Foto fra NRK-serien Makta.

Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery kommenterer her på Rushprint.no mitt innlegg fra forrige uke om armlengdes avstand innen filmfeltet. Hun tolker innlegget som en kritikk av den nåværende praktiseringen av armlengdes avstand gjennom Norsk filminstitutt – og som en kritikk av noen av hennes kjernesaker.

Hun hevder at jeg advarer mot NFIs «unntak» fra armlengdes prinsippet, når det gjelder prioritering av «inkludering, mangfold eller universell utforming». Men det stemmer jo ikke. Jeg ber isteden politikerne, byråkratene og bransjen være varsomme når vi lar politikken trumfe faglige hensyn, men utelukker ikke at de nevnte sakene kan være legitime.

Politikere har ikke får vane å hente fram nyanser i andres innlegg i den offentlige debatten; de søker gjerne punkter der deres egne hjertesaker kan spisses og komme tydeligere fram. Denne gangen benytter ministeren en grunnleggende problematiserende ytring i en fagpublikasjon som Rushprint til å fremme sine politiske kjepphester. Montro om det var vel anvendt tid.

Hun ignorerer det som er mitt hovedanliggende: hva som kan stå på spill når politiske vedtak skal fattes om maktforhold de vanligvis får lite innsyn i. Departementet skal behandle endringsforslaget av Kulturloven. Hva innebærer det for en filmbransje som for tiden opplever at KUDs forlengede arm, Norsk filminstitutt, tar beslutninger det er vanskelig å få innsyn i og fatte begrunnelsen for. Ja, hva i all verden betyr armlengdes avstand i denne konteksten? Hvordan virker KUD og NFI sammen? Hvor lang er avstanden mellom dem – og hvor lang bør den være?

Men slike spørsmål er Jaffery uinteressert i å gå i dybden av. Isteden for å opplyse oss om hvor departementet befinner seg i prosessen med det nevnte endringsforslaget, velger ministeren å minne oss om at det alltid vil ligge politiske føringer til grunn for filmpolitikken – som om vi ikke visste det. Det er en utbredt misforståelse at armlengdeprinsippet innebærer et absolutt forbud mot politisk styring, skriver hun.

Jeg tror ikke dette er en utbredt misforståelse i det hele tatt. De fleste er på det rene med at politisk styring hører med, også undertegnede. Jeg tar det for gitt at en kulturminister kommer inn i jobben med politiske siktemål. En minister er valgt inn av velgerne fordi de forventer en viss politisk kurs. Om det innebærer radikale virkemidler, som for eksempel kvotering, så er det selvsagt helt legitimt og ikke noe jeg nødvendigvis er prinsipiell motstander av.

Jeg tror ministeren helt bevisst forveksler min problematisering med politisk motstand, for å score politisk poeng. Selv om hun utmerket godt vet at vi har forskjellige roller.

Det er ministerens jobb å omsette politiske visjoner til praktisk politikk, og forsvare regjeringens politikk. Det er min jobb å problematisere noen av disse valgene, om jeg ser behov for det. Rushprint er en fagpublikasjon med spesiell interesse for samrøret mellom KUD og Norsk filminstitutt. Hva som skjer i samspillet mellom disse aktørene og resten av bransjen får store konsekvenser for mange av våre lesere som virker i filmbransjen.

I det siste er det blitt fattet beslutninger av NFI-ledelsen alle bransjeorganisasjonene har stilt spørsmålstegn ved her på rushprint.no. De opplever at det vises lite transparens fra NFIs side. Og får man ikke innsyn, blir man nødt til å spekulere. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hva som kan skje om samspillet mellom KUD og NFI på ene siden, og NFI og bransjen på den andre, skal foregå i et lukket bakrom. Det er hva debatten her på rushprint.no har handlet om: en større åpenhet fra regjeringens fremste virkemiddelapparat på filmfeltet.

Som Elisabeth Sjaastad, leder av Norsk filmforbund, nylig formulerte det: Det er nødvendig å problematisere at NFI som eneveldig nasjonal tilskuddsgiver står i fare for å utøve for stor makt. Å forvalte makten på en god måte krever selvinnsikt slik at man er oppmerksom på egne blindsoner og begrensninger. 

Ministeren ser ikke politikkens begrensninger, bare mulighetene, og det er en viktig del av hennes jobb. For henne trumfer politikken kunsten. Men om hun vil debattere på filmens egne premisser iblant, må hun også være mer oppmerksom på de blindsonene og begrensningene Sjaastad peker på. Da vil også meningsutvekslinger som denne bli mer fruktbare.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.

Les kulturministerens kommentar.