Hva gjorde at trendmagasinet The Fader i år 2026 ville skrive om det norske film-, tv- og spillskole-miraklet? Ole Hedemann, professor ved Den Norske TV-skolen, ser for seg en strålende framtid for den foreslåtte fusjonen mellom skolene – om man våger å tenke større.
Foto fra studioøvelse på TV-skolen ved Høgskolen i Innlandet.
Lillehammer, 2026: Augustsola speiler seg i Mjøsa, og mobilen ringer. Det amerikanske trendmagasinet The Fader er i andre enden. De vil skrive en artikkel om «det norske kreative mirakelet», og avtale et besøk. Dette lille landet rett under Nordpolen, med få og små kreative miljøer i internasjonal målestokk, hadde skapt en kreativ muskel innen de audiovisuelle fagene som ikke lenger var til å overse. The Fader vil skrive om en norsk suksesshistorie, for første gang siden SKAM.
Drøyt to år tidligere hadde Universitetet i Innlandet, den gangen Høgskolen i Innlandet, slått sammen to fakultet: Den Norske Filmskolen og fakultetet med den snurrige forkortelsen AMEK (Audiovisuelle Medier og Kreativ Teknologi) – sistnevnte huser TV-skolen på Lillehammer og Spillskolen på Hamar. Det ble en krevende og ganske støyende prosess, hvor endringsviljen ikke akkurat lyste ut av øynene på travle medarbeidere. Frykten for å miste det man hadde, og det man oppfattet seg selv som god på, var tydelig.
Men i kjølvannet av fusjonen, sommeren 2024, skjedde noe forunderlig: søkertallene til det nye fakultetet tredoblet seg. Unge mennesker landet over hadde fått med seg at på Lillehammer og Hamar kunne du bli en del av et skapende miljø hvor samarbeid på tvers av ulike fagmiljøer var blitt normalen. Instituttenes fagutdannelser med dybdekunnskap besto, men siloene var vekk! Lekent samarbeid og kreativ befruktning på tvers var regelen snarere enn unntaket. Snittalderen på de nye studentene økte brått; den nye normalen var at de ferske studentene hadde noen års bransjeerfaring og gjerne litt høyere utdanning når de ankom oss. Det førte til vesentlig hardere kamp om studieplassene, og studentenes forventninger økte tilsvarende: Faglærerne måtte gå i seg selv, strekke seg og sette seg hårete mål for sin virksomhet. Det var en blomstringstid.
På Spillskolen nøt studentene nå godt av å ha enkel tilgang til Den Norske Filmskolens fortellerkompetanse; spill med enda sterkere story begynte for alvor å bli en eksportvare og studentene deres ble i økende grad kurtisert av store aktører i utlandet. Filmskolens studenter var i økende grad fascinert av TV-skolens spisskompetanse innen målgruppeinnsikt og hadde fått tilgang på deres verktøy for innsiktsbasert ideutvikling, noe de kunne se styrket gjennomslaget for deres produksjoner. TV-skolen på sin side hadde et utstrakt samarbeid med Spillskolens animasjonskunstnere, og benyttet stadig oftere deres verktøy i undervisningen innen sjangre som Nyheter, Dokumentar, Reality og Sport. Nye spisskompetente fagfolk sto i kø for å bli ansatt. Vi opplevde at bransjen nå tryglet om å få fatt i studentene våre når de skulle i praksis.
Utenlandsstudenter fra hele verden var blitt et vanlig og verdsatt syn i gangene. Nye studentinitiativer oppsto på rad og rekke, fra medieklubber til små og store festivaler som tiltrakk topp bransjeaktører fra inn- og utland. En festival i 2025 førte til et legendarisk møte på toget fra Oslo. Da støtte sjefen i engelske Love Productions, Richard McKerrow, inn i både den norske filmregissøren Erik Poppe og den japanske Mario-skaperen Shigeru Miyamoto i Rock Star Studios. Alle var de på vei til Mjøsregionen for å gjesteforelese og speide talent – og der, på toget, inngikk de et kreativt samarbeid som skulle føre til at en rekke studenter på tvers av instituttene ble involvert og som satte tydelige spor etter seg internasjonalt. Da Fredrik Solvang lagde debatten om «Mirakelet ved Mjøsa» vinteren 2026 og lurte på hvorfor ikke andre fikk til lignende, førte det til heftig selvransakelse i norske utdanningsinstitusjoner. Året ble rundet av med at Kongen trakk fram det nye fakultetet som en ny, norsk stolthet i nyttårstalen.
Alt dette og mere til ville The Fader skrive om i 2026. De fikk høre om da vi rettet ryggen i 2023, og tegnet en ny visjon. Da vi tvang oss til å tenke større, fordi vi var opptatt av at norsk innhold skulle være konkurransedyktig i kampen om publikums oppmerksomhet også i framtida. Da trengs en alvorlig velbygd kreativ muskel. Et mirakel ved Mjøsa.
Ole Hedemann er professor, Ide- og Formatutvikling TV ved Den Norske TV-skolen.
«Filmskolens kvalitet og faglige renommé står på spill.»
«Vi må i større grad bli én samlet skole.»
Om filmskolens kvalitet og faglige renommé.
Hva betyr «akademisering» av filmskolen?
Vi trenger fortsatt en større visjon for filmskolen.
Hva slags fremtid ønsker vi for Den norske filmskolen?
Hva gjorde at trendmagasinet The Fader i år 2026 ville skrive om det norske film-, tv- og spillskole-miraklet? Ole Hedemann, professor ved Den Norske TV-skolen, ser for seg en strålende framtid for den foreslåtte fusjonen mellom skolene – om man våger å tenke større.
Foto fra studioøvelse på TV-skolen ved Høgskolen i Innlandet.
Lillehammer, 2026: Augustsola speiler seg i Mjøsa, og mobilen ringer. Det amerikanske trendmagasinet The Fader er i andre enden. De vil skrive en artikkel om «det norske kreative mirakelet», og avtale et besøk. Dette lille landet rett under Nordpolen, med få og små kreative miljøer i internasjonal målestokk, hadde skapt en kreativ muskel innen de audiovisuelle fagene som ikke lenger var til å overse. The Fader vil skrive om en norsk suksesshistorie, for første gang siden SKAM.
Drøyt to år tidligere hadde Universitetet i Innlandet, den gangen Høgskolen i Innlandet, slått sammen to fakultet: Den Norske Filmskolen og fakultetet med den snurrige forkortelsen AMEK (Audiovisuelle Medier og Kreativ Teknologi) – sistnevnte huser TV-skolen på Lillehammer og Spillskolen på Hamar. Det ble en krevende og ganske støyende prosess, hvor endringsviljen ikke akkurat lyste ut av øynene på travle medarbeidere. Frykten for å miste det man hadde, og det man oppfattet seg selv som god på, var tydelig.
Men i kjølvannet av fusjonen, sommeren 2024, skjedde noe forunderlig: søkertallene til det nye fakultetet tredoblet seg. Unge mennesker landet over hadde fått med seg at på Lillehammer og Hamar kunne du bli en del av et skapende miljø hvor samarbeid på tvers av ulike fagmiljøer var blitt normalen. Instituttenes fagutdannelser med dybdekunnskap besto, men siloene var vekk! Lekent samarbeid og kreativ befruktning på tvers var regelen snarere enn unntaket. Snittalderen på de nye studentene økte brått; den nye normalen var at de ferske studentene hadde noen års bransjeerfaring og gjerne litt høyere utdanning når de ankom oss. Det førte til vesentlig hardere kamp om studieplassene, og studentenes forventninger økte tilsvarende: Faglærerne måtte gå i seg selv, strekke seg og sette seg hårete mål for sin virksomhet. Det var en blomstringstid.
På Spillskolen nøt studentene nå godt av å ha enkel tilgang til Den Norske Filmskolens fortellerkompetanse; spill med enda sterkere story begynte for alvor å bli en eksportvare og studentene deres ble i økende grad kurtisert av store aktører i utlandet. Filmskolens studenter var i økende grad fascinert av TV-skolens spisskompetanse innen målgruppeinnsikt og hadde fått tilgang på deres verktøy for innsiktsbasert ideutvikling, noe de kunne se styrket gjennomslaget for deres produksjoner. TV-skolen på sin side hadde et utstrakt samarbeid med Spillskolens animasjonskunstnere, og benyttet stadig oftere deres verktøy i undervisningen innen sjangre som Nyheter, Dokumentar, Reality og Sport. Nye spisskompetente fagfolk sto i kø for å bli ansatt. Vi opplevde at bransjen nå tryglet om å få fatt i studentene våre når de skulle i praksis.
Utenlandsstudenter fra hele verden var blitt et vanlig og verdsatt syn i gangene. Nye studentinitiativer oppsto på rad og rekke, fra medieklubber til små og store festivaler som tiltrakk topp bransjeaktører fra inn- og utland. En festival i 2025 førte til et legendarisk møte på toget fra Oslo. Da støtte sjefen i engelske Love Productions, Richard McKerrow, inn i både den norske filmregissøren Erik Poppe og den japanske Mario-skaperen Shigeru Miyamoto i Rock Star Studios. Alle var de på vei til Mjøsregionen for å gjesteforelese og speide talent – og der, på toget, inngikk de et kreativt samarbeid som skulle føre til at en rekke studenter på tvers av instituttene ble involvert og som satte tydelige spor etter seg internasjonalt. Da Fredrik Solvang lagde debatten om «Mirakelet ved Mjøsa» vinteren 2026 og lurte på hvorfor ikke andre fikk til lignende, førte det til heftig selvransakelse i norske utdanningsinstitusjoner. Året ble rundet av med at Kongen trakk fram det nye fakultetet som en ny, norsk stolthet i nyttårstalen.
Alt dette og mere til ville The Fader skrive om i 2026. De fikk høre om da vi rettet ryggen i 2023, og tegnet en ny visjon. Da vi tvang oss til å tenke større, fordi vi var opptatt av at norsk innhold skulle være konkurransedyktig i kampen om publikums oppmerksomhet også i framtida. Da trengs en alvorlig velbygd kreativ muskel. Et mirakel ved Mjøsa.
Ole Hedemann er professor, Ide- og Formatutvikling TV ved Den Norske TV-skolen.
«Filmskolens kvalitet og faglige renommé står på spill.»
«Vi må i større grad bli én samlet skole.»
Om filmskolens kvalitet og faglige renommé.
Hva betyr «akademisering» av filmskolen?
Vi trenger fortsatt en større visjon for filmskolen.
Hva slags fremtid ønsker vi for Den norske filmskolen?
