstnere i 2020 tyder på at også vi har våre utfordringer. Da kom det fram at hele 54 prosent av de spurte i filmbransjen mente de risikerte «å falle i unåde hos maktpersoner og/eller finansieringsinstitusjoner” om de ytret seg fritt.
I enda større grad enn i Sverige har vi et dominerende filminstitutt som utøver uforholdsmessig stor makt over hva som produseres og formidles. Samtidig er det blitt stadig vanskeligere å få innsikt i beveggrunnene for NFI-ledelsens prioriteringer. Derfor har bransjerådet en rekke ganger bedt som større transparens, nå sist etter at NFI uten forvarsel besluttet å omfordele midlene til produksjon.
NFI ønsker blant annet å etablere en strategisk pott, for å gi seg selv større handlingsrom, som det heter. Utover det er det ingen i NFI som foreløpig har villet forklare nærmere hva denne potten skal gå til – eller hvorfor andre formater må lide på grunn av den. Men én ting er sikkert: den vil gi NFI-ledelsen større makt til å gi mer til de man synes fortjener det. Uten klare kriterier risikerer man å overlate disse tildelingene til trynefaktoren. Og det er her vi er tilbake i den døråpningen jeg nevnte innledningsvis, som politikere og byråkrater kan falle for fristelsen å vide enda mer ut.
Mangelen på åpenhet fra NFI fører til spekulasjoner og uvisshet. Det hersker blant annet forvirring med hensyn til hvor store fondsmidlene totalt er. Bransjerådet har bedt om tall, Rushprint har bedt om tall og flere andre har sendt innsynsbegjæring. Men NFI vil av en eller annen grunn ikke selv gå offentlig ut med sammenlignbare tall. Og denne merkelige holdningen stanser ikke der:
I et høringsnotat om formidlingsforskriften som er ute til høring i bransjen nå, foreslår NFI å avvikle ekspertutvalget for distribusjon av kvalitetsfilm og isteden bruke egne byråkrater. Dette skjer samtidig som at NFI i sitt eget høringssvar til KUD (til Kulturloven) fremhever sin bruk av nettopp eksterne ekspertutvalg, panel og juryer som eksempel på positiv utøvelse av armlengdes avstand-prinsippet.
Med tanke på den voksende uroen i bransjen om hvordan fagmiljøet i NFI de siste årene er blitt svekket, er det bekymringsverdig med så lite konsistens og åpenhet. Det svekker også NFIs posisjon overfor politiske miljøer som ønsker å vingeklippe den sentralt plasserte organisasjonen til fordel for regionene.
En omfordeling av tildelingsmidlene ut av NFIs favn, har sine fordeler og ulemper jeg ikke skal gå nærmere inn på her. Det vil ikke nødvendigvis gi oss bedre filmer og serier, men det vil kunne tilføre filmproduksjon i Norge et sunnere demokratisk fundament.
Det betyr likevel ikke at armlengdes-spørsmålet vil bli løst. Snarere tvertimot. For er det noe arbeidet med å kartlegge armlengdes avstand i kunst- og kulturlivet viser, så er det at jo mindre forholdene er, desto mindre armlengdes avstand finnes det. Men den problemstillingen får vi ta i neste omgang.
Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.
